Biografi - Biography

Konge.
Født 849.
Død 26.10.899.

    Alfred «den Store» var konge av Wessex og Kent 873 - 901.

    Etter farens død hjalp han sine eldre brødre i kampen mot de normanniske vikingers innfall. 1

    Fra Carl Grimberg «Menneskenes liv og historie», bind 7, side 362-365.
    For angelsakserne var første halvdel av 800-tallet en grusom tid. De hedenske mennene fra nord benyttet seg av de stadige indre urolighetene i smårikene i Øst-England og underla seg etter hvert hele denne delen av landet, brente kirker og klostre og slo uten barmhjertighet i hjel både munker og nonner. En vikinghøvding hugget med egen hånd ned en gammel ærverdig abbed som sto for høyalteret og leste messen og fra bøndene tok de buskap og hester og spente eierne selv for plogen.

    Angelsaksernes redningsmann i nøden ble kong Alfred av Wessex, det sydligste av de angelsaksiske smårikene. Han ble konge i 873 da han var 23 år gammel. Etter utallige forbitrede kamper med «danene», som vikingene gjerne ble kalt, var angelsaksernes krefter nå nesten uttømt, og det så ut som om hele England skulle komme i de fremmedes vold. Alfred måtte flykte og holde seg skjult i skog og myrer. I 878 forskanset han seg på øya Ætelney. Han opplevde mange eventyr som folkesagnene har romantisert og utbrodert.
    En tid bodde han forkledd i en gjeterhytte. Men i hemmelighet sendte han bud til alle som ville ta opp kampen mot undertrykkerne at de skulle møte fullt væpnet på et bestemt sted. En dag hadde gjeterens kone satt ham til å passe noen brød som hun holdt på å steke, mens hun stelte med noe annet arbeid. Men da hun kom tilbake var brødene brent. «Din latstokk,» ropte hun forarget og slo til ham med bakstefløyten, «spise brødet vårt, det kan du, men passe det duger du ikke til.» I det samme trådte Alfreds sendebud inn og meddelte sin konge at de angelsaksiske frivillige nå var samlet og bare ventet på sin anfører. Og nå fikk kona til sin forferdelse vite hvem det var hun hadde behandlet så lite ærbødig. Men Alfred bare smilte, takket vertsfolkene sine og gikk.

    Danenes hær lå i en befestet leir. For å skaffe seg rede på fiendens styrke og forsvarstiltak skal Alfred selv ha gitt seg i vei dit, forkledd som en omvandrende harpespiller. Danene ble så begeistret for spillemannen som sang og spilte så vakkert, at de holdt ham tilbake i flere dager. Men da Alfred hadde utforsket alle svake punkter i fiendens leir, smøg han seg tilbake til sine egne. Neste dag førte ha dem mot danene og tilføyde fienden et så grundig nederlag at de måtte overgi seg på nåde og unåde. Vikingene ga ham gisler som sikkerhet for at de skulle la Wessex i fred, og høvdingen deres lot seg døpe sammen med tredve av sine fornemste menn. Noen år senere brøt de riktignok freden, og nå hadde de fått forsterkninger av nye vikingflokker hjemmefra, men Alfred beseiret dem igjen etter en hard kamp.

    Ved å bygge krigsfartøy og møte vikingene ute på havet, sparte han sitt folk for mange lidelser og satte seg også i større respekt hos fienden enn noen av hans forgjengere eller de frankiske kongene hadde maktet. Og med tiden smeltet også de nordboerne som hadde bosatt seg i England og angelsakserne sammen til ett folk.

    Så snart Alfred hadde avsluttet sin heltemodige og beundringsverdig utholdende kamp for å vinne sitt rike tilbake, begynte han av all kraft å arbeide for å styrke forsvaret både til lands og til vanns, og her tok han lærdom av fienden han hadde kjempet mot i så mange år. Fred og orden trygget han med et stort lovverk, hvor han som ledende prinsipp satte ordene: «Alt det som Dere ikke vil at menneskene skal gjøre mot Dere, skal Dere heller ikke gjøre mot dem!» Krig og leirliv hadde ikke brutalisert Alfreds humane livssyn. Hans skildring av hvordan en konge bør være, har han innledet med følgende ord: «Makt er i og for seg intet gode, men blir det bare så sant dens innehaver selv er god.»

