Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 1022.
Død 14.10.1066 ved Hastings.

    Haralds angelsaksiske navn var Godwinsson, han var konge av England i 1066.

    Det var mange liebhabere til den engelske kronen. I sør satt hertug Vilhelm av Normandie og hevdet at han hadde Edvards tilsagn om å få overta hans rike, og paven støttet hans krav. Den som i første omgang gikk av med seieren, var likevel en innfødt jarl, Harald Gudinesson. Kong Edvard Bekjenneren overlot ham riket 05.01.1066, da han var døende. Harald ble umiddelbart kronet i Westminster. Paven bannlyste nå Harald for brudd på ed.

    Harald hadde en misunnelig bror, Tostig eller Toste, som syntes at han hadde like stor rett til kronen. Han søkte nå hjelp hos den norske kongen, og tilbød å støtte ham. Harald Hardråde hadde aldri glemt de arvekrav som også han kunne gjøre gjeldende på Englands trone. Og det var fristende å gripe sjansen. Danmark hadde han – iallfall tilsynelatende – oppgitt; han hadde fred med kong Svend, og inten farer truet derfra. Men ble han herre over både England og Norge, ville ikke Svend Estridsson ha store mulighetene for å stå seg. Da ville kong Knuds gamle nordsjørike kunne gjenoppstå under norskekongens scepter. Og utsiktene til at en ekspedisjon til England skulle kunne føre fram, var slett ikke dårlige. Arvekravet ga felttoget et anstrøk av legitimitet, som nok kunne vinne endel tvilere for hans sak. Han kunne regne med en viss tilslutning i England, særlig i de nordøstlige områdene, der det nordiske islettet var sterkt. Riktignok viste Toste seg her som en upålitelig informatør, oppslutningen om Harald ble langt dårligere enn det han forespeilet. Men Harald Gudinnesson kunne ikke mobilisere fullt ut mot Harald, han måtte holde et våkent øye med hertugen av Normandie, som gjorde åpenlyse forberedelser til en landgang.

    Harald på sin side gjorde også omfattende forberedelser som viser at han regnet med et stort felttog. Han satte seg først fast på Orknøyene, noe som ble desto lettere fordi den mektige Torfinn jarl nylig var død. Her trakk han sammen folk, og her plasserte han sin dronning, den russiske Ellisiv, og hennes to døtre. Så gikk han i land på kysten av Northumbria og vant flere seire i mindre slag, byen York var i ferd med å åpne sine porter for ham, da han selv nådde fram. Harald Hardråde lot seg overraske med en mindre avdeling og falt på jordene et stykke utenfor byen, ved Stamford bro 25.09.1066. Harald Gudinesson selv fulgte ham i døden et par uker senere. Straks etter Harald Hardrådes fall måtte han dra i ilmarsj med sine menn sørover for å ta imot normannerne på kanalkysten. Det kom til slag ved Hastings den 14. oktober. Harald ble rammet av en pil i øyet og nedhugget. Liket kjentes igjen av hans elskede Edgyth Svanehals. Han ble jordet der, men senere flyttet til Waltham kloster.

    Edgyth var Haralds konkubine. Han ble ca. 1064 gift med Ealdgyth, datter til Elfgar og enke etter Griffits. Dette var et politisk ekteskap.

    Harald var den siste angelsaksiske konge av England. Normannerhertugen ble hans arvtager. 1

"

T.. v. Harald II av England (Lucien Musset: "The Bayeux Tapestry oversatt av Richard Rex, utgitt av Boydell Press, Woodbridge, Storbritannia. 2005). T. h. Sølvmynt preget av Harald Godwinsson. (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Harald Godwinsson eller Harald II (angelsaksisk: Harold Godwinson; latin: Haroldus) (* ca. 1022 - † 14.10.1066) var den siste angelsaksiske konge av England. Harald styrte fra 06.01.1066 ved Edvard Bekjennerens død dagen før, og til sin død ved slaget ved Hastings 14. oktober samme år i kamp mot en normannisk invasjon ledet av Vilhelm Bastarden (etter seieren kjent som Vilhelm Erobreren). Haralds død markerte slutten på det angelsaksiske styret over England.
    Harald var en mektig jarl og et medlem av den framstående og mektige angelsaksiske familien som kom til makten under Knud den Mektige. Da den barnløse Edvard Bekjenneren døde i januar 1066 valgte det angelsaksiske rådet, Witenagemot, Harald til å overta tronen. Han ble kronet i Westminster Abbey. I slutten av september måtte han marsjere nordover for å slå tilbake en norsk invasjon av England ved Harald Hardråde, som ble drept i slaget ved Stamford bro sammen med Harald Godwinssons bror Tostig som kjempet på norsk side. Deretter måtte han raskt marsjere sørover med hæren for å møte Vilhelm, hertug av Normandie, ved Hastings omkring to uker senere. Sammen med tre av sine brødre ble Harald Godwinsson drept i slaget ved Hastings, og den normanniske erobringen av England var et faktum.

