Paal Guttormsen Hundorp
1315?-

ff
Tjøstolv [Haakonsen?] Dikter Hundorp[?]. Født omkring 1250. Ombudsmann.
  mf
Sigurd Eldjarn. Født omkring 1230. Død omkring 1310.
mm
??? Ivarsdatter Gjesling. Født mellom 1225 og 1230.
f
Guttorm Tjøstolvsen Hundorp. Født omkring 1280. Død omkring 1349 på Hundorp, Sør-Fron (OP). Lensmann.
m
??? Sigurdsdatter [Eldjarn] Sandbu. Født omkring 1275 i Sandbu, Vågå (OP). Død omkring 1349.

Paal Guttormsen Hundorp. Født omkring 1315.

Biografi - Biography

Levde 1346.

    Paal er født ca. 1315, nevnt i 1345, 1346 og 1362, men var da antagelig død.

    Paal ser ut til å ha vært gift 2 ganger.

    "
Sleketstavle i Engebret Hougens «Ættesoge for Gudbrandsdalen», bind I, side 56 – Omarbeidet.

    Hans første hustru er ukjent, men de hadde datteren
Ca. 1345-49: «Hustru» Gjertrud Paalsdatter som døde på Sandbu 09.04.1428.

    Gjertrud var odelsarving til Sandbu-godset og gift med sysselmannen og riksrådet Hallvard Alvsen i hans andre ekteskap. De hadde ingen barn.

    Fra Engebret Hougens «Ættesoge for Gudbrandsdalen, bind I, side 57:
  «Vi må kunne regne med at «Hustru» Gjertrud Paalsdatter var datter til Paal Guttormmsen på Hundorp. Det slektskapet vi kjenner til fra gamle brev, gir i og for seg ett fullgodt grunnlag, slik at vi kan gå ut fra at det har vært slik, men dertil kommer noe som også er av betydning. Man må regne med at hun, med odelsrett til det mektige Sandbugodset ikke kan ha vært en «hvem som helst», kommet av ringe kår, ikke heller fra vanlig bondeætt. Og etter sysselmannen, Guttorm Eiriksen, Eldjarn- og Gjeslingætta, fantes det i Gudbrandsdalen på denne tiden ikke gjevere folk enn lensmannsætta på Hundorp.»

    «Hustru» Gjertrud Paalsdatter døde på Sandbu 09.04.1428 som var hennes hovedgård.

    Paal var gift 2. gang med Margit Toraldsdatter, nevnt i 1362, ingen kjente barn.

    Vitnebrev skrevet på Vingsnes i Fåberg 24.09.1362 (DN VIII 177, «Regesta Norvegica» VI, nr. 860):
    «Ollom monnom þæim sem þetta bref sea æder hæyra senda Holte [Gunnars son] ok Gudbrander Semunda son q. g. ok sina. yder gerom mitt kunnikt at mitt varom a Vinghanese j [Gudbran]dz dalum a laughurdaghen nesta firir Mikials messo a attande (are) rikis okars virduleghs herra Hakonar med [guds] nad Noreghs konunghs ok hæyr- dum a at Margit Þoralda dotter vider kendizt at jord þa sem Pall hus- bonde hennar hafde selt Hafvarde Bierne syni ok Rinderdall hæitir at þett var henne goder vili ok till sannynda settum mitt okor insighli firir þetta bref er gort var dæighi ok are sem fyr sæighir.»
Tillegg: Bagpaa med Haand fra 16de Aarhundrede: breff om Ryndal.     Sammendrag.
  «Vitnebrev om samtykke til jordsal, utf av Holte ... og Gudbrand Sæmundsson:
    Dei var same dagen på Vingnes i [Gudbran]dsdalen. Der erklærte Margret Toraldesdotter at det var med hennar gode vilje Pål, husbonden hennar, hadde selt jorda Rindal til Håvard Bjarnesson.
Besegla av utf.»

    Denne Paal må ha vært Paal Guttormsen, men han var neppe i live i 1362.
    Utgiverne av Diplomatariet har gått ut fra at denne handelen gjaldt gården Rindal i Fåberg, men har samtidig i en note vist til andre brev om gårder i Øyer. Og det er nok korrekt, for det var helt andre folk som eide Rindal i Fåberg.