    I hele sin ferd som hersker minner Alfred meget om frankernes største konge, hvis veldige materielle ressurser riktignok var mange ganger større enn angelsakserens. Som Karl «den Store» elsket Alfred de gamle saksiske sangene og kronet sin kongegjerning med et iherdig arbeid for å gjenopprette den angelsaksiske kulturen som hadde gått sterkt tilbake under danenes herjinger. Alfred var også vitebegjærlig og full av kunnskapstørst og satte seg som mål å utbre lese- og skriveferdigheten blant sine undersåtter ved å opprette skoler. Hans ganglige virksomhet på alle områder skaffet ham hans landsmenns takknemlighet både i samtid og ettertid og innbrakte ham også hedersnavnet «den Store». For engelskmennene er «den engelske nasjons skaper» blitt nasjonalhelten fremfor noen og hans liv er av deres kjæreste historiske minner. «Den vise kongen» er i folketradisjonen blitt til en engelsk Salomo, hvis ry for ubestikkelig rettferdighet er slått fast på en temmelig drastisk måte i fortellingen om hvordan han på en og samme dag hengte 44 urettferdige dommere. Dette er bare en av alle de anekdotene som i tidens løp er blitt knyttet til minnet om den gode og folkekjære fyrsten «som på en gang var konge, far og oppdrager for sitt folk», for å sitere en berømt engelsk historiker.

    Alfred døde sannsynligvis i år 900. Hans sønn og sønnesønner fortsatte det verket han hadde påbegynt og fullførte det ved å underlegge seg flere andre engelske småriker og skape et stort samlet rike med London som hovedstad. Men i sin sønnesønns sønnesønn, Ethelred II med tilnavnet «den Rådville», fikk Alfred derimot en uverdig etterfølger. 2

"

T. v. oppe: Mynt preget av Alfred, konge av Wessex, London, 880 (basert på romersk modell). Konge med kongelig bånd i profil, med tekst: ÆLFRED REX. - I midten oppe: Alfred den Store, sølv offerpenny, 871-899. AELFRED REX SAXONUM ('Alfred King of the Saxons'). T v. nede: En sølv mynt med Alfreds abstrakte portrett. I midten nede: Alfreds juvel sett fra siden, utstilt i Ashmolean Museum, Oxford. T. h. Statue av Alfred i Wantage (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Alfred den Store (angelsaksisk: Ælfred, "alveråd" eller "vis alv") (* 849 - † 26.10.899) var konge av Wessex fra 871 til sin død i 899.
    Alfred greide med hell å forsvare sin kongerike mot vikingenes forsøk på erobring, og på den tiden da han døde hadde han blitt den dominerende herskeren i England. Hans tilnavn "den Store", som er et sent tillegg, er det den ene av kun to engelske monarker som har fått, den andre er danske Knud (i norsk historieskrivning kalt Knud den Mektige). Alfreds omdømme står fortsatt høyt blant engelske historikere, men få vil i dag underskrive på Edward Augustus Freemans påstand at han var "den meste perfekte figur i historien". Han var også den første konge av vestsakserne som titulerte seg selv som "konge av angelsakserne".
    Detaljene i Alfreds liv er beskrevet i et verk fra 900-tallet av den walisiske lærde og biskop Asser. Alfred var en hengiven kristen, og hadde et omdømme som en lærd og barmhjertig mann med et vennlig og besindig vesen som oppmuntret til utdannelse og skriftlitteratur på morsmålet. Han forbedret kongerikets lovsystem, militære struktur og folkets livskvalitet. Hans største politiske prestasjon var å slå tilbake vikingenes angrep etter at de fleste andre angelsaksiske kongeriker hadde blitt erobret.

