Biografi - Biography

Buntmaker, berggesell, bergsknekt.
Født omkring 1620 i Hackås (Z).
Død 1694 på Røros (ST).

Flyttet omkring 1648 fra Hackås (Z) til Røros (ST).
    Faste var sønn til Peder Jensson og Brita Mortensdotter fra Hackås i sødre Jämtland..

    En sønn til Peder Jensson, sannsynligvis identisk med Faste Pedersen, ble omkring 1640 dømt til ett års fengsel i «Kopparbergs Kistan, och alt hans godha honom ifrå tagit, så att Jöns [Pedersen] måst låhna honom 34 Rdl och gifwa hans hustru och barn math, at dhe icke skulle suälta ihiäl».

    Faste flyttet til Røros omkring 1648. I likhet med mange andre jämter er det ikke utesluttet at han, innen han kom til Røros, var en kort periode ved Kvikne kopperverk hvor man i 1639 hadde funnet en kopperforekomst som fikk navnet «Guds gave». Neste år ble hytteverket «Insett» bygd i Kvitne annex på 3 mils avstand fra gruven. Ett kongelig brev i 1639 påkaller utskrivning av jämter som skulle arbeide med malmtransporter fra gruvene til hytten i Kvikne. Også jämter som ikke var i stand til å betale utdømte bøter kunne i stedet få avtjene sitt straff med arbeide ved kopperberget i Kvikne.

    Han var buntmaker og berggesell ved Røros kobberverk og er oppført som bergknekt i 1677.

    Faste «Bundtmaker» var den første som festet seteren Skanck-Jens-vollen i Gjøsvika. Navnet fikk seteren senere etter sønnesønnen Jens Pedersen Skanke.
    En buntmaker er en håndverker som arbeider med skinn og pels. Buntmakeren står for alle arbeidsprosessene: Sortere, klargjøre og skjære de utvalgte skinnene for deretter å sy ferdig, samle og fore det endelige produktet.

"

Bumerke:Et merke - på en basstreks ytre ender ett sverd og en sliul [anvendt ved håndtresking] i kors og med en tverrstrek over korsningspunktet - i et skjold.

    Skiftet etter Faste ble avholdt 07.05.1694.

"

Skifteprotokoll Røros bergrett 3A nr. 01, 1690-1702, folio 103.

    «Effter Welærde Hr. Bergmester Jurgens Ordre hafuer ieg Anders Shrefne(?) weret at optagen hvad som fandtis effer Sl: Faste Bundtmager, med alle Svogers og Børns Ofuerverelse.»

"

Skifteprotokoll Røros bergrett 3A nr. 01, 1690-1702, folio 104.

    «Arvingerne, som alle var myndige ere aamledes under sig hafuer, samligen Suogerligne,, og Broderligne forenet, at Modeeren schall blifue besiddendis udi dennd fulde Boe, dog med denn Condition at Boen iche blifuer formindsched, eller hun .. Boenn for dend anden schulle prioritere og meer deraf lade tilkomme.
    Og Hindes ældste Sønn Peder Fastersen flølder(?) till hinde udj ... og udi dennd enne Stue, dda effer hendis Lifsdage, hand gandsche gaardem, full Besidde till Eiedom, Saasom hand paa sig tage og hermed for oblierer derfor 100 Rdl effter aftalle udi dend befindlige Gield till Bergmester og Directeur, Henning Jirgens, som er 151 Rdl 3 ort 1 ß, at betalle, af huilche 100 dl igien dend yngste Broder Henning Fastesen, schall betale 40 Rdl for Åeder Fastesems ...»

"

Skifteprotokoll Røros bergrett 3A nr. 01, 1690-1702, folio 105.

    «Till Witterlighed hafuer Arfvingerne tillsammen ... med mig undergeignet.
        Røros Kabberwerch dennd 3 Juni Ao 1694.»

