Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 797.
Død 17.10.818.

    Etter farens død i 810 ble Bernhard av sin bestefar, Karl «den Store», satt til konge og kronet i september 813. Senere følte han seg forurettet ved den ordning av rikets forhold som hans onkel, Ludvig «den Fromme», innførte i desember 817, og som gjorde Lothar til medkeiser.

    Til tross for keiser Ludvigs umåtelige bigotteri, anvendte han flere ganger den grusomme bysantiske straffen å berøve sine motstandere synet. Til og med sin egen unge brorsønn, Bernhard, behandlet han slik, da han hadde latt seg forlede av sine rådgivere til å gjøre opprør. Og det skjedde til og med etter at den ulykkelige hadde oppgitt sitt forsett og frivillig hadde innfunnet seg hos sin onkel i Chalons-sur-Saone, kastet seg for hans føtter og bekjent sin skyld. To dager senere døde han. Denne grusomheten mot den folkekjære unge fyrsten på grunn av en forbrytelse som han hadde begått i ungdommelig ubetenksomhet, vakte alminnelig harme. Senere angret imidlertid keiseren det han hadde gjort, benådet alle som hadde deltatt i opprøret mot ham og gjorde offentlig kirkebot. 1

"

1600-talls minnefreske fra Bernards grav i Milano, Italia (Giovanni Dall'Orto). (Wikipedia).

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Bernhard (* ca. 797 - † 17.04.818) var konge av Italia og langobardenes konge ("Rex Langobardorum") fra 810 til 818. Han konspirerte mot sin onkel, keiser Ludvig den Fromme, da Ludvigs "Ordinatio Imperii" gjorde Bernhard til vasall av fetteren Lothar. Da hans komplott ble oppdaget, fikk Ludvig ham blindet. Bernhard døde noen dager senere av skadene.
    Bernhard var en illegitim sønn til kong Pipin av Italia, selv sønn til keiser Karl den Store. I 810 døde Pipin av en sykdom som han pådro seg ved beleiringen av Venezia. Til tross for at han var illegitim, tillot hans farfar Bernhard ham å arve Italia.

    Bernhard giftet seg med en kvinne ved navn Kunigunde, men året for deres ekteskap eller hennes opprinnelse kan ikke fastslås med sikkerhet. Noen kilder omtaler henne som "av Laon".
    De hadde sønnen Pepin (* 817 - † etter 15.06.835), greve av Vermandois.

    I 817 dro Ludvig den Fromme opp "Ordinatio Imperii", som beskrev fremtiden til det frankiske imperiet. I henhold til dette gikk hoveddelen av det frankiske territoriet til Ludvigs eldste sønn, Lothar. Bernhard fikk ikke noe ytterligere territorium, og selv om hans kongedømme over Italia ble bekreftet, ville han bli en vasall av Lothar, slik han hadde vært for Ludvig og Karl.
    Enkelte av hans rådgivere, inklusive greve Eggideo og hans kammerherre Reginhard, overtalte Bernhard om at ordningen truet hans stilling. Andre var Reginhar, barnebarnet til en av Thüringer-opprørerne mot Karl den Store og Harrad. Anshelm, biskop av Milano og Theodulf, biskop av Orléans, ble også anklaget for å være involvert. Det er ingen bevis som støtter eller motsier dette i Theodulfs tilfelle, mens saken for Anshelm er usikrere.
    Innen dette ser Bernhards forhold til onkelen ut til å ha vært samarbeidsvillig. Bernhards viktigste klage var forestillingen om at han var vasall til Lothar. Rent praktisk ble hans faktiske posisjon ikke endret av vilkårene i dekretet, og han kunne trygt ha fortsatt å regjere under et slikt system. Ikke desto mindre kom det "delvis sanne" rapporter til Ludvig den Fromme om at hans nevø planla å opprette et "ulovlig" – dvs. uavhengig – regime i Italia.
    Ludvig den Fromme reagerte raskt på opplysningene og marsjerte sørover til Chalon. Bernhard og hans medarbeidere ble overrasket. Bernhard reiste til Chalon i et forsøk på å forhandle vilkår, men han og hovedlederne ble tvunget til å overgi seg til Ludvig, som fikk dem ført til Aachen hvor de ble prøvd og dømt til døden. Ludvig endret "nådig nok" dommene deres til blinding, noe som ville nøytralisere Bernhard som en trussel uten å drepe ham. Imidlertid ble blendingsprosessen – utført ved å trykke en glødende stilett mot øyeeplene – så traumatisk at Bernhard døde i smerte to dager etter at prosedyren ble utført.
    Samtidig fikk Ludvig også hans halvbrødre Drogo, Hugo og Theoderic kronraket ("tonsur" av latin tondere (klippe) en rituell barbering av hodet) og sendt til klostre, for å forhindre at andre karolingiske sideledd utfordret hovedlinjen. Han behandlet også de som var skyldige eller mistenkt for å ha konspirert med Bernhard hardt: Theodulf av Orleans ble fengslet, og døde kort tid senere, lekmannskonspiratørene ble blindet, geistlige avsatt og fengslet og alle tapte land og utmerkelser.
    En tekst kalt "Visjonen om den fattige kvinnen i Laon" kritiserer Ludvig for Bernhards død.

    Hans italienske kongerike ble tilbakeført i det frankiske imperiet, og kort tid senere tildelt Ludvigs eldste sønn Lothar. I 822 gjorde Ludvig offentlig kirkebot i Attigny, hvor han for hele hoffet tilsto å ha drept sin nevø på syndig vis. Han ønsket også hans halvbrødre velkommen tilbake i hans tjeneste. Disse handlingene skyltes muligens en skyldfølelse over hans andel i Bernhards død. Noen historikere har hevdet at hans oppførsel gjorde ham åpen for geistlig dominans, og reduserte hans prestisje og respekt i den frankiske adelen. Andre påpeker imidlertid at Bernhards komplott var en alvorlig trussel mot rikets stabilitet, og reaksjonen ikke mindre en trussel; Ludvigs utfoldelse av bot, "var en velprøvd gest for å gjenopprette harmoni og å gjenopprette sin autoritet".»

    Fra tysk Wikipedia (oversatt):
  «Bernhard blir ofte omtalt som en "illegitim" karoliner, også av Rudolf Schieffer. Om dette er riktig, var Bernhard det eneste "uekte" familiemedlemmet som fikk kongetittelen – alle andre måtte påta seg geistlige embeter eller ble tatt hånd om av grevene.
    På den annen side ble hans etterkommere ekskludert fra tronfølgen, noe som Bernhards (mislykkede) opprør og dødsdommen mot ham ga tilstrekkelig grunn til. Bortsett fra det var hans eneste sønn var alt for ung ved hans død til å kunne ha oppnådd noen ansvarlig posisjon – og da Pippin nådde rett alder, var delingen av imperiet blant Ludvigs sønner kommet så langt at det ikke lenger ble ansett som nødvendig å ta hensyn til Bernhards etterkommere.» 2