Erland Sigurdsen Sandbu
1270?-

    mf
Ivar «Unge» Gjesling av Sandbu. Født omkring 1200. Død omkring 1240.
 
f
Sigurd Eldjarn. Født omkring 1230. Død omkring 1310.
m
??? Ivarsdatter Gjesling. Født mellom 1225 og 1230.

Erland Sigurdsen Sandbu. Født omkring 1270. Ridder.

    Erland døde antagelig ung, hvilket kan forklare hvorfor han ikke er kjent fra gamle kilder.

    At han døde etter faren fremgår av navneskikken på den tiden, da Erlands eldste sønn het Sigurd, og ett levende menneske ble ikke oppkalt dengang. Slikt kom først i bruk på 1600-tallet.

    "
Sleketstavle i Engebret Hougens «Ættesoge for Gudbrandsdalen», bind I, side 56 – Omarbeidet.

    Erland hadde 2 sønner,
Ca. 1300 Sigurd, gift med Gudrun Ivarsdatter, døde i den store mannedøden høsten 1349, og
Gunnar, gift med Jarthrud Paalsdatter [Bratt].

    Deres eldste sønn, Hr. Sigurd Erlandsen «av Sundbu», er født ca. 1300 og døde sikkert under mannedødshøsten 1349, sist i oktober eller i begynnelsen av november.

    Første gang han nevnes er i et brev av 07.05.1336 om retten til Heimdalen (DN III 185, «Regesta Norvegica» IV, nr. 1178):
    Sammendrag.
  «Provsbrev fra Olav Brynjulvsson (ombudsmann for Gudleik Eindrideson, kongens sysselmann i Nord-Gudbrandsdalen), Eindride Nikolasson, Arne Nikolasson, Pål Kjetilsson, Eiliv Nikolasson og Eirik Erlendsson til kong Magnus [Eriksson]:
    De var samme dag på tinge i Vågå, da herr Sigurd Erlendsson førte sine vitner angående eiendomsretten til Heimdalsvatnet:
    Arne staur, Bjørn fausk og Narve gjest vitnet at de var på Liufærwange på Vågå, på det alltinget som ble holdt nord for Rost [grenseskille som må søkes mellom Kvam og Sødorp sogn i N Fron] etter kong Magnus' [Lagabøtes] død, hvor Sigurd Eldjarn lot lese kong Sverres gavebrev på Heimdalsvatnet til Ivar gjesling på Sandbu og hans etterkommere, og likeså kongene Håkon gamles og Magnus' stadfestingsbrev.
    Deretter vitnet Pål stett, Erling moske, Sigurd ræfuer, Ivar pram, Eirik Munansson, Kolbein på Harildstad, Gunnar Bjørnsson, Steinfinn på Hammer, Holm skalle, Jon på Sperstad, Eirik stamf [Muligens etter Stamstad i Lom], Arne Botolvsson og Arne kiæpper at Sandbu- mennene alltid siden hadde hatt full eiendomsrett til vannet.
    Beseglet av utstederne.»

    Han er der kalt «Herre» og har således da vært ridder. Vi vet ikke når han ble ridder, men han var gift med en datter fra Sudreimætta som sto i nær skyld til kongehuset.
    Det er trolig at Sigurd ble slått til ridder i forbindelse med høytidelighetene da Magnus Eriksen ble erklært myndig i Norge i 1332, bare 16 år gammel, og hr. Erling Vidkunnsen gikk av som drottsete. Det var nok ved dette tilfelle at festeøllet ble drukket, for han må ha blitt gift med fru Gudrun Ivarsdatter, datter til hr. Ivar Jonsen, (ridder, død i 1310), og sønn til hr. Jon Ivarsen Raud til Sudreim, (baron, riksråd og ridder, død i 1302) og Aasa. Hun var således brorsdatter til hr. Havtor Jonsen, en av de fremste menn i landet.

    18.11.1345 falt det dom i en sak mellom to krossbrødre og prester om en gård «Røyenn», der det er sagt «fikk (d.e. ga) hr. Sigurd Erlandsen till fullrar eigu». da det knapt har levd to riddere med dette navnet, må det være hr. Sigurd i Sundbu som har gitt denne gården til kirken (DN IV 294, «Regesta Norvegica» V, nr. 806):
    Sammendrag.
  «Domsbrev fra Guttorm [Pålsson], biskop av Stavanger, Salmund Styrmersson, kannik samme sted, og Tore [Halldorsson] klerk:
    Kom på stevne for dem i bispegården i Stavanger 16 nov sira Torgeir Berdorsson, i sak med sin brorsønn Eirik Håvardsson, i samsvar med vedfestede brev og kongebrev [nr 777-778].
    Eirik møtte ikke. Eirik hadde overtatt alt gods etter sin far, sira Håvard [Berdorsson], som om han skulle være ledet til arv etter loven. I tillegg søkte Eirik av herr Sigurd Erlendsson 8 mmb i Røyne som herr Sigurd hadde overtatt fra Torgeirs bror sira Gudbrand [Berdorsson].
    Eiriks krav kjennes maktesløse, og hele arven etter sira Håvard tilkjennes sira Torgeir, som skal ha full erstatning av Eirik for tapt landskyld, og bøter etter seks manns dom, foruten 10 mark forngild for strev og bry.
    Beseglet av utstederne-»

