Biografi - Biography

Fyrste.
Født omkring 1011.
Død 03.06.1052.

    Guaimar var
fyrste av Salerno 1018 - 1052 og
fyrste av Capua 1038 - 1047.

"

    I de gamle historier kalles han Waimar (Guaimar) IV. Fra 21.09.1018 var han som barn sin fars medregent, og ble ved dennes død i 1027 eneregent noe over 16 år gammel under sin mors, Gaitelgrimas, formynderskap. I 1038 tok han sin eldste sønn Johan IV som medregent, og etter dennes død i 1040 sin annen sønn, Gisulf II, som ble hans etterfølger. Han var tapper og i motsetning til sin far gavmild og liberal.

    Waimar fikk fyrstedømmet Capua i 1038 av Konrad II, idet fyrsten der, Pandulf IV, ble fordrevet. I april 1039 erobret han Amalfi ved normannernes hjelp, og fordrev hertug Manso. I 1040 tok han hertugdømmet Sorrente. Dessuten ble han hertug av Gaëta. Da Wilhelm av Hauteville i 1043 grunnet grevskapet Apuglien, anerkjente han Weimar som sin overherre. Som følge av dette antok Waimar titelen «Hertug av Apuglien og Calabrien». I 1044 anla han festningen Squillace og han beleiret Bari. Han var således i 1046 Syd-Italiens mektigste fyrste. Waimar var beslektet med pave Benedikt IX, og gikk i forbund med den mektige markgreven av Toscana. Likevel ble han av Henrik III i 1047 tvunget til å gi Capua tilbake til Pandulf V.

    I 1052 ble han offer for en sammensvergelse og drept. 1

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Guaimar IV (* c. 1013 - † 2., 3. eller 4. juni 1052) (også Waimar, Gaimar, Guaimaro, Guaimario, Guaimarius eller Weimarius). I følge en revidert genealogi av Huguette Taviana- Carozzi blir han noen ganger nummerert Guaimar V. Gravett kaller ham "Jernhånden." Han var prins av Salerno (1027-1052), hertug av Amalfi (1039-1052), hertug av Gaeta (1040-1041) og prins av Capua (1038-1047) i Sør-Italia i perioden fra 1027 til 1052. Han var en viktig person i sluttfasen av det bysantinske styret i Mezzogiorno og ved begynnelsen av den normanniske makten. Han var, ifølge Amatus fra Montecassino, "modigere enn sin far, mer raus og høflig; han hadde faktisk alle egenskapene en lekmann burde ha - bortsett fra at han hadde en overdreven glede i kvinner."

    Han ble født ca. år 1013, som eldste sønn til Guaimar III av Salerno og Gaitelgrima, datter til hertug Pandulf II av Benevento. Hans eldre halvbror, Johannes (III), sønn til Porpora of Tabellaria, regjerte som medprins fra 1015. Da broren døde i 1018 ble Guaimar gjort til medprins. I 1022 kjempet keiser Henrik II mot grekerne i Sør-Italia og sendte erkebiskopen av Köln, Pilgrim (Pilgrimus) for å angripe Pandulf IV av Capua, med tilnavnet "Ulven av Abruzzi", og Guaimar III av Salerno. Pandulf ble tatt til fange mens Guaimar bøyde seg, og sendte sin sønn, Guaimar, som gissel. Keiseren sendte ham tilbake til pave Benedikt VIII , og han ble løslatt. Den yngre Guaimar etterfulgte sin far i Salerno i 1027 (i en alder av fjorten eller seksten år, muligens under styre av sin mor under hans korte tid som mindreårig). Han begynte da et livslang arbeid for å kontrollere hele den sørlige tredjedelen av den italienske halvøya.

    I 1036 fikk han beskjed om at hans onkel og tidligere allierte, Pandulf av Capua, hadde forsøkt å voldta sin niese, datteren til hans hustrus søster og hertugen av Sorrento. Han mottok deretter hyllest fra den avhoppede Rainulf Drengot, en av Pandulfs tidligere vasaller. Dermed vant Guaimar støtte fra normannerne i Mezzogiorno. I 1037 fremmet Guaimar en anmodning om voldgift angående spørsmålet om Pandulfs manglende evne til å herske til de hellige romerske og bysantinske keiserne. Keiser Konrad II godtok invitasjonen og reiste sørover våren 1038. Han krevde gisler av Pandulf, men gislene flyktet og Capua ble umiddelbart beleiret. Etter å ha tatt fyrstedømmet ga han det til Guaimar, som ba om en adelstittel til sin nye normanniske vasall. Dette ble innvilget og Rainulf ble offisielt "Greve av Aversa" og vasall av Salerno.»

