Ole Christoffersen Svindal Vestre
1648?-1733

       
f
Christoffer Svindal Vestre. Født omkring 1604. Død omkring 1668 på Svindal Vestre, Fet (AK).
 

Ole Christoffersen Svindal Vestre. Født omkring 1648 på Svindal Vestre, Fet (AK). Død 1733 på Svindal Vestre, Fet (AK).
Gift Inger Tallaksdatter Svindal Nordre. Født omkring 1656 på Svindal Nordre, Fet (AK).
Død 1724 på Svindal Vestre, Fet (AK).
Begravet 28.05.1724 i Fet. 1
Ole Olsen Raasok/Løvestad. Født omkring 1695.
Død 1751 på Løvestad, Trøgstad (ØF).
Begravet 01.01.1752 i Trøgstad (ØF). 2

Biografi - Biography

Født omkring 1648 på Svindal Vestre, Fet (AK).
Død 1733 på Svindal Vestre, Fet (AK).
Begravet 10.05.1733 i Fet (AK). 3

    Ifølge prestenes manntall i 1664-66 var Ole da 12 år gammel.

    03.03.1698 kjøper Ole gården Søndre Løvestad i Trøgstad på 1 skippund malt av Christianiaborgeren Nils (Erik?) Petersen. Skjøtet er datert Christiania, og tinglyst 19.10.1698. Han flyttet aldri dit, men den yngste gjenlevende sønnen hans, Ole, bosatte seg der.

    "
Manntallet i 1701, 1.5.6 Nedre Romerike fogderi, Fet prestegjeld, folio 76.

    Manntallet fra 1701 viser:
«Gaardenis eller Pladsernis Nafne:
    Svindal West:
Opsiddernis eller Leylendinges Nafne:
    Olle Christophers: - 49 aar.
Deris Sønners Nafne og huor de Findes:
    Christopher Hiemme - 17 aar.
    Saxe ligesaa - 13 aar.
    Peder ligesaa - 11 aar.
    Olle ligesaa - 6 aar.
    Ewen ligesaa - 2 aar».

    "
Feet præstegield, Nedre Romerike fogderi, Ekstraskatt 1711.

    «Skoskatten» i 1711:
«Feet Præstegield - Fulde Gaarder»
    Kolonner:
«Gaardernis Navne
Mendenis Nafne, Deris Qvinder, Børn, og Tienistefolck,
                                      som icke staar udj Deris Kongl: Mayts: tieniste Andteignet
Hvem Skoeskatten betahler Bereignet af hvert Meniske = 2 par Skor av 3 sk.
Hvad tienistefolckene niuder i aarlig Løn udj Penge eller Klæder
Den 6te Part af tiæniste Lønn som Deris Kongl: Maytts: tilkommer
Summa. Enn hver Mandz Skatter af Sig og Sin Familie».

    "
Feet præstegield, Nedre Romerike fogderi, Ekstraskatt 1711.

    «Skoskatten» for Vestre Svindal i 1711:
«Svindahl Ole 6 sk.
                Qvinden - 6 sk.
                2 Sønner - 12 sk.
                2 Døtter - 12 sk.
                1 tienistepiige 6 sk. - [Årslønn] 3 rdr. - [En 6te Part] 2 mk.
                Husmand Hans Houen - 6 sk.
                Qvinden - 6 sk.
                1 Barn - 6 sk.
                Arne Houen - 6 sk.
                Qvinden - 6 sk.
                1 Barn - 6 sk.
[Summa. Enn hver Mandz Skatter af Sig og Sin Familie - 1 rdr. = 4 mk. = 96 sk.] 1 Rdr 1 mk. 6 sk.»

    Det var i Oles brukertid at svenskekongen Karl 12. overnattet med sine tropper på Svindal. Vestre Svindal led også skade av svenskenes opphold, men ikke så mye som de to andre gårdene. Skadene ble taksert til 60 daler og gården fikk skattelettelse noen år.