    Det må også være han som 16.02.1349 i Vågå satt sitt segl på et brev, selv om han der hverken er nevnt som herre eller ridder (DN V 207, «Regesta Norvegica» V, nr. 1118):
    Sammendrag.
  «Innberetning om provsopptak fra Alv Erlendsson, ombudsmann for Eirik slembe, til kong Magnus [Eriksson]:
    På kirkevollen i Vågå vitnet for ham Sigmund, Henrik, Bård og Tormod at de var i Holdbø i Vågå, på herredsstevnebøen, da Olav Grimsson tok kongens vissøre, i vadmel, korn, kuhuder, bukkeskinn og geiteskinn.
    Likeså vitnet Jon Erlingsson om det samme.
    Til stede ved provsopptaket var Sigurd Erlingsson, Eindride Nikolasson, Eiliv Nikolasson, Sigurd Vikingsson, Dag Arneson og Helge Bårdsson.
    Beseglet av disse vitnene og utstederen.»

    Om han og fru Gudrun har hatt barn er ukjent. Antagelig hadde de det, men de må være døde før foreldrene og i forbindelse med den store mannedøden.

    Det var hans yngre bror, Gunnar, som fikk Sundbu-godset.

    Han er født kort tid etter 1300 og død etter 1362, men før 1378. Det er mulig at han strøk med i «Drepsotta» i 1371.
    Den første kjende pestepidemien i Norge var Svartedøden, som kom til Bergen i 1349. Senere kom det pest til landet i 1359-60 (barnedøden) og i 1371 (drepsotta).

    Gunnar ble gift med Jarthrud Paalsdatter av Brattætta i Sogn mellom 1345 og 1353.

    30.03.1353 (feildatert i diplomatariet) avtalte Gunnar og Jartrud, som da alt hadde overtatt Sundbu, på Grytting i Fron med slektsarvingen til fru Gudrun Ivarsdatter, hr. Sigurd Havtorsen av Sudreim og Giske (hennes søskenbarn), der de avsto til hr. Sigurd Havtorsen alt gods hr. Sigurd Erlandsen og fru Gudrun Ivarsdatter hadde eid på Romerike, Hadeland og i Agder, med laksefisket i Sogndal, mot at alle andre krav skulle falle bort. En kan se at dette har vært et arveskifte etter barnløse folk, der skyldfolket på begge sider var enige om delingen. Dette er først gang Gunnar Erlandsen er nevnt (DN I 284, «Regesta Norvegica» VI, nr. 205):
  «Ollum monnum žeim sem žetta bref sea edr hœyra senda sira Audun Kolbeins son Holte Gunnars son Jon Erlendz son Gudmundr slœghr Halfuuardr staur Sigurdr Finsson Bardr a Odhin ok Bardr a Žozsini Q. G. ok sina. Mer gerom ydr kunnict at mer varom a Grytingh a Frone j suemfstofonne j sydra gardenom saghom handerband žeira ok høyrdum ord žeira af einni halfuu Herra Sigurdar Hafžores sonar ok annare halfuu Gunnars Erlendz sonar ok Iaržrudu Paalls dottor kono hans vndir žuiskillorde at žau Gunner ok Iaržrud gafuo ok afhendo herra Sigurdi Hafžores syni žetta anemft gooz. fyrst allær žær iarder sem herra Sigurdr Erlendz son atte a Raumariki ok fru Gudrun Ifuers dotter kona hans ok sua allar žæær iarder sem žau atto a Aghdom med laxa fiski j Sokna dalenom a Hadalande ok Heidmorkenne. gaf herra Sigurdr žar apptr j mote Gunnare ok kono hans Iaržrudi Paalls dottor allan žan rett ok till talu er han hafde till žess arfs eppter herra Sigurd ok fru Gudrunu ok afhende fra seer allungis huar sem han kan žat vpp spyria vttan adærnemft gooz ok iarder. hafdu žau žat j skillorde sino Gunnar ok Iaržrud at žau [ok] žeira arfuinghir skula aldri eigha tilltalu till fyrnemfdra giafuar edr satmala, en suaframt at Gunnar edr Iaržrud edr nokor žeira erfuinghia riufa edr riufa lata ženna satmala ža skall herra Sigurdr vera sialfsettr aptr j fyrnemfdan arf eppter herra Sigurd ok fru Gudrunu, en Gunnar ok kona hans Iaržrud edr žeira erfuinghiar skulu aldri eigha rett edr tilltalu till žess arfs. Varo žau saat ok alsaat vm allt žat gooz sem herra Sigurdr Hafžores son hafde haft till žesso daghs. Ok till sannynda her vm setti Gunnar sitt insigli med varom insiglum firir žetta bref er gort var a Grytinghi laughrdaghen j paska viku a xiiii are ok xx rikis vars wyrdulaghs herra Magnusar med guds naad Noreghs Swia og Skane konongs.»
Tillegg: Bagpaa Vidissen med en noget senere Haand: vm gose žet sæm a Augdum liggr ok laxsa fiski sæm herræ Sygurdr Hafžors son...     Sammendrag.
  «Vitnebrev om arveforlik, utf av sira Audun Kolbeinsson, Holte Gunnarsson, Jon Erlendsson, Gudmund sløg, Hallvard staur, Sigurd Finnsson, Bård på Ode og Bård på Tokse:
    Dei var i søvnstua i søre garden på Gryting på Fron. Der handtokst Gunnar Erlendsson og Jartrud Pålsdotter, kona hans, med herr Sigurd Havtoresson og lét han få all jord som herr Sigurd Erlendsson og fru Gudrun Ivarsdotter, kona hans, hadde ått på Romerike, Hadeland, Hedmarka og Agder, og laksefisket i Sokndal.
    Til gjengjeld gav herr Sigurd avkall på all annan arv etter desse to. Freistar Gunnar og Jartrud eller arvingane deira å bryte forliket, forspiller dei alle krava sine på arven, som då skal gå til herr Sigurd
    Partane var no forlikte om det godset som herr Sigurd Havtoresson hadde hatt hittil.
    Besegla av Gunnar og utf.»