    Familiebakgrunn.
    Harald var sønn til Godwin (* 1001 - † 1053), den mektige jarlen av Wessex, og Gyda Torkelsdatter († etter 1067). Gydas bror var jarl Ulf Torgilsson, gift med Estrid Svendsdatter, søster til Knud den Mektige. Ulf og Estrids sønn, Svend Estridsson, ble konge av Danmark i 1047. Godwin hadde intet krav på politisk innflytelse via en gammel slekt. Hans fars navn var Wulfnoth, og faren har blitt identifisert med en viss grad av sannsynlighet med Wulfnoth Cild, en thegn i Sussex som i en konflikt hadde ført en del av de kongelige skipene i piratvirksomhet under kampene med vikinger i 1008-1009. Lite er kjent om Godwin før Knud gjorde ham til jarl i 1018, og rett etter lar ham bli gift med Gyda, søster til Knuds svoger. Blant Knuds mange norrøne jarler i England vant åpenbart Godwin hans tillit, og via sitt ekteskap ble han blandt kongens nærmeste. Mot slutten av Knuds styre hadde mange av de norrøne jarlene han hadde gitt posisjoner, blant annet norske Eirik Håkonsson som var jarl av Northumbria, forsvunnet eller var døde, og ingen nye norrøne kom til, bortsett fra danske Siward, som erstattet Eirik Håkonsson. De to fremste av Knuds rådgivere var angelsaksere, Leofric, jarl av Mercia, og Godwin, jarl av Wessex. Harald Godwinssons skjebne ble bestemt av hans fars handlinger som førte fram til at hans selv først ble jarl, og til sist konge.
    Ved Knuds død i 1035 hadde han en legitim sønn, Hardeknud, som allerede var konge i Danmark. Stormennene i England var villige til å akseptere Hardeknud som etterfølger, men Magnus Olavsson hadde blitt konge i Norge og hadde sitt å hevne mot Danmark. Det var derfor umulig for Hardeknud å forlate Danmark for ta opp arven i England. Det etterlot stormennene i England med den vanskelig sak å velge en hersker. Krisen delte beslutningene; dronning Emma, støttet av jarl Godwin, var villig til å ta risikoen med å velge en fraværende konge. De andre, ledet av Leofric, og støttet av London, ønsket å utsette endelig beslutning til situasjonen i Danmark var løst, og fremmet nyskapelsen med en regent, Harald Harefot, sønn til Knud og Ælfgifu av Northampton. Et råd i Oxford bestemte å gå for ett kompromiss: Harald Harefot ble regent og Emma skulle leve i Winchester med det kongelige skattekammer, beskyttet av en del av Knuds huskarler. Kort tid senere sendte Harald en styrke til Winchester som tok hånd om skattekammeret mot dronningens vilje. Mot slutten av 1037 ble Harald anerkjent som Englands nye konge i Hardeknuds fravær mens dronning Emma flyktet til Flandern.
    Godwin hadde på dette tidspunkt åpenbart gått over til Harald Harefots side da Alfred Ætheling, den ene av Æthelred den Rådvilles to gjenværende sønner, kom over fra Normandie i 1036 for å besøke sin mor i Winchester. Stormennene så på Alfred som en trussel og ville ikke at han skulle møte dronningen. Godwin grep Alfred, drepte en del av hans følge og fikk Alfred blindet med glødende jern, noe som førte til at han døde av sine sår. Handlingen var ikke populær, mislikt av HardeKnud, Alfreds halvbror, og av hoffet i Normandie som hadde beskyttet ham, og ikke minst hans helbror Edvard.
    Hardeknud avverget norsk invasjon av Danmark ved å inngå en avtale med kong Magnus som innebar at om han selv eller Magnus døde uten en arving, skulle den andre arve deres rike. Avtalen gjorde det mulig for Hardeknud å endelig forfølge sitt krav i England.Han satte ut med en stor flåte på 62 krigsskip før slutten av 1039, først til Brugge i Flandern for å møte sin mor Emma. I England var Harald Harefot allerede syk og døde 17.03.1040. 17.06.1040 sto Hardeknud på engelsk jord sammen med sin mor.
    Hardeknud lot ikke drapet på Alfred ligge, da det var et angrep på hans egen slekt, og rettet søksmål mot Godwin og Lyfing, biskop av Worchester, som ble holdt ansvarlige. Lyfing ble fratatt sitt bispedømme for en tid, men Godwin fikk kongen på bedre humør ved å overrekke ham et godt utstyrt krigsskip med åtti menn som gave, og sverget på at han aldri hadde ønsket at Alfred skulle bli blindet, og hva han hadde gjort var gjort av plikt til sin herre, Harald Harefot. HardeKnud demonstrerte sin slektsfølelse ved i 1041 å invitere Alfreds bror Edvard av Normandie til sitt hoff. Dette året kan ikke HardeKnud ha vært mer enn 24 år gammel, men som sin halvbror Harald døde han ung. HardeKnuds død 08.06.1042 kom antagelig til å involvere Godwin i rollen som kongemaker og hjalp til å sikre den engelske tronen for Edvard. I 1045 nådde Godwin høyden av sin makt og innflytelse da han fikk den nye kongen til å gifte seg med sin datter Edith.
    Godwin og Gyda hadde flere barn – seks sønner: Svein, Harald, Tostig, Gyrth, Leofwine og Wulfnoth; og tre døtre: Edith (opprinnelig gitt navnet Gyda, men omdøpt til Ældgyth, som ble anglifisert til Edith da hun ble gift med Edvard Bekjenneren), Gunhild og Ælfgifu. Barnas fødselsdatoer er ikke kjent, men Svein var den eldste og Harald den nest eldste sønnen Harald var omkring 25 år i 1045, noe som innebærer at hans fødselsdato er beregnet til omkring en gang mellom 1020 og 1022.

