Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 960.
Død omkring 999.

    Konge av Norge 994 - 999. 1

"

    Fra Cappelen's «Norges Historie», Bind 2, side 214:
    Olav Tryggvasson – roman og virkelighet.
    Samtidig med, eller kort tid etter, at bøndene i Trøndelag gjorde oppstand mot Håkon jarl, stevnet vikinghøvdingen Olav Tryggvasson inn Trondheimsfjorden.
    Det er lite vi virkelig vet om denne første norske kristningskongen. Omkring 1200 ble det skrevet en stor saga om ham, som vi helst må kalle en roman. Det var korstogstidens høysommer, helte- og ridderdiktningen stod i fullt flor, og martyrlegendene var legio. De islandske munkene som gjorde Olav Tryggvasson til sin helt, hadde stoff nok å ta av. Om den historiske overleveringen om Olav var spinkel, hadde de hele den europeiske litteraturen til rådighet, og den brukte de flittig til å utfylle bildet.
    Olav Tryggvasson var først og fremst en viking, i større grad enn noen annen norsk konge. Han hadde aldri bodd i Norge, hele sitt voksne liv hadde han ligget på sjøen, dels i tjeneste hos fremmede fyrster, dels som røverkaptein i egen regi. Nettopp på den tiden da han ble voksen, begynte også en ny æra for vikingyrket. Etter et halvt hundre års relativ fred for de vesteuropeiske kystene kommer den ene urovekkende meldingen etter den andre om nordiske strandhogg og plyndringsstokter på Englands og Nordsjø-Tysklands strender. I løpet av kort tid blir denne herjingsbølgen så mektig at den forvandles til full erobringskrig, og ender ikke før hele England er blitt vikinghærenes bytte, i 1016.
    Og denne bølgen var Olav med på å skape. Han begynte sin karriere i Østersjøen. Norsk var han av fødsel, men hele oppveksten foregikk sannsynligvis i utlendighet. Han var sønn av kong Tryggve Olavsson som ble drept i sitt rike i Båhuslen, enten av opprørske bønder eller av fetteren Gudrød Eiriksson, i 960-årene. Trygve var gift med Astrid, som ifølge sagaen var datter av en stormann på Jæren, Eirik Bjodaskalle på Obrestad. 2