    Tre år senere, 03.02.1356, kunngjør Sigurd Petersen på Aukrust i Lom og Sigurd Olavsen at Gunnar Erlandsen og hans hustru, Jarthrud Paalsdatter har solgt 12 kyrleier jord i nordre Surheim (Sulheim) til Hallvard Isaksen. Dette salget ble foretatt på «Sigmundsnes» i Lom (DN III 288, «Regesta Norvegica» VI, nr. 375).

    30.05.1362 er Gunnar Erlandsen tilstede som vitne på Lyen i Vågå, men er ikke nevnt senere (DN III 326, «Regesta Norvegica» VI, nr. 835).

    Gunnars enke, Jarthrud Paalsdatter [Bratt], var datter til Paal Arnfinnsen [Bratt] i Hvamm i Hafslo, født ca. 1300 og nevnt i 1325 og 1333. Hennes mor het Ragnhild. Jarthrud hadde en bror, Arnfinn «Brattson», som var gullsmed i Bergen. Han er født ca. 1335, nevnt 1371-82 og død ca. 1393. Hun var brorsdatter til Jarthrud Arnfinnsdatter på Æri.
    Hun kan knapt være født tidligere enn ca. 1325-30 da Paal Arnfinnsen [Bratt] er født ca. 1300. Hun har således vært meget yngre enn Gunnar Erlandsen.

    En tid etter at Gunnar gikk bort, giftet Jarthrud seg 2. gang med væpneren Hallvard Alvsen, nevnt som kongens sysselmann og ombudsmann i Gudbrandsdalen i tiden mellom 1384 og 1412. Hustrutittelen fikk hun da hun giftet seg med Hallvard.
    Det er ikke kjent når han fikk ombudet, men han har trolig hatt det fra før giftemålet og til han døde i 1429.

    De må ha giftet seg før 11.07.1379 for da kjøpte «Hallvard Alvsson i Sundbu» en part i Bjarnebø i Lom av Andres Kolbeinsen på Markstein (Marstein) og hans hustru Gudrun. Da hadde han nok antagelig bodd på Sundbu en tid (DN I 457, «Regesta Norvegica» VII, nr. 807):
  «Ollum monnum žæim sem žettæ bref sea æder h/oe/yræ. sendæ Stæini Petersson præster aa Monum. Gudžormer Aalfsson ok Gudbrandr Hakonærson logrettamæn. Q. g. ok sinæ. Žæt se yder kunnigt. at mer varom a Margstæinum a Loom aa tysdaghen nestæ firir Botolfs voku aa fiordæ aare ok xxta rikis vaars wyrduligs herræ herræ Hakonær med gušs naad Noregs konongs. saam ok høyrdum aa att Andres Kolbæinsson aa Margstæinum ok Gudrun hans æiighiin kona. hældo j hand æærligs manz Haluardz Aalfssonar j Sunbu ok vidergengo at žau hafdu sællt honom æinæ kyrlæighu jærdr j Biærnærbøø. er ligger aa Loom till æuerdligre æiighu ok allz afræšs freallsæ ok hæimolæ firir huarium manne med ollum luttum ok lunnændum fornom ok nyum vttæn gardz ok jnnæn. Žæræftir kiændozst ok Andres ok Gudrun fyrnæmfd. att adrnæmfder Haluarder Aalfsson hafde žæim vææll. med fulnæde loket allæ værdaura firir fyrsagdæ kyrlæigu jærder j Biærnærbøø æftir ži sem j kaupp žæiræ kom. Till sanyndæ settum mer voor jnzsigli firir žettæ bref er gort var a Monum. manædaghen nestæ æftir Sæliu mannæ møsso ok aa aare sem fyr sæghir»
Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. 2 og 3 Segl mangle.     Sammendrag.
  «Vitnebrev om salg av jord utst av Steine Petersson, prest på Moen, og lagrettemennene Guttorm Alvsson og Gudbrand Håkonsson:
    De var samme dag på Marstein i Lom da Andres Kolbeinsson på Marstein og hans kone Gudrun solgte ærlig mann Hallvard Alvsson på Sandbu 1 kyrleie jord i Biærnærbøø i Lom, og vedgikk å ha fått full betaling.
    Beseglet av utst.»

    27.03.1384 var sysselmannen Hallvard Alvssson på Geirlo i Lom og kunngjorde sammen med to andre menn at Ivar Eiriksen avsto til Sigerlod Dagsdatter og hennes sønner 5 kyrleier jord i Garmo, 3 i Hattrem på Lesja og 9 øresbol i Oppsal i Fåvang i drapsbøter for mannen, Bård Arnesen (DN III 453, «Regesta Norvegica» VII, nr. 1163).