    Jarl av East Anglia.
    Edith ble gift med kong Edvard den 23.01.1045, og på omtrent samme tid ble Harald utnevnt som jarl av East Anglia. Han ble omtalt som jarl da han sto oppført som et vitne til et testamente som kan være datert til 1044, men det er ingen tvil om at han var jarl fra 1045 da han jevnlig opptrer som jarl i dokumenter. En årsak til hans utnevnelse i East Anglia, bortsett fra Godwins innflytelse, kan ha vært å forebrede et forsvar av England på grunn av trusselen fra kong Magnus av Norge. Norskekongen hadde gjort sitt krav gjeldende at Danmark var hans som følge av avtalen med HardeKnud, og mente således at det gjorde ham til rettmessig arving også av den engelske tronen. Det er mulig at det var Harald som førte en del av skipene fra hans jarledømme som ble sent til Sandwich i 1045 til forsvar mot nordmennene. Haralds eldre bror Svein hadde blitt gjort til jarl i 1043.
    Det var også ved den tiden da Harald ble gjort til jarl at han begynte et forhold til en kvinne ved navn Edith, som synes å ha vært arving til landområder i Cambridgeshire, Suffolk og Essex, det vil si områder innenfor hans jarledømme. Hennes egentlige navn er Ældgyth eller Ædgifu, men som med mange andre kvinner med likelydende navn har det ført til forveksling. Hun ble kalt Edith Svanehals, en oversettelse fra "Edith Swanneck", igjen avledet fra det angelsaksiske "swann hnesce", som faktisk betyr vakre eller edle svane. Hun ble også omtalt som "Edith the Fair", den lyse eller blonde. Edith Svanehals blir ofte forvekslet med en senere hustru til Harald, som også het Ældgyth, datter til ealdorman Ælfgar av Mercia. Ekteskapet med førstnevnte, Edith Svanehals, ble ikke velsignet av kirken. Hun har blitt beskrevet som "common-law wife" (samboer) eller "ugift gemalinne" eller "mores danico", "på dansk vis", en sedvaneskikk som ble akseptert av folk flest på denne tiden, og hvor barna ikke ble betraktet som illegitime. Det har blitt antatt at Harald inngikk i forholdet for å sikre støtte for sitt nye jarledømme, men det synes ikke som om det ikke utelukkende var fornuftsgrunner. De levde sammen i tjue år og fikk seks barn.
    I 1047 ble Haralds eldre bror Svein forvist for å ha forført og rømt med Ædgifu, abbedissen av klosteret Leominster i Hereford. Sveins landområder ble tatt fra ham og fordelt mellom Harald og en fetter, Bjørn Estridsson (bror til kong Svend Estridsson av Danmark). I 1049 hadde Harald ledelsen over et skip eller en flåte med skip som ble sendt for å gi støtte til keiser Henrik III av Det tysk-romerske rike i kampen mot greve Boudewijn V av Flandern som var i opprør mot keiseren. Svein som hadde søkt tilflukt hos greven, dro deretter til Danmark, før han seilte tilbake England og forsøkte å trygle om tilgivelse hos kongen, men Harald og Bjørn nektet å gi fra seg hans tidligere landområder som de hadde mottatt. Etter at Svein forlot hoffet oppsøkte han Bjørn, krevde at han skulle tale hans sak, men endte opp med å drepe ham. Kong Edvard sammenkalte hæren og utropte Svein til niding, en mann uten ære.
    Nid (norrønt níð) er et sentralt norrønt begrep for en sosial skamplett som indikerte tap av ære og status som en kjeltring i vikingtiden og middelalderen. En person som ble berørt av skampletten ble karakterisert som en niding. En niding er en skurk eller til og med en illgjerningsmann.
    Likevel ser det ut til at Svein, til tross for hans forbrytelser, en gang i 1050 delvis ble tatt til nåde i England og gjeninnsatt i sine posisjoner, antagelig grunnet påtrykk fra jarl Godwin og Harald som dominerte Edvards hoff.