    Aasmund Svinndal skrev i Romerike Ættehistorielags Årbok, Bind II, om den gang Karl den 12te lå på Svindal i 1716:
    «Han bestefar (Jakob Olsson Svinndal, 1828-1922) hadde mangt å fortelja frå dentid Karl den 12te låg på Svinndal i 1716. Han hadde det frå moster si.
Da folk i Fet fekk høyre at Karl den 12te og svenska var ventandes vart dom fælt skremde. Alle karfolka drog til skogs og tok sølvtyet med seg. Det var bare noen gamle kvinfolk igjen på garda. Nordgardsmannen drog radt opp i Bjønnehi som ligger øvst i Svendal'n. Svenska var gretne da dom kom, men vart blide etter at dom hadde fått mat. Kongen sjøl låg i storstua i nordgard'n. Han ville itte ligge i seng, men dom bar inn ein halmdott og den låg'n på. Svenska tok det som var å ta av mat og fôr på garden og einaste betalinga var ei sølv skjortespenne. (Spenna med denne tradisjonen er nå på Folkemuseet). Etterpå tok dom over isen til Rælingsida og videre mot byen.
    Men noen tå fruene til offisera kom seinere. Dom hadde blitt etter. Dom hadde med seg tre bærakister som folka trudde sølvet til Karl den 12te var i. Noen karer reiste etter dom ned på Øyeren og drap dom der. Dom tok det dom hadde, men lika putta dom under isen. Folka gjekk lengi og var redde for at svenska sku komma att og hemne seg. Ei av kistene var på Blesa, ei på Østanes og ei på Ringstad på Enebakkneset».

    Lenge har man undret på hvor mye sant det var i denne historien. Men så kom forfatteren over en avskrift av «Tingbok for Nedre Romerike», nr. 35, folio 193. På 50 hele sider beskrives hendelsen:

    "
Tingbok Nedre Romerike nr. 35, folio 193a.