    Barndom.
    Alfred ble født i landsbyen Wanating, i dag Wantage i Oxfordshire. Han var den yngste av sønnene til kong Æthelwulf av Wessex (* ca. 800 - † 858) og hans første hustru Osburga (* ca. 810 - † før 856).
    Osburga var datter til Oslac av Isle of Wight, fremste hovmester i England. Asser forsikrer i "Vita Ælfredi" at dette viste at han nedstammet fra jydene på Isle of Wight. Dette er ikke sannsynlig da Beda forteller at de alle ble drept av sakserne under Cædwalla av Wessex på 600-tallet. I 2008 ble skjelettet av dronning Eadgyth, barnebarn til Alfred, funnet i Magdeburgs domkirke i Tyskland. Det ble bekreftet i 2010 at disse levningene tilhørte henne – et av de eldste medlemmene av den kongelige engelske familie.
    I 853, da han var fire år, er det sagt at Alfred ble sendt til Roma hvor pave Leo IV – i henhold til "The Anglo-Saxon Chronicle" – "salvet ham som konge". Viktorianske forfattere har senere tolket dette som en kroning utført på forhånd. Det er mindre sannsynlig at paven hadde til hensikt å gjøre det, da alle de tre eldre brødrene var i live på den tiden. Det var sannsynligvis en spesiell velsignelse eller høyst en bekreftelse på en tittel som visekonge i et av kongedømmene under Wessex. Det som er sikkert er at Alfred reiste til Roma 854-855 sammen med sin far. De tilbrakte deretter noe tid med Karl den Skallede, den vest-frankiske kongen. Hans far døde allerede i 858, da Alfred omkring ni år gammel.
    På veg tilbake fra Roma i 856 ble Æthelwulf avsatt av sin sønn Æthelbald. I frykt for innbyrdeskrig kom adelen sammen i en rådslagning for å ta frem et kompromiss. Æthelbald fikk beholde de vestlige områdene, det vil si historiske Wessex, og Æthelwulf fikk styre i øst. Da Æthelwulf døde i 858 ble Wessex styrt av tre av Alfreds brødre i rekkefølge: Æthelbald, Æthelberht og Æthelred.
    Biskop Asser har fortalt historien om hvordan Alfred som barn vant en bok med saksiske dikt, som var satt opp som premie av hans mor til det første av hennes barn som klarte å huske den utenat. Legenden vil også ha det til at den unge Alfred tilbrakte en del tid i Irland av helsemessige årsaker. Han var sykelig hele livet ut og hadde problemer med mave og fordøyelse. Det er antatt at han kan ha slitt med Crohns sykdom, en inflammatorisk mage- og tarmsykdom som kan angripe hele fordøyelseskanalen. Statuer av Alfred i Winchester og Wantage framstiller ham som en kraftfull kriger i rustning. I virkeligheten var han ikke fysisk sterk, og selv om han ikke manglet mot, var han mer kjent for sitt intellekt enn sitt krigerske vesen og framtoning.»

3

"

Rutene som vikingene (den store hedenske hæren) benyttet i 865 (Wikipedia)..

  «Alfreds brødre.
    Under de korte styrene til to av hans tre eldre brødre, Æthelbald og Æthelberht, er Alfred ikke nevnt. En hær av daner som "Den angelsaksiske krønike" beskrev som "den store hedenske hæren" hadde gått i land i East Anglia for å erobre de fire kongerikene som utgjorde det angelsaksiske England i 865. Dette var bakgrunnen til at Alfreds offentlige liv begynte da hans tredje bror, Æthelred av Wessex, ble konge dette året.
    Under denne perioden ga biskop Asser Alfred den unike tittelen "secundarius", noe som kan indikere en posisjon tilsvarende en keltisk "tanist", en tronfølgeordning som ble brukt av flere keltiske stammer. Det vil si en anerkjent etterfølger nært assosiert med den herskende monarken. Dette kan ha vært godkjent av Alfreds far, eller av kongens råd, "witan", for å hindre strid om valget av etterfølger på tronen om Æthelred skulle bli drept i slag. Å krone en etterfølger som kongelig prins og militær hærfører var velkjent blant andre germanske stammer, eksempelvis hos frankerne, som angelsakserne hadde nære forbindelser med.

    Kamp mot vikinginvasjonen.
    I 868 er det nedtegnet at Alfred kjempet ved siden av Æthelred i et lite vellykket forsøk på å drive den store hedenske hæren, ledet av Ivar Beinlause, ut av det tilstøtende kongeriket Mercia. Ved slutten av 870 hadde danene kommet fram til hans hjemland, Wessex. Året som fulgte har blitt kalt for "Alfreds år med slag".
    I Berkshire ble et vellykket sammenstøt i slaget ved Englefield 31.12.870 fulgt av et tungt nederlag ved Ivars bror, Halvdan Ragnarssons beleiringen av og slaget ved Reading 05.01.871. Fire dager senere vant angelsakserne en storstilt seier i slaget ved Ashdown, muligens i nærheten av Compton eller Aldworth. Alfred ble spesielt gitt æren for at det siste slaget ble vellykket. Senere samme måned, den 22. januar, ble angelsakserne beseiret i slaget ved Basing (kanskje Marden i Wiltshire eller Martin i |Dorset). Æthelred døde kort tid etter 23. april.