    06.02.1393 er han i Oslo, der to lagmenn og tre rådmenn er vitne til en overenskommelse mellom ham og Paal Arnfinnsen (gullsmed i Grisen i Bergen) om arven etter Jarthrud Arnfinnsdatter på Eri, og der måtte Paal avstå alt han hadde etter henne utenom fjerdings- og tiendegaver. Dermed kom Eri-godset til Sundbufolket (DN III 510, «Regesta Norvegica» VIII, nr. 208):
  «Allom mannom them thetta breff sææ ædder høra sende Finboghe Thoreson lagman aa Oplandom Haralder Kolbiørnason lagman j Oslo Vluer Lafrenson Gudbrander Niculas son radmen ther sama stad q. g. oc sina mer gørom jder kunnikt at a thorsdaghen nesta epter kyldylsmesso aa fierda are rikis vars wrdelex herra herra Erikx med gudz naad Noregs kunugs varom mer j biscops gardenom j Oslo saghom oc hordom aa at ther giorda satmala sinæ mellum med ja oc handarbande af enne haluo velboren man Haluard Alfson en af annare haluo Pal Anfinson om arff then ok goz sem Jærthrud Anfinsdotter j Sogne atte bade j louso oc fasto med thy skilorde at fornemder Pal skal anduarda fornemdom Haluarde sva mykit goz som han ther af hafde bade j louso oc fasto huar som thet vte stender oc kan vp at spøria. skal han oc honom visa med svornom æidhe oc twer godher men sanna æid hans fore vttan fierdungs giæf oc tivnda giæff skal oc titnemder Pal thessa gief behalla oc ægha frelsa oc hemollo af fornemdo goze. oc huar som thenne satmala riuer heller rofsman tel fenge han skulle haua riueth triggan tolfmanna doom oc lagmans orskurd tel sanind setium mer var insigle fore thetta breff a stad dæghi oc are som sygher.»
Kilde:
Efter Vidisse af 29 Juni 1432 hos Capt. Munthe paa Kroken.     Sammendrag.
  «Vitnebrev om arveforlik utst av Finnboge Toresson, lagmann på Opplandene, Harald Kolbjørnsson, lagmann i Oslo, Ulv Lavransson og Gudbrand Nikulasson, rådmenn i Oslo:
    De var til stede i bispegården i Oslo torsdag etter kyndelsmesse da velbåren mann Hallvard Alvsson og Pål Arnfinnsson med handarband sluttet forlik om arv og gods etter Jartrud Arnfinnsdatter i Sogn.
    Forliksvilkårene gikk ut på at Pål skulle overlevere til Hallvard det han hadde av dette godset, både fast eiendom og løsøre, og bekrefte riktig oppgjør med ed med 2 mededsmenn. [Lýrittareišr]
    Unntatt var fjerdings- og tiendegave som Pål skulle beholde og eie med full hjemmel.
    Beseglet av utst.»

    Det rettslige grunnlaget for at Jartrud Paalsdatter på Sundbu og hennes mann Hallvard Alvsen fikk arven etter Jartrud Arnfinnsdatter var at Jartrud på Sundbu var brorsdatter til Jartrud Arnfinnsdatter og derfor hadde arverett før Paal Arnfinnsen, som var brorsønns sønn.

    29.08.1398 var han med på riksmøtet i København som sammen med kong Erik stadfestet de tyske Hansasteders privilegier. Han kalles nå væpner og riksråd (DN V 382, «Regesta Norvegica» VIII, nr. 654).

    Jarthrud Paalsdatter må ha gått bort mellom 29.09.1414 og 16.03.1415

     Hun og Hallvard hadde sønnen Paal Hallvardsen som arvet godset etter Hallvard. Paal må være født mellom 1373 og 1379. Det var neppe flere barn, i alle fall ikke som ble voksne.
    Paal hadde sønnen Guttorm som døde barnløs i 1442.

    Året etter døde Paal, og med ham døde denne ættegrenen ut.

    16.03.1415 tok Anders Jonsen på Kleppe, som var lensmannen til Hallvard Alvsen, opp bevis i en tingsstevning på Hof i Lom fra vitner som Halvard Alvsen førte frem, at Ragna Ingemundsdatter hadde vært på «syndre Sundbu» ved mikkelsmessetid samme år (det må nok ha vært mikkelsmess høsten året før), og da hadde hun gitt sin frendekone, hustru Jarthrud Paalsdatter, alt det gods hun eide på Lalm og i Sel (DN III 623, «Regesta Norvegica» IX, nr. 1073):
    Sammendrag.
  «Brev om provsopptak, utst lørdag etter gregorsmesse av Andres Jonsson, Hallvard Alvssons lensmann:
    Han var til stede på Hove på Hovstranda på Lom, rette stevnegården, og opptok prov av vitnene som ærlig mann Hallvard Alvsson lot føre,
    Eirik Pålsson, Audun ergsveinsson og Einar Olavsson, som svorboked på at de samme år ved mikkelsmesseleite1 var til stede i søndre Sandbu på Vågå da hustru Ragna Ingemundsdatter ga og avhendet til hustru Jartrud Pålsdatter, sin frenke, all jord hun eide på Sel og Lalm i Vågå, med alle tilliggender.»
    Beseglet av utst og medbeseglet av de gode menn Ivar Toresson, Bergsvein Audunsson og Kolbein Guttormsson, som var til stede ved provsopptaket.»
    [Bakpå samtidig]: Item om gavebrev om jorda på Sel og Lalm.

