Sigurd Eldjarn
1230?-1310?

       
   

Sigurd Eldjarn. Født omkring 1230. Død omkring 1310.
Gift mellom 1245 og 1250 ??? Ivarsdatter Gjesling. Født mellom 1225 og 1230.
Erland Sigurdsen Sandbu. Ridder.
Født omkring 1270.
??? Sigurdsdatter [Eldjarn] Sandbu. Født omkring 1275 i Sandbu, Vågå (OP).
Død omkring 1349.

    Sigurd er født ca. 1230 og døde ca. 1310.

    Han hadde
sønnen Erland. født ca. 1270, og som trolig døde ung, samt
en datter. født omkring 1275, gift med Guttorm Tjøstolvsen Hundorp.

    Han skal etter bygdetradisjonen ha vært ridder, men dette fremgår ikke i kildene og er antagelig en sammenblanding med hans sønnesønn med samme navn.
    A. Hole sier i Sunnmørstidsskriftet at han var sysselmann, men det kan heller ikke bekreftes.

    |Sigurd nevnes bare en gang – på Våge 07.05.1336 -– lenge etter at han døde (DN III 185, «Regesta Norvegica» IV, nr. 1178):
  «Wyrdulæghom herræ sinum herræ Magnusi mædr guds miskun Norex Ssyya Gota kononge. sændr Olauer Bryniulfs son Eindridi Nikulas son [Arne Nichulas son l)] Pall Kiæytills son Eilifuer Nichulas son. Eirikær Ellænz son. q. g. ok sinæ audmykia ționosto. Ydr se kunnigt at mer warom a țingi a Wagha a tystdaghen nesta firir hælghațorstdaghen a xvii are ydars rikis. at herræ Sighurdr Ellenz son let țær bera firi oss ssua fallen vitni vm vafnn țet sæm hæitir Hæimdall. Baro țæir sua vitni Arne staur. Biorn fauskær. Narue gester. at țæir waro a Liufærwange a Wagha er allțingi war nordæn at Rost eftir frafall Magnusær konongs. Let ța Sighurdr elldiarn lesa bref Ssuærris konongsen. at han gaf Jværa gamlæ gesleng er atte Sundbu ok allum hans eftirkomandom wafn fyrnæmt Hæimdall. Eftir țæt hœyrdu țæir bref Hakoner konongs gamlæ. ok Magnusær konongs er samțyctu bref Suæirris konongs mædr sinum brefuenom vm fyrrinæmt vafn till allrær æighu. țær eftir baro țæir sua vitni ord faudurs sins ok sinæ samvisku Pall stetær Erlingær moske. Sighurdær rœfuer. Jvær pramær. Eirikær Monan son Kollbæin a Haraldzstaudum Gunnær Biærnær son. at aller Sundbuss men er att hafua Sundbu eftir Jvær gesleng. hafua friallslega ok a kiærolaust ofnæmt Hæimdals vafn aat. till allrer eighu. Jtem baro țæir2 vitni Stæinfinnær a Hamre Holmær skalle Jon a Spæirristaudum. Eirikær stamf. Arne Botolfs son. Arne kiæpper at aldri vissu țæir annet en aller Sundbus men atto frialst Hæimdals vafn till allrær æighu. Jtem budu țæir țær eftir aller țingh men a țui ținghi at țæir vissu æighi annæt sannære firir gudi. en țæir haufdu ța boret. Tok ek Olauer fyrnæmdær ok till stæmdær j vmbode Gudslæiks Eindridær sonar er syslu ok vmbod ydart min hærræ hafuer nordr mædr oss vm nœrdræluta Gudbranzdala țæssor vitni. Ok till sanz vitnisburdær settom mer wor jnzsigli firir țetta bref er gort war a dæighi ok are sem fyr seghir.»
1) Dette Navn er i Sundbu-Brevet forglemt og tilskrevet efter de övrige; i Bjölstad-brevet har det derimod den her givne Plads.
2 Bjölstad Brevet tilföier sua.     Sammendrag.
  «Provsbrev fra Olav Brynjulvsson (ombudsmann for Gudleik Eindrideson, kongens sysselmann i Nord-Gudbrandsdalen), Eindride Nikolasson, Arne Nikolasson, Pål Kjetilsson, Eiliv Nikolasson og Eirik Erlendsson til kong Magnus [Eriksson]:
    De var samme dag på tinge i Vågå, da herr Sigurd Erlendsson førte sine vitner angående eiendomsretten til Heimdalsvatnet:
    Arne staur, Bjørn fausk og Narve gjest vitnet at de var på Liufærwange på Vågå, på det alltinget som ble holdt nord for Rost [grenseskille som må søkes mellom Kvam og Sødorp sogn i N Fron] etter kong Magnus' [Lagabøtes] død, hvor Sigurd Eldjarn lot lese kong Sverres gavebrev på Heimdalsvatnet til Ivar gjesling på Sandbu og hans etterkommere, og likeså kongene Håkon gamles og Magnus' stadfestingsbrev.
    Deretter vitnet Pål stett, Erling moske, Sigurd ræfuer, Ivar pram, Eirik Munansson, Kolbein på Harildstad, Gunnar Bjørnsson, Steinfinn på Hammer, Holm skalle, Jon på Sperstad, Eirik stamf [Muligens etter Stamstad i Lom], Arne Botolvsson og Arne kiæpper at Sandbu- mennene alltid siden hadde hatt full eiendomsrett til vannet.
    Beseglet av utstederne.»

