Biografi - Biography

Konge.
Død 1112.

Levde 1065.
    Konge av Sverige 1079 - 1084 og 1087 - 1110.

    Inge var en ivrig kristen. Han er den første svenske konge som nevnes i brevmaterialet. Den 04.10.1080 skrev pave Gregorius VII til svenskenes (suetonum) kong Inge – navnet i det pavelige registraturet kun markert med initial – at han hadde hørt at kristne predikanter hadde kommet til dennes land. Han ville derfor at kongen skulle sende en biskop eller annen lempelig prest til Roma får å underrette paven om landets forhold samt motta instruksjoner.

    Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
  «12. Steinkjel Sveakonge døde omtrent på den tiden de to Haraldene falt. Håkon het den kongen som rådde for Svitjod (Russland) etter ham. Siden var Inge, sønn til Steinkjel, konge; han var en god og mektig konge, større og sterkere enn andre menn; han var konge i Svitjod da Magnus var konge i Norge. ...»

    Inge tapte kongemakten til Blot-Sven i 1084, da han dømte ut avgudsoffringen i Svithiod og bød alt folket at kristnes. Den bortdrevne Inge kom imidlertid tilbake til Svithiod (Svealand) tre år senere. Han kom over Blot-Sven som var uforbredt, tente ild på huset og brendte alt folket inne. Sven kom ut og ble da drept.

    Inge førte krig med den norske kongen Magnus II Barfot som fikk dette navnet da han på sine krigståg til Skottland brukte de skotske highlenderes drakt. Magnus krevde at landet mellom Vänern, Götaälv og havet skulle tilhøre Norge, men måtte avstå fra disse krav. På et personlig møte mellom alle tre nordens konger, den danske kongen Erik Ejegod var også tilstede, ble freden i Konghäll sluttet i 1101. Forlikningen ble bekreftet ved giftemål mellom Magnus og Inges datter Margareta, som derfor ble kalt «Fredkulla». En annen av Inges døtre, Christina, ble gift med en russisk storfyrste.

    Inge var gift med Helene. 1

"

Tegning av kong Inges «cenotaf» ved Varnhem kirke (Erik Dahlberg) .En cenotaf er et monument reist for å hedre de døde hvis kropper ligger andre steder. (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Inge Stenkilsson, også kalt "Inge den Eldre" († tidligst ca. 1105) var konge av Sverige senest fra 1080 til omkring 1084 og igjen fra 1087 til omkring 1105. Inge var sønn til Stenkil. Noen kilder påstår at hans bror Halstein Stenkilsson, nevnt i et brev fra paven, var medkonge en kort tid inntil 1080 da han døde.

    Inge Stenkilsson tilbrakte mye av sin ungdom i Russland ved Staraja Ladoga hvor han giftet seg med sin hustru Helena. Hennes opprinnelse er ukjent, men hun var muligens russisk eller gresk. Hun var i så fall ikke søster til Blot-Svein.

    Det blir oppgitt at svearne avsatte Inge omkring år 1084 fordi han ikke ville blote ved tinget, og han ble da erstattet av Blot-Svein. Inge Stenkilsson skal ha vært en troende kristen og forsøkte å kristne svearne, hvilket de ikke satt pris på. Omkring år 1087 skal Inge ha reist med sine menn gjennom Småland og Östergötland, ridd både natt og dag, inntil han kom til gamle Uppsala. Han lot sine menn omringe hallen til Blot-Svein og satt den i brann. Da kongen kom springende ut ble han øyeblikkelig drept. Dette er antagelig datoen for ødeleggelsen av det berømte tempelet i Uppsala. Med denne dåd tok Inge makten i Sverige. En av de få kildene om og fra denne tiden, "Hervors saga", sier:
  "Inge var lenge konge og vennesæl og en god kristen; han avskaffet bloting i Svitjod og påbød at folk skulle kristnes."
    En annen som var dypt engasjert i den samtidige kampen mot hedenskapen var den engelske munken Sankt Eskil.
    På oppfordring fra paven grunnla Inge Vreta kloster og lot bygge Vreta kirke. Det finnes en gammel opptegnelse som taler om at kong Inge og dronning Helena eide store eiendommer i disse traktene og at de skal ha gitt bort omkring tyve bondegårder til et kloster som ble lagt ved den nye kirken. Det skal ha skjedd omkring år 1100. En del vil ha det til at denne hendelsen betydde at kong Inge kom fra Östergötland, men trolig var det Helena som kom herfra. De tyve gårdene var i så fall en del av hennes bryllupsgave. Det kan også ha vært gårder som de overtok etter drapet på Blot-Svein som antagelig hadde sin ætt i området.
    Pavens brev om dette emnet er et av de få skriftlige bevis på Inge som svensk konge: "Ingo gloriosus Suetonum Rex" – Inge, svearnes ærerike konge. I et annet brev fra pave Gregorius VII i 1081 nevnes han derimot ikke som konge av Sverige, kun som konge av Vestgötaland, "rege wisigothorum".

    En annen historisk hendelse var det såkalte trekongemøtet i 1101 i Konghelle i norske Båhuslen, nå svenske Kungälv, hvor Erik Eiegod, konge av Danmark, Magnus Berrføtt, konge av Norge, og Inge den Eldre, konge av Sverige, skal ha kommet sammen for utarbeide en fredsavtale. Dette møtet er beskrevet av Snorre Sturlason i "Magnus Berrføtts saga". De nøyaktige detaljene om hvorfor og hvor møtet ble holdt er ukjent, men resultatet ble at de ikke skulle føre krig mot hverandre, og at de skulle la grensene være slik de var hos deres forfedre. Ifølge Snorre giftet Inge bort sin datter Margareta til kong Magnus for å bekrefte freden. Etter dette fikk hun navnet "Margareta Fredkulla". (Fredskvinne).

    Inge den Eldre var gift med Helena, som i noen kilder blir kalt for "Maer" (mø).

    Årstallet for Inge den Eldres død og når han fratrådte tronen er svært uklare. Kildene nevner alt fra 1103 til 1118, og det er heller ikke sikkert at de to hendelsene inntraff samtidig. "Hervors saga" forteller at "Inge styrte riket til sin dødsdag og ble sottedød."

    Han skal ha blitt gravlagt på Hångers ødekirkegård, men en gang før år 1234 ble levningene flyttet til Varnhems klosterkirke hvor han skal ligge under en umerket stein i midtgangen. I kirken finnes det en stein med inskripsjonen som Johan III av Sverige skal ha latt sette opp. Steinen forteller at Inge skal ha blitt drept av dansker i Skåne i år 1064. Den ansvarlige for steinen, Rasmus Ludvigsson, virker å ha fått sin informasjon direkte fra "Lilla rimkrøniken" som ikke stemmer spesielt godt overens med andre kilder. Det handler antagelig om en sammenblanding med en annen svensk eller vestgötisk konge eller høvding.» 2