    Alv Haakonsen, sønn til Paals farbror Haakon Tjøstolvsen Hundorp, eide alt tidligere jord i Rindal, for 12.06.1342 hadde han på Rindal i Øyer gjort makeskifte med Olav Niculassen (trolig sønn til Niculas på Alme, nevnt i 1330), slik at Alv fikk 7 øresbol i Rindal mot at Olav fikk 1 markebol i Brekke. Alv skulle dessuten betale et mellomlegg som (sysselmannen) Guttorm Eiriksen og Alv Finssen skulle avgjøre størrelsen på (DN II 249, «Regesta Norvegica» V, nr. 567).
    Dette ble gjort 13.12.1342, da sysselmannen skrev en bekreftelse på dette. Antagelig var Olav Niculassen svoger til eller på annen måte i slekt med Alv (DN II 252, «Regesta Norvegica» V, nr. 597).
    25.02.1345 fikk Alv Haakonsen fullmakt av Alv Finnsen til å «tiltale de menn som hadde talt ille om han i Gutttorm Eiriksens syssel». Det fremgår ikke hvor brevet er skrevet, men det finnes i gårdsarkivet på Rindal (DN II 268, «Regesta Norvegica» V, nr. 742).
    Siste gang vi finner noe om Alv Haakonsen, er i et diplom han er med å skriver på Brettingen i Ringebu 17.03.1345 (DN XIII 19, «Regesta Norvegica» V, nr. 754).
    Det ser derfor ut til at han strøk med høsten 1349. Han har trolig hatt barn, men en kan ikke se at noen av disse har levd etter ham. 1
    "
Slektstavle i Henning Sollieds:«Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter - III Sudrheim-ætten», N.S.T. VIII (1941-42), side 278.

    Jeg har valg å ta med et utdrag fra
        Henning Sollieds «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter.
                                       III Sudrheim-ætten». 2. NST VIII, side 269-270 og 273-279:
som gir en interessant og lærerik biografi over sysselmannen Hallvard Alvsen – dattersønn til Hr. Guttorm Eiriksen – og hans to ekteskap, først med Gunnar Erlandsen i Sandbus enke, Jarthrud Paalsdatter, og så hans andre ekteskap med Paal Guttormsen Hundorps datter, Gjertrud Paalsdatter.
    Artikkelen er også informativ når det gjelder den tids arvelover og ekteskapspolitikk i de ledende skikt.

  «Hvad hr. Guttorm Erikssons døtre angår er først og fremst å bemerke at riksråden og sysselmannen i Gudbrandsdal, Halvard Alvsson i Sundbu, utvilsomt, som antydet av N. Stene, må være en dattersønn av ham. I brev av 14.03.1403 (DN III 566) avstår nemlig Hallvard sin odelsrett til Tom til hr. Agmund Berdorsson Bolt, en omstendighet som neppe kan forklares på annet grunnlag. Konjekturens riktighet fremgår forøvrig klart av de nedenfor omtalte yngre arveforhold.
    Hallvard Alvssons mors navn oplyses ikke i kildene. Hans far antas av Stene og E. Hougen å være identisk med en Alv Finnson, som, ved fullmektig, i brev av 11.12.1322 (DN I 169) kjøper en part i en gård Skodin i Gudbrandsdal, og som senere et par ganger, senest 1345, nevnes i forbindelse med hr. Guttorm Eriksson (DN II 241, 249, 268, IV 269). Denne, i sig selv rimelige antagelse, kan imidlertid ikke være riktig.
    Hallvard Alvssons våben var en avskåret elgfot gjennomboret av en pil (NS 1312). Dette våben sees også å være ført av en Gyrd Paalsson, som nevnes som medutsteder av en rekke brev fra Oslo mellem 1334 og 1348 og må ha vært håndgangen mann [væpner] og sannsynligvis rådmann i Oslo. I et brev av 20.07.1337 (DN II 220) nevnes sammen med ham en "Hr. Paalsson" som det ligger nær å anta er hans bror. At dette også forholder sig således og at Alv Paalsson må være far av Hallvard Alvsson, fremgår av dennes og Gyrd Paalssons felles våbenmerke sammenholdt med den omstendighet at Alv Paalsson og en annen værsønn av Hr. Guttorm som ovenfor nevnt var sameiere i en gård på Romerike.
    Alv Paalsson nevnes ikke i Oslo efter 1337, men han er muligens identisk med en "Alfuer a Trotzætre". (i. e. Trosset) som 30.08.1344 utsteder et brev fra Faaberg prestegård (DN III 227) og, da han nevnes foran en prest, i det minste var håndgangen mann. Senere sees han ikke omtalt og er kanskje også revet bort i sortedøden.