    Tidlig slag, nederlag og flukt.
    I april 871 døde kong Æthelred, og Alfred etterfulgte ham på tronen i Wessex med det tunge ansvaret for rikets forsvar selv om Æthelred hadde etterlatt seg to sønner, Æthelhelm og Æthelwold, men de var ikke myndige. Dette var derfor i overensstemmelse med en avtale som Æthelred og Alfred hadde inngått tidligere på året i en rådsforsamling ved Swinbeorg. Brødrene hadde avtalt at den av dem som levde lengst skulle arve den personlige eiendommen som deres far, kong Æthelwulf, hadde etterlatt til sine sønner i fellesskap i sitt testamente. Den avdødes sønner skulle kun motta de rikdommer og eiendommer som deres far hadde avsatt til dem. I dette lå at den overlevende broren skulle bli konge. Gitt den pågående danske invasjonen og nevøenes unge alder, var det antagelig ingen som motsatte seg at Alfred fulgte sin bror som konge.
    Mens Alfred var opptatt med gravseremoniene for sin bror, beseiret danene en angelsaksisk hær i hans fravær ved sted som ikke er navngitt, og deretter på nytt ved Wilton i mai da Alfred var tilstede. Nederlaget ved Wilton knuste ethvert håp om at Alfred skulle kunne fordrive angriperne fra sitt kongerike. Han ble istedet tvunget til å inngå en fredsavtale med dem, men kildene forteller ikke hva betingelsen for avtalen var. Biskop Asser hevdet at "hedningene" gikk med på å forlate riket og at de innfridde dette løftet.
    Faktisk trakk den danske hæren seg tilbake fra Reading høsten 871 for å ha vinterkvarter i London. Selv om det ikke er nevnte av Asser eller av "Den angelsaksiske krønike", betalte antagelig Alfred rene penger til danene for å få dem til å trekke seg tilbake, tilsvarende hva Mercia måtte gjøre i det følgende året. Forråd som er datert til danenes okkupasjon av London vinteren 871/872 har blitt gravd ut ved Croydon, Gravesend, og Waterloo Bridge. Disse funnene indikerer hva det kostet å oppnå fred med vikingene. I de neste fem årene okkuperte danene andre deler av England.
    I 876, under deres nye leder Guthrum, klarte danene å omgå den angelsaksiske hæren og angrep og okkuperte Wareham i Dorset. Alfred blokkerte dem, men klarte ikke å gjenerobre Wareham. I stedet forhandlet han fram en fredsavtale som involverte bytte av gisler og eder, hvor danene sverget på en "hellig ring" knyttet til dyrkelsen av den norrøne guden Tor. Imidlertid brøt danene deres ord og etter å ha drept alle gislene unkom de i dekke av natten til Exeter i Devon.
    Alfred blokkerte vikingskipene i Devon, og med en unnsetningsflåte som ble spredt i en storm, ble danene tvunget til å underordne seg. Danene trakk seg tilbake til Mercia. I januar 878 angrep danene uventet mot Chippenham, en kongelig festning hvor Alfred hadde oppholdt seg over julen,
  "og de fleste folkene drepte de, unntatt kong Alfred, som sammen med en liten gruppe slapp unna gjennom skogen og sumpene, og etter påske bygde en festning ved Athelney i myrene ved Somerset, og fra dette stedet kjempet han mot fienden."
    Fra denne midlertidige festningen ved Athelney, en øy inne i myrene i nærheten av North Petherton, klarte Alfred å samle en effektiv motstandsbevegelse ved å samle milits fra Somerset, Wiltshire and Hampshire.
    En legende, som har sin opprinnelse i krøniker fra 1100-tallet, forteller hvordan han først flyktet til Somerset Levels hvor han ble beskyttet av en bondekone som, uvitende om hans identitet, lot ham passe på en del kaker som hun hadde etterlatt på ildstedet. Opptatt av sine problemer i kongeriket ble kakene bli brent og han ble utskjelt av kvinnen da hun kom tilbake.
    Året 878 var året hvor situasjonen for det angelsaksiske England var på sitt mørkeste. Da alle de andre angelsaksiske kongerikene hadde bukket under for vikingene, var det Wessex alene som fortsatte motstandskampen.