    Før 01.04.1418 giftet Hallvard seg andre gang med Gjertrud Paalsdatter. Jartrudr og Geirtrudr går nok i 1400-årene over i hverandre, men så tidlig var det enda to adskilte navn.

    I et brev som ble skrevet denne dag hjemme hos Hallvard Alvsen «i syndre loftstue på syndre Sundbu» ga Gierthrud Paalsdatter sygarden Sunde og det hon eide i Råstad samt i to gårder i nordre Sundbu til Ullinsyn (d.e Vågå) kirke og presten der, men på det vilkåret at Hallvard Alvsen skulle ha bruksretten så lenge han levde (DN VIII 259, «Regesta Norvegica» IX, nr. 1284).

    09.04.1428 var presten på Vågå, Roland Godtskalksen og Halldor Sigurdsen vitne «i syndre loftstova i syndre Sundbu», da hustru Giærtrud Paalsdatter testamenterte det hun eide i «Gesarf i Aabostranden i Lom» (nå Geisar) til stesønnen Paal Hallvardsen. Hun lå da for døden og det var trolig samme dag de brente likhalmen hennes (DN VIII 281, «Regesta Norvegica» X, nr. 835).

    Det er viktig å merke seg at det var hun og ikke Hallvard Alvsen som eide Sandbu, Sunde og Råstad, og som satt med odelsretten til hele Sandbugodset. 1
    "
Slektstavle i Henning Sollieds:«Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter - III Sudrheim-ætten», N.S.T. VIII (1941-42), side 278.

    Jeg har valg å ta med et utdrag fra
        Henning Sollieds «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter.
                                       III Sudrheim-ætten». 2. NST VIII, side 269-270 og 273-279:
som gir en interessant og lærerik biografi over sysselmannen Hallvard Alvsen – dattersønn til Hr. Guttorm Eiriksen – og hans to ekteskap, først med Gunnar Erlandsen i Sandbus enke, Jarthrud Paalsdatter, og så hans andre ekteskap med Paal Guttormsen Hundorps datter, Gjertrud Paalsdatter.
    Artikkelen er også informativ når det gjelder den tids arvelover og ekteskapspolitikk i de ledende skikt.

  «Hvad hr. Guttorm Erikssons døtre angår er først og fremst å bemerke at riksråden og sysselmannen i Gudbrandsdal, Halvard Alvsson i Sundbu, utvilsomt, som antydet av N. Stene, må være en dattersønn av ham. I brev av 14.03.1403 (DN III 566) avstår nemlig Hallvard sin odelsrett til Tom til hr. Agmund Berdorsson Bolt, en omstendighet som neppe kan forklares på annet grunnlag. Konjekturens riktighet fremgår forøvrig klart av de nedenfor omtalte yngre arveforhold.
    Hallvard Alvssons mors navn oplyses ikke i kildene. Hans far antas av Stene og E. Hougen å være identisk med en Alv Finnson, som, ved fullmektig, i brev av 11.12.1322 (DN I 169) kjøper en part i en gård Skodin i Gudbrandsdal, og som senere et par ganger, senest 1345, nevnes i forbindelse med hr. Guttorm Eriksson (DN II 241, 249, 268, IV 269). Denne, i sig selv rimelige antagelse, kan imidlertid ikke være riktig.
    Hallvard Alvssons våben var en avskåret elgfot gjennomboret av en pil (NS 1312). Dette våben sees også å være ført av en Gyrd Paalsson, som nevnes som medutsteder av en rekke brev fra Oslo mellem 1334 og 1348 og må ha vært håndgangen mann [væpner] og sannsynligvis rådmann i Oslo. I et brev av 20.07.1337 (DN II 220) nevnes sammen med ham en "Hr. Paalsson" som det ligger nær å anta er hans bror. At dette også forholder sig således og at Alv Paalsson må være far av Hallvard Alvsson, fremgår av dennes og Gyrd Paalssons felles våbenmerke sammenholdt med den omstendighet at Alv Paalsson og en annen værsønn av Hr. Guttorm som ovenfor nevnt var sameiere i en gård på Romerike.
    Alv Paalsson nevnes ikke i Oslo efter 1337, men han er muligens identisk med en "Alfuer a Trotzætre". (i. e. Trosset) som 30.08.1344 utsteder et brev fra Faaberg prestegård (DN III 227) og, da han nevnes foran en prest, i det minste var håndgangen mann. Senere sees han ikke omtalt og er kanskje også revet bort i sortedøden.

    Hallvard Alvsson må være født i slutten av 1340-årene og nevnes første gang i et brev av 11.07.1379 hvori han kjøper en gårdpart i Lom (DN I 457). Allerede ved denne anledning kalles han Hallvard Alvsson i Sandbu og har altså overtatt Gæsling-ættens gamle hovedgård. I forskjellige brev mellem 1384 og 1415 nevnes han som sysselmenn i Gudbrandsdal (DN III 433, XV 48, III 610 og 623), men har muligens i nogen år kort efter 1400 kun hatt sysselen i Nordre Gudbrandsdal, hvis han da ikke i denne tid overhodet har vært ute av funksjon. I kong Eriks stadfestelsesbrev på Hansastædenes privilegier av 29.08.1398 (DN V 382) nevnes Hallvard Alvsson som riksråd, en verdighet han efter sin anciennitet ved denne anledning å dømme må ha hatt i det minste nogen år. Det er forøvrig ganske påfallende at han til tross for sin byrd, rikdom og embedsstilling ikke fikk ridderslaget ved kong Eriks kroning i Kalmar i 1397, da 133 riddere, deriblandt en rekke nordmenn, blev dubbet. Dette kan vel bero på en tilfeldighet – han kan selvsagt ha vært forhindret fra å være tilstede ved begivenheten, – men det er også mulig at der har spilt politiske hensyn inn, og at Hallvard Alvsson har vært blandt de mange her i landet som misbilliget og kanskje søkte å motsette sig Erik av Pommerns valg til tronfølger.
    Hallvard Alvsson døde på Sandbu mellem 8/1 og 1/2 1429 (DN X 150 f., III 698) og må da ha vært i 80-års alderen.