    Fra «Norsk historie I - 750-1537», side 64-66.
    Olav Tryggvassons saga skal være særlig upålitelig og inneholde mye legendarisk stoff. Olav er fremstilt nærmest som en forløper for Olav den Hellige, på samme måte som Døperen Johannes var en forløper for Kristus. Håkon jarl som den siste herskende hedning dør som tyrann. Olav som den første misjonskonge er den store helt. Skaldekvad tyder på at det var innenlandske forhold som førte til Håkon Ladejarls fall, uten at vi kjenner bakgrunnen. Han skal ha fatt en brå død på grunn av svik, samtidig med eller like før Olav kom til Norge vestfra i 995. At Håkon jarls sønn Eirik rømte til Olav Skötkonung i Sverige, danskekongens skattekonge, tyder på at ladejarlen ikke var i konflikt med danskekongen, Harald Blåtanns sønn Svend Tjugeskjegg (ca. 985-1014), da Håkon døde.
    To skalder bekrefter at Olavs far het Tryggve, som ifølge en samstemmig sagatradisjon var småkonge i Viken eller på Opplandene og Harald Hårfagres sønnesønn. Men morsætten knytter Olav til Vestlandet. Hans rike omfattet Vestlandet, Trøndelag og kystlandet nordover. Kristningsverket som er tillagt ham, knytter ham til disse landsdelene. Olav ble tatt til konge av trønderne på Øyratinget og ble dermed den første med ambisjon om rikskongedømme som tok ladejarlens plass i Trøndelag. Landsdelen var under Håkon jarl blitt landets politiske sentrum, og for Olav Tryggvasson ble Trøndelag kjerneområder både strategisk og økonomisk. Området lå langt fra Danmark og var lite utsatt for angrep fra den kanten. Trønderfylkene hadde rikt jordbruk og var transittområde for øst-vest-handelen med pelsverk. Også veien til kystleia var kort, og konsentrasjonen rundt fjorden ga gode kommunikasjons- og kontrollmuligheter. Olav synes videre å ha fått indirekte kontroll over Sørvestlandet, da hans søster ble gift med Erling Skjalgsson på Sola.
    Olav drev som vikingkonge før han kom til Norge, i øst og i vest, men særlig i England. I den angelsaksiske krønike omtales han to ganger på 990-tallet som vikinghøvding – siste gang i 994 da han, sammen med danskekongen Svend Tjugeskjegg, var med og innkasserte «danegeld» på 16 000 pund, mer enn 5½ tonn sølv. Danegeld var betaling fra den engelske kongen for at vikingene skulle la riket være i fred. Olav lot seg deretter døpe med den engelske kongen som fadder, mottok store gaver og lovte aldri mer å angripe kongens rike. Man har vært inne på at den engelske kongen, Etheired (968-1016), på denne måten betalte Olav for at han skulle bryte med Svend Tjugeskjegg, kongens farligste motstander, og at han i den forbindelse ble oppmuntret til å søke kongemakt i Norge for på den måten å lette trykket mot engelskmennene.
    Olav Tryggvasson prøvde åpenbart å innføre kristendommen i sitt rike, om nødvendig med tvang, i det minste i Trøndelag og kanskje i Nord-Norge. Men da han satte igang sitt kristningsforetakende, var kristendommen på ingen måte ukjent i landet. Alt lenge før vikingtiden var det kristen kulturpåvirkning gjennom den kontakten nordmenn hadde med land i sør og vest – Frankerriket, Engand og Irland – og denne kontakten ble forsterket gjennom den økte aktiviteten fra vikingenes side. Det er da også indikasjoner på at kristendommen må ha hatt fotfeste i deler av kystlandet, fremfor alt på Vestlandet, men også i Viken, lenge før Olav meldte sin ankomst. Endring av gravskikk i Agder rundt 950 tolkes som en følge av kristen innflytelse. Gravene ble enklere, uten haug og med mindre gravgods. Også det forholdet at rundt 60 bautasteiner fra 900- og 1000-tallet med korstegninger og andre kristne symboler trolig er reist av kristne mennesker, kan tyde på kristen misjonsvirksomhet før kristningskongenes tid.
    Olav Tryggvasson var heller ikke den første kristne kongen i Norge. Håkon Adalsteinsfostre ble kristen under oppfostringen hos kong Adalstein i England. Etter sagatradisjonen skal også han ha gjort visse forsøk på å virke for kristendommen etter at han ble konge, og han har kanskje hatt med seg kristne misjonærer til landet. Men forsøk på tvangskristning avstod han fra. Hans fremferd ga ham da også tilnavnet «den Gode».
    Dessuten var Eirik Blodøks' sønner kristne. Ifølge skaldene krenket de hovene og konfiskerte verdisaker, noe som skulle kunne tolkes som voldsbruk for å tvinge igjennom kristendommen. På den andre siden var ikke dette nødvendigvis kristningsforsøk, men snarere del av deres alminnelige politikk, som gikk ut på å kvitte seg med potensielle motstandere og å skaffe seg ressurser.
    Frem mot midten av 900-tallet må hedendom og kristendom ha eksistert side om side uten påviselige gnisninger, på samme måte som kristne og hedenske graver kan finnes om hverandre. Et politisk stridsspørsmål ble kristendommen først da den ble forsøkt påtvunget folket. Kristendommen var i seg selv en misjonerende, altså intolerant, religion, noe dessuten kongenes tvangsforsøk viser. Og dette forklarer også økende motstand mot den i andre halvdel av 900-tallet. Håkon Ladejarl nektet å la seg tvangskristne, og i skaldestrofer prises han for å ha gjenopprettet raserte helligdommer
    Olavs forsøk på å innføre kristendommen i sitt rike, i det minste i Trøndelag og Nord-Norge, måtte svekke hans stilling i disse landsdelene og gi motstanderne hans større oppslutning. For Olavs fall skyldtes forholdet til Svend Tjugeskjegg og motsetningsforholdet til Håkon Ladejarls sønn Eirik, som var blitt gift med kong Svends datter. Disse to og Olav Skötkonung gikk sammen mot Olav. Olav synes å ha blandet seg inn i maktkamp i Østersjøen mellom venderkongen Boleslav og Svein – eventuelt søkte han allianse med Boleslav mot danskekongen og Eirik jarl. Han falt i slaget ved Svolder. Man har tradisjonelt, slik sagaforfatterne gjør, plassert Svolder nær øya Rügen i Østersjøen. Andre historikere vil, i likhet med Adam av Bremen, legge slaget til Øresund.
    Svend Tjugeskjegg ble norsk overkonge etter Olavs fall. Olav Skötkonung styrte Ranrike, og Eirik jarl og hans bror Svein fikk styre over sin fars tidligere område fra Vestlandet og nordover. Etter Svend Tjugeskjeggs død i 1014 ble sønnen Knud, med tilnavnet «den Mektige», konge i England i 1016 og i Danmark i 1019. Han så på Norge som en rettmessig del av sitt nordsjørike. 3

"

Titelfrise til Olav Trygvessøns saga (1914-utgaven).

