Biografi - Biography

Tysk-romersk keiser.
Født 11.11.1050 i Goslar.
Død 07.08.1106 i Liege.

    Henrik var konge av Tyskland 1056 - 1084 og Tysk-romersk keiser 1084 - 1105.

"

    Henrik ble konge av Tyskland 05.10.1056, men ble bortført i 1062 av erkebiskop Anno av Køln og Otto av Nordheim. I 1065 ble han erklært for myndig etter initiativ av erkebiskop Adalbert. Erkebiskopen satt Henrik opp mot sachserne som gjorde opprør to ganger, men de ble kuet etter Henriks seier ved Hohenburg 13.06.1075.

    Pave Gregor VII, som hadde forenet seg med hans motstandere, erklærte Henrik for avsatt 24.06.1076 på synoden i Worms og lyste ham i bann. Han måtte ydmyke seg for paven i Canossa i 1077, hvoretter bannstrålen ble tatt tilbake.

    Det lyktes ham å felle motkongen, Rudolf av Schwaben, i 1080 og å avsette pave Gregor VII. Han ble igjen bannlyst, men dro til Italien og inntok Roma i 1080. Her lot han seg krone til keiser 31.03.1084 av motpaven, Clemens III.

    I 1104 reiste hans sønn, Henrik V, seg mot ham, og tvang ham til å ta avskjed i Ingelheim 31.12.1105.

    Henrik ble gift 2. gang med Aupraxia, som døde i 1109. 1

"

T.v. Henrik IV, den hellige romerske keiseren, miniatyr fra Emmeram-evangeliet. T.h. Vinteren 1077 sluttet dronningen Bertha av Savoy, den senere hellige romerske keiserinnen, seg til sin ekskommuniserte ektemann Henrik IV som ba om tilgivelse fra pave Gregor VII foran porten til slottet Canossa. Som mannen, tok dronningen av seg skoene og sto barbeint i snøen til tross for den store ydmykelsen og viste deerved hennes rørende støtte til sin mann. De måtte vente ute i 3 dager før paven godtok Henriks overgivelse. John Foxe (1563) (Wikipedia)

    Fra norsk Wikipedia:
  «Henrik IV av Det tysk-romerske rike (* 11.11.1050 i Goslar - † 07.08.1106 i Liège), var en tysk konge fra 1056, og tysk-romersk keiser 1084–1105. Han var sønn til Henrik III den Svarte (* 1017 - † 1056) av Tyskland og Agnes (* 1022 - † 1077) av Poitou og tilhørte Salier-dynastiet. Han var den tredje keiseren fra Salier-dynastiet og blir regnet som en av de mest markante lederne i det 11. århundre. Hans tid var sterkt preget av investiturstriden hvor han var i konflikt med pavedømmet, og han ble lyst i bann fem ganger av tre forskjellige paver. Han opplevde også flere borgerkriger både i Italia og Tyskland i sin keisertid. Han døde i 1106 rett etter at han hadde vunnet en kamp mot sin sønn i Visé i Frankrike.»

"

Kart over Det hellige romerske riket i det 10. og 11. århundre: Tyskland (blå), Italia (grå), Burgund (oransje mot vest), Böhmen (oransje i øst), pavelige stater (lilla). Sardinias presentasjon som en del av Det hellige romerske riket debatteres. (Wikipedia).

  «Henrik IV ble kronet til tysk konge av pave Viktor II i Aachen i 1056, seks år gammel. Hans mor Agnes av Poitou ble oppnevnt til regent. I 1062 ble den unge keiseren kidnappet av en konspirerende gruppe ledet av erkebiskop Anno II av Köln. Regenten Agnes flyktet til et kloster og makten lå nå i hendene på Köln-erkebiskopen med støtte fra Adalbert, erkebiskopen av Bremen, Henrik klarte likevel å gjenerobre makten mens Anno var utenlands, og han klarte etterhvert å gjenskape tilliten blant aristokratiet. Erkebiskop Adalbert falt også i unåde etter at han hadde beriket seg kraftig i sin posisjon under Annos styre.
    I juni 1066 giftet Henrik seg med Bertha av Savoye, også kalt Bertha av Torino, datter til greve Otto av Savoye, som han hadde vært forlovet med siden 1055.
    Utover i 1060-årene måtte Henrik hanskes med opprør i forskjellige deler av imperiet, blant annet Schwaben og Bayern.

