Biografi - Biography

Hertug.
Født 22.10.1071.
Død 10.02.1127 i Poitiers.

    Hertug av Aguitania og greve av Poitou 1086 - 1127.

    Vilhelm den unge (le Jeune) var en modig kriger, elsket videnskap og poesi, skrev dikter og er en av de eldste kjente diktere på romansk språk. Han hadde en sterk vilje, men var usedelig.

    Han er den eldste kjente trubadur. I en provensalsk biografi heter det kort og godt: «Han var en av de mest belevne menn som noensinne har levd og en stor kvinnebedårer – en ridder, dyktig i våpenbruk og stadig innviklet i kjærlighetseventyr. I diktning og sang var han en mester, og i mange år gjennomstreifet han verden for å vinne vakre damers kjærlighet.» Og at han selv ikke holdt sine seire i kampen om de skjønne hemmelig, gir hans dikt tydelige vitnesbyrd om.

    Vilhelm gjorde krav på Toulouse hos Raimuind IV, erobret og oppga Toulouse to ganger, og førte ellers en lang rekke kriger. Han bygde Partheney.

    Han var tilstede ved konsiliet i Clermont i 1095, men først i 1100 dro han på korstog med mer en 60.000 mann. De ble utsatt for et blodig angrep i Lilleasien, men nådde likevel Jerusalem og leverte de «vantro» slaget ved Rama 26.05.1102.

    Vilhelm hjalp Alfons av Aragón mot Maurerne, og Ludvig den Store mot tyrkerne.

    Han var første gang gift ca. 1089 med Irmgard av Anjou, men ble skilt ca. 1092. 1

"

Miniatyr av Villiam i en «chansonnier» fra 1200-tallet (Bibliothèque nationale de France). Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Vilhelm IX (* 22.10.1071 - † 10. februar 1126 eller 1127) var hertug av Akvitania og Gascogne, og fra 1086 greve av Poitou. Han hadde en viss politisk og militær betydning, blant annet som en av lederne under korstoget i 1101, men er i dag best kjent som den første trubadur som det finnes bevarte dikt etter.

    Som hertug.
    Vilhelm IX var sønn til Vilhelm VIII av Akvitania (* ca 1025 - † 1086) og hans tredje hustru Hildegard (Audéarde) av Burgund (* ca. 1050 - † etter 1104). Hans fars to skilsmisser og blodsbånd til Audéarde gjorde at kirken opprinnelig betraktet sønnen som illegitim, og Vilhelm VIII måtte gjøre en pilegrimsreise til Roma for å søke paven om at det tredje ekteskapet skulle bli godkjent og den nye arvingen gjort legitim.