    Fra Snorre Sturlassons «Olav Trygvessons saga» om Kong Olavs gifte med Tyra, datter til Harald I Gormsson Blåtann av Danmark og søster til Svend Tjugeskjegg.
  «91. Svein Tjugeskjeg, danekongen, havde Gunhild, datter af venderkongen Burislav. Men i de aar, som nu er omtalte, da hændte det, at dronning Gunhild fik sott og døde, men lidt senere fik kong Svein Sigrid den storraade, datter af Skågul-Toste, moder til Olav den svenske, sveakongen. Da opkom det med svogerskabet venskab der mellem kongerne og mellem dem og Eirik jarl Haakonsøn.»
  «92. Venderkongen Burislav klagede for sin maag Sigvalde jarl over, at det forlig var brudt, som Sigvalde jarl havde gjort mellem kong Burislav og kong Svein. Kong Burislav skulde faa Tyre Haraldsdatter, kong Sveins søster; men det giftermaal havde ikke havt fremgang, thi Tyre satte et kort nei imod at giftes med en hedensk og gammel mand.
    Nu siger kong Burislav til jarlen, at han vil kræve den aftale holdt, og bad jarlen fare til Danmark og føre dronning Tyre til ham. Sigvalde jarl vægrede sig ikke for den færd, men fór til Svein danekonge og bar denne sag for ham; ved sine overtalelser kom jarlen saa langt, at kong Svein gav sin søster Tyre i hans hænder; med hende fulgte nogle kvinder og hendes fosterfader, som hed Åssur Agesøn, en mægtig mand, samt nogle andre mænd. Det blev aftale mellem kongen og jarlen, at de eiendommer i Vendland, som dronning Gunhild havde havt, skulde Tyre have og desuden andre store eiendommer i medgift. Tyre græd saare og fór meget nødig afsted. Men da hun og jarlen kom til Vendland, gjorde kong Burislav sit bryllup og fik dronning Tyre. Men saalænge hun var blandt hedninger, vilde hun hverken tage imod mad eller drik af dem, og saaledes gik det i syv nætter.
    Men saa var det en nat, at dronning Tyre og Åssur løb bort i mørket og til skogen. Det er kortest at sige om deres færd, at de kommer frem i Danmark; men Tyre tør paa ingen maade blive der af den grund, at hun ved, at hvis hendes broder kong Svein spørger til hende der, da vil han strax sende hende tilbage til Vendland.
    Farer de overalt i hemmelighed, indtil de kommer til Norge. Tyre stansede ikke sin færd, førend de kom til kong Olav; han tog vel imod dem, og var de der vel holdne. Tyre siger kongen alt om sin vanskelige stilling og beder ham om hjælperaad og om fred for sig i hans rige. Tyre var en ordsnild kvinde, og kongen likte godt hendes tale; han saa, at hun var smuk, og det kommer ham i hug, at dette kan være et godt gifte; han vender talen hen paa dette og spørger, om hun vil gifte sig med ham. Men saa som hun nu var stedt, tyktes det hende vanskeligt at komme ud deraf; og paa den anden side saa hun, hvilket godt gifte dette var, at faa saa navnkundig en konge, og bad ham at raade for hende og hendes gifte. Og efter som herom var talt, saa fik kong Olav dronning Tyre. Dette bryllup blev holdt om høsten, da kongen var kommen norden fra Haalogaland. [år 999] Kong Olav og dronning Tyre var om vinteren i Nidaros. [år 1000] Men om vaaren efter klagede dronning Tyre ofte for kong Olav og græd saare over, at hun havde saa store eiendommer i Vendland, men hun havde ikke gods der i landet, saa som det sømmede sig for en dronning. Stundom bad hun kongen med fagre ord, at han skulde skaffe hende hendes eiendom, og sagde, at kong Burislav var saa god ven af kong Olav, at saasnart som de mødtes, vilde kongen give Olav alt det, han bad om. Men da kong Olavs venner blev var disse taler, raadede alle kongen fra denne færd. Saa siges det, at det var en dag tidlig om vaaren, at kongen gik gjennem strætet; men ved torvet kom en mand imod ham med mange kvanner, som var merkelig store for den tid paa vaaren. Kongen tog en stor kvannestilk i haanden og gik hjem til dronning Tyres herberge. Tyre sad inde i stuen og græd, da kongen kom ind. Kongen sagde:
  "Se her en stor kvannestilk, som jeg giver dig."
    Hun slog til den med haanden og sagde:
  "Større gaver gav Harald Gormsøn, men mindre ræddedes han for at fare fra landet og søge sin eiendom, end du gjør nu, og det sandedes, da han fór hid i Norge og ødede største delen af dette land og tilegnede sig alt med skatter og skylder; men du tør ikke fare gjennem Danevælde for broder min, kong Svein."
    Kong Olav løb op ved disse ord og raabte høit og svor dertil:
  "Aldrig skal jeg fare ræd for broder din, kong Svein, og hvis vi mødes, da skal han vige."» 4