    Investiturstriden
    Under Henrik IV’s far Henrik III var grunnlaget lagt for en kirkereform, ledet av pave Leo IX som var utnevnt av Henrik III. Den sterke Leo IX hadde stadfestet den endelige splittelsen (Det store skisma) i 1054 mellom den katolske og den ortodokse kirken. Under den senere pave Gregorius VII som tiltrådte i 1073 kom det til strid mellom keiseren og paven om retten til å utnevne biskoper. Striden eskalerte i 1074 og 1075 med en synode holdt av paven i februar 1075 hvor kirken erklærte sin myndighet til å utnevne biskopene. Keiser Henrik svarte med en motsynode samme år. Julaften 1075 ble paven kidnappet og fengslet av medlemmer i den romerske adelen. Gregorius ble befridd av en folkelig oppstand, og han beskyldte keiseren for å stå bak fengslingen.
    I Worms 24.01.1076 erklærte en synode sammensatt av Henrik at paven var avsatt. Paven svarte 22.02.1076 med å ekskommunisere Henrik. I oktober forsøkte man, under et møte i Tribur, å finne en løsning ved å gi keiseren en ett års frist til å omvende seg før ratifikasjonen av bannlysningen skulle tre i kraft. I desember dro han mot Italia. Han tilbragte julen i Besançon før han sammen sin hustru og sitt barn krysset Alpene og dro til slottet Canossa hvor paven befant seg. Canossa var eid av den mektige Mathilde av Toscana som var en av pavens viktigste allierte. Fra 25. til 27. januar 1077 sto keiser Henrik III sammen sin familie – angivelig uten sko, uten mat og uten ly – bare iført en taglskjorte, utenfor slottet til paven og ba om opphevelse av bannlysningen. Dette har gitt opphav til begrepet "kanossagang". Paven hevet ekskommunikasjonen etter dette.

    Borgerkrig og gjenoppretting av freden.
    Rudolf av Rheinfelden, som var hertug av Schwaben og dobbel svoger til keiseren, utnyttet Henriks svake stilling og startet et saksisk opprør mot keiseren. I forståelse med paven erklærte han seg som saksisk, bayersk og karintisk prins. Til tross for dette klarte Henrik å bedre sin posisjon. Da Rudolf i 1077 ble kronet til konge av sin medsammensvorne, erkebiskopen av Mainz, gjorde folket opprør og tvang Rudolf og erkebiskopen til å forlate Sachsen. Henrik skaffet seg kontroll over Sachsen, og senere også over Schwaben.
    14.10.1080 møttes de to kongene med sine styrker, og det kom til et slag i Elster ved Leipzig. Henrik led militært nederlag i slaget, men klarte strategisk å gjenvinne sin posisjon. Dette mye på grunn av at Rudolf ble hardt såret i kampen og døde dagen etter. Ved dette mistet opprøret mot Henrik mye av sin kraft.
    Kort tid senere forsøkte en annen «motkonge», Hermann av Salm, å overta ledelsen av opprøret, men han ble nedkjempet av Frederik av Schwaben, som var Henriks svigersønn (gift med Henriks datter Agnes) og innsatt av Henrik som hertug av Schwaben. I juni 1080 innkalte Henrik til en synode som igjen fordømte og formelt avsatte pave Gregorius og innsatte "motpaven" (antipaven) Clemens III.

