Biografi - Biography

Lendmann.
Født omkring 990.
Død omkring 1050.

    Torberg var vistnok sin fars eldste sønn. Han ble i 1025 lendmann på Møre hvor han ble etterfulgt av sin sønn, Øystein Orre. 1

"

    Fra «I balansepunktet - Sunnmøres eldste historie»:
  «Torberg Arnesson tok over eiga etter faren heime på Giske. Han var kong Olav sin lendmann og held seg tru mot han heilt til Olav fall på Stiklestad der Torberg var med på kungen si side. Den eine av brørne, Kalv, hadde skifta side og kjempe saman med Hårøk på Tjøtta som leiar for bondehæren. Det vart tilmed sagt at han var med på sjølve kongsdrapet. Sidebytet til Kalv var nok naudsynt om han ville halda på posisjonen sin i Trøndelag etter at Olav tidlegare laut røma landet.
    Øystein Torbergsson Orre († 1066) tok over Giske etter faren. Han var praktglad og førte eit stormannsleg hushald, denne eigenskapen gav han oppnamnet "Orre" – orrhane. Han var aktiv i riksstyringa under Harald Hardråde og var ein av kongen sine fremste rådgjevarar. Øystein var med på kong Harald sitt vidgjetne tokt til England i 1066 der kongen ville setja makt bak kravet om kongsmakta i England. Både kongen og Øystein fall i kampen ved Stanford bru. I Snorres kongesagaer får Øystein svært heiderleg omtale for innsatsen i den såkalla "Orre-rida"» 2

"

Kartet fra 1890 viser Giske rett syd for Vigerø (nåværende Vigra) med setegården Synnes, der setesveinen Eiliv Bårdsson satt i 1533. I nordøst ligger Gamlem, hvor erkebiskopens rådsmann holdt til. I syd og sydøst finner vi Ålesund og den tidligere kaupang Borgund med sin middelalderkirke, som var et kannikgjeld under Nidaros. Slik sett gir tittelen til bokverket "I balansepuntet - Sunnmøres eldste historie" fra 1994 absolutt mening. (Kartverket, historieske kart: Romsdals amt 56-10: Sju kartblad over Ålesund, Molde og Kristiansund med omegn. Møre og Romsdal, Amtkartsamling, Møre og Romsdal, 1890, Håndtegnet. Målestokk 1:50 000).

    Fra Lars Løbergs "Bjarkøyætta og odelen i Giske - Odelsretten i norsk middelalder", side 121-122:
  «Giske gård - eierhistorikk og belegg for odelsrett.
    Arnmødlingatal er navnet på et tillegg til sagahåndskriftet "Fagrskinna B". Dette viser en sammenhengende agnatisk eierrekke for Giske fra Arne Arnmodsson på tidlig 1000-tall, sønn til Arnmod Jarl, til årene 1217-1223. Påls sønnesønn, Nikolas Petersson eide Giske, og i det bevarte fragmentet av "Magnus Lagabøts saga" får vi vite at Nikolas ved sin død høsten 1264 etterlot seg datteren Margrete Nikolasdotter, som ble holdt for å være "eit av dei beste gifte i landet, både for skuld, ætt og rikdom og venleik".
    Mer har ikke kildene å fortelle oss, verken om Margrete eller fordelingen av arven etter henne, 12 år senere, i 1276, sies imidlertid baronen Bjarne Erlingsson (Bjarkøyætta) å være fra Giske. Før sin død 1313 disponerte han tilsynelatende Giske fritt, idet han brukte det som testamentgave. En mannsalder deretter bosatte Bjarnes nevø, drottseten Erling Vidkunnsson, seg på Giske. Deretter forble Giske i Erlings etterkommeres eie fram til at den siste private eieren, fru Gjøvel Fadersdatter, sjenerøst donerte sitt norske gods til Kongen mot slutten av 1500-tallet, bare avbrutt av to perioder med kongelige konfiskasjoner av godset på tidlig 1500-tall.
    Giske tilhørte altså i mer enn 500 år eiere av først Arnmødlingene, dernest av Bjarkøyslekta og dens etterkommere via kvinneledd. I motsetning til de 250 årene hvor Giske tilhørte Arnmødlingene, og hvor eiendomsrettsoverføringen tilsynelatende er gått uproblematisk ned ad hele den lange eierrekken, er det for Bjarkøyættas og dens etterkommeres del over 300 år minst 16 ulike eiere til Giske, hvorav kun tre eiendomsrettsoverdragelser har vært uproblematiske: Fra Sigurd Jonsson til junker Hans Sigurdsson, fra Alv Knudsson til Knut Alvsson og fra jomfru Karine Alvsdotter til fru Gørvel.
    At odel til Giske var etablert både for Arnmødlingene og for Bjarkøyættas etterkommere, synes rimelig. Et klart belegg for dette finner vi i en påstand fra den rettslærde Vincent Lunge, dr. juris. og tidligere jussprofessor, i 1526 da han ber om hjelp til at Giske kunne bli solgt til hans svigermor, Fru Ingjerd Ottesdotter, "som tiill Giske gotz odelsborenn er" (DN IX 568). Erling Vidkunnsson var hennes farmors mormors morfar. Giske gikk imidlertid ikke i arv i rett nedstigende linje fra Erling til Fru Ingjerd. Av de fem mellomliggende generasjonene, er Erlings datter, Ingebjørg Erlingsdotter, som vi med visshet kan si at eide Giske. Gården hadde i mellomtiden mellom 1370 og 1526, skiftet eiere mellom ulike grener av hennes etterkommere.» 3