    Motangrep og seier.
    I den sjuende uken etter påske, 4.-10. mai 878, ved pinse, red Alfred til Egberts stein" øst for Selwood hvor han ble møtt av
  "alle folkene i Somerset og fra Wiltshire og fra den delen av Hampshire som er på denne siden av havet (dvs. vest for Southampton Water), og de gledet seg over å se ham."
    Alfreds tilbakekomst fra festningen i myrene var en del av en grundig planlagt offensiv for å samle "fyrdene" (militsene) fra alle tre shirene. Det betydde ikke bare at kongen hadde beholdt lojaliteten til ealdormennene (kongens øverste representant i ett fylke), de kongelige "reever" og kongens "thegner" (som hadde ansvaret med å samle hærene og lede disse styrkene), men at de hadde opprettholdt autoriteten i lokalsamfunnene godt nok til kunne gjennomføre hans innkalling til krig. Alfreds handlinger antyder også et system med speidere og budbringere.
    Alfred vant en avgjørende seier i det påfølgende slaget ved Edington som kan ha blitt utkjempet i nærheten av Westbury i Wiltshire. Han forfulgte deretter danene til deres festning ved Chippenham, og sultet dem ut til de overga seg. En av betingelsene for overgivelse var at Guthrum ble døpt og konverterte til kristendommen. Tre uker senere ble den danske krigsherren og 29 av hans fremste menn døpt ved Alfreds hoff i Aller i nærheten av Athelney, hvor Alfred mottok Guthrum som sin åndelige sønn.
    Mens de var ved Wedmore forhandlet Alfred og Guthrum fram hva historikerne kaller "avtalen ved Wedmore", men det var først en del år etter at fiendtlighetene hadde opphørt at en formell avtale ble signert. Blandt betingelsene i denne avtalen ble det krevd at den døpte Guthrum skulle forlate Wessex og dra tilbake til East Anglia. Følgelig forlot den danske hæren i 879 Chippenham og marsjerte til Cirencester. Den formelle avtalen mellom Alfred og Guthrum er bevart på angelsaksisk ved "Corpus Christi College" ved Universitetet i Cambridge (Manuskript 383), og i en latinsk sammenfatning kjent som "Quadripartitus", som ble forhandlet fram senere, kanskje i 879 eller 880, da kong Ceolwulf II av Mercia ble avsatt.
    Avtalen delte opp kongeriket Mercia. Dets betingelser fastsatte grensene mellom Alfreds og Guthrums kongeriker langs elven Themsen til elven Lea, fulgte Lea til dens kilde i nærheten av Luton, derfra strakte den seg i rett linje til Bedford, og fra Bedford fulgte den elven Great Ouse til Watling Street.
    Med andre ord, Alfred overtok Ceolwulfs kongerike, bestående av det vestlige Mercia og Guthrum overtok den østlige delen av Mercia lagt til hva som ble det utvidede kongeriket East Anglia, heretter kalt "Danelagen", det vil si den delen av England hvor dansk lov skulle råde. I overensstemmelse med avtalen fikk Alfred kontroll over byen London, som tidligere hadde vært en del av Mercia, og byens myntverksteder i det minste foreløpig. I 825 noterte "Anglo-Saxon Chronicle" at folkene i Essex, Sussex, Kent og Surrey overga seg til Egbert, Alfreds farfar. Fra da til ankomsten av "den store Hednaarmeen" (den store danske armeen) i 865, hadde Essex utgjort en del av Wessex. Etter fremkomsten av "Danelagen" ser det ut til at noe av Essex ble overlatt til danskene, men hvor mye er ikke klart.