    12.02.1717 var retten satt på Jølsen i Fet for å dømme i en sak mot Jens Gaukerud, Lars Larsson svenske og Henrik Matsson, som var anklaget for å ha skutt ihjel tre svenske kvinnfolk som fulgte etter den svenske hæren som brøt seg inn i landet året før. Sr. Johan Henrich Munch, som var viselagmann for Opland og fogd i Nedre Romerike, ledet retten og la frem stevningen. Lagretten besto av Ole Berger, Christopher Støvi, Tarald Vestegard, Ole og Johannes Skjelver, Arne Garder, Even Vilberg, Ole Teien og bygdelensmann Peder Jølsen.
    Det som hendte var følgende:
    Selv om bøndene i grensebygdene mot Sverige måtte være vant til krig og soldater etter den store nordiske krig, ble det likevel stort oppstyr da Karl den 12te og svenskene søndagen den 08.03.1716 gikk over grensen i Setskogen. Det gikk store fråsegner om kongen, og det sto nok age av ham. Det ble fortsatt snakket om hvordan svenkene for fram med mord og brann i nabobygda Høland i 1660-årene og folk var redde. Det var fortsatt full vinter, men kongen fôr raskt frem med sine tropper.
    Anne Matsdotter Skjeggenes fortalte at de fôr gjennom Skjeggenes om natten. Hun, hennes mann og alt folket på gården hadde rømt til skogs, og de måtte på avstand stå å se på hvordan soldatene styrte på gården. De tok all stabbursmaten og kornet. For høy og halm var det så renset at de måtte fø buskapen sin fremme i bygda resten av våren. Etter slaget mot oberst Kruse om mandagen dro svenskene rundt i Høland etter mat og fôr. Amund Andersen Tøyen fortalte at de kom til ham i hopetall på tirsdagen og tok to tønner øl og all maten han hadde på stolpebua. Han hadde kona og ei jente hjemme, og de hadde bare å gå ut. Betaling var det ikke tale om. Da kom det et kraftig snøvær som sinket svenskene mye, men torsdag morgen fôr de videre over Midtskogen til Fet, masjerte gjennom Bygarda ut på kvelden like til Svindalsgrenda der de slo seg til for natten.
    Det var tre Svindalsgårder på den tiden. På nordgården satt Tallakætta enda i sin fulle makt. Jon Tallaksen og sønnen Tallak drev gården. I vestegården rådde Ole Christophersen som var gift med Inger Tallaksdatter, søster til Jon Tallaksen i nordgården. I søgården satt Ole Bårdsen.
    Grenda var helt tom for folk da svenskene kom. Karene lå ute i skogen og kvinnfolk og barn hadde tydd til noen husmannsplasser som lå avsides i skogen. Etter alt å dømme hadde Karl den 12te tenkt å fare mildt frem mot bøndene. Det er jo politikk i krig også. Så han likte ikke at folk var redde og at de ikke var hjemme for å ta vare på sakene sine. Han sendte en husmann - Christopher Halabekk-eige - fra Høland opp i skogen for å lete etter folk. Det var han som hadde vist svenskene veien til Fet. Han fant frem til den plass der Inger Tallaksdatter, Lucas Kinn's kone, og ei gammel tjenestejente i nordgården, Maren Bottelsdatter, var. Der bar han frem bud fra kongen at han «befalte» alle, både mann og kvinne, å fare hjem, hver til sin gård. Han viste frem en svensk dukat han hadde fått som tegn på at kongen var blid. De tre kvinnfolka gikk da hjem, hver til sitt. Det var et uvanlig syn som måtte dem. Det var fullt med folk i og rundt alle husene. De tok for seg av alt gården hadde å by. Kjøkken og matbod ble tømt, låven gjort ren for halm og høy. Rundt husene lyste bålene tett i tett.
    I vestergården fortalte mor Inger at to offiserer bød henne noen skillinger som de hadde i hånden. Hun nektet å ta imot og mente at de var fiender og kunne gjøre det de ville. Hun var tilfreds om hun kun fikk ha husene i fred. Men da ble de sinte og sa: «Foragter du våres konges mønt». Hun tok da imot 3 femøringer som svarte til 24 skilling i danske penger. Hun fikk også en «styver» av en soldat for melk.
    Morgenen etter i solrenninga dro hæren videre over Øyern til Stalsberg, men de siste soldatene kom ikke av sted før ved middagstider. Da ble det oppdaget at ilden hadde brutt ut i husene å søgården. Fortroppen var da en fjerdings vei borte, mens det fortsatt var noen få soldater igjen på isen. Disse for så sin vei etter de øvrige. På nordgården fikk de det travelt med å slokke bålene som brant rundt husene. Det var hard vind, og ilden hadde antent en del halm og høy som fortsatt lå rundt husveggene. Etterpå dro Jon og datteren Maren ned til søgården. Der fikk de sammen med andre som kom til, berget den ene stua, enda den ble antent flere ganger. Men alle de andre husene brant ned, utenom kjona og smia som lå for seg selv et stykke fra husene. Brannen var nok ikke påsatt. Trolig hadde soldatene vært uvørne med varmen slik at den harde vinden bar ilden fra bålene over til husene.
    Det gikk nok hardest utover søgårdsmannen Ole Bårdsen. Kona hans var syk og lå borte i en husmannsstue. Selv sto han oppe i åsen og så at gården brant opp. Det gikk med 24 kuer og et føll. Alle eiendelene brant også, blandt disse den nye undermunderingen for dragoner som det kostet 10 riksdaler å erstatte. Ialt satt han sitt tap til 300 Rdl., ingen liten sum all den tid verdien av ei ku var 2 - 4 Rdl. Dertil mistet han kona si, som døde fra 8 små barn av sjokket.
    I det hele var folk mer redde enn de behøvde være. De hadde vel dårlig erfaring fra før, og ryktene gikk om at svenskene skulle rykke inn i landet fra tre kanter med store armeer. Og gjennom Høland skulle det komme mange flere, og det skulle være dalkarer som ikke var så nøye med hva de gjorde.
    Det fulgte mange kvinnfolk med hæren. Mange leiesoldater hadde konene sine med, og ellers hadde de vel «lotter» på den tiden også.