    Fra «Store norske leksikon», historie, norske slekter:
  «Giskeætten, norsk stormannsætt som stammet fra Torberg Arnesson av Arnmødlingætten (bror til Finn og Kalv Arnesson) og Erling Skjalgssons datter Ragnhild. Ættens hovedsete var gården Giske på øya av samme navn på Sunnmøre.
    En av Torberg Arnessons døtre, Tora, ble ved ekteskap med Harald Hardråde Norges dronning, mens en av sønnene, Øystein Orre, falt sammen med sin kongelige svoger ved slaget ved Stamford Bridge. En annen sønn av Torberg, Agmund på Giske, ble far til den første norske korsfarer, Skofte Agmundsson, som døde i Roma i 1103. Skoftes sønn Pål ble sittende på Giske, mens datteren Tora ble giftet inn i Reinslekten.
    Påls sønn Nikolas Kuvung var kong Magnus Erlingssons lendmann, og Nikolas' sønn Pål Flida stod på hertug Skules parti i dennes konflikt med kong Håkon Håkonsson. Pål Flidas sønn Peter var kong Håkon Håkonssons mann, men ble likevel mistenkt for å sympatisere med Skule. Med Peters sønn Nikolas døde mannssiden av Giskeætten ut (1265), og ættens gods kom ved Margrete Nikolasdatters ekteskap med Bjarne Erlingsson over til den yngre Bjarkøyætt.» 4

    Fra norsk Wikipedia:
  «Torberg Arneson på Giske (virket i første halvdel av 1000-tallet) var en norsk høvding og stamfar for Giskeætten.
    Han var sønn til Arne Arnmodsson på Giske († ca. 1024) som tilhørte den mektige arnmødlingeætten.
    Såvel Torberg som hans brødre Kalv, Finn og Arne spilte fremtredende roller i Norge i første halvdel av 1000-tallet. Faren hadde vært kong Olav den Helliges lendmann, og også Torberg kom til å stå på kongens side. Han fulgte ham i landflyktighet, og deltok i slaget på Stiklestad i 1030, hvor han ble såret.
    Torberg var gift med Ragnhild, datter til Olav den Helliges fiende Erling Skjalgsson på Sola.» 5

    Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
    (Etter striden mellom Ragnhild og Torberg om Stein Skaftesson).
  «138. ... Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og ba om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken sto, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til å ikke utsette det med reisen.
    Litt senere dro Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og ba ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for sin kone. "Du kan jo la være å komme om du ikke vil," sa Torberg, "men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen." De skiltes i sinne.
    Så dro Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken sto, og ba ham følge med seg til kongen. Arne sa: "Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg selv og alle dine frender på spill." Torberg sa: "Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, han var uheldig med sønnene sine, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætten vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror." Så snudde Torberg seg og gikk, han dro hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord i Trondheimen til Kalv, bror sin, og ba ham komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.
    Ragnhild sendte noen menn øst på Jæren til sin far Erling og ba ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde en tjuesesse med nitti mann ombord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også en tjuesesse. De dro i vei nordover. Da de kom til Trondheims Minne så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa at det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, og han hadde en tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natten over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne dro til kong Olav først og hadde få menn med.
    Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød at kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: "For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det var det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke å by meg penger." Da sa Finn: "Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den Mektige." Da så kongen på ham og sa: "Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten at jeg gir samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene."
    Så dro Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part vile ta imot dette vilkåret; "jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger," sa han. "Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er." Da sa Kalv: "Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik." Finn svarte: "Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss." Arne Arnesson sa som så: "Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre vei. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere." Så gikk de tre brødrene, Torberg, Finn og Arne, ombord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. "Men hos meg kan han ikke være mer," sa han.
    Kalv tok inn på Egge, og Finn dro til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren dro han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.»

    Under slaget ved Stiklestad etter at kong Olav hadde falt:
  «231. Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brrydde seg ikke om det og lot bære Finn bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres ettersett, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av tretthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å få flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte selv med dem. Straks han var borte, dro også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntagen de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på gården, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville svært gjerne hjem igjen.»
  «242. Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til gården sin. Kalv ga brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gårdene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen men av det. Han reiste sørover til gården sin senere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme.»

    Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
  «33. Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus den gode var død. De hadde to sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisiv hadde to døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter den hærferd som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer. ...» 6