    Hallvard Alvsson må være født i slutten av 1340-årene og nevnes første gang i et brev av 11.07.1379 hvori han kjøper en gårdpart i Lom (DN I 457). Allerede ved denne anledning kalles han Hallvard Alvsson i Sandbu og har altså overtatt Gæsling-ættens gamle hovedgård. I forskjellige brev mellem 1384 og 1415 nevnes han som sysselmenn i Gudbrandsdal (DN III 433, XV 48, III 610 og 623), men har muligens i nogen år kort efter 1400 kun hatt sysselen i Nordre Gudbrandsdal, hvis han da ikke i denne tid overhodet har vært ute av funksjon. I kong Eriks stadfestelsesbrev på Hansastædenes privilegier av 29.08.1398 (DN V 382) nevnes Hallvard Alvsson som riksråd, en verdighet han efter sin anciennitet ved denne anledning å dømme må ha hatt i det minste nogen år. Det er forøvrig ganske påfallende at han til tross for sin byrd, rikdom og embedsstilling ikke fikk ridderslaget ved kong Eriks kroning i Kalmar i 1397, da 133 riddere, deriblandt en rekke nordmenn, blev dubbet. Dette kan vel bero på en tilfeldighet – han kan selvsagt ha vært forhindret fra å være tilstede ved begivenheten, – men det er også mulig at der har spilt politiske hensyn inn, og at Hallvard Alvsson har vært blandt de mange her i landet som misbilliget og kanskje søkte å motsette sig Erik av Pommerns valg til tronfølger.
    Hallvard Alvsson døde på Sandbu mellem 8/1 og 1/2 1429 (DN X 150 f., III 698) og må da ha vært i 80-års alderen.

    Med hensyn til Hallvard Alvssons ekteskapsforhold vites kun at han 2. gang var gift med Hustru Gjertrud Paalsdatter som døde på Sandbu 9/4 1428 uten å efterlate sig barn.
    Note 1: (Hun het Gjertrud og ikke Jartrud. Navnene Geirþrúdr og Jarþrúdr går vel på 1400-tallet over i hverandre, men i det foreliggende tilfelle er det førstnevnte navn tydeligvis det rette).
    Note 2: (I to brev utstedt denne dag (DN III 694, VIII 281) bekreftes forskjellige testamentariske disposisjoner hustru Gjertrud hadde truffet samme dag mens hun lå på dødsleiet).

    [Min anmerkning: Hallvards første hustru – som må ha vært Jarthrud Paalsdatter, 1. gang gift med Guttorm Erlandsson på Sandbu – blir behandlet senere i artikkelen.]

    I et brev utstedt på Bjerke i Fron 01.02.1429 (DN III 698) kunngjør fire menn at de dengang de tjente «wællbornom manne» Hallvard Alvsson ofte hørte ham og hans hustru Gjertrud Paalsdatter bekrefte de gaver de hadde gitt hinannen, hvorefter Hallvard, for det tilfelle at hustru Gjertrud skulde overleve ham, skjenket henne for sin levetid gårdene Skaaden og Laanke samt Hunderfossen og Sila-varpet Kosten i Laagen – alt i Øier –, mens hustru Gjertrud på samme vilkår skjenket Hallvard om han overlevde henne gårdene Sandbu, Sørem, Rud og Snerle samt kvernen i Tessåen – alt i Vaage. Efter lengstlevendes død skulde godset tilfalle ektefellenes respektive arvinger.

