Biografi - Biography

Greve.
Født omkring 920.
Død 973.

    Rainier (Reginar) var greve av Hainaut (Hennegau) 932 - 973.

    Han ble lyst i band i 958. 1

    Fra tysk Wikipedia (oversatt):
  «Reginar III Langhals († mellom 971 og 997) fra Reginare-familien, var greve av Hainaut.
    Han var sønn til greve Reginar II, som døde omkring 931/932.

    Reginar og hans bror Rudolf ble angrepet av den vest-frankiske dux Hugo Magnus i 944. Reginar-brødrenes hovedmål var å gjenvinne hertugdømmene i Lothringen som deres farbror, Giselbert, hadde mistet i 939. Følgelig revolterte de flere ganger mot den nye hertugen, Konrad den Røde, svigersønn til kong Otto I den Store. Hertugens manglende evne til å roe ned situasjonen i Lothringen bidro til at han ble avsatt i mai 953. Imidlertid ga den senere keiseren nå hertugdømmet Lothringen til sin bror Brun, som også ble ordinert til erkebiskop av Köln.
    Reginar fortsatte følgelig sin motstand og vant en seier over Brun ved å invadere Liège i mars 955, forvise biskop Rather og umiddelbart utnevne Balderich, en av sine slektninger, til biskop. Brun ble tvunget til å akseptere dette. I 956 angrep Reginar Brussel, som hans farbror, Gieselbert, hadde gitt til sin hustru, Gerberga. Derved gjorde han imidlertid sin tidligere tantes andre ektemann, kong Lothar av Vest-Franken, til sin fiende som straks allierte seg med erkebiskopen og hertugen Brun. De overstyrte Hainaut i 957 og tok familien Reginars til fange, hvoretter Reginar ikke bare måtte gi opp land han hadde erobret, men også mistet sin innflytelse. Han ble forvist til Böhmen i 958 og familiens eiendom ble konfiskert. Hans barn ble mottatt i det vest-frankiske hovet. Hainaut ble deretter inndelt i to nye administrative enheter, markgreveskapet Valenciennes og grevskapet Mons, som Bruns av Köln besatte med sine forvaltere Amalrich, henholdsvis Werner og Gottfried I av Nedre Lothringen

    Han var gift med Fru Adela († 961), som antagelig stammet fra Dagsburggreve-familien».

    Reginar III døde i eksil, men sønnene vendte senere tilbake til Lothringen med vest-frankisk støtte og kjempet vellykket for sin arv.» 2