Biografi - Biography

Fyrste.
Død 1027.

    Guaimar (Waimar) var fyrste av Salerno 988 - 1027.

    Han var sin fars annen sønn, og ble i de gamle historier kalt Waimar III.

    Da hans eldste bror. Guido, som var farens medregent døde i 988, overtok Waimar i hans sted. Fra 999 var han eneregent.

    Waimar måtte kjempe mot Sarasenerne som ofte herjet i hans land og holdt ham beleiret i hans egen hovedstad. I 1016 tok han sin eldste sønn, Johan, som medregent, og etter at sønnen døde i september 1018 ble hans annen sønn, Waimar V, medregent 21.09.1018. 2 ganger i hans regjeringstid, i 1001 og 1016, ble Salerno beleiret av maurerne. En av disse beleiringene ble av tradisjonen knyttet sammen med normannernes første tilsynekomst i Syditalien. I 1022 ble Salerno beleiret av keiser Henrik II's tropper, men den kom uskadet fra det. Kort tid senere søkte Waimar sammen med Normannerne å bli herrer i de andre lombardiske land, og det lyktes ham i stor grad å øke sitt fyrstedømmes makt og betydning, hvilket ble fortsatt at hans etterfølger.

    Waimar ble myrdet i februar/april 1027. 1

"

Fyrstendømmet Salerno slik det eksisterte på Guaimars tid. Guaimar utvidet overherredømmet over hertugdømmet Amalfi og fyrstedømmet Capua og også over store deler av de purpurfargede landene som tilhører Byzantium. (Wikipedia)

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Guaimar III (også Waimar, Gaimar, Guaimaro eller Guaimario og noen ganger nummerert Guaimar IV) (* c. 983 - † 1027) var en lombardisk prins av Salerno fra ca. 994 til sin død. Under hans regjeringstid gikk Salerno inn i en tid med stor prakt. "Opulenta Salernum" var påskriften på hans mynter. Han gjorde Amalfi, Gaeta og Sorrento til sine vasaller og annekterte mye av det bysantinske Apulia og Calabria.

    Han var nest eldste sønn til prins Johannes II av Salerno. Den eldste var Guido, som regjerte som medhersker sammen med sin far fra januar 984 til 988. En gang mellom januar og mars 989 gjorde Johannes Guaimar til medregent. I 994 (også angitt som 998 eller 999) døde hans far og han ble enehersker.

    I 999 stoppet en gruppe normanniske pilegrimer på vei tilbake fra Jerusalem ved havnen i Salerno. Mens de bodde der, ble byen angrepet av Sarasener-sjørøvere. Salernitanerne var redde for å tilby kamp, men de krigserfarne normannerne var det ikke. Snart drev de med sin tapperhet ut sarasenerne og sammen dirigerte(?) de den muslimske styrken. Guaimar tilbød straks normannerne mange insentiver for å bli, men til ingen nytte. Før de dro, lovet imidlertid normannerne å spre budskapet om behovet for å bekjempe menn i sør.

    Som medlem av den uavhengige Lombard-ledelsen i Mezzogiorno støttet Guaimar den lombardiske opprøreren Melus av Bari. Etter Melus nederlag i 1011 fikk Guaimari oktober besøk av den seirende bysantinske katapanen, Basil Mesardonites. Senere beskyttet han Melus. Guaimar var nominelt en vasal av den hellige romerske keiseren Henrik II, men etter nederlaget i Cannae i 1018 overgikk hans troskap diskret til den bysantinske keiseren Basil II. Da Henrik døde i 1024, sendte Guaimar en sendemann til den nye keiseren, Konrad II, for å be om løslatelse av svogeren Pandulf IV av Capua (ulven av Abruzzene). Konrad fulgte hans ønske troskyldig. Men da Pandulf kom tilbake, satt han umiddelbart sin gamle hovedstad, Capua, under beleiring, med støtte fra Guaimar og hans normannere under Ranulf Drengot og katepanen i Italia, Boiannes.

    I 1015 gjorde Guaimar sin eldste sønn fra ekteskapet med sin første hustru, Porpora of Tabellaria (død 1010), til medprins som Johannes III. I 1018 døde imidlertid Johannes.

    Guaimar gjorde deretter en sønn fra sitt andre ekteskap med Gaitelgrima, Pandulfs søster, til medprins. Det var denne sønnen, han het også Guaimar, som etterfulgte ham i 1027 i en alder av fjorten eller seksten under regentskap av Gaitelgrima.» 2