    Det er således helt på det rene at Sandbu var hustru Gjertruds odelsgods og hovedgård, og den sees da også efter Hallvard Alvssons død, sammen med annet gods, hvoriblandt sikkert de øvrige ovenfor nevnte gårder i Vaage, å være tilfalt hennes slektsarvinger, nemlig brødrene Gudmund, Ivar og Arne Tjostolvssønner (DN I 755, VIII 311, XVIII 84). Arven synes imidlertid først å være blitt skiftet mellem brødrene i 1440-årene, efter at Ivar Tjostolvsson var avgått ved døden ca. 1439, og Sandbu kom da til å tilfalle dennes sønn Gunnar Ivarsson. (Fra Gunnar Ivarsson nedstammer samtlige senere eiere av Søndre Sandbu like til seneste tid. Arvelinjene går dog flere ganger gjennem kvinneledd). Det gjaldt dog bare Søndre Sandbu, hvis skyld på denne tid utgjorde 10 huder. Nordre Sandbu hadde hustru Gjertrud allerede i brev av 1/4 1418 (DN III 259) sammen med et par andre gårder skjenket Ullinsyn prestebol i Vaage, med det forbehold at Hallvard Alvsson skulde beholde godset i Sandbu til sin død.
    Forøvrig testamenterte hustru Gjertrud forskjellig jordegods til Alv Halldorsson, Halldor Sigurdsson og Haakon Sigurdsson av hvilke den førstnevnte uttrykkelig sies å være hennes frende, hvad imidlertid også de to sistnevnte helt utvilsomt må ha vært (DN II 750, III 694, VIII 287). Hustru Gjertruds hensikt med disse gaver, som må gjelde gods hvortil hennes ovennevnte slektsarvinger ingen odelsrett har hatt, har sikkert vært å forebygge rettstvister mellem hennes fedrene og mødrene slektninger.
    Også til sin stedsønn Paal Hallvardsson testamenterte hustru Gjertrud en gårdpart (DN VIII 281).
    Hvad hustru Gjertruds slektsforhold angår, kan endelig nevnes at hun ca. 29.09.1414 av sin frenke hustru Ragna Ingemundsdatter fikk skjenket jordegods i Vaage (DN III 623).
    På grunnlag av hustru Gjertruds eiendommer og de foran meddelte oplysninger lar der sig med hensyn til hennes avstamninng dra forskjellige slutninger, som det imidlertid vil føre for vidt å drøfte i denne forbindelse.
    Når ekteskapet mellem Hallvard Alvsson og hustru Gjertrud blev inngått lar sig ikke fastslå; første gang hun omtales er i forbindelse med hustru Ragnas gave.

    Navnet på Hallvard Alvssons 1. Hustru, med hvem han hadde sønnen Paal Hallvardsson, oplyses ikke i kildene, men lar sig fastslå ad indirekte vei.
    Som ovenfor nevnt var Hallvard Alvsson allerede i 1379 i besiddelse av Sandbu, og på dette tidspunkt må hans 1. ekteskap forlengst være inngått. Paal Hallvardssons mor, der som nedenfor skal påvises, må altså ha hatt rådighet over Sandbu. På den annen side kan hun ikke selv ha vært odelsarving til gården, både fordi denne i så fall efter hennes død vilde ha tilfalt sønnen – og fordi Hallvard Alvssons to hustruer i så fall utvilsomt måtte ha vært nærmere besleket innbyrdes enn de kanoniske ekteskapsbestemmelsene tillot. (Bestemmelsene på denne tid forbod bl. a. ekteskap mellem en person og vedkommendes avdøde ektefelles firmenninger eller næmere slektninger). Herav følger imidlertid at Paal Hallvardssons mor ved inngåelsen av sitt ekteskap med Hallvard Alvsson uten tvil har vært enke efter den tidligere eier av Sandbu og fått beholde denne gård for sin levetid, enten i henhold til en disposisjon fra hennes 1. ektefelles side, i likhet med hustru Gjertruds forføining til fordel for Hallvard Alvsson, eller i medhold av kong Haakon Magnussons retterbot av 02.05.1331 art 1. (Denne bestemmelse går ut på at når et barn hadde arvet den ene av sine foreldre og derefter døde uten livsarvinger – og søsken, dersom det var faren det hadde arvet – arvet den gjenlevende av foreldrene barnets løsøre og kjøpegods, men fikk for dets odelsgods vedkommende kun bruksretten i sin levetid, hvorefter godset skulde tilfalle barnets nærmeste odelsberettigede slektninger).
    Nu var den siste kjente eier av Sandbu før Hallvard Alvsson den tidligere omtalte Gunnar Erlandsson som nevnes sammen med sin hustru Jartrud Paalsdatter i 1353 og 1356 og levde i hvert fall ennu i 1362. Det synes da heller ikke å være tvilsomt at det er denne hustru Jartrud som etter Gunnar Erlandssons død – antagelig omkring 1370 – er blitt Hallvard Alvssons 1. ektefelle. Riktigheten av denne slutning godtgjøres for øvrig av følgende omstendigheter. Blant det gods Gunnar Erlendsson og hustru Jartrud i 1353 i forbindelse med arveoppgjøret efter hr. Sigurd Erlandsson og hans hustru forpliktet sig til å avstå til hr. Sigurd Haftoresson var som ovenfor nevnt også et laksefiske i Sokndal i Rogaland. Dette må hr. Sigurd også ha fått overlatt, da han i 1357-58 solgte det til hr. Svale Ølversson, efter hvis død i 1363 det arvedes av hans søstersønn, Hallkell Hallvardsson, som i 1368-69 overdrog det til Agmund Berdorsson Bolt. Nu sees imidlertid Hallvard Alvsson i 1395-96 å ha solgt et halvt netlag i et laksefiske nedenfor Kierland (nu Kjelland) i Sokndal till Agmund Bolt hvad der efter det foreliggende neppe kan forklares på annen måte enn at Gunnar Erlandsson har beholdt en part i lakseelven, og at Hallvard Alvsson har erhvervet dette ved sitt ekteskap med Gunnars enke.