    Landflyktighet.
    I begynnelsen av 1051 var jarl Godwin den fremste i landet bortsett fra kongen selv. Hans jarledømme strakte seg langt sørkysten fra Kent til Cornwall. Hans datter var gift med kongen. Han sikret sin eldste sønn hans jarledømme i Oxford, Gloucester og Hereford i Mercia, foruten Berkshire og Somerset i Wessex. Hans nest eldste sønn Harald var jarl av Essex, East Anglia, Cambridgeshire og Huntingdonshire. Politisk var Godwin og hans sønner imidlertid isolert. Leofric av Mercia og Siward av Northumbria viste ham ikke velvilje. Da Godwin ville støtte sin nevø Svend Estridsson med angelsaksiske krigsskip, greide Leofric og Siward å hindre en politisk beslutning som Godwin hadde bestemt seg for. Det er heller ingen tegn til at kong Edvard hadde tilgitt Godwin for hans deltagelse i mordet på sin bror Alfred.
    Det brå fallet til Englands mektigste stormann i 1051 viser antagelig graden av fiendskap som Godwin og hans sønner hadde skaffet seg. Vanskelighetene begynte, i henhold til en skribent i Canterbury, i en affære mellom menn i Dover og en gruppe franskmenn tilhørende greve Eustace II av Boulogne som var på besøk hos kong Edvard. Greven og hans følge tok seg til rette i Dover noe som førte til en strid hvor rundt tjue menn ble drept eller såret. Greven reiste tilbake til kong Edvard og klagde, og Edvard krevde uten undersøkelser eller dom at Godwin skulle herje Dover som straff. Godwin nektet å lyde kongens direkte ordre, muligens for at han ikke ville herje sitt eget jarldeømme, men kanskje også mente han at tiden var inne for å sette styrkeforholdet på en prøve ved å trosse kongen. Innen september samlet Godwin og hans sønner Svein og Harald en stor hær omkring 24 km fra Gloucester hvor Edvard oppholdt seg, og kongen innkalte til et råd 8. september hvor også jarlene Leofric og Siward møtte med egne soldater. Ingen av hærene ønsket å slåss mot sine landsmenn, og det ble avtalt å møtes i London 28. september hvor Godwin og hans sønner måtte svare for anklagene som var rettet mot dem. Godwin krevde ytterligere utveksling av gisler og garantier om trygghet, noe som kongen nektet å innfri, og det endte med at de fikk fem dager på å forlate riket. Godwin og hans hustru sammen med Svein, Tostig og Gyrth dro til Bosham i Sussex og videre til Brugge i Flandern hvor de søkte beskyttelse hos sin slektning greve Balduin V. Harald og hans bror Leofwine red til Bristol og seilte derfra til Irland.
    I løpet av de tolv månedene etter Godwins nederlag var det første gang i hans styre hvor kong Edvard var fri fra en sterk personlighet ved sitt hoff. Kong Edvard triumferte og sendte Edith. sin hustru og Godwins datter, i kloster. Verken Siwart eller Leofric viste noen interesse i overta Godwins plass. Edvard sørget i stedet for å fylle opp verdslige og kirkelige posisjoner med normannere og franskmenn. Fra landområder ekspropriert fra familien til Godwin behøvde han ikke å gi dem landområder fra kronens eiendom. Det økende innslaget av utlendinger i den angelsaksiske administrasjonen bidro til minske hans egen støtte i befolkningen. Det var Godwin og hans sønner som kom til å bli sett på som de som forsvarte de nasjonale interessene mot utlendingene.
    I Flandern giftet Tostig seg med Judith, halvsøster til greve Balduin V. Ved omtrent samme tid giftet grevens datter Matilda seg med hertug Vilhelm av Normandie. I løpet av vinteren 1051 eller våren 1052 seilte Vilhelm til England med et stort følge av franskmenn og ble mottatt av kong Edvard. Kun en av tre krøniker har omtalt dette viktige møtet. Selv om ingen detaljer finnes var det uvanlig for en regjerende fyrste å forlate sitt rike. Møtet var neppe en ordinær høflighetsvisitt og det er høyst sannsynlig at Vilhelm kom for å bli anerkjent som den barnløse Edvards utpekte etterfølger til tronen.
    I 1052 seilte Godwin ut fra Flandern og samtidig seilte Harald fra Irland for å slå sine styrker sammen med farens. De fikk befolkningen på vestkysten på sin side, og Godwin hadde bygd allianser med de sørøstlige havnebyene, og kommanderte skipene til de byene som senere ble hetende Cinque Ports (fem havner). Samlet utgjorde det en langt større flåte enn hva Edvard hadde ved London. Edvard måtte bøye seg og ved hjelp av biskop Stigand av Winchester som formidler ble det organisert et møte med "witan" utenfor London hvor Godwin med riktige juridiske termer forsvarte seg mot tidligere anklager. Ved å la Godwin få forklare seg hadde kongen akseptert at prosessen med å gjenopprette hans og familiens posisjoner var i gang, og witan hadde ikke noe annet valg enn å si seg fornøyd med den gamle jarlens svar.
    "Witenagemot" eller "witena gemot", også kjent som "witan" (antagelig heller tittelen til medlemmene) var en politisk institusjon i det angelsaksiske England. Den var i funksjon fra før 600-tallet og fram til 1000-tallet. Navnet er avledet fra angelsaksiske "witena gemot", i betydning "møte av de kloke menn". Witenagemots hovedoppgave var å gi råd til kongen. Rådet bestod av de mest betydningsfulle adelsmenn i England, både verdslige og geistlige.

    Den mektigste i England.
    Godwin og hans sønner, unntatt Svein som hadde dratt på pilegrimstur til Jerusalem for å søke personlig forsoning og døde på hjemveien av strabasene, ble gjeninnsatt i sine jarledømmer og fikk sine eiendommer tilbake. Men det betydde også en politisk kursendring. Godwin og sønnene ble sett på som fiender av den normanniske innflytelsen. Den normanniske erkebiskopen av Canterbury og biskopen av Dorchester, som Edvard hadde innsatt, flyktet fra landet, og deres eiendommer ble inndratt og fordelt mellom Godwin, Harald og dronningen, som nå hadde kommet tilbake til hoffet. Denne revolusjonen markerte et betydelig vendepunkt. Normannere ble gjort lovløse, unntatt de fransktalende i Edvards indre krets, og redusert til en ubetydelighet. Kongen trakk seg fra å forholde seg til statens affærer og fant fornyet interesse i religiøse aktiviteter, og overlot ledelsen av staten til Harald. Det var også et klart signal til hertugen i Normandie at om han skulle overta den engelske tronen måtte det skje ved krig.
    Det var også en tid hvor den gamle generasjonen døde ut. Enkedronning Emma døde i 1052. Den 15. april samme år døde Godwin selv, kun seks måneder etter hans totale seier over Edvard. Han falt sammen mens han spiste sammen med kongen og omgitt av sin familie. Han ble fraktet bevisstløs til sitt kammer og døde der. Det var enda ett av mange brå og merkelig dødsfall i perioden. Da den eldste sønnen Svein var død gikk farens jarledømme til Harald. Sveins jarledømme ble delt, Somerset og Berkshire ble forent med Wessex, mens Ralf, kongens nevø, fikk Oxfordshire og Herefordshire, men han døde fire år senere i 1057. Jarl Leofric døde i 1057, den siste av Knud den Mektiges jarler, og ble etterfulgt av sin sønn Ælfgar som jarl av Mercia. Siward av Northumbria døde i 1055, og hans overlevende sønn i tenårene var for ung til å overta jarledømmet. I stedet ble Tostig utnevnt til jarl av Northumbria, men det var et dristig trekk at en fra sørlige England for første gang skulle styre det etnisk adskilte Northumbria, preget av norrønt språk og tradisjoner. Tostig tilbrakte mye av tiden i sør, men inngikk en personlig allianse med den skotske kongen, Malcolm III. Deres gode forhold ble åpenbart i 1059 da Malcolm besøkte kong Edvard eskortert av Tostig. Ingen skotsk konge hadde besøkt den engelske på åtti år etter at Kenneth I besøkte kong Edgar av England. Den mektigste av jarlene i angelsaksiske England var nå utvilsomt Harald Godwinsson nå som de gamle var døde.