    I 1631 ble det gjort kobberfunn i Kvikne, dette var begynnelsen til Kvikne >Kobberverk. I 1644 begynner Lorentz Lossius prøvedrift i Rauhammeren, den første kobbergruven («Freyes Glück») som var i drift på Røros. Mutningsseddelen ble utstedt på Bragernes 28.08.1644.
   Lorentz Lossius, prosten i Meldal, Anders Olsen Bruse, og sognepresten til Tynset, Hans Lauritzen, fikk 15.12.1645 mutingsbrev på Storwartz gruve («Alter Berg», også kalt «Auf de Fortuna») av Bergamtet på Kongsberg. Forekomsten ble etter tradisjonen funnet av Hans Olsen Aasen, muligens ett eller flere år tidligere, og ble av Hans Aasen meldt til Lossius i 1645. Arbeidet i den nye gruven ble begynt samme sommer og den første smeltehytten oppført på Røros sommeren 1646.
    I 1646 fikk kammertjener Joachim Irgens (1611-75) kongelig privilegium på det nye Røros Kobberverk. Privilegiebrevet ble utstedt på Rendsborghus slott i Danmark 19.10.1646 og undertegnet av Christian den 4.
    Det oppsto stridigheter mellom prost Anders Olsen Bruse og Joachim Irgens om eiendomsretten til Røros Kobberverk. Forlik ble oppnådd 24.11.1648 og ga Anders Olsen 3/30-del, Lossius og Hans Lauritzen 1/30-del hver, og Irgens 25/30-del i verket.

    Den agnatiske slektslinjen med Røros som sentrum er den tallrikeste og mest utbredte av de linjer som idag bærer slektsnavnet Skanke. Den regner som sin anfader buntmakeren Faste Pedersen [Skanke], sønn til lensmannen Peder Jensson [Skanke] på Hov i Hackås, Jämtland.

    Innvandringen fra Jämtland og Härjedalen til kopperverkene i Kvikne og Røros var tilsynelatende meget omfattende under 1600-tallet. Ett betydelig antall kjente slekter i Røros som til eksempel slektene Dille (fra Oviken), Ryen, Aasen, Hallden-Hallen, Kielsberg (fra Berg), Spell, Jemt, Herdal, Bendtz, Swartz, Blix, og Sjøvoll har sin opprinnelse i disse innvandrergruppene. Disse innvandrere kom, som andre innvandringsgrupper ved bergverkene, til å holde seg meget sterkt sammen. De søkte også i første hånd giftemål innen den egne kretsen, en ekteskapspolitikk man kan følge langt inn på 1700-tallet.

Skankene på Hov hadde siden gammel tid sysselsatt seg med handel i Norge og Sverige. Av årsregnskapene for Røros kopperverk i året 1660 ført av daværende bergskriveren Jacob Mathias Tax, fremgår det at Faste Pedersens eldre bror, Jens Pedersen [Skanke] i Hov, hadde levert stångjern til Røros kopperverk.

    Den første vi finner av Røroslinjen som med sikkerhet i bevarte skriftlige kilder benevnes med slektsnavnet Skanke er Faste Pedersens sønnesønn, stigeren Jens Pedersen Schanke. I bergverkets lønningsliste for året 1709 er han kun 14 år gammel benevnt Skancke: Åttende måneden småjunge ved Christian V's gruve «Jens Pedersen Skancke» og den niende måneden ved Nübergets gruve «Jens Schanche», 1710 «Jens Pedersen Skancke», 1712 for den niende måneden nevnt som «store Junge Jens Skancke». I de bevarte kirkebøkene fra år 1720 kalles han og hans søsken gjennomgående for Schanche og Skancke. Under slutten av 1700-tallet begynner stavningen Skancke å bli den mest vanlige.

    At de antok navnet Skancke skal ses mot bakgrunn av at man ville markere slektskapet med Skankeätten, men også fordi Faste Pedersens sønn og sønnesønn hadde avansert til offiserers befatninger ved bergverket, og derfor hadde bruk for ett velkjent slektsnavn.

    Slektslinjen, som med rette kan kalles bergmannsslekten Skanke, har helt siden buntmaker Faste Pedersen hovedsakelig vært knyttet til Røros kopperverk i variernde stillinger fra gruveknekter til overstigere, fra hytteknekter til hytteskrivere, byggmestere, håndverkere så som smeder, hjulmakere, punpemestere og snekkere, skrive- og regnelærere, handelsmenn og kjøpmenn, osv. 3