Biografi - Biography

Greve, hertug.
Født 1015 i Hauteville, Normandie.
Død 17.07.1085 i Kefalonien.

    Hertug av Apulia 1057 - 1085.

    Robert var greve, senere hertug, av Apulia, Calabrien og Sicilien. Allerede i 1035 var Robert i Italien, hvor han i 1046 bemektiget seg Humfreds eiendommer. Han utmerket seg som ung i kampene mot grekere og langobarder og ble derfor av sine menn i 1057 valgt til greve av Apulia etter halvbroren Humfreds død. Han fikk tilnavnet «Guiscard» eller «Wiscard» som betyr listig, snedig. Han var en mektig førerskikkelse, modig som en løve, et normannisk fyrsteideal.

    I 1016, da Salerno ble beleiret av sarasenerne, fikk byen uventet hjelp av noen normanniske riddere som gikk i land der på vei hjem fra en valfart til Jerusalem. Med begeistring grep de eventyrlystne pilegrimene denne anledning til å få slåss mot kristenhetens fiender. Og de viste et slikt heltemot at enda de bare var førti mann, satte de en kraftig skrekk i araberne og reddet Salerno. Da de kom hjem til Normandie igjen, lot andre normanniske vikingætlinger seg lokke av deres beretninger om alt hva de hadde opplevd. Antagelig ble det også drevet regulær verving til å dra til Syd-Italia og hvert år strømmet nå nye skarer av eventyrlystne normannere dit. Til å begynne med kom de som hjelpere og tok tjeneste som leiesoldater, men snart ble de så mange at de våget å prøve seg som erobrere og begynte å danne egne samfunn. Under ledelse av Robert Guiscard og andre foretagsomme normanniske høvdinger vokste disse småstedene etterhånden til et betydelig rike. Robert var den mest berømte av ti brødre som alle dro ut på eventyr til Syd-Italia. I alminnelighet sloss de hver på sin kant uten å bry seg om hverandre, men støtte disse slåsskjempene sammen, gikk det hardt for seg. Den berømte normanneren gjorde like stor rett for sitt andre tilnavn, «den Dristige». Den bysantiske prinsessen Anna Komnene beskriver ham som en ekte nordisk skikkelse med blondt hår og blå øyne, «som man nesten kunne si sprutet ild». Statelig var han å se på og veldig i kamp. Han minnet ikke bare om den listige Odyssevs, men også om «Akillevs, som hadde en så rungende stemme at de som hørte den, trodde de hørte brølet fra en rasende menneskemasse. Men Roberts hærskrik skremte myriader på flukt.» Takket være denne foreningen av sluhet og kraft underla Robert seg den ene etter den andre både av de langobardiske småstatene og de østromerske besittelsene i Syd-Italia og skapte et rike som omfattet det meste av Calabria og Apulia. En landsmann av ham som var av lignende støpning og het Rikard, erobret Capua og landet omkring. Det hele er som en usannsynlig eventyrroman. Og disse dumdristige røverridderne nøyde seg ikke engang med det de hadde vunnet på italiensk jord, men gjorde det ene forsøket etter det andre på å omstyrte den østromerske keiserens trone.

    Hildebrand, den senere pave Gregorius VII, vant ham for kirken. I 1059 erobret han Reggio og Cosenza, han tok sitt land i len av pave Nicolaus II som utnevnte ham til hertug av Apulia, Kalabrien og Sicilien som var besatt av maurerne.

    Omkring 1070 var hele Syd-Italia blitt en normannisk besittelse. Da hadde erobrerne alt lenge kastet lengselsfulle blikk over Messinastredet mot den vakre, fristende øya, som akkurat som Odysseens Kirke stadig lokket nye folk over til seg. Normannerne lengtet, som det så vakkert heter på den tids språk, «etter å gjenvinne for den sanne Gud det land som hadde falt i hendene på vantro.» Erobringen av Sicilia ble påbegynt alt i 1060, da Robert sendte sin bror Roger over dit. Med seig styrke oppnådde han etter hvert å skaffe seg herredømme over store deler av øya, og i 1072 falt Palermo, Sicilias største by, i Roberts og Rogers hender. Men enda i 19 år måtte Roger og hans menn kjempe før han var blitt herre over hele øya. For annen gang hadde Europa gjenerobret Middelhavets perle fra semittene. Muhammedanernes moskéer ble forvandlet til kristne kirker. Hovedmoskéen i Parermo, som i likhet med Sofiamoskéen i Konstantinopel en gang hadde vært kirke, ble under store høytideligheter igjen innvidd til kristen gudstjeneste. «Hele menigheten gråt av rørelse og glede da man hørte liflige englestemmer synge Hosianna.»

    I 1074 blir han excommunisert av Gregorius VII, men forsones med ham i 1080. I 1081 gjør han en ekspedisjon til Konstantinopel mot keiser Nicephorus, erobret Korfu, og slo den dyktige greske fører Alexios Komnenos ved Durazzo i 1081-82.

    Gregorius VII, som var blitt fordrevet av keiser Henrik IV, kaller Robert tilbake til Italien, hvor Henrik beleiret Gregorius i slottet St. Angelos i Roma. Robert kom paven til unnsetning med en sterk hær, vel mindre for å hjelpe Gregorius enn for å fordrive keiseren, som han betraktet som en ubuden og uønsket gjest i Italia. Jo mer normannernes egen makt vokste i Syd-Italia og på Sicilia, desto større ble nemlig også faren for at den tyske keiser skulle angripe deres område. Henriks tropper var ikke sterke nok til å møte denne nye fienden, og han fant det derfor rådeligst å trekke seg tilbake til Lombardiet sammen med motpaven Clemens.