    Edvard den Landflyktige.
    Kongen hadde en nevø, Edvard den Landflyktige, sønn til Edmund Jernside. Han ble sendt ut av landet da Knud den Mektige overtok tronen i England, først til Sverige, og deretter til Ungarn hvor han som voksen ble gift med en østeuropeisk kvinne av uklar opprinnelse, men "nobili progenio"(av edel byrd), forsikres det. I 1054 ble biskop Ealdred av Worcester, kong Edvards rådgiver, sendt til Tyskland for å få nevøen hjem, men Edvard Ætheling utsatte hjemreisen i to år. Et besøk som Harald gjorde i Flandern i 1056 er antagelig forbundet med mottagelsen av ham.
    I februar 1057 kunne Edvard den Landflyktige sette foten på angelsaksisk jord med sin familie, men rett etter døde han brått og uforståelig, og det før han møtte kong Edvard. Om dødsfallet ikke var mistenkelig, er det sterke hentydninger om intriger ved at krønikører klaget på at "vi vet ikke hvorfor det ble sørget for at han ikke fikk se kong Edvard, sin slektning". Hans unge sønn Edgar, den nye ætheling, var født i 1051 og for ung til å være seriøs kandidat til tronen, men ble tatt var på av kong Edvard og oppfostret ved hoffet.

    Krig i Wales.
    Wales hadde alltid vært en trussel for England. I 1039 ledet Gruffydd ap Llywelyn av Gwynedd, som hadde ambisjon om gjøre seg til konge over hele Wales, en walisisk hær. De sørlige walisiske fyrstene motsto ham i årevis og det var ikke før i 1055 at han overvant den siste. Hans første mulighet for et alvorlig angrep på England sammenfalt med at Ælfgar, jarl av Mercia, og sønn til tidligere Leofric, ble gjort fredløs av witan, anklaget for forræderi. Ingen forklaring er gitt i de bevarte dokumentene, men ved at Godwins sønner overtok jarledømmer, Gyrth, den fjerde sønnen, fikk East Anglia, og Oxfordshire lagt til det, mens et nytt jarledømme av Kent og Surrey ble opprettet for Leofwine, Gyrths yngre bror, og Ralfs jarledømme i Herefeld opphørte som eget jarledømme ved hans død og ble slått sammen med Haralds i Wessex. Til sammen truet det Ælfgars Mercia med å bli isolert, noe som kan ha vært årsaken til at Ælfgar gikk inn i en farlig allianse med Gruffydd, som han giftet sin datter med antagelig etter 1058.
    Da Ælfgar ble gjort lovløs seilte han over til Irland, samlet en flåte på atten skip fra de norrøne bosetningene på østkysten, og seilte deretter til Wales og allierte seg med Gruffydd for å invadere England. De angrep Herefordshire, beseiret den lokale militsen, brente byen Hereford, plyndret katedralen og drepte sju av prestene som beskyttet dørene. Kong Edvard ga Harald ordre om å slå tilbake. Han samlet militsstyrker fra hele England og slo angriperne tilbake. De ble stående på den vestlige siden av Golden Valley i Herefordshire, og lederne for begge hærene møttes til forhandlinger. Ælfgar ble gjeninnsatt i sitt jarledømme med alle sine besittelser, mens Gruffydd ikke er nevnt. Han ble antagelig anerkjent som herre over et omstridt område mellom England og Wales.
    Athelstan av Hereford, biskop av den kirken som Gruffydd hadde ødelagt, døde tidlig i 1056, og hans etterfølger var en av Haralds prester, den militante Leofgar, som forsøkte hevne seg på Gruffydd uten støtte utenfra. Den 16. juni ble han drept av Gruffydd sammen med en rekke andre prester. Det tvang Harald til å samle militsen på nytt, men det var et dårlig forberedt angrep i de walisiske fjellene. Igjen kom han til en avtale med Gruffydd hvor han sverget på å være en tro og lojal underkonge av Edvard og fastsatte også grenser mellom dem. Avtalen stagget Gruffydds ambisjoner i mer enn et år. Året 1058 er uklart og forvirrende, og annalene navngir Ælfgar i et nytt opprør. Den eneste engelske krønikøren skrev at "Jarl Ælfgar ble drevet ut, men kom snart tilbake igjen med vold ved hjelp av Griffin (=Gruffydd) og en flåte fra Norge." Walisiske "Annales Cambriae" beskriver en ødeleggelse av England utført av Magnus Haraldsson, sønn til Harald Hardråde i allianse med Gruffydd. Den fremste irske krønikøren skrev om et forsøk på å angripe England med en flåte samlet fra norrøne Orknøyene, Hebridene og Dublin, ledet av norskekongens sønn, kun forhindret av Guds vilje.
    Ælfgar ble uansett gjeninnsatt for annen gang, levde ytterligere fire år og døde en gang omkring 1060, kanskje i 1062. Han ble etterfulgt av sin unge sønn Edwin som ikke kunne lede jarledømmets militære ressurser. Det ga Harald Godwinsson anledning til å gjøre opp med hans fars allierte i Wales. Ved juletider i 1062 ledet Harald de første av de raske felttog som ga ham omdømme som en dyktig krigsherre. Han angrep Gruffydds sete i Clwyd, men klarte ikke å fange den walisiske kongen. Han brente hans hus og skip. Mot slutten av mai samme år drev han krig med formålet å legge Gruffydds rike i ruiner med et angrep til lands og havs. Hans bror, Tostig, ledet en hær av kavalerister inn i nordlige Wales og Gruffydd kunne ikke forhindre at Harald og Tostigs hærer ble samlet. Den 5. august var krigen over da den flyktende Gruffydd ble drept av sine egne. Hans hode ble fraktet til Harald som tok det med til kong Edvard. Harald tok seg også av Ældgyth, Gruffydds enke og Ælfgars datter. Han giftet seg med henne som sin andre hustru, skjønt det er uklart når det skjedde, kanskje i januar 1066. Det er også uklart om de hadde barn sammen, skjønt tvillingene Ulf og Harald tidvis har blitt tilskrevet henne.