    Rolige år.
    Med signeringen av avtalen med Guthrum, antagelig omkring 880, ble Guthrum nøytralisert som trussel. Vikinghæren som hadde oppholdt seg i Fulham over vinteren 878-879, seilte til Gent og var aktive på det europeiske fastlandet fra 879-892.
    Et år senere. I 881, var han involvert i et mindre sjøslag mot fire danske skip "i åpent farvann". To av skipene ble ødelagt og de to gjenværende overga seg til Alfreds styrker. Tilsvarende mindre sammenstøt med uavhengige norrøne angripere skjedde under det meste av perioden slik som tidligere.
    I 883 (dateringen er usikker) fritok pave Marinus det saksiske kvarteret i Roma for skatt, trolig mot at Alfred lovte å sende årlige almisser til Roma, noe som kan være opphavet til middelalderskatten kalt "Peters penge". Paven sendte gaver til Alfred, inkludert det som var kjent for å være en del av "det sanne kors". en stor skatt for den hengivne angelsaksiske kongen.
    Etter avtalen med Guthrum var Alfred spart for videre storstilte konflikter en tid. Til tross for denne relative freden var kongen fortsatt tvunget til å ta seg av et antall danske angrep og forstyrrelser. Blant disse var et angrep i Kent, et alliert kongerike i sørøstlige England, i løpet av året 885, som muligens var det største angrepet etter krigen med Guthrum. Assers redegjørelse for angrepet plasserer den danske hæren i byen Rochester, hvor de bygde en midlertidig festning for å beleire byen. Som svar på dette streiftoget ledet Alfred en hær mot danene som i stedet for å gå i kamp med hans styrker, flyktet til sine skip ved kysten og seilte til et annet sted på de britiske øyer.
    Ikke lenge etter det mislykkede danske angrepet i Kent, sendte Alfred flåten til East Anglia. Hva hensikten var er uklart, men Asser hevdet at det var for å hindre plyndring. Etter å ha seilt opp elven Stour, møtte flåten danske skip, kanskje mellom 13 og 16, kildene avviker, og det ble et slag mellom dem. Angelsakserne seiret, og som Huntingdon kan fortelle, "fylt med krigsbytte". Derimot ble den seirende flåten overrasket av et dansk angrep da de var i ferd med seile ut av Stour og ble beseiret, antagelig svekket av det forgående slaget.»

"

Kart over de brittiske øyene i år 886 (Author: Lotroo). (Wikipedia).

  «Et år senere, i 886, besatte Alfred London igjen og sørget for den igjen ble beboelig. Alfred betrodde byen å ta vare på hans svigersønn Æthelred, ealdorman av Mercia. Gjenoppbyggingen av London fortsatte den første halvdelen av 880-tallet, og det er antatt det medførte ny gateplanlegging, nye befestningen i tillegg til de eksisterende romerske bymyrene, og muligens også byggingen av tilsvarende befestninger på sørbredden av elven Themsen.
    Dette er også perioden hvor bortimot alle krøniker er samstemte om at de angelsaksiske folkene fra før England ble forent, underkastet seg til Alfred. Det var imidlertid ikke ved det tidspunktet at Alfred ble kjent som konge av England; faktisk benyttet han seg aldri av den tittelen selv. Den innflytelse han hadde hvilte utelukkende på den militære makt han rådde over.
    Mellom restaureringen av London og fortsettelsen av storstilte danske angrep tidlig på 890-tallet, var Alfreds styre i stor grad uten større hendelser. Den relative freden ved slutten av 880-tallet ble fulgt av at hans søster Æthelswith, gift med Burgred, konge av Mercia, døde på reise til Roma i 888. Samme år døde også erkebiskopen av Canterbury, Æthelred.
    Et år senere døde Guthrum (som var kristnet under dåpsnavnet "Athelstan") og ble gravlagt i Hadleigh, Suffolk. Guthrums død endret det politiske landskapet for Alfred. Det førte til et maktvakuum som vekket andre krigsherrer sultne på makt etter å overta hans plass. De stille årene i Alfreds liv var nær sin slutt og det var krig i horisonten.