    Hallvard Alvssons to giftermål gir for øvrig et karakteristisk billede av datidens omhyggelige ekteskapspolitikk. Efter hustru Jartruds død, som vel er inntruffet omkring 1400, skulde Sandbu, og det av Gunnar Erlandssons øvrige odelsgods hun hadde sittet med, tilfalle hans slektsarving – som utvilsomt var Gjertrud Paalsdatter, og ved å ekte denne har Hallvard Alvsson da undgått å måtte opgi sin hovedgård og godset for øvrig.

    Også med hensyn til hustru Jartrud Paalsdatters oprinnelse gjør kildene det mulig indirekte å dra en del slutninger.
    I et brev utstedt i Oslo bispegård 06.02.1393 (DN III 510) kunngjør 2 lagmenn og 3 rådmenn et forlik mellem Hallvard Alvsson og Paal Arnfinnsson angående arven efter Jartrud Arnfinnsdatter i Sogn. Allerede efter disse personers navn kan det ikke være tvilsomt at man her har slektninger av hustru Jartrud, og at det er på hennes vegne Hallvard Alvsson optrer, skjønt dette ikke er uttrykkelig sagt i brevet. Forliket gikk ut på at Paal skulde avstå til Hallvard alt Jartrud Arnfinnsdatters gods, med undtagelse av det han hadde fått i fjerdings- og tiendegave. (Ifølge Magnus Lagabøters Landslov V, 21 stod det enhver fritt for å skjenke hvem man vilde efter sin død en tiendedel av alt arvet og en fjerdedel av alt selverhvervet gods, løst og fast). Herav følger at hustru Jartrud Paalsdatter må ha vært Jartrud Arnfinnsdatters slektsarving, mens Paal Arnfinsson har vel vært en efter arvetallet fjernere slektning av denne.
    Nu viser det sig å være mulig å bestemme det jordegods Hallvard Alvsson fikk ved skiftet i 1393. Skiftebrevet er nemlig bevaret i en vidisse av 28.06.1432 (DN III 716) hvori en prest og 3 lagrettemenn kunngjør å ha hørt lest "breff hans Pal Haluardson om Ærhrena goz som ligger j Sogne". Dette gjelder Æri i Lærdal som gjennem hele senmiddelalderen var hovedgård i et eiendomskompleks. Æri gods, hvis nøiaktige sammensetning kjennes fra hr. Vincents Lunges jordebok av 1535 (NRJ IV s. 485 f). Godsets historie og de slutninger eiendomsforholdene her gir anledning til skal bli nærmere behandlet i annen forbindelse. Foreløbig skal kun nevnes at hustru Jartrud Paalsdatter utvilsomt må være datter av Paal Arnfinnsson på Hvam i Hafslo som omtales i forskjellige brev mellem 1325 og 1333 (DN I 179. 205 214, IV 198, I 222) og førte et våben med en skråttstillet spenne – samme merke der som ovenfor nevnt førtes av hustru Jartruds 1. ektefelle Gunnar Erlandsson. Paal Arnfinnsssons hustru nevnes i 1331 og 1333 og het Ragnhild (DN I 214, 222).
    Den i skiftebrevet av 1393 omtalte Paal Arnfinnsson må være identisk med "Paal Arnfinnsson guldsmed" som eide gården Grisen i Bergen og døde noget før 1396 (DN XII 150, 182, jfr. 145, 179). Som påvist av Olaf Sollied var sistnevnte sønn av "Arnfinn Brattsson gullsmed" som likeledes eide Grisen, var rådmann i Bergen og nevnes mellem 1371 og 1382 (DN VII 105, XI 64, II 453, 458, VII 312, XII 179) – og sannsynligvis sønnesønn av Paal Arnfinnsson i Hvam som da har hatt tilnavnet "Bratt". Ser man nu skiftebrevet av 1393 på bakgrunn av disse oplysninger synes det for det første å kunne fastslåes at denne siste konjektur må medføre riktighet, og videre, datidens arvegangsregler tatt i betraktning, at Jartrud Arnfinnsdatter som eide "Ærigodset", rimeligvis har vært en, vel noget yngre søster av Paal Bratt i Hvam.