"

Det er kjent fire eksemplarer av en sølvmynt utstedt av Olav Tryggvasson. Myntene er av Crux-typen. De er tilnærmet like mynter utstedt av kong Æthelred i England og kong Svend Tjugeskjegg i Danmark. Myntene er det eneste samtidsbeviset for at Olav var norsk konge. (Wikipedia)..

    Fra norsk Wikipedia:
  «Olav I Tryggvasson (norrønt: Óláfr Tryggvason) (* ca. 960 - † ca. 999) var konge over deler av dagens Norge ca. 995-999. Man vet svært lite om Olavs korte periode som konge, og hvilke deler av landet han styrte er usikkert.
    Han var en vikinghøvding som deltok i angrep mot England. Han hadde økenavnet Olav Kråkebein.
    Olav falt i et sjøslag, som kan ha funnet sted i Øresund i 999.
    Det var ikke en normalisert skrivenorm på norrønt språk, og skrivemåten varierer derfor fra dokument til dokument. En variant er "Óláfr Tryggvasun".

    De norske og islandske kildene er samstemte om at foreldrene til Olav var Astrid og Tryggve Olavsson. Men hvor foreldrene og Olav kom fra, er svært usikkert:
    Adam av Bremen skrev omkring år 1075 at Olav var fra Norge, og at han rømte derfra til England.
    Theodoricus skrev omkring år 1180 at Olav var sønn til Astrid og Tryggve Olavsson, som hadde kongemakt i det øvre fylket, som nordmennene kalte Opplandene.
    Forfatteren til "Historia Norvegiæ" skrev i andre halvdel av 1100-tallet at Olav var sønn til Astrid og Tryggve Olavsson. Trygve styrte Romerike. Astrid var fra Opplandet.
    Forfatteren av "Ågrip" skrev omkring 1190 at Olav var sønn til Astrid og Tryggve Olavsson. Tryggve tok kongenavn på Ranrike (Båhuslen).
    Snorre skrev på 1220-tallet at Olav var sønn til Astrid Eiriksdatter og Tryggve Olavsson, som var småkonge i Ranrike og Vingulmark.
    Geirr Leistad mente Olav hørte til en dansk ætt fra Hedeby, der navnene Olav, Tryggve og Astrid var i bruk.
    Therese Holt Hansen mente at Olavs knytting til Irland kan bety at han tilhørte en irsk eller irsk-skandinavisk høvdingefamilie.

    Det er uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skrev at han ble født like etter at hans far ble drept (ca. 963), mens andre kilder hevder at han ble født en gang mellom 964 og 969. Øystein Morten mente han var født senest i 970.
    Vi vet ikke hvor han ble født. Noen av de stedene som er foreslått som Olav Tryggvassons "fødested", basert på fortellingen i "Heimskringla", er Lalandsholmen i Frøylandsvatnet, Kongeøya i Randsfjorden, Ramsholmen i Storsjøen i Nord-Odal og Holmen i Sirdalsvatnet. Både på Lalandsholmen og Kongeøya, og ved Frøylandsvatnet er det reist minnesteiner.

    Kong Olav var gift med Tyra, datter til Harald I Gormsson Blåtann av Danmark og søster til Svend Tjugeskjegg.
    De hadde ett barn som døde innen det fylte ett år.