    Med hensyn til Hallvard Alvssons ekteskapsforhold vites kun at han 2. gang var gift med Hustru Gjertrud Paalsdatter som døde på Sandbu 9/4 1428 uten å efterlate sig barn.
    Note 1: (Hun het Gjertrud og ikke Jartrud. Navnene Geiržrúdr og Jaržrúdr går vel på 1400-tallet over i hverandre, men i det foreliggende tilfelle er det førstnevnte navn tydeligvis det rette).
    Note 2: (I to brev utstedt denne dag (DN III 694, VIII 281) bekreftes forskjellige testamentariske disposisjoner hustru Gjertrud hadde truffet samme dag mens hun lå på dødsleiet).

    [Min anmerkning: Hallvards første hustru – som må ha vært Jarthrud Paalsdatter, 1. gang gift med Guttorm Erlandsson på Sandbu – blir behandlet senere i artikkelen.]

    I et brev utstedt på Bjerke i Fron 01.02.1429 (DN III 698) kunngjør fire menn at de dengang de tjente «wællbornom manne» Hallvard Alvsson ofte hørte ham og hans hustru Gjertrud Paalsdatter bekrefte de gaver de hadde gitt hinannen, hvorefter Hallvard, for det tilfelle at hustru Gjertrud skulde overleve ham, skjenket henne for sin levetid gårdene Skaaden og Laanke samt Hunderfossen og Sila-varpet Kosten i Laagen – alt i Øier –, mens hustru Gjertrud på samme vilkår skjenket Hallvard om han overlevde henne gårdene Sandbu, Sørem, Rud og Snerle samt kvernen i Tessåen – alt i Vaage. Efter lengstlevendes død skulde godset tilfalle ektefellenes respektive arvinger.

    Det er således helt på det rene at Sandbu var hustru Gjertruds odelsgods og hovedgård, og den sees da også efter Hallvard Alvssons død, sammen med annet gods, hvoriblandt sikkert de øvrige ovenfor nevnte gårder i Vaage, å være tilfalt hennes slektsarvinger, nemlig brødrene Gudmund, Ivar og Arne Tjostolvssønner (DN I 755, VIII 311, XVIII 84). Arven synes imidlertid først å være blitt skiftet mellem brødrene i 1440-årene, efter at Ivar Tjostolvsson var avgått ved døden ca. 1439, og Sandbu kom da til å tilfalle dennes sønn Gunnar Ivarsson. (Fra Gunnar Ivarsson nedstammer samtlige senere eiere av Søndre Sandbu like til seneste tid. Arvelinjene går dog flere ganger gjennem kvinneledd). Det gjaldt dog bare Søndre Sandbu, hvis skyld på denne tid utgjorde 10 huder. Nordre Sandbu hadde hustru Gjertrud allerede i brev av 1/4 1418 (DN III 259) sammen med et par andre gårder skjenket Ullinsyn prestebol i Vaage, med det forbehold at Hallvard Alvsson skulde beholde godset i Sandbu til sin død.
    Forøvrig testamenterte hustru Gjertrud forskjellig jordegods til Alv Halldorsson, Halldor Sigurdsson og Haakon Sigurdsson av hvilke den førstnevnte uttrykkelig sies å være hennes frende, hvad imidlertid også de to sistnevnte helt utvilsomt må ha vært (DN II 750, III 694, VIII 287). Hustru Gjertruds hensikt med disse gaver, som må gjelde gods hvortil hennes ovennevnte slektsarvinger ingen odelsrett har hatt, har sikkert vært å forebygge rettstvister mellem hennes fedrene og mødrene slektninger.
    Også til sin stedsønn Paal Hallvardsson testamenterte hustru Gjertrud en gårdpart (DN VIII 281).
    Hvad hustru Gjertruds slektsforhold angår, kan endelig nevnes at hun ca. 29.09.1414 av sin frenke hustru Ragna Ingemundsdatter fikk skjenket jordegods i Vaage (DN III 623).
    På grunnlag av hustru Gjertruds eiendommer og de foran meddelte oplysninger lar der sig med hensyn til hennes avstamninng dra forskjellige slutninger, som det imidlertid vil føre for vidt å drøfte i denne forbindelse.
    Når ekteskapet mellem Hallvard Alvsson og hustru Gjertrud blev inngått lar sig ikke fastslå; første gang hun omtales er i forbindelse med hustru Ragnas gave.

