Biografi - Biography

Prinsesse.
Født 1040.
Død 16.04.1090.

    Sikilgaitas navn skrives forskjellig, Sychelgaita, Sichelgaita, Sigelgaita. Hun var en vakker og heltemodig langobardisk prinsesse.

    Ifølge «Histoire de la Domination Normande en Italie et en Sicile» av Ferdinand Chalandon var Sikilgaita mor til Mathilde. I henhold til samme døde hun 15.04.1090 og ble begravet i Monte Casino, mens andre kilder angir at hun døde 04.09.1090.

    Hun forsto å øve stor innflytelse på sin mann og synes å ha vært nettopp den kone som passet ham. Mer enn en gang nevner kronistene at hun deltok i sin manns kamper, og at hun oppflammet hans soldater til kamp. Orderic Vital beskylder henne for å ha forgiftet Robert, hvilket ikke kan være riktig, da hun ikke var hos ham dengang han ble syk. Hun kom derimot til hans dødsleie sammen med sønnen Robert. 1

"

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Sikilgaita (også Sichelgaita eller Sigelgaita) (* 1040 - † 16.04.1090) var en langobardisk prinsesse, datter til prins Guaimar IV av Salerno (* ca. 1013 - † 1052) og hertug Robert Guiscard av Apulias andre hustru. Hun befalte tropper i sin egen rett.

    Hun giftet seg med Robert i 1058, etter at Robert hadde skilt seg fra sin første hustru, Alberada, på grunn av antatt slektskap. Hennes søster, Gaitelgrima, hadde tidligere vært gift med Roberts halvbror Drogo. Skilsmissen fra Alberada og ekteskapet med Sikilgaita var sannsynligvis en del av en alliansestrategi med de gjenværende Lombard-prinsene, hvorav Guaimar var leder. Alberada på sin side ser ut til å ikke ha hatt noen betenkeligheter med at hennes ekteskap ble oppløst.

    Hun forsøkte å mekle mellom sin mann og sin bror, Gisulf II av Salerno, men mislyktes og aksepterte at broren ble avsatt av hennes mann i krigen i 1078.

    Sikilgaita fulgte ofte Robert på hans erobringer. Hun gjennomførte beleiringen av Tran i 1080 mens Robert rykket fram mot Taranto. Selv om hun først forsøkte å overtale ham til ikke å angripe det bysantinske riket, tok hun med seg tropper og fulgte ham på hans felttog mot dem. I slaget ved Dyrrhachium i 1081 deltok hun i full rustning, og samlet sine og Roberts tropper da de først ble slått tilbake av den bysantinske hæren og sto i fare for å miste samholdet. I følge den bysantinske historikeren Anna Comnena var hun "som en annen Pallas, om ikke en andre Athena", og i Alexiaden tilskriver Anna henne et sitat fra Iliaden.
I     1083 vendte Sikilgaita tilbake til Italia sammen med Robert for å forsvare pave Gregorius VII mot keiseren Henrik IV. Hun fulgte ham på ett andre felttog mot bysantinerne, hvor Robert døde på Kefalonia i 1085 med Sikelgaita ved sin side.»

"

Det gjenoppbygde Monte Cassino sydøst for Rom. (Wikipedia).

  «Tidlig i 1086 var Sikilgaita i Salerno hvor hun til hans ære donerte byen Cetraro til Monte Cassino som paret hadde utstyrt godt gjennom hele sitt ekteskap. Ved en annen anledning donerte Sikilgaita en stor mengde sølv for sin helse mens hun var syk.

    Tilsynelatende forsøkte hun å forgifte Roberts sønn Bohemond fra hans første ekteskap, selv om de to til slutt kom til enighet om at sønnen Roger Borsa skulle få etterfølge Robert i hertugdømmet. Sammen med sin sønn satte hun jødene i Bari under den byens erkebiskop. I sin "Historia Ecclesiastica" uttaler Orderic Vitalis at hun hadde studert og lært om bruken av gift blant legene ved Schola Medica Salernitana.

    Sikilgaita og Robert hadde åtte barn:
Mafalda (* 1059/1060 - † 1108), gift 1. gang med Raymond Berengar II av Barcelona og
                                                              2. gang med Aimeric I, visegreve av Narbonne.
Roger Borsa (* 1060/1061 - † 1111).
Guido († 1107).
Robert Scalio († 1110).
Sibilla (Sybil), gift med Ebles II, greve av Roucy.
Mabillia (Mabel) av Apulia, gift med Villiam av Grandmesnil.
Heria, gift med Hugo V, greve av Maine.
Olympias, forlovet med Konstantios Doukas i 1074,
                 sønn til Michael VII Ducas og Maria Bagrationi.

    Ved sin død ble hun, etter eget ønske, gravlagt i Montecassino.»

2