    Fredagen etter slaget ved Riser bru kom det kjørende tre slike kvinnfolk til Skjeggenes. De hadde blitt etter på veien. Mennene deres var i den svenske hæren, og de hadde fulgt Karl den 12te fra Stralsund. Det var to litt eldre og en ung kvinne. To av disse var mor og datter. Moren hadde en korporal til mann og de andre to var dragonkvinner. Datteren var 24 år gammel, og hadde hatt tre barn som alle var døde. Det siste barnet ble både født og døde på denne reisen. Den unge talte svensk mens en av de andre brøt på tysk og den tredje ikke var til å forstå. Hun hadde ikke sett mannen sin på 5 år og nå ville hun til kongen for å få pass til Stralsund der hun var født. De kom kjørende med to hester for en grindslede med stigerem bak. Sleden så ut som en taterslede og var slik at en både kunne sitte og ligge i den. I sleden var det høy, og sengeklær hadde de i en bylt. De hadde også to strieposer med mat og en «bempel» (kagge) med tregjørder og rem til å bære over skulderen. I stridposen hadde de kjøtt som de stekte på glør og havrebrød. Den ene hadde ørelue, blå trøye og stakk, den andre blå kobus og blå kjole, og den tredje verkensstakk, brun flasketrøye og hvitt tørkle om hodet. De hadde ringer som så ut som de messingringene «landeløberne brugte i gamle dage». Dertil hadde den ene et halsbånd av svarte perler. De jamret seg fælt da de fikk høre at de ikke kunne nå svenskene på flere dager. De fikk også se hvor slaget hadde stått mellom kirken og den gården som ble vist dem. Inne i kirkesvala fikk de se likene av de fallne, og da gråt de «bitterlig». De for videre til By i Fet der de sov en natt og kom morgenen etter til Svindal der ferden deres fikk en så sørgelig ende.
    En ung gutt, Henrik Matsen fulgte dem på veien. Det var en hatsk stemning i bygda. På kirkebakken var det nylig lest opp et bud om at almuen måtte se vel etter om det fôr svensker på veiene, og i så fall melde fra til lensmannen. Samme søndagen hadde kirkefolket fra Gansdalen mottatt en budstikke fra lensmannen om at det var almannamøte i Skedsmo samme kveld. Derfor hadde kirkefolket snudd for å forberede seg på å reise dit.
    I vestegården var Jon Tallaksen og Tallak Jonsen, husmannen til Jens Gaugerud og en svenske, Lars Larsson. Den siste hadde nylig kommet fra Sverige, men hadde blitt norsk statsborger og var nå i «ståderfaget». Disse karene rådførte seg nå med husbonden i vestgården, Ole Christophersen og hans sønn Hovel, om hva de skulle gjøre med disse kvinnfolka. De forsøkte å finne ut om de hadde brev eller lignende til hæren, men fant ikke noe. Enden på visa ble at Jens Gaukerud, Lars Larsson og Henrik Matsen ble utstyrt med børser og dro avgårde med kvinnene. Mor Inger ante uråd, og ba dem for Guds skyld ikke gjøre noe galt. Nede ved Furu, en plass på Svindalsstranda, skjøt karene de tre kvinnene og la likene under isen. Tjenestejenta i søgården og dattera i vestegården, Ambjørg, fortalte at de hørte skrik og sprang frem på bakken. De så da at Lars Larsson skjøt ett av kvinnfolka. Hun satt i sleden og var den siste som ble skutt. Karene tok deres klær og øvrige eiendeler og delte disse mellom seg. I nordgården viste Jens Gaukerud frem en trøye med hull i ryggen. På spørsmål om hva han hadde gjort, svarte han at han hadde gjort så mye i dag.
    Det kom ut hva som hadde passert, og de tre drapsmennene ble satt på Akershus. Karene tilsto, men beskyldte mennene på Svindal og sønnene deres for å ha oppfordret dem til drapene. Disse nektet og sa at avtalen var at kvinnfolkene skulle føres til lensmannen.
    Det ble innkaldt mange vitner.
    Fra Høland Anne Matsdatter Skjeggenes og Amund Andersen Tøyen (søndre). Fra søgården By datteren Marte Hovelsdatter og venninden hennes, Ragnhild Auten, matmora Maren og mannen selv, Hovel By. Den siste møtte ikke. Til første rettsmøte kom det bud om at han hadde kjørt seg fordervet, og lå syk på Lørenskog. Til det andre møtet sendte han skriftelig vitnemål. Han lå da syk i Christiania.
    Fra nordgården By møtte mannen Ole By, tjenestejenta Berte Kjøstelsdatter og husmannen Peder Skytter.
    Fra søgården Svindal mannen Ole Bårdsen og tjenestejenta Gubjørg Tostensdatter, datteren på gården, Maren Jonsdatter og ei gammel tjenestejente, Maren Bottelsdatter.
    Fra vestegården Svindal møtte matmora Inger Tallaksdatter, døtrene Ambjørg og Dorte Olsdatter og sønnen Even Olsen.
    Rettsmøtet varte i flere dager, og det var nok trangt om plassen i tingstua. Domsforklaringen begynner slik:
    «Når man eftertenker og betrakter den store forskrækkelse og forvirrelse den gemene mand, ja endog mange av de som skulde være bedre oplyste var geraaden udi over fiendens uformoderlige indfald og progress i landet, hvormed fulgte det forfærdelige spørgement at de med mord og brand vilde fremføre som i forrige kriger skjede i Høland neste sogn, herhos og andensteds som og de ihjelskutte kvinfolk efter aktens udvisning har givet ord af, hvorfor gamle og unge, store og små med hylen og græden rømte fra deres huse til fjelds og skoge udi den kolde vinters tid at opholde sig. Hvilken frygt og forskrækkelse ei alene var hos de sogner Høland, Fet og Skiedsmos almuer hvor fienden virkelig var mester baade over sognene saavel som veier da wors arme røcket inden Gjelderaasen mot Aggers sogn og Christiania, men denne frygt rekket og mestendels hele syndenfjelds, og har da landet ikke udi 154 aar, siden den saakallede siuaarsfeide været i saa stor frygt og forskrækkelse, ...»
    Det refereres til Syvårskrigen 1563-1570. Svenskene holdt hele Østlandet. Leieknekter plyndret og brant Hamardomen.
    Dernest nevnes i dommen at disse tre kvinnfolka kom til Svindal mens redselen var som størst i Fet. Samtidig røk det enda fra den gården som var avbrent. Svenskene lå ved Strømmen og Skedsmo. De ble drept av de tre karene som hadde tilstått. Karene hadde beskyldt Jon Svindal og sønnen Tallak, Ole Svindal og hans sønn Hovel, for å være «medvidere og tilskyndere», men disse nektet, enda mangt av «acten» kunne tyde på dette. Således hadde drapsmennene ikke selv hatt børser, de måtte også dra langs kirkeveien der svenskene lå på vestsiden, for å komme til lensmannen. Deretter skildres svenskenes tilbakeferd som får samme attest som de «altonaische indbyggere» ga dem.
    På grunn av krigen ble til slutt alle frikjente.