    Navnet på Hallvard Alvssons 1. Hustru, med hvem han hadde sønnen Paal Hallvardsson, oplyses ikke i kildene, men lar sig fastslå ad indirekte vei.
    Som ovenfor nevnt var Hallvard Alvsson allerede i 1379 i besiddelse av Sandbu, og på dette tidspunkt må hans 1. ekteskap forlengst være inngått. Paal Hallvardssons mor, der som nedenfor skal påvises, må altså ha hatt rådighet over Sandbu. På den annen side kan hun ikke selv ha vært odelsarving til gården, både fordi denne i så fall efter hennes død vilde ha tilfalt sønnen – og fordi Hallvard Alvssons to hustruer i så fall utvilsomt måtte ha vært nærmere besleket innbyrdes enn de kanoniske ekteskapsbestemmelsene tillot. (Bestemmelsene på denne tid forbod bl. a. ekteskap mellem en person og vedkommendes avdøde ektefelles firmenninger eller næmere slektninger). Herav følger imidlertid at Paal Hallvardssons mor ved inngåelsen av sitt ekteskap med Hallvard Alvsson uten tvil har vært enke efter den tidligere eier av Sandbu og fått beholde denne gård for sin levetid, enten i henhold til en disposisjon fra hennes 1. ektefelles side, i likhet med hustru Gjertruds forføining til fordel for Hallvard Alvsson, eller i medhold av kong Haakon Magnussons retterbot av 02.05.1331 art 1. (Denne bestemmelse går ut på at når et barn hadde arvet den ene av sine foreldre og derefter døde uten livsarvinger – og søsken, dersom det var faren det hadde arvet – arvet den gjenlevende av foreldrene barnets løsøre og kjøpegods, men fikk for dets odelsgods vedkommende kun bruksretten i sin levetid, hvorefter godset skulde tilfalle barnets nærmeste odelsberettigede slektninger).
    Nu var den siste kjente eier av Sandbu før Hallvard Alvsson den tidligere omtalte Gunnar Erlandsson som nevnes sammen med sin hustru Jartrud Paalsdatter i 1353 og 1356 og levde i hvert fall ennu i 1362. Det synes da heller ikke å være tvilsomt at det er denne hustru Jartrud som etter Gunnar Erlandssons død – antagelig omkring 1370 – er blitt Hallvard Alvssons 1. ektefelle. Riktigheten av denne slutning godtgjøres for øvrig av følgende omstendigheter. Blant det gods Gunnar Erlendsson og hustru Jartrud i 1353 i forbindelse med arveoppgjøret efter hr. Sigurd Erlandsson og hans hustru forpliktet sig til å avstå til hr. Sigurd Haftoresson var som ovenfor nevnt også et laksefiske i Sokndal i Rogaland. Dette må hr. Sigurd også ha fått overlatt, da han i 1357-58 solgte det til hr. Svale Ølversson, efter hvis død i 1363 det arvedes av hans søstersønn, Hallkell Hallvardsson, som i 1368-69 overdrog det til Agmund Berdorsson Bolt. Nu sees imidlertid Hallvard Alvsson i 1395-96 å ha solgt et halvt netlag i et laksefiske nedenfor Kierland (nu Kjelland) i Sokndal till Agmund Bolt hvad der efter det foreliggende neppe kan forklares på annen måte enn at Gunnar Erlandsson har beholdt en part i lakseelven, og at Hallvard Alvsson har erhvervet dette ved sitt ekteskap med Gunnars enke.

    Hallvard Alvssons to giftermål gir for øvrig et karakteristisk billede av datidens omhyggelige ekteskapspolitikk. Efter hustru Jartruds død, som vel er inntruffet omkring 1400, skulde Sandbu, og det av Gunnar Erlandssons øvrige odelsgods hun hadde sittet med, tilfalle hans slektsarving – som utvilsomt var Gjertrud Paalsdatter, og ved å ekte denne har Hallvard Alvsson da undgått å måtte opgi sin hovedgård og godset for øvrig.