    Tidlige karriere, 1088-1102.
    Da Vilhelm var femten år gammel, arvet han hertugdømmet Aquitaine ved sin fars død..
    I 1088, giftet han seg med sin første hustru, Ermengarde, datter til Fulko III, greve av Anjou. Hun var etter sigende vakker og godt utdannet, men led av tunge humørsvingninger, vinglet mellom lystig livlighet og tungsindig misnøye. Hun ble således, etter sigende, ei vrang kjeftesmelle som trakk seg tilbake i raseri til et kloster etter en krangel med ektemannen og nektet å ha noe å gjøre med omverden inntil hun brått dukket opp ved hoffet igjen som om hennes fravær aldri hadde funnet sted. Denne oppførselen, foruten at hun heller ikke ble gravid, fikk Vilhelm til slutt til å sende henne tilbake til hennes far og fikk i 1091 ekteskapet oppløst.
    I 1094 giftet han seg med Philippa av Toulouse, datter til og arving etter Vilhelm IV av Toulouse. Med Philippa fikk Vilhelm to sønner og fem døtre, inkludert hans etterfølger, Vilhelm X av Aquitaine. Hans andre sønn Raymond ble prins av fyrstedømmet Antiokia i Det hellige land, og hans datter Agnes var først gift med Aimery V av Thouars, og deretter med Ramiro II av Aragón, og etablerte derved dynastiske bånd mellom de to fyrstehusene.
    Vilhelm inviterte pave Urban II til å tilbringe julefeiringen i 1095 ved hans hoff og i løpet av julen overtalte paven ham til "å ta korset", det vil si gi sin korsfarered og dra til Det hellige land, men Vilhelm var mer interessert i å utnytte fraværet til andre adelige som hadde dratt på korstog, spesielt Raymond IV av Toulouse, onkelen til hans hustru, ved å kreve Toulouse. Med sin hustru erobret han Toulouse uten et sverdslag i 1098, en handling som de ble truet med bannlysing for da de dro fordel av en korsfarer, noe kirken betraktet som et helligbrøde. Delvis ut fra et ønske om å bedre forbindelsen til kirken og delvis ut fra et ønske om å se verden, dro Vilhelm med korstoget i 1101, en ekspedisjon som var inspirert av suksessen til det første korstoget i 1099. For å finansiere korstoget pantsatte han Toulouse tilbake til Bertrand av Toulouse, sønnen til Raymond IV, for en stor sum penger, noe som gjorde hans hustru Philippa rasende ved at han på denne måten behandlet hennes arv.
    Vilhelm kom til Det hellige land i 1101 og ble der til året etter. Hans rulleblad som militær leder er ikke spesielt imponerende. Han kjempet hovedsakelig i små trefninger i Anatolia og ble som oftest beseiret. Hans likegyldighet førte til at han ble tatt i bakhold ved flere anledninger og med store tap for hans egne styrker. I september 1101 ble hele hæren hans utslettet av seldsjukkene ved Heracleia i dagens Tyrkia. Vilhelm selv klarte med nød og neppe å unnslippe og i henhold til krønikeskribenten Orderic Vitalis nådde han fram til Antiokia ved Orontes kun ledsaget av seks som hadde overlevd.

    Konflikt med kirken og hustruen, 1102-1118.
    Vilhelm hadde som sin far og mange andre magnater på denne tiden et skrøpelig og skjørt forhold til kirken. Han ble bannlyst to ganger, første gang i 1114 for en påstått krenkelse eller overtredelse av kirkens skatteprivilegier. Hans svar på dette var å kreve syndsforlatelse av Pierre, biskopen av Poitiers. Da biskopen var klar til offentlig å utrope bannlysing truet hertug Vilhelm ham med sverdet og sverget på å drepe ham om han ikke ga ham syndsforlatelse. Biskopen lot som om han gikk med på dette, og da hertugen lettet slapp ham fullførte biskopen lesningen av bannlysningen før han bøyde seg og tilbød hertugen sin nakke. I henhold til samtidens skribenter skal Vilhelm ha nølt et øyeblikk før han stakk sverdet i skjeden og svarte: "Jeg elsker deg ikke nok til å sende deg til paradiset!"
    Vilhelm ble bannlyst for andre gang da han "bortrøvet" visegrevinnen Dangerosa eller Dangereuse av l'Isle Bouchard (* 1079 - † 1153), hustru til hans vasall Aimery I av Châtellerault. Fruen synes å ha vært et villig "offer". Vilhelm installerte henne i Maubergeonne-tårnet i sin festning i Poitiers, noe som ga henne tilnavnet La Maubergeonne, og i henhold til den engelske krønikeskribenten og historikeren William av Malmesbury skal han også ha fått malt hennes bilde på sitt skjold.
    Da hans hustru, Philippa, kom tilbake til Poitiers fra Toulouse ble hun rasende over å oppdage at en rivaliserende kvinne levde i hennes palass. Hun appellerte til sine venner ved hoffet og til kirken, men ingen adel våget å støtte henne mot deres føydale overherre. Pavens legat, Giraud (som var skallet) klaget til Vilhelm og krevde at han leverte Dangereuse tilbake til hennes ektemann. Hertugen svarte da at "Krøller vil vokse på din skalle før jeg skiller meg fra henne!"
    Ydmyket valgte Philippa i 1116 å trekke seg tilbake til Fontevraud-klosteret hvor hun ironisk nok ble venn med Ermengarde av Anjou, Vilhelms første hustru. I klosteret skal hun hatt mange samtaler eller brevvekslinger med grevinne Adela av Blois, som var i konstant kontakt med Fontevraud fra Marcigney-klosteret. Philippa skal uansett ikke ha blitt lenge ved klosteret da institusjonens nedtegnelser viser at hun døde den 28.11.1118.

