Biografi - Biography

Kirkeherde.
Død omkring 1610 i Torp (Y).

Levde 1563 i Torp (Y).
    Martinus var antagelig fra Hälsingland, han var kirkeherde i Torp i Medelpad (Ånge i Västernorrland) i 1563.

    Thorþ var i 1314 et eget pastorat og bidro med 6 øre til «seksårsgärden». Også Borghasio, som sammen med annekset Hafverö dannet et eget prestegjeld, bidro med ½ mark (DS III 1946). Til løsesummen for erkebiskop Olof Björnssons pallium i 1316 bidro kirkeherden i Torp med 2 mark (DS III 2043). Ved 1400-tallets begynnelse er Borgsjö og Hafverö tydeligvis underlagt Torp, da kirkeherden der er vitnesmann ved eiendomskjøp også i disse sogn. Kong Gustaf I bestemte under sitt siste leveår i et brev av 17.02.1560 at Hafverö skulle skilles fra Torp og legges som anneks til Hogdals pastorat som igjen var utskilt fra Ljusdal i Hälsingland.

    I forbindelse med 7-års krigen mellom Danmark-Norge og Sverige sender Hälsinglandfogden Mats Michelsson et brev datert 28.08.1563 til kong Eriks beryktede prokurator, Göran Persson. Han bekrefter at han har tatt del av den skrivelse som «kyrkoprästen i Torp Mårten Larsson» har sendt til sine naboer. Denne inneholdt de underrettelser han hadde mottatt av prestene i Jämtland om at «2000 jutar och ändå flere nalkades i afsigt att bränna och härja»

    Selv ble kirkeherden så kraftig betynged med innkvarteringer da de svenske troppene dro opp til Jämtland, at den kongelige krigsobersten Claudius (Collart) Gallus fant å måtte befri ham for den skatt til krigsfolkets behov som prestene skulle betale og som beløp seg til 10 pund 1 fjerding (brev datert Torp 05.02.1564).

    Sammen med øvrige pastorer i Medelpad avga herr Martinus i Torp trohetsforsikring til kong Johan III på landstinget i Njurunda 03.11.1568.

    Ved kongelig brev av 06.04.1569 mottok herr Mårten ½ «pundläst» spannmål (6 pund) i erstatning for at sognet Hafverö ble overført til Hoodall prestegjeld i Hälsingland.

    Til «Älfsborgs lösen» i 1571 betalte han 40 mark 6 øre, som utgjorde 1/10 av verdien av hans løsøre, og som ble angitt å være: Sølv - 60 lodd, kobber - 2 pund, kyr - 10, får - 9, svin - 5, ungkrøtter - 4, gjeiter - 3, bokk - 1, 1 hest for 10 mark og 1 sto for 4 mark.

    I et brev av 17.02.1572 til den kongelige kamreren Peder Håkansson, som kirkeherden kaller «sin scholebroder», omtaler han at Haffre ble fjernet fra Torps pastorat under hans «antecessors tid». Selv hadde han beflittet seg med å få det under Torp igjen, men da kong Erik ikke ville trekke tilbake sin salige faders brev, fikk han i stedet en «halvpundläst». For ikke så lenge siden hadde denne erstatning blitt tilbakekalt, og nå ber han om at Peder må fremføre hans ærende om å få tilbake erstatningen. Dette fordi han hadde hatt stort innrykk av kongens krigsfolk, så som herr Hans Kyle, Jesper Larsson, Johan Siggesson, herr Knut Soop, Mats Torne og Claudius Gallus med flere. Til takk ville han skjenke mottageren av brevet et godt bjørneskinn.

    Ved kong Johans brev av 04.03.1585 fikk kirkeherden erstatningsspannmålet tilbake, som også denne gang skulle bestå av 6 pund.

    Han underskrev 16.02.1577 liturgiens antagelse, Uppsala møtes beslutning i 1593, presteskapets forsikring av 19.02.1594, riksdagsbeslutningen i Uppsala 23 februar samme år samt Söderköpings riksdagsbeslutning 22.10.1595.

    Martinus døde antagelig i 1610, da følgende års tiendelengde er bevitnet av hans etterfølger.

    Han eide flere hemman og Medelpads dombok for 1618 forteller mye om arveskiftet mellom barna. Salige herr Mårten hadde i sin livstid med sin hustrus godkjennelse lovet sin yngste sønn, Lars, Wikegården etter sin død, sønnen Michael forsørget han med giftemål og et «gillt hemman» i Ö i Borgsjö sogn. De øvrige to sønnene som var prester, skulle ikke hindre dette, men ta sine arveparter i Giästa og Fränsta sammen med sine seks søstre. Etter at herr Mårten var død, ble hans vilje ikke godkjent og barna fikk sine arveparter jord i de forskjellige eiendommene gjennom utlodning. Med sine søskens godkjennelse hadde Lars kjøpt den del i Fränstahemmanet som falt på søsteren Britas lott, og ville nå gi den til broderen Michael i utbytte mot hans part i Wiken for å få hele dette hemman i egen hånd. Da de ikke kunne bli enige, gikk Lars til retten, som bestemte at jordbyttet skulle skje. I tillegg til dette ga Lars sin bror Michael 15 Dlr. i god vilje, og i gode menns nærvær lovet de med brev og segl å være vel forlikte og «åtskiljda, «thet iagt fruchter Michil ey vill hålla med sit lösachtige sinne», har dommer tillagt. 1