    Også med hensyn til hustru Jartrud Paalsdatters oprinnelse gjør kildene det mulig indirekte å dra en del slutninger.
    I et brev utstedt i Oslo bispegård 06.02.1393 (DN III 510) kunngjør 2 lagmenn og 3 rådmenn et forlik mellem Hallvard Alvsson og Paal Arnfinnsson angående arven efter Jartrud Arnfinnsdatter i Sogn. Allerede efter disse personers navn kan det ikke være tvilsomt at man her har slektninger av hustru Jartrud, og at det er på hennes vegne Hallvard Alvsson optrer, skjønt dette ikke er uttrykkelig sagt i brevet. Forliket gikk ut på at Paal skulde avstå til Hallvard alt Jartrud Arnfinnsdatters gods, med undtagelse av det han hadde fått i fjerdings- og tiendegave. (Ifølge Magnus Lagabøters Landslov V, 21 stod det enhver fritt for å skjenke hvem man vilde efter sin død en tiendedel av alt arvet og en fjerdedel av alt selverhvervet gods, løst og fast). Herav følger at hustru Jartrud Paalsdatter må ha vært Jartrud Arnfinnsdatters slektsarving, mens Paal Arnfinsson har vel vært en efter arvetallet fjernere slektning av denne.
    Nu viser det sig å være mulig å bestemme det jordegods Hallvard Alvsson fikk ved skiftet i 1393. Skiftebrevet er nemlig bevaret i en vidisse av 28.06.1432 (DN III 716) hvori en prest og 3 lagrettemenn kunngjør å ha hørt lest "breff hans Pal Haluardson om Ærhrena goz som ligger j Sogne". Dette gjelder Æri i Lærdal som gjennem hele senmiddelalderen var hovedgård i et eiendomskompleks. Æri gods, hvis nøiaktige sammensetning kjennes fra hr. Vincents Lunges jordebok av 1535 (NRJ IV s. 485 f). Godsets historie og de slutninger eiendomsforholdene her gir anledning til skal bli nærmere behandlet i annen forbindelse. Foreløbig skal kun nevnes at hustru Jartrud Paalsdatter utvilsomt må være datter av Paal Arnfinnsson på Hvam i Hafslo som omtales i forskjellige brev mellem 1325 og 1333 (DN I 179. 205 214, IV 198, I 222) og førte et våben med en skråttstillet spenne – samme merke der som ovenfor nevnt førtes av hustru Jartruds 1. ektefelle Gunnar Erlandsson. Paal Arnfinnsssons hustru nevnes i 1331 og 1333 og het Ragnhild (DN I 214, 222).
    Den i skiftebrevet av 1393 omtalte Paal Arnfinnsson må være identisk med "Paal Arnfinnsson guldsmed" som eide gården Grisen i Bergen og døde noget før 1396 (DN XII 150, 182, jfr. 145, 179). Som påvist av Olaf Sollied var sistnevnte sønn av "Arnfinn Brattsson gullsmed" som likeledes eide Grisen, var rådmann i Bergen og nevnes mellem 1371 og 1382 (DN VII 105, XI 64, II 453, 458, VII 312, XII 179) – og sannsynligvis sønnesønn av Paal Arnfinnsson i Hvam som da har hatt tilnavnet "Bratt". Ser man nu skiftebrevet av 1393 på bakgrunn av disse oplysninger synes det for det første å kunne fastslåes at denne siste konjektur må medføre riktighet, og videre, datidens arvegangsregler tatt i betraktning, at Jartrud Arnfinnsdatter som eide "Ærigodset", rimeligvis har vært en, vel noget yngre søster av Paal Bratt i Hvam.

    Hallvard Alvsson og hustru Jartrud Paalsdatters eneste barn som vokse op var sønnen "Paal Hallvardsson", som må være født omkring 1375 og nevnes i en rekke brev mellem 1428 og 1442 (DN VIII 281, X 150f, IX 251, III 716f, I 766, II 735, I 776, II 750, III 772). I 1432 omtales han som kongens ombudsmann (sysselmann) i Nordre Gudbandsdal, en stilling han vel har fått efter farens død. Efter sin mor arvet han bl. a. Æd-godset i Sogn, efter faren bl. a. dennes betydelige odelsgård Skaaden i Øier, som blev hans hovedgård i Gudbrandsdal, og forskjellige andre gårder og gårdparter som senere i kildene benevnes "Skaaden gods".
    Paal Hallvardsson var før 1430 gift med Sigrid Eriksdatter, datter av Erik Sigurdsson og Rannveig Eilifsdatter, med hvem han i hjemmegave må ha fått en del av nordre Bjølstad i Hedalen; hun levde som enke ennu 1449 (DN IX 251, III 807).
    Med hustru Sigrid hadde Paal Hallvardsson neppe barn som levde op. Hans sønn Guttorm Paalsson synes å være født i et tidligere ekteskap, med en dame hvis navn for tiden ikke kjennes. Guttorms fødselsår må falle omkring 1415. I et brev utstedt på Skaaden (DN II 735) kunngjør Paal Hallvardsson å ha opnevnt en Hallgeir Kviksson som sin ombudsmann for "Audna" (nu Utne, i Ullensvang) og sine andre gårder og gårdsparter i Hardaner, idet en tidligere herom med Haakon Bolt inngått overenskomst nu var utløpet "sakar thes Guttormer min son er nw till sinna fultidha ara komen". Guttorm har altså ved denne tid, eller snarere noget før, fylt sitt 20 år. (Da Sigrid Erikdatters foreledre begge var i live ennu i 1449 er det allerede av kronologiske grunner lite rimeig at Guttorm er hennes sønn. Det fremgår forøvrig også av eiendomsforholdene at dette neppe kan være tilfelle.) Omtrent samtidig må han også være blitt håndgangen mann; blant andre "righesens thiænistemæn i Noregh" medbesegler han Riksrådets brev til kong Erik av 22.08.1440 (NGL 2, i a s.188). Guttorm Paalsson nevnes siste gang i brev av 25.04.1441 (DN I 776), og må være død uten å efterlate sig barn kort tid senere, sannsynligvis før 21.09.1442, da Paal Hallvardsson stadfester et av sønnen avslutet makeskifte (DN III 772), og i hvert fall før faren, som må ha arvet ham.
    Paal Hallvardsson selv nevnes siste gang i live ved denne anledning, og må være død, likeledes uten å efterlate sig barn, før 28.10.1443, da både Skaaden og annet av hans gods sees å være overtatt av hans urarvinger (DN VIII 322f).

    Det fremgår klart av arveforholdene, at Hallvard Alvssons efterslekt utdøde med Paal Hallvardsson.» 2

 

  1. Engebret Hougen: Ættesoge for Gudbrandsdalen, bind I, side 21. 24-26, 28-31, 33, 56.
  2. N. Stene: «Norsk-islandske slegtsforbindelser i Middelalderen» (NST, bind IV, side 161 ff.). Henning Sollied: «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, III. Sudrheims-ætten 2.» (NST bind VIII, side 269 ff.).

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2020-11-29