    Hallvard Alvsson og hustru Jartrud Paalsdatters eneste barn som vokse op var sønnen "Paal Hallvardsson", som må være født omkring 1375 og nevnes i en rekke brev mellem 1428 og 1442 (DN VIII 281, X 150f, IX 251, III 716f, I 766, II 735, I 776, II 750, III 772). I 1432 omtales han som kongens ombudsmann (sysselmann) i Nordre Gudbandsdal, en stilling han vel har fått efter farens død. Efter sin mor arvet han bl. a. Æd-godset i Sogn, efter faren bl. a. dennes betydelige odelsgård Skaaden i Øier, som blev hans hovedgård i Gudbrandsdal, og forskjellige andre gårder og gårdparter som senere i kildene benevnes "Skaaden gods".
    Paal Hallvardsson var før 1430 gift med Sigrid Eriksdatter, datter av Erik Sigurdsson og Rannveig Eilifsdatter, med hvem han i hjemmegave må ha fått en del av nordre Bjølstad i Hedalen; hun levde som enke ennu 1449 (DN IX 251, III 807).
    Med hustru Sigrid hadde Paal Hallvardsson neppe barn som levde op. Hans sønn Guttorm Paalsson synes å være født i et tidligere ekteskap, med en dame hvis navn for tiden ikke kjennes. Guttorms fødselsår må falle omkring 1415. I et brev utstedt på Skaaden (DN II 735) kunngjør Paal Hallvardsson å ha opnevnt en Hallgeir Kviksson som sin ombudsmann for "Audna" (nu Utne, i Ullensvang) og sine andre gårder og gårdsparter i Hardaner, idet en tidligere herom med Haakon Bolt inngått overenskomst nu var utløpet "sakar thes Guttormer min son er nw till sinna fultidha ara komen". Guttorm har altså ved denne tid, eller snarere noget før, fylt sitt 20 år. (Da Sigrid Erikdatters foreledre begge var i live ennu i 1449 er det allerede av kronologiske grunner lite rimeig at Guttorm er hennes sønn. Det fremgår forøvrig også av eiendomsforholdene at dette neppe kan være tilfelle.) Omtrent samtidig må han også være blitt håndgangen mann; blant andre "righesens thiænistemæn i Noregh" medbesegler han Riksrådets brev til kong Erik av 22.08.1440 (NGL 2, i a s.188). Guttorm Paalsson nevnes siste gang i brev av 25.04.1441 (DN I 776), og må være død uten å efterlate sig barn kort tid senere, sannsynligvis før 21.09.1442, da Paal Hallvardsson stadfester et av sønnen avslutet makeskifte (DN III 772), og i hvert fall før faren, som må ha arvet ham.
    Paal Hallvardsson selv nevnes siste gang i live ved denne anledning, og må være død, likeledes uten å efterlate sig barn, før 28.10.1443, da både Skaaden og annet av hans gods sees å være overtatt av hans urarvinger (DN VIII 322f).

    Det fremgår klart av arveforholdene, at Hallvard Alvssons efterslekt utdøde med Paal Hallvardsson.» 2

 

  1. Engebret Hougen: Ættesoge for Gudbrandsdalen, bind I, side 57.
  2. N. Stene: «Norsk-islandske slegtsforbindelser i Middelalderen» (NST, bind IV, side 161 ff.). Henning Sollied: «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, III. Sudrheims-ætten 2.» (NST bind VIII, side 269 ff.).

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2020-11-29