    I viking?
    "Óláfsdrápa Tryggvasonar" (dråpa om Olav Tryggvasson) er et skaldekvad, en dråpe, diktet på Island ca. år 1200 av en ukjent forfatter. Kvadet omhandler livet til kong Olav Tryggvasson av Norge fra han vokser opp i Gardariket (Russland) og til han dør i slaget ved Svolder.
    Manuskriptet tilegner kvadet til skalden Hallfred Vandrædaskald, en av Olavs hirdskalder, men dette blir stort sett avvist av moderne filologer og historikere. "Óláfsdrápa" forteller at Olav tidlig drog i viking. Han hadde Russland som utgangspunkt, og var i kamper i Østersjøen, ved Frisland og i Irskesjøen. Det er ikke støtte for dette i eldre kilder.
    Snorre har eventyrlige fortellinger om Olav Tryggvasson ved Østersjøen og i Gardarrike. Dagens historikere regner fortellingene om Olavs barndom og ungdom som oppdiktede, selv om de kan inneholde historisk korrekt informasjon, både om personer og hendelser.

    I England i 991-994.
    I engelske kilder opptrer i perioden 991-993 en som omtales som "Anlaf". Det antas at det var Olav Tryggvasson, men det kan også ha vært en annen.
    Anlaf ble første gang nevnt i året 991, da i "The Anglo-Saxon Chronicle". Han kom med 93 skip til Folkestone, hvor han plyndret seg vei til Sandwich, så til Ipswich og til slutt til Maldon, hvor Anlafs hær vant slaget mot ealdormannen Byrthnoth. Etter erkebiskop Sigerics anbefaling betalte den engelske kongen, Ethelred, vikingene 10 000 pund sølv for at plyndringene skulle opphøre. Det diskuteres om hvorvidt det var Anlaf eller den danske kongen Svend Tjugeskjegg som ledet slaget ved Maldon. Ingen kilder bekrefter at Svend eller hans menn var til stede i Maldon.
    Anlaf nevnes igjen da han angrep London i september 993. Denne gang hadde han 94 skip, og Svend Tjugeskjegg med som sin allierte. De lyktes ikke i å erobre byen, men de fortsatte herjingene innover i landet til hest, og gjorde stor skade. Ethelred betalte 16 000 pund sølv for å stoppe dem.
    Høsten 993 sendte den engelske kongen bud på Anlaf. De møttes ved Andover for å bli kjent, til forhandlinger og til en stor seremoni der Ethelred var fadder ved Olavs dåp eller konfirmasjon. Ethelred ga ham kongelige gaver. Som resultat av møtet ved Andover er det bevart en avtale. Avtalen innledes med å slå fast at det er en fredsavtale mellom Ethelred og hans rådgivere, og Olav, Jostein og Gudmund Steitasson. Svend Tjugeskjegg står ikke anført som en av partene i avtalen. Anlaf lovte å aldri returnere til England som fiende. Avtalen innebar at Anlaf skulle hjelpe kongen mot indre og ytre fiender. Anlaf, Jostein og Gudmund Steitasson fikk betalt 22 000 pund sølv.»

"

Olav Tryggvasson velges til konge av Norge (Maleri av Peter Nicolai Arbo 1860). (Wikipedia).

  «Hersker og konge av Norge.
    Bøndene i Trøndelag hadde startet et opprør mot Håkon Sigurdsson Ladejarl. Han ble sviktet av sine egne, og drept. Det er uvisst om drapet forårsaket Olavs reise til Norge, om det skjedde som en følge av Olavs ankomst eller om det ikke var noen sammenheng.
    En gang i perioden mellom 994 og 996 dro Olav til Norge. Han ankom Norge første gang, ytterst på øya Moster i Bømlo.
    "Saxo Grammaticus" fortalte at Olav i begynnelsen sto for styret i Norge. Han hersket med full kongelig makt og myndighet, men han bar ikke kongenavn. Svend Tjugeskjegg søkte tilflukt hos ham, men ble avvist.
    Claus Krag skrev at det er så godt som umulig å bedømme hva Olav egentlig betydde historisk og reelt i de fem årene han var norsk konge 995-1000.
    Det er uvisst om han bare var konge over Vestlandet (det gamle riket til Harald Hårfagre) eller om haln også styrte over Trøndelag og deler av Østlandet. Ingen av skaldekvadene knytter ham til Trøndelag. Området omkring Oslofjorden hørte til Danmark. Han sikret makten ved å gifte bort sin søster Astrid til Erling Skjalgsson, den mektigste mannen på Vestlandet. Ifølge Odd Snorresson fikk Erling som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Det er mulig at dette også var Olavs kongerike.