    Nye vikingangrep.
    Etter ytterligere et opphold, i løpet av høsten 892 eller 893, angrep danene igjen. Da situasjonen på det europeiske fastlandet hadde blitt mer utsatt, krysset de Den engelske kanal med omkring 330 skip i to omganger. De gikk i land med en større hær i Appledore i Kent og med en mindre hær i Milton, også i Kent, ledet av Hastein. Angriperne hadde med seg kvinner og barn, noe som indikerte at dette ikke var et hastig plyndringstokt, men et forsøk på erobring og bosetning. Alfred tok i 893 eller 894 opp en posisjon hvorfra han kunne overvåke begge styrkene.
    Mens han forhandlet med Hastein brøt den andre gruppen, danene ved Appledore, ut og marsjerte nordover. De ble angrepet av Alfreds eldste sønn Edvard, og ble beseiret i et slag ved Farnham i Surrey. Danene søkte tilflukt på en øy i elva Colne ved Thorney mellom Buckinghamshire og Middlesex. Her ble de blokkert og ble tvunget til å overgi gisler og gi ed på at de skulle forlate Wessex. De dro deretter videre til Essex hvor de ble beseiret på nytt, og slo seg sammen med Hasteins styrker ved Shoebury. Alfred var på vei for gi hjelp til sin sønn ved Thorney da han fikk høre at daner fra Northumbria og East Anglia hadde begynt å beleire Exeter og en ikke navngitt festning ved kysten av North Devon. Alfred dro raskt vestover og fikk brutt beleiringen av Exeter. Skjebnen til den andre festningen, som ikke er blitt navngitt, er ikke nedtegnet.
    I mellomtiden hadde hæren til Hastein begynt å marsjere opp langs elven Themsen, muligens med den hensikt å gi støtte til sine frender i vest. De ble møtt av en stor angelsaksisk styrke under tre framstående ealdormenn av Mercia, Wiltshire og Somerset. De ble tvunget til å avbryte og dra nordvestover og ble til sist omringet og blokkert i Wales ved Buttington, eller kanskje Buttington Tump ved munningen av grenseelven Wye mellom England og Wales. En tredje mulighet er Buttington i nærheten av Welshpool, også i Wales. Et forsøk på bryte gjennom den angelsaksiske linjen ble nedkjempet. De som unnslapp trakk seg tilbake til Shoebury i Essex. Etter å ha samlet forsterkninger, gjorde de et raskt angrep gjennom England og okkuperte Chester med sine gamle romerske bymurer i ruiner. Angelsakserne forsøkte ikke å foreta en vinterblokade, men konsentrerte seg om å ødelegge forsyninger i distriktet.
    Tidlig i 894 eller 895 tvang mangelen på mat danene til atter å trekke seg tilbake til Essex. Mot slutten av året trakk de sine skip opp elvene Themsen og Lea og befestet seg omkring 32 km nord for London. Et direkte angrep mot de danske linjene mislyktes, men senere samme år sørget Alfred for å få blokkert elven for å hindre de danske skipene utløp. Danene innså at de var blitt utmanøvrert. De dro nordvestover og tok vinterkvarter i Cwatbridge i nærheten av Bridgnorth. Året etter, i 896 (eller 897), ga de opp kampen. En del dro til Northumbria, en del til East Anglia, og de som ikke tidligere hadde forbindelser i England, dro tilbake til det europeiske fastlandet.»

"

Fra Alfred den Stores testamente med overskriften «Testamentum» i en senere hånd (ca. 1031), som overlot hoveddelen av hans eiendommer til sønnen Edvard («New Minster Liber Vitae» - British Library Stowe MS 944). (Wikipedia).

  «Familie.
    I 868 giftet Alfred seg med Ealhswith, datter til en adelsmann fra Mercia, Æthelred Mucil, som var ealdorman av Gaini. Gainiene var antagelig en av de eldste stammegrupperingene i Mercia. Ealhswiths mor var Eadburh, et medlem av den kongelige familie i Mercia.
    De fikk fem eller kanskje seks barn, inklusive Edvard den Eldre som etterfulgte sin far som konge. Hans døtre Æthelflæd, ble frue (hersker) av Mercia i sin egen rett, og Ælfthryth ble gift med greve Balduin II av Flandern.
    Osferth ble beskrevet som en slektning i kong Alfreds testamente og han er nevnt i "charter" (privilegiebrev, frihetsbrev) i en høy posisjon fram til år 934. Et charter fra kong Edvards styre beskrev ham som kongens bror, "feilaktig" ifølge Keynes og Lapidge, men i vurderingen til Janet Nelson, var han antagelig en illegitim sønn av kong Alfred.