    Harald i Normandie.
    Harald Godwinsson sto etter krigene i Wales på høyden av sin makt og omdømme, særlig var han populær i de områdene som Gruffydd hadde truet. Harald var uten rivaler ved hoffet, og uten sidestykke den fremste i landet etter kongen. Han må ha innsett at den angelsaksiske kronen var innenfor hans rekkevidde når Edvard døde. Hans eneste reelle motstandere til tronen var hertugen av Normandie og den norske kongen.
    I 1064 dukket Harald opp i Normandie av uklare og av historikerne meget omdiskuterte årsaker. Hvorfor han foretok denne reisen er uklart, men en plausibel forklaring er at han søkte å få frisatt sin nevø Håkon Sveinsson, den eneste sønnen etter Svein Godwinson, som ble holdt som gissel av Vilhelm av Normandie. Dette støttes av "Eadmers Historia novorum in Anglia", Han hadde blitt gitt som gissel av Godwin i 1051 sammen med Haralds yngre bror Wulfnoth, men de havnet til sist i Normandie, muligens kidnappet eller forledet av erkebiskop Robert av Jumieges, da han flyktet fra England ved Godwins triumferende tilbakekomst i 1052.»

"

Bayeux-teppet - Scene 7: «HIC APREHENDIT WIDO HAROLDU[M]» (Her griper Guido Harald). (Wikipedia).

  «Harald skal ha forlist utenfor Ponthieu og ble tatt til fange av greve Guido I av Ponthieu, som konfiskerte den store pengesummen med løsepenger som Harald hadde med seg. Harald ble innstengt i festningen i Beaurain, som gjengitt på Bayeux-teppet:
  "HIC APPREHENDIT WIDO HAROLDUM ET DUXIT EUM AD BELREM ET IBI EUM TENUIT"
  ("Her grep Guido Harald og førte ham til Beaurain og holdt ham der").
    Hertug Vilhelm av Normandie krevde ham løslatt og greve Guodo utleverte Harald Godwinsson etter at det ble betalt løsepenger for ham.
    Harald var deretter "gjest" ved det normanniske hoffet, og han måtte være med på en militær ekspedisjon mot Conan, hertug av Bretagne, skal ha hjulpet til med å redde to av Vilhelms soldater fra kvikksand, og var tilstede da Conan overga sin festning ved Dinan. Ved dette tidspunkt hevder Bayeux-teppet at Harald ble slått til ridder av Vilhelm, et utsagn som uten tvil var ment å forstå slik at Harald anerkjente at Vilhelm var hans herre. Den neste scenen på teppet har skriften at "Vilhelm kom til Bayeux hvor Harald ga ed til hertug Vilhelm." Deretter viser teppet at Harald seilte tilbake til England og fortalte sin historie til kong Edvard. Håkon og Wulfnoth ble med til England, men unge Håkon forsvinner deretter ut i historiens mørke.

    Bayeux-teppet (fransk: "Tapisserie de Bayeux") eller dronning Mathildes tapet ("La Tapisserie de la Reine Mathilde") er et vel 70 meter langt og 0,5 meter bredt brodert veggteppe i lin fra årene omkring 1070. Det fremstiller normannerhertugen Vilhelm Erobrerens invasjon av England og slaget ved Hastings i 1066. Bayeux-teppet var i samtiden opphengt i domkirken i byen Bayeux i Normandie, hvorfra det har fått navnet. Teppet omfatter 72 detaljerte figurscener utstyrt med tekster på middelalderlatin og utformet i en dekorativ, fortellende stil omtrent som veggmalerier og billedvevde tapeter. Det har sannsynligvis eksistert mange liknende, men kortere tepper. Fordi de var så lange og upraktiske, ble de kun brukt ved spesielle anledninger.»

"

Bayeux-teppet - Scene 23: «UBI HAROLD SACRAMENTUM FECIT WILLELMO DUCI» (Harald sverget sin troskapsed til hertug Vilhelm). (Wikipedia).

  «Bayeux-teppet er hovedvitnet til denne fortellingen hvor Harald tilsynelatende underkastet seg Vilhelm og anerkjente ham som Englands neste konge. Historikerne er uenige om i hvilken grad normannisk propaganda skal betraktes som sannhetsbevis. Teppet er i sitt vesen overfladisk, gir ingen forklaring på hvorfor Harald reiste, årsaken for hans reise, eller detaljer om hans opphold i Normandie. Normanniske skribenter har forsikret at Harald ga ved ed sitt løfte om hjelpe Vilhelm til Englands trone, men selv de eldste blandt disse skiller seg fra hverandre om når Harald eventuelt skal ha anerkjent Vilhelm som sin personlig herre, utbrodert i umulige detaljer og ingen av dem er enige om en dato. Normannisk propaganda både før og etter 1066 hevdet at Harald hadde brutt sin ed, og således var selv skyldig i sin skjebne.
    Historikeren Frank Stenton mener det er mulig at Harald ga en troskapsed og at han i 1054 fortsatt ikke var sikker på at han selv var Englands neste konge, Vilhelm kunne derfor være en framtidig alliert for å møte trusselen fra Norge, men den enkleste forklaringen er at han tok den letteste løsningen der og da i en vanskelig situasjon, og kunne senere hevde at eden rimeligvis var gitt under urettmessig press. Kronikøren Orderic Vitalis († 1142) skrev om Harald at han var "meget høy og kjekk, bemerkelsesverdig for sin fysiske styrke, sitt mot og veltalenhet, hans jevnlige spøker og tapre handlinger. Men hva var disse gaver for ham uten ære, som er roten til alt godt?"