2

"

Fyrstendømmet Salerno slik det eksisterte på Guaimars tid. Guaimar utvidet sin overherredømme over hertugdømmet Amalfi og Fyrstendømmet Capua og også over store deler av de purpurfargede landene som tilhører Byzantium (Wikipedia).

  «Guaimar satte seg for å ta sitt nye fyrstedømme i besittelse med en gang. 15. august erobret han Rocca Vandra og ga det til klosteret Monte Cassino. I mellomtiden pasifiserte normannerne i Aversa Sangrodalen.
    Etter at Pandulf flyktet til Konstantinopel, vendte Guaimar sin oppmerksomheten mot Amalfi. I april 1039, til støtte for den avsatte og blindede Manso II, fremtvang Guaimar Johannes II's abdikasjon og eksil sammen med hans mor, Maria, en søster til Pandulf.     Guaimar installerte seg som hertug. I juli erobret han Sorrento, som hadde blitt erobret av Pandulf i 1034. Han ga det til sin bror Guido med tittelen hertug. Han mottok også hyllest fra hertugen av Napoli, Johannes V, som hadde overbrakt anmodningen om mekling til Konstantinopel i 1037.
    I nord førte han Comino, Aquino, Traetto (i mai 1039), Venafro (i oktober 1040), Pontecorvo og Sora inn under sitt styre. I juni 1040 tok han Gaeta, som hadde blitt erobret av Pandulf i 1032.
    Etter oktober 1041 opphører Guaimar å fremtre i Gatas annaler, og det ser ut til at han ble erstattet av en populær usurpator knyttet til det gamle dynastiet, "Leo". I desember 1042 var Gaeta imidlertid i hendene på Rainulf og som holdt den for Guaimar.

    Kort tid senere ble han involvert med familien Hautevilles. Bysantinerne, som ikke hadde svart på Guaimars tidligere anmodning om hjelp, forberedte et felttog under deres store general Giorgio Maniace. Guaimar sendte, på deres forespørsel, et årskull lombardiske og normanniske krigere, hvorav den fremste var en William, som på Sicilia vant epitetet "Jernarm". I 1038 kom normannerne og lombardene tilbake i en opprørsk tilstand og invaderte raskt greske Apulia. Guaimar støttet dem, og i 1042 valgte de William Jernarm som greve og søkte godkjenning av Guaimar, som de i 1043 anerkjente som hertug av Apulia og Calabria i full opposisjon mot eventuelle bysantinske krav. Guaimar ga dem, i samsvar med god føydal teori, Melfi og den republikanske modellen som den ble satt opp på. Den føydale basen var imidlertid ikke så god i loven. Guaimar var bare hertug ved akklamasjon av mennene han utnevnte som vasaller, og det var med hertugtittelens autoriteten han installerte dem i Melfi. Dette skulle gi ham problemer senere.

    I 1044 begynte han og Wilhelm Jernarm å ta Calabria og bygde et stort slott ved Squillace. I hans senere år fikk han problemer med å beholde sine områder overfor den hellige romerske keiseren og normannerne. Rainulf Drengot, som fremdeles holdt Aversa, opprinnelig for hertugen av Napoli, døde i 1045 og hans grevskap gikk, mot Guaimars protest, til hans nevø Asclettin. Senere samme år motsatte Guaimar seg at Asclettin skulle etterfølges av hans, fetter Rainulf Trincanocte, men ble igjen tilsidesatt. Disse kranglene førte til at det en gang så lojale Aversa vendte sin troskap tilbake til Pandulf, som nylig hadde kommet tilbake fra eksil i Konstantinopel. Krigen mot Pandulf fortsatte fra 1042 til 1047. Guaimar sikret imidlertid sin egen stilling ved å anerkjenne Williams bror, Drogo av Hauteville, kort tid etter Williams død i 1046 og ved å gi ham sin søster, Gaitelgrima, i ekteskap.

    I 1047 ble Guaimars livsverk imidlertid som ugjort. Det året kom keiser Henrik III for å kreve hyldest av hertugene i sør. Han returnerte Capua til Pandulf og tok Aversa og Melfi direkte under sin lenshøyhet. Til slutt fratok han Guaimar tittelen over Apulia og Calabria, og brakte den plagsomme føydale merkeligheten til en slutt.