    Senere karriere, 1118-1126.
    Forholdet mellom hertugen og hans eldste sønn, Vilhelm X, ble også anstrengt, skjønt det er usannsynlig at han noen gang startet et opprør som skulle ha vart i syv år, noe den engelske presten og krønikeskribenten Ralph de Diceto har påstått, kun for å ha bli tatt til fange av sin far. Andre nedtegnelser motsier likefrem at noe opprør over hodet skjedde. Ralph påsto at opprøret begynte i 1113, men på den tiden var unge Vilhelm kun 13 år og farens amorøse eventyr med Dangereuse hadde ennå ikke startet. Far og sønn ble uansett forsonet da sønnen i 1121 giftet seg med Aenor av Châtellerault, datteren til Dangereuse, med hennes legitime ektemann.
    Vilhelm ble tatt inn i kirken igjen en gang omkring 1120 etter å ha kommet med innrømmelser. Imidlertid ble han etter 1118 igjen konfrontert med sin første hustru Ermengarde. Da Philippa døde skal Ermengarde ha stormet ned fra Fontevrault og til hoffet i Poitou og krevd å bli reinstallert som hertuginne av Aquitaine, muligens i et forsøk på hevne den dårlige behandlingen av Philippa. I oktober 1119 dukket hun brått opp ved kirkerådet i Reims som ble holdt av pave Calixtus II og krevde at paven bannlyste Vilhelm IX (igjen), forviste Dangereuse fra hertugdømmets palass og gjeninnsette henne i hennes rettmessige posisjon. Paven "avslo å hjelpe henne", men hun fortsatte å skaffe Vilhelm bråk og vanskeligheter i de følgende årene, og sørget indirekte for at han ble med på "Reconquista", gjenerobringen av Spania fra maurerne.
    Mellom 1120 og 1123 slo Vilhelm sine styrker sammen med hæren til kongedømmene i Castilla og León. De franske soldatene fra Aquitaine kjempet side ved side ved spanjolene i et forsøk på å ta Córdoba. Under oppholdet i Spania fikk Villiam en bergkrystallvase av en muslimsk alliert som han senere testamenterte til barnebarnet Eleanora av Aquitaine. Vasen stammer sannsynligvis fra Sasanide-dynastiets Persia på 600-tallet.

    I 1122 mistet Vilhelm kontrollen over Toulouse, Philippas medgift, til Alfonso Jordan, sønn og arving til Raymond IV, som hadde tatt Toulouse etter at Vilhelm IV døde. Han gjorde ikke noe forsøk på å kreve det tilbake og døde 10.02.1126, 55 år gammel, etter en kort tids sykdom.

    Som poet.
    Vilhelm IXs største arv til historien var ikke som kriger, men som poet – en lyrisk poet som brukte det romanske folkespråket kalt provençalsk eller oksitansk.
    Han var den tidligste trubaduren hvis arbeid har overlevd. Elleve av hans sanger overlevde (Merwin, 2002). Sangene tilskrives ham under hans tittel "Lo coms de Peitieus" (greve av Poitou). Temaene varierer, de behandler sex, kjærlighet, kvinner, hans egen seksuelle og litterære dyktighet og føydal politikk.» 2