    Knapt hadde Henrik dradd bort fra Roma, før Robert kom dit. Han tok byen med storm allerede dagen etter sin ankomst. Og igjen utspilles en av disse grusomme scenene som den evige stad har måttet oppleve oftere enn noen annen by. Med ild og sverd, med drap og skjensler raste de ville normannerne, og mange tusen romere ble slept bort som fanger eller solgt som slaver.

    Så var da Gregorius befridd. Men til hvilket pris! Romernes hat mot hans vasall og redningsmann vendte seg ikke minst mot paven selv, som hadde skaffet seg en slik forbundsfelle. Da normannernes fryktede høvding forlot Roma, våget Gregorius derfor ikke å bli der, men fulgte med sin beskytter til hans eget land og slo seg ned i Salerno. Derfra preket han korstog mot den gudløse Henrik IV, og lot en skrivelse utgå til alle kristne om å komme sin mor kirken og «Herrens salvede» til hjelp. Men ingen korsfarer kom og bisto den hellige fader i hans nød. Ja, ikke engang hans nyss så lydige vasall oppfylte hans forventninger. Gregorius døde i Salerno i 1085.

     Andre og større bragder lokket nå Robert. Det urolige sjøfarerblodet drev ham mot det store mål å erobre Konstantinopel. Røverridderen, som hadde begynt med to tomme hender og hadde skapt seg et rike av intet, ville oppkaste seg til østromersk keiser. Den slu, hjerteløse egoisten gikk sine egne veier og bekymret seg i bunn og grunn ikke det ringeste om den hellige faders ønske om å bli eskortert til Roma av normanniske troppestyrker. Med en stor flåte og en tallrik hær satte Robert over fra Brindisi (Brundisium) til Epeiros. Robert var uheldig og ble slått av venetianerne og grekerne. Han og hans tropper ble også rammet av en pestepidemi på et tog mot Kefalonien i 1085, som gjorde det av med en stor del av dem, og også Robert selv ble til slutt revet bort av farsotten.

    Robert var første gang gift med Albèralde, søster til Girard av Buonalbergo, som han forstøtte i 1058. 1

"

T. v. Mynt med Robert Guiscard, hertug av Sicilia. T. h. Robert Guiscard blir kronet til hertug av pave Nicholas II (Fra "Nuova Cronica" av Giovanni Villani, 1300-tallet). Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Robert Guiscard (* ca. 1015 i Normandie - † antagelig 17.06.1085 i Kefallinia) var en normannisk ridder, eventyrer og hertug av Puglia.
    Han deltok i gjenerobringen av det sørlige Italia og Sicilia fra bysantinerne, og ble greve (1057-1059) og deretter hertug (1059-1085) av Puglia og Calabria etter sin bror Humfred av Hautevilles død.
    Robert var en av de mange sønnene til adelsmannen Tancred av Hauteville (* ca. 980 - † 1041) i Normandie.

    Fra 999 var normanniske leiesoldater stadig oftere i bysantinsk eller ulik italiensk tjeneste, og fra 1029 fikk de en fast base i Aversa, nær dagens Napoli. Også hans bror, William Jernarm, hadde betydelige len i Sør-Italia.

    Robert ble gift i 1051 med Alberada av Buonalbergo (* 1032 - † etter juli 1122).
    De hadde barna:
Bohemund.
Emma (* 1052 eller senere), gift med Odo den Gode, markis.
    Robert skilte seg fra, Alberada, på grunn av antatt slektskap.

    Han var gift 2. gang i 1058 eller 1059 med Sigilgaita. De hadde minst 9 barn.

    Italia og Sicilia.
    Fra 1047 dukket Robert opp i midtre Italia, hvor han gikk i tjeneste for ulike italienske småfyrster. Han deltok i motstanden mot Pave Leo IX's anti-normanniske politikk, og fikk snart en sterk posisjon i Calabria. I 1057 fikk han Puglia i len som greve av sin bror Humphrey, trolig for sin innsats på normannisk side mot paven.
    På denne tiden skjedde det en dramatisk endring i italiensk politikk, fordi paven, i møte med den bitre og dyptgående investiturstriden med de tyske keisere, måtte alliere seg med normannerne for å stå imot presset fra den mektige fyrsten i Tyskland. Som ledd i den nye orienteringen foretrakk paven ved Konsilet i Melfi i 1059 å utnevne Robert Guiscard til hertug av Puglia, Calabria og Sicilia. Robert gikk i Pavens tjeneste som fyrste med Pavestatens støtte. Det tok nesten 20 år å erobre Sør-Italia og Sicilia fra Bysants.
    Robert involverte seg også mot bysantinerne på Balkan i allianse med kongene av Duklja (dagens Montenegro). I oktober 1081 vant normannerne og montenegrinerne en seier over Bysants i slaget ved Durazzo. Men så ble han hjemkalt for å redde Pave Gregorius VII fra den tyske keiser Henrik IV utenfor borgen Castel Sant'Angelo i Roma.

    To år senere døde han av feber på øya Kefallonia under et felttog mot Bysants.

    Robert Guiscard ble en avgjørende eksponent for å utbre og befeste katolisismen i Sør-Italia og Sicilia, hvor den østlige, bysantinske ortodoksien hadde fått utvikle seg før gjenerobringen.

    Hans sønn Roger Borsa etterfulgte Robert som hertug, mens den mindre vellykkede sønnen Guido av Hauteville deltok ved den katastrofale beleiringen av Antiokia 1097-1098 under det første korstoget.» 2