    Død og gravlegging.
    Alfred døde 26.10.899. Hvordan han døde er ukjent, skjønt det er kjent at han hadde lidelser hele livet som var smertefulle. Hans biograf Asser ga en detaljert beskrivelse av Alfreds symptomer og det er gitt muligheten for dagens medisinere til å fremme en trolig diagnose. Det er antatt at han hadde Crohns sykdom eller hemoroidesykdom. Hans sønnesønn Edred synes å ha vært plaget av tilsvarende sykdom.
    Alfred ble først gravlagt midlertidig i Old Minster i Winchester (senere erstattet av Winchesterkatedralen i normansk tid); deretter, fire år etter hans død, ble han flyttet til New Minster, kirken til det kongelige benediktinerklosteret i Winchester som kanskje ble bygd særskilt som gravsted for Alfreds levninger. Da New Minster ble flyttet til Hyde, litt nord for byen i 1110, ble munkene overført til klosteret i Hyde, sammen med Alfreds levninger og de til hans hustru og barn. De ble antagelig gravlagt på nytt foran høyalteret. Kort tid etter oppløsningen av Englands klostre i 1539 under styret til kong Henrik VIII, ble kirken revet, men gravene ble liggende intakt.
    De kongelige graver og mange andre ble antagelig gjenoppdaget ved et tilfelle i 1788 da et fengsel ble bygget av straffanger på stedet. Fangene gravde tvers over området for høyalteret for å fjerne grus som var etterlatt etter klosteroppløsningen. Kister ble løftet fram, bly fjernet og beinlevninger spredt og gikk tapt. Fengselet ble revet i tiden mellom 1846 og 1850. Ytterligere utgravninger ble utført i 1866 og 1897, men de var uten resultat. I 1866 hevdet amatørarkeologen John Mellor å ha oppdaget et antall beinrester fra stedet som han hevdet var fra Alfred. Disse kom senere sognepresten til det nærliggende kirken St Bartholomew's Churchs i besittelse av, som gravla dem i en umerket grav på kirkegården.

    Forbindelse med utlandet.
    Asser snakker storartet om Alfreds forhold til utenlandske statsmakter, men svært lite klar informasjon er tilgjengelig. Alfreds interesse for utenlandske land er vist ved de skriftlige innlegg som han gjorde i sine oversettelser av Orosius. Han brevvekslet med Elias III, patriarken av Jerusalem, og ambassadører til Roma førte relativt ofte engelske almisser til paven. Omkring 890 foretok Wulfstan fra Hedeby en reise fra Hedeby på Jylland langs Østersjøen til den gammelprøyssiske kjøpstaden Truso. Alfred sørget personlig for å samle detaljer om denne reisen.
    Alfreds forbindelser med keltiske fyrster i den vestlige halvdel av Britannia er klarere. Relativt tidlig i hans styre, i henhold til Asser, overga de sørlige walisiske fyrstene seg til Alfred grunnet presset på dem fra det nordlige Wales og Mercia. Senere i hans styre underkastet nordlige Wales seg og samarbeidet med angelsakserne i militære felttog i 893 (eller 894). At Alfred sendte almisser til irske og kontinentale klostre kan ha blitt gjort etter Assers ønske. Besøk fra tre "skotske" (= irske) pilegrimer til Alfred i 891 er uten tvil autentiske. Historien om at han i barndommen ble sendt til Irland for å bli helbredet av Saint Modwenna kan vise Alfreds interesse for øya i vest.»

"

Kart over Ottar fra Hålogalands reiser, først nord til Nordishavet, deretter sør til London .(Norsk Wikipedia, Finn Bjørklid)..

  «Ottar fra Hålogaland.
    En gang rundt 890 kom en nordmann på reise til det angelsaksiske kongeriket Wessex. Denne fortellingen ble nedskrevet ved Alfreds hoff og lagt inn i en angelsaksisk versjon av en latinsk historisk bok skrevet tidlig på 400-tallet av Paulus Orosius kalt for "Historiarum Adversum Paganos Libri VII". Nordmannen ble omtalt som Ohthere, hvilket er Ottar og fortalte at hans hjem var i Halgoland, hvilket er Hålogaland, og hvor han bodde «lengst nord av alle nordmenn... [ettersom] ingen [bodde] nord for ham».Ottar fortalte videre at han hadde seilt nordover hovedsakelig for å jakte på hvalross, og om hans reise sørover til den danske handelsbyen Hedeby via havnen "Sciringes heal" som er identifisert som Skiringssal i Vestfold. Det er ingen redegjørelse for Ottars reise til Wessex eller forklaring på hvorfor han besøkte kong Alfred. Ottars fortelling er dessuten den eldste kjente skriftlige kilden for betegnelsen Danmark ("dena mearc"), og kanskje også for Norge ("norðweg"), ettersom det er eldre med mellom 40 og 80 år enn den eldste skriftlige anvendelsen i Skandinavia av betegnelsen i form av runene "Nuruiak" på Jellingsteinene.» 4