    Fra norsk Wikipedia om føydalismen:
  "I tiden etter Romerrikets fall var det store folkevandringer i Europa som endret den europeiske strukturen. Skatteinnkreving, infrastruktur, pengesystem og rettssystem brøt sammen. Kirken ble delt mellom øst og vest, mellom den "greske" kirke med sitt sentrum hos den bysantinske keiser og den "latinske" kirke i biskopen av Roma. I Vest-Europa ble det dannet germanske kongeriker.
    I kjølvannet av de overstående samfunnsendringene oppsto føydalismen først og fremst i Frankerriket, på 700-tallet, og spredte seg deretter over hele Europa. Føydalismen var en samfunnsform som var preget av bånd mellom ulike nivåer av over- og underordnede, og som hadde gjensidige avhengighetsbånd til hverandre. Under føydalismen oppsto en desentralisering av forvaltningen, hvor vasallene fikk makt på bekostning av sentralmakten. Den økonomiske strukturen var bygd på økonomisk relativt selvforsynte storgods, hvor bøndene jobbet på godseiernes jord og leverte fra seg store deler av utbyttet i form av naturalia. Under føydalismen ble overskuddet i liten grad reinvestert i ny virksomhet. Betaling foregikk for det meste i form av naturalia, som korn og melk, noe som hadde sammenheng med at naturalhusholdet dominerte."

    Keiseren beleiret også Benevento, der keiserinne Agnes ble holdt mens portene ble stengt for ham. På det tidspunktet flyktet Daufer, den fremtidige pave Victor III og bror til Pandulf III av Benevento, fra byen og søkte beskyttelse hos Guaimar, som ga ham tilflukt i La Trinità della Cava. Daufers nevø Landulf reiste personlig til Salerno for å møte Guaimar og forhandle om Daufer. Daufer ble sendt tilbake med løftet om at hans valg av et monastisk kall ville bli respektert.

    I 1048 var Pandulf, nok en gang prins av Capua, i krig med Guaimar. Da Rainulf II Trincanocte av Aversa døde det året, behøvde hans etterfølgende sønn Herman, som var et spedbarn, en regent. Det første valget, Bellebouche, var en fiasko. Richard Drengot, en fetter til Herman, var da i et Melfitan-fengsel for å ha ført krig mot Drogo. Guaimar løslot ham og førte ham personlig til Aversa, hvor han ble installert som regent, og senere som greve i sin egen rett. Dermed fikk Guaimar tilbake Aversas troskap.

    På en synode i Benevento i juli 1051 ba pave Leo IX Guaimar og Drogo om å stoppe de normanniske angrepene på kirkens landområder. Snart ble Drogo myrdet, sannsynligvis i en bysantinsk sammensvergelse. Året etter ble også Guaimar myrdet i hovedstaden havn. De fire snikmorderne var brødre til hans hustru, Gemma. Guaimars bror Pandulf fra Capaccio ble også drept. Guido av Sorrento slapp unna mens Guaimars søster og niese ble sperret inne. Svogerne la beslag på byen og valgte Pandulf, den eldste blant brødrene, til prins. Attentatet på Guaimar er datert 2. juni i Annales Beneventani, 3. juni i Amatus og 4. juni i nekrologien til Monte Cassino.
    Guido flyktet til normannerne og snart ble de fire konspiratørene beleiret i Salerno av en stor normannisk styrke og Guido's sorrentoiske hær. Mordernes familier falt snart i fiendenes hender, og de forhandlet om løslatelse ved å løslate Gisulf, Guaimars sønn og arving, til Guido. Guido aksepterte overgivelsen kort tid senere, og lovet å ikke skade dem. Normannerne, som fastholdt at de ikke var bundet av Guido's ed, massakrerte de fire brødrene og 36 andre, en for hvert knivstikk som ble funnet i Guaimars kropp. Dermed viste normannerne sin lojalitet til Guaimar selv etter hans død.

    Guaimars arv inkluderer hans herredømme, ved erobring eller på annen måte, over Salerno, Amalfi, Gaeta, Napoli, Sorrento, Apulia, Calabria og Capua på en eller annet tidspunkt. Han var den siste store lombard-prinsen i sør, men kanskje er han mest kjent for sin karakter, som Lord Norwich oppsummerer på denne måten:
      "... uten noen gang å bryte et løfte eller svikte en tillit.
        Helt til dagen han døde hadde hans ære og god tro aldri blitt stilt spørsmål ved."
    Peter Damian, en samtidig, hadde et annet syn uttrykt i en traktat for pave Nicholas II:
      "Guaimar ble drept av sverdet på grunn av hans mange handlinger vold og
        tyrannisk undertrykkelse".

    Guaimar giftet seg med Gemma, en datter til Capuan-greven Laidulf. De giftet seg før 1032 og hadde seks sønner, hvorav fem overlevde dem, og minst fire døtre.»