    Henriks andre reise til Italia.
    Henrik IV dro nå til Italia og kom til Pavia hvor han ble kronet som konge av Italia og fikk den lombardisk jernkronen på sitt hode. Han delte ut privilegier til sine støttespillere og marsjerte mot den forhatte Mathilda av Toscana som han forviste, og beslagla hennes eiendeler. Han rykket så fram mot Roma som han beleiret tidlig i 1081, men han ble tvunget til å trekke seg tilbake til Toscana hvor han fikk en større sum i gull fra sin nye allierte, keiser Alexios I Komnenos i Konstantinopel (det Øst-romerske riket) for å bekjempe normannerne som hadde befestet seg på Sicilia og i Sør-Italia under Robert Guiscard og var sterke allierte av pave Gregorius.
    Et andre og like mislykket angrep på Roma ble fulgt av en krig i Nord-Italia mot Mathildas tilhengere. Mot slutten av 1082 dro Henrik for tredje gang mot Roma, og etter en sju måneders beleiring klarte han å innta den romerske bydelen Mura leonine. Det ble inngått en fredsavtale med romerne som innebar at det skulle innkales til en ny synode som skulle avgjøre striden mellom keiseren og paven. I hemmelighet ble det avtalt at alternativene var at enten skulle Gregorius krone Henrik som romersk keiser, eller de skulle velge en ny pave. Gregorius, som nå oppholdt seg i Castel Sant'Angelo, godtok ikke premissene og hele synoden endte i fiasko. Henrik marsjerte i stedet videre sørover for å bekjempe normannerne i henhold til sin traktat med Alexios.
    Pave Gregorius mistet nå sin støtte blant romerne, og Henrik kunne i mars 1084 marsjere inn i Roma. Paven ble avsatt og motpaven Clement III ble valgt til ny pave av romerne. 31.03.1084 ble Henrik IV kronet av Clement III. Henrik forsøkte nå å innta befestningene til Gregorius, men han mislyktes med dette fordi normannerne under Robert Guiscard marsjerte nordover og kom Gregorius til unnsetning. Gregorius ble satt fri, men han døde kort tid senere. Før han døde rakk han å skrive en formaning til hele kristenheten om å mobilisere et korstog mot keiser Henrik IV.
    Henrik følte nå at han hadde full kontroll i Italia, og han kunne dra tilbake til Tyskland for å konsolidere sin stilling der. De opprørske sakserne var nå ledet av Otto av Ostia. Med normannisk støtte ble denne Otto valgt til ny pave under navnet Urban II i 1088. Pave Urban ekskommuniserte igjen Henrik IV og også Clemens III. Han samlet videre en sterk koalisjon mot Det hellige tysk-romerske rike bestående av normannerne, Kievriket og flere italienske provinser inkludert Mathilda av Canossa som hadde giftet seg på nytt med hertug Welf II av Bayern. Denne koalisjonen var for sterk til at keiseren kunne overse den.

    Borgerkrigene.
    I 1088 døde Hermann av Salm, og markgreve Egbert av Meissen lanserte seg selv som hans etterfølger som motkonge. Henrik fikk ham fordømt, først i Sachsen, og deretter på nasjonalt nivå i Quedlinburg og i Regensburg. Henrik beleiret Egbert, men han klarte ikke å innta Egberts befestning Gleichen. Da Egbert døde to år senere, i 1090, falt opposisjonen fra hverandre.
    Henrik innledet nå sin tredje ekspedisjon mot Italia. Etter noe suksess i starten led han nederlag mot lombardierne i 1092. Han fikk ytterligere motstand da den stadig like energiske og mektige Matilda av Canossa klarte å mobilisere Henriks eldste sønn Konrad til motstand mot faren. Konrad ble kronet til «konge av Italia» i Monza i 1093. Henrik ble med dette avskåret fra å returnere til Tyskland før i 1098. I Tyskland hadde han fortsatt makten. Matilda hadde i hemmelighet overført sine eiendommer til kirken før hun giftet seg med Welf av Bayern. Welf ble rasende da dette kom for en dag i 1095, og han og hans far, hertug Welf I, gikk umiddelbart over til å støtte Henrik IV. For Welf II’s vedkommende var dette kanskje også motivert av et løfte om å etterfølge faren som hertug av Bayern. Henrik på sin side reagerte med å tilsidesette sin sønn Konrad i arverekkefølgen og utpeke den yngre broren Henrik V som sin etterfølger. Den unge Henrik V måtte sverge ed på at han ikke skulle følge sin brors eksempel.
    Situasjonen i imperiet var kaotisk, og den ble forverret av en fornyet ekskommunikasjon mot Henrik IV, satt i verk av den nye pave Paschalis II som var blitt valgt i august 1099. Denne gangen kunne keiseren i større grad ignorere bannlysningen. Etter et vellykket felttog i Flandern kunne han i 1103 innkalle Riksdagen til møte i Mainz, der det ble gjort anstrengelser for å komme fram til en fredsløsning. Henrik lovet ved denne anledning å dra på korstog.
    I 1104 gjorde Henrik IV’s sønn og utpekte etterfølger Henrik V opprør og ble støttet av kirken og biskopene, mens Henrik IV hadde støtte blant aristokratiet i byene. Ved et angivelig forsoningsmøte i Koblenz ble Henrik IV tatt til fange. Det ble innkalt til riksdagsmøte i Mainz i desember 1104, og der ble Henrik IV fratatt sin krone og deretter holdt fengslet i slottet Waldböckelheim. Han måtte også tilstå at han hadde forfulgt pave Gregor VII ulovlig og at han ulovlig hadde innsatt Clement III til pave.
    Da dette ble kjent i Tyskland spredte et opprør seg. I 1106 ble det opprettet en hær for å kjempe mot Henrik V og pave Paschalis II. Henrik IV klarte å flykte fra fengslet til Köln og fikk stor støtte i Rheinland. Han gikk også i forhandlinger med krefter i England, Frankrike og Danmark.
    Henrik klarte til slutt å beseire sin sønns styrker i et slag nær Visé i Lorraine 02.03.1106.