    Eksaminasjonsprotokollen ved matrikkelforarbeidet i 1723 viser for
«Feedt Præstegield - Halve gaarder»:

    "
Matrikkelforarbeidet fra 1723 - Fet - Eksaminasjonprotokollen - Folio 89b-90a.

«Num:
    75.
Gaarde Nafne:
    Svindahl.
Opsidders Tall:
    1 opsidder.
Proprietair og Bøxle Mand:
    Cappelaniet i Christiania følger.
Situation og Beleilighed:
    Maadelig Jord og tager Anpart i Rosholmen.
Sæd:
    5 skepper Bl: K[orn] - 8 tønner Hafre.
Høe Afling:
    24 Lass med Kiøbefoer.
Heste og Creature:
    2 Hæster - 10 Cr[eatur]: - 8 S[øfwer]:
Taxt efter Gamle Matricul:
    1 Skipd. tunge.
Forhøyet:
    Staar»
Utdrag fra den samtidige matrikuleringsprotokollen:
«Opsiddernes Navne:
    Olle».
Gammel Skyld:
    10 Skipp. tunge.
Gammel Leilendings Skatt:
    5 Rdl».

    Ole drev gården til han døde i 1733:
«Ole Christophersen Svindal Vester 85 D: Rog(áte = 5. søndag etter påske) Feet».

    Sønnen Peder overtok som leilending etter ham. 4

 

  1. Kirkebok Fet nr. 2: «De Dødes Begravelse», kirkeboken er ikke paginert.
  2. Kirkebok Trøgstad nr. 4: «Begravede», folio 179.
  3. Kirkebok Fet nr. 2: «De Dødes Begravelse», kirkeboken er ikke paginert.
  4. Manntallet i 1664-66, Prestenes manntall: 3.4 Fet prestegjeld, folio 190. Manntallet i 1701, 1.5.6 Nedre Romerike fogderi, Fet prestegjeld, folio 76. Pantebok Heggen og Frøland nr. 1, folio 153; Tingbok Heggen og Frøland nr. 30, folio 94a. Ekstraskatten i 1711, Feet præstegield, Nedre Romerike fogderi. Tingbok for Nedre Romerike, nr. 35, folio 193. Matrikkelforarbeidet i 1723, Feedt Præstegield, Fulde Gaarder, eksaminasjonsprotokollens folio 89b, matrikuleringsprotokollens folio 39b. Jan E. Horgen: Bygdehistorie for Fet, Bind 4, side 315. Aasmund Svinndal: Karl den 12te på Svinndal i 1716, Romerike Ættehistorielags Årbok, Bind I, side 15.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2018-09-25