    Tostigs fall.
    Halvveis inn i 1065 ble den politiske situasjonen i England påvirket av et opprør i Northumbria. Det skjedde delvis grunnet et raseri over en sterk skattebyrde som jarl Tostig hadde lagt på folket i nord, men også at de var bestyrtet over at Tostig hadde vært knyttet til mordet på tre adelsmenn fra Northumbria i 1063 eller 1064, og det er antydet at dronning Edith, Tostigs søster, hadde sørget for mordene på brorens vegne. En av de drepte var Cospatric, den innfødte arvingen til Bernicia. Tostig selv var på besøk hos kongen i Britford i nærheten av Salisbury da opprøret brøt ut i hans fravær. Northumbrierne drepte Tostigs soldater i nord, og tok hans våpenlager og hans skattekammer. De inviterte deretter Morcar, sønn til Ælfgar av Mercia og bror til Edwin av Mercia, til å bli deres jarl. Da han møtte dem, marsjerte de sørover og økte i antall med styrker fra Lincoln, Nottingham og Derby. De okkuperte Northampton, og deres antall økte stort da også Edwin sluttet seg til med styrker fra Mercia og Wales.
    Harald Godwinsson og kong Edvard møtte dem for forhandlinger i Oxford, og Harald forsøkte å få dem til å komme til en enighet med Tostig, men mislyktes. Med deres store hær kunne opprørerne diktere sine betingelser og Harald ville ikke risikere innbyrdeskrig. Kong Edvard gikk med på at Morcar skulle være jarl av Northumbria. Fornøyd med dette trakk de seg tilbake nordover til Northumbria med plyndringsgods og stjålne krøtter. Tostig var rasende etter å ha tapt sin posisjon, særlig på sin bror som han mente burde ha støttet ham bedre, blodsbånd framfor alt. Med sin hustru, og noen trofaste tilhengere forlot han England ved juletider og reiste til sin svigerfar i Flandern. Det er ingen antydninger om at det ble gjort forsøk på forsoning etter at Harald ble konge, i stedet drev det Tostig inn i allianse med den norske kongen Harald Hardråde.»

"

Bayeux-teppet - Scene 30: «HIC RESIDET HAROLD REX ANGLORUM» (Her sitter Harald, konge av England). (Wikipedia).

  «Harald, konge av England.
    Mot slutten av 1065 falt Edvard Bekjenneren i koma uten at han hadde klargjort hvem han fortrakk som sin etterfølger. Hans helse hadde blitt dårligere etter urolighetene med Northumbria tidligere på høsten. Han var for syk til å være tilstede ved innvielsen av Westminster Abbey, hans storverk, 28.12.1065. Han døde 05.01.1066 i henhold til "Vita Ædwardi Regis", men ikke før han et øyeblikk hadde fått igjen bevisstheten og betrodd sin enke og sitt kongerike til Haralds "beskyttelse". Hans død må ha vært forventet og ga stormennene tid til å komme sammen og avgjøre hvem som skulle bli den neste kongen. Intet er kjent fra diskusjonene, men resultatet er kjent. Det ble Harald Godwinsson. Omstendighetene ved valget var opplagte. Trusselen fra Norge og Normandie var overhengende, og England trengte en sterk leder. Også Tostig var en trussel sammen med hans allierte i Skottland. Kong Edvard selv må ha innsett at unge Edgar måtte vike for en krigerkonge. Bayeux-teppet viser at Edvard pekte mot en mann som er antatt å ha representert Harald. Den eneste samtidige redegjørelsen slo fast at Harald "etterfulgte til kongedømmet som kongen hadde gitt det til ham og som han ble valgt til." Edvard ble gravlagt i Westminster, og dagen etter ble Harald kronet til Englands konge antagelig på samme sted 6. januar.»

"

Bayeux-teppet - Scene 36: «HIC WILLELM[US] DUX JUSSIT NAVES [A]EDIFICARE» (Her gir hertug Vilhelm ordre om bygging av skip). (Wikipedia).