    Det gjelder det samme for Eldjarn-navnet som for Gjesling. Opprinnelsen er ett personlig tilnavn som en bare kjenner fra skinnbrevet gjengitt ovenfor, men det er senere blitt brukt som navn på etterkommerne til Sigurd Eldjarn:
  «Let ța Sighurdr elldiarn lesa bref Ssuærris konongsen. at han gaf Jværa gamlæ
    gesleng er atte Sundbu ok allum hans eftirkomandom wafn fyrnæmt Hæimdall».

    Den egentlige form av Eldjarn er «Eldiàrn», med betydningen «ildstål», dvs. fyrstål (Henning Sollied - Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter - III Sudrheim-ætten 2, side 270 (NST Bind VIII).

    Fra Engebret Hougens «Ættesoge for Gudbrandsdalen», bind I om Eldjarnætta på Vågå, side 18-20:
  «Man har forsøkt å knytte ætta til gården Valbjør i Vågå, men de finnes intet i kildene som gir grunnlag for dette i den eldste tiden. Gården nevnes første gang i 1495, da Erlend Trondsen solgte gården til Lasse Munk (DN III 997).
    Det var, så vidt det er mulig å greie ut, ikke etterkommerne til Sigurd Eldjarn som hadde odelsretten til Valbjør, men Tynnølætta. Sønnene til Trond Eindridsen(?) på Tynnøl og hans første kone må ha vært i nært slektskap med Erlend Trondsen, men noen forbindelse mellom Erlend og den eldste Eldjarnætta kan ikke påvises.

    Da professor Gerhard Schøning reiste gjennom Gudbrandsdalen i 1775, var han også på Kvarberg også, og der hørte han sagnet om Eldjarnætta som han forteller slik:
  "Her Knut Ildjern, som havde 7 Sønner, og at deres Moder var en meget dydig og gudfrygtig Dame, som af Sorg over sine Sønners slette Opførsel, slog sig fra Verden, og satte sig ned, i en Avkrog, paa ett Sted, kaldet Skaar Vangen. Hun var selv en Giæsling, af hvilken Familie de endnu værende Opsiddere paa Gaarden Quarberg i Vaage Sogn berette sig at nedstamme, der ved deres ædle Tænkemaade og Opførsel, berettes at skille sig fra den gemene Hob, og viise en ædel Herkomst."
    Det eneste som en her kan si må være feil, er at mannen skulle hete Knut Ildjern. Det må være Sigurd Eldjarn det er ment.
    Man kan spørre seg hvilken vekt som kan legges på slike muntlige overføringer. I dette tilfelle var antagelig fortelleren Erik Øysteinsen Kvarberg, født ca. 1738, og som trolig levde i 1775. Hans farfars mor var Ingeleiv Jacobsdatter. Hennes mor var Eli Pedersdatter Valbjør, datter til Peder Trondsen Valbjør og Anne Ivarsdatter Sandbu, født ca. 1600. Om hun, som rimelig er, fortalte historien da hun var gammel, blir sagnet bare ca. 100 år gammelt når professor Schøning skriver det ned.

    Det er i det hele ikke mye vi ved om mannen. Han levde og eide Sandbu i 1280, for det står det i brevet fra 1336.
    Dessuten fant professor Schøning et skinnbrev i Lom prestearkiv fra 1270, som Sigurd var medforfatter til, men brevet er ikke gjenfunnet senere og må ha kommet bort. Han var da sammen med to krossbrødre på Hamar og en Erlend Amundsen.
    Det er sagt at han eide Valbjør og det er selvfølgelig mulig, men noe kildegrunnlag for dette finnes ikke. Det kommer seg trolig av det at så mange brev som gjelder Eldjarnætta er funnet på Valbjør, men de har kommet dit senere.

    Om nå Sigurd Eldjarn hverken var ridder eller sysselmann, så sier det seg selv at han som eier av det mektige Sandbugodset, må ha hatt høy status i bygda og dalen og vært en av de fremste menn på Opplandene i den tiden. Da var Sandbu en gård, nå er det fem.
    At han var gift med odelsarvingen i Gjeslingætta hadde også mye å si, selv om hans svigerfar – Ivar «Unge» Gjesling av Sandbu – hadde mistet den kongelige gunst.» 1

 

  1. Gerhard Schøninng: Reise gjennom Gudbrandsdalen, side 40-42. Engebret Hougen: Ættesoge for Gudbrandsdalen, bind I, side 16, 18-20, 56.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2020-11-29