    Hedendom og kristendom.
    Vi vet ikke mye om hvordan Olav egentlig forholdt seg til hedendom og kristendom, og kildene er uenige.
    Olav ble i forbindelse med fredsslutningen i 993 opplært i den kristne tro av erkebiskop Sigeric av Canterbury og biskop Ælfheah av Winchester, og ble enten døpt eller konfirmert ved denne anledning. Om Olav allerede hadde blitt døpt tidligere, er omdiskutert. Den angelsaksiske krønike forteller at Ethelred II var hans fadder.
    Adam av Bremen skrev omkring 1075 at noen sa at Olav var kristen, mens andre mente at han var frafallen. Men alle var enige i at han var en spåmann, han leste i tegn og satt all sin lit til fuglevarsler. Derfor fikk han også økenavnet Olav Kråkebein. Han drev også med trolldomskunst og hadde med seg seidemenn. ("Seid" (av norrønt "seiðr") er en samlebetegnelse på kunnskaper og teknikker som ligger i grenselandet mellom religion og magi).
    Vi vet at kristningen av Norge ble påbegynt lenge før Olavs tid. Men Olavs navn knyttes i sagaene til det såkalte tinget på Dragseid som påbød kristendommen, og som kirkegrunnlegger på Moster. Da Dragseid ellers er et ukjent tingsted og det på Moster ikke er arkeologiske spor etter en tidlig kirke, er det mulig at dette er oppdiktet.
    Det kan være at han etablerte et kirkelig nærvær av en viss betydning langs kysten. Videre skal han ha sendt misjonæren Tangbrand til Island. Det hadde betydning for islendingenes endring av lovene, slik at de ble basert på kristendommen.»

"

«Slaget ved Svolder», Otto Sinding (1883) (Wikipedia).

  «Olavs død.
    Olav døde i et sjøslag. Middelalders kilder er uenige om hvor slaget fant sted, og om hvem som deltok i slaget:
    Skalden Hallfröðr Óttarsson vandræðaskáld skrev i "Erfidrápa Ólálfs Tryggvasonar" (Arvedråpa til Olaf Tryggvasson) at Olav sloss mot to konger og en jarl, men uten at de er navngitt.
    Skalden Halldórr ókristni skrev i "Eiríksflokkr" at striden var mot jarlen, med hjelp av svenske og danske styrker. Jarlen er ikke navngitt.
    Adam av Bremen skrev omkring år 1075 at Olav døde i et slag i Øresund. Olav angrep da kong Svend Tjugeskjegg av Danmark.
    Theodoricus skrev omkring 1180 at slaget fant sted ved øya Svold som ligger nær Slavia, som vi på vårt morsmål kaller Vinnlandia.
    Med Sæmund Frode († 1133) som kilde, oppgir "Nóregs konungatal" fra omkring 1190 at slaget var mot jarlen Eirik Håkonsson, og at Olav falt i Svoldervågen.
    Snorre skrev ca. 1230 at kong Svend Tjugeskjegg, kong Olof Skötkonung av Sverige og ladejarlen Eirik Håkonsson var hans motstanderne i slaget.
    Kildene er samstemte om at Olav hoppet i sjøen etter at det ble klart at slaget var tapt.
    Bjørn Bandlien og Per G. Norseng konkluderte med at Kong Olav falt i et sjøslag ved Svolder i år 1000 etter å ha blitt slått av en allianse bestående av danskekongen Svend Tjugeskjegg, den svenske kongen Olof Skötkonung og ladejarlen Eirik Håkonsson. Øystein Morten mente at slaget sannsynligvis fant sted i Øresund i 999. Slaget fant trolig sted i en gang i perioden 998-1004.
    Adam av Bremen skrev at Svend Tjugeskjegg overtok Olavs rike. Snorre mente at riket ble delt mellom Svend Tjugeskjegg, Olof Skötkonung og Eirik Håkonsson. Claus Krag skrev at etter Olavs fall ble Svend Tjugeskjegg norsk overkonge, mens Eirik og Svein jarler skulle styre landet fra Lindesnes og nordover på hans vegne. I Viken var satt det fortsatt danske underkonger slik som tidligere.» 5