    Kort tid senere døde han imidlertid av sykdom mens han var hos sin venn Othbert, biskopen av Liège. Han ble først begravet av biskop Othbert, men etter ordre fra en pavelig utsending, og etter at hans ekskommunikasjon var tilbakekalt, ble han gravd opp og begravet på nytt i Speyerdomen i august 1111.

    Ettermæle
    Henrik IV viste i siste del av sitt liv store diplomatiske evner. Hans botsgang til Canossa kan betraktes som en politisk bevegelse for å styrke sin egen posisjon på bekostning av en ydmykelse av sin egen person. Han ble alltid ansett som en venn av de lavere klasser og han var i stand til å vise generøsitet og takknemlighet. Han utviste betydelig militærferdighet og stor ridderlighet.»

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Henriks første hustru, Bertha av Savoye, var et år yngre enn ham. Fram til 05.08.1068 nevnte Henrik henne jevnlig som "konsort av vårt rike og vår ekteskapsseng" i sine vitnemål. At hun forsvant fra vitnemålene var et tegn på en voksende misnøye. Henrik søkte skilsmisse på en forsamling i juni 1069 fordi deres ekteskapet ikke var fullbyrdet. De samlede tyske aristokrater henviste forespørselen til en synode, som sendte saken til Den hellige stol i begynnelsen av oktober. Pave Alexander II gjorde det klart at Henrik bare ville bli kronet som keiser om han forlot planen. Henrik adlød og Bertha ble igjen nevnt regelmessig i vitnemålene fra 26.10.1069. Hun døde 27.12.1087.

    Bertha fødte fem barn, men to av disse – Adelaide og Henrik – døde som små.

    "Morkinskinna" – den tidligste islandske krøniken om de norske kongene – refererer til en keisers datter (som må ha vært identisk med Henrik av kronologiske årsaker), kalt Mathilde. Ifølge denne kilden utvekslet Magnus III av Norge meldinger med henne og komponerte også en "stanza" (strofe) for henne. Andre primære kilder nevner ikke Mathilde blant Henriks barn.

    Henriks andre hustru, Eupraxia (kjent som Adelaide i Tyskland), (* ca. 1068) var datter til Vsevolod I, storprins av Kiev. Det var ikke hennes forbindelse til Kievan Rus, men hennes første ekteskap med Henrik av Stade, markgreve av Nordmark, som gjorde henne til en ideell ektefelle for Henrik etter at hennes mann døde i 1087. Henrik av Stade hadde vært en velstående saksisk aristokrat og enkens ekteskap med Henrik bidro til hans forsoning med sakserne. Henrik og Eupraxia ble forlovet i 1088. I motsetning til Bertha ble Eupraxia bare nevnt i ett av ektemannens diplomer, og viste dermed at hun aldri fikk Henriks tillit. Etter den skandaløse slutten på ekteskapet, returnerte hun til Kiev hvor hun døde 10.07.1109.» 2