  «Tidlig i januar nådde nyheten om Edvards død og Haralds kroning fram til Normandie, og Vilhelm begynte planering for å invadere England ved å bygge 700 krigs- og transportskip ved Dives-sur-Mer. Innledningsvis hadde Vilhelm vanskeligheter med å få støtte for invasjonen, men etter å ha hevdet at Harald æreløst hadde brutt sin hellige ed, fikk han kirkens velsignelse, og ved å love land, titler og rike angelsaksiske enker begynte normanniske adelsfolk å slutte seg til hans opplegg. I påvente av invasjonen samlet Harald sine tropper på Isle of Wight, men den normanniske flåten ble liggende i havnen i bortimot sju måneder mens ressursene ble samlet. 8. september tok provianen slutt, Harald oppløste hæren og reiste inn til London.
    Etter at Harald Hardråde ble enekonge i Norge etter Magnus' død hadde han ligget i krig med Svend Estridsson, konge i Danmark som ikke vant et eneste slag, men ikke heller tapte krigen. I 1064 inngikk Harald en fredsavtale med Svend og kunne da konsentrere seg om England som Knud den Mektiges rette arvtaker. I løpet av våren hadde Tostig dukket opp med en styrke utenfor Isle of Wight, og etter å ha herjet kysten av Sussex, okkuperte han midlertidig Sandwich. Da Harald Godwinsson hørte om brorens fiendtligheter, antok han at den normanniske invasjonen var forestående og mobiliserte hæren. Mens Tostig fortsatt var i Kent kom Copsi, en av hans northumbriske allierte, forvist i 1065, seilende fra Orknøyene med 17 skip. Harald Hardråde hadde nylig tatt direkte kontroll over Orknøyene og en slik hær måtte nødvendigvis ha hatt hans godkjennelse. De seilte til Humber for å herje, men ble møtt av jarl Edwin og militsen fra Lindsey som beseiret ham. Med en flåte redusert til 12 skip seilte Tostig til Skottland og ble der resten av sommeren i påvente av norskekongen. Den nordlige vinden som gjorde at Vilhelms flåte ikke kunne seile ut fra Somme, tok den norske flåten på 300 skip over Nordsjøen og inn i munningen til elven Tyne i nordlige England.»

"

Harald Godwinsons forflytning før og etter Stamford bro, og før Hastings. (Wikipedia).

  «Slaget ved Stamford bro.
    Den norske hæren beseiret styrkene til jarlene Edwin og Morcar i slaget ved Fulford 20.09.1066. Deretter overga byen York seg. Kun fem dager senere, mens nordmennene var oppstemte ved seieren, mange hadde ikke rustning på seg og store deler av hæren var ved skipene i Riccall, ble de overrasket av Harald Godwinssons styrker ved Stamford bro ikke langt fra York. Ifølge Snorre Sturlason var det godt vær, solskinn og varmt slik at mennene hadde latt brynjene ligge igjen.»

"

Harald Hardråde dør i slaget ved Stamford bro. Maleri av Peter Nicolai Arbo, 1879. (Wikipedia).

  «Kort tid etter at nordmennene hadde gjort landgang nådde nyheten fram til Harald Godwinsson. Han startet en marsj nordover med sin faste styrke som ble forsterket av militsgrupper langs veien. I hastig marsj nordover langs den gamle romerveien fra London til York med kun korte stopp for matpauser, marsjerte og red de nær 80 km om dagen, noe som fortsatt er rangert som en enestående prestasjon i engelsk militærhistorie. De nådde den angelsaksiske hæren i Tadcaster, omkring 14 km fra York og slo leir der for natten. Neste dag marsjerte de til York som Harald Hardråde hadde unnlatt å okkupere, og nådde overraskende fram til nordmennene ved Stamford bro hvor de hadde slått leir på motsatt side av elven. De hadde samtidig følt seg så trygge at de hadde unnlatt å vokte broen med en egen styrke. Ifølge Snorres litterære fortelling skal Harald Godwinsson latt spørre om Toste jarl var blant nordmennene. Det ble bekreftet at dette var tilfelle. Det ble da gitt beskjed om at Harald Godwinsson sendte hilsen og var villig til å gi ham grid og Nordimbraland (Northumbria) som jarledømme. Da svarte jarlen: "Det er et annet tilbud enn ufred og svivøring slik som i vinter. Hadde dette tilbudet vært satt fram den gang, ville mang en mann ha vært i live som nå er død, og da ville det ha stått bedre til med Englands rike." Han spurte hva broren ville tilby den norske kongen. Han kunne ikke få mer en sju fot med jord, eller mer siden han var en stor mann. Tostig avslo tilbudet ved slå fast at han enten ville dø med ære eller få England med seier.
    Den norske hæren formet en skjoldmur i sirkel for å stå imot det angelsaksiske angrepet som kom over broen og dannet en linje mot den norske hæren, lukket skjoldene mot hverandre og angrep. Selv om det varte i timevis var den norske beslutningen å ikke ha på seg brynje til deres klare ulempe. Den norske skjoldmuren ble stadig angrepet av kavaleriet som jevnlig drev hestene med full tyngde inn i skjoldmuren. Til sist begynte den norske hæren å fragmenteres, og den angelsaksiske kunne bryte gjennom skjoldmuren, og med Harald Hardråde drept med en pil gjennom halsen og Toste drept deretter, ble den gjenværende norske hæren utryddet. Det kom forsterkninger fra Riccall ledet av Øystein Orre, men da var de fleste allerede drept, og selv var de utslitt etter å ha løpt. De kastet seg tappert inn i slaget, men forgjeves. Også Øystein Orre ble drept. Slaget var kanskje den største tilintetgjørelsen i middelalderens militære historie. Flere tusen menn hadde blitt drept, og det var et slag "av europeisk betydning da det avsluttet tidsalderen med store vikinginvasjonene."
    Kongens sønn Olav Kyrre, jarl Pål av Orknøyene, en norsk biskop og resten av hæren som voktet skipene fikk seile mot at de sverget å aldri angripe England igjen. Ingen av sidene hadde større lyst til å fortsette kampen. Den angelsaksiske seieren kom også med store kostnader da Harald Godwinsons hær sto igjen med store tap og i svekket tilstand. En indikasjon på de norske tapene var at kun 24 skip av de påståtte 300 seilte ut med de overlevende. Slaget ble utkjempet mandag den 25. september. Den følgende onsdagen førte en fordelaktig vind til at normannerne kunne seile over Den engelske kanal i ly av mørket, og i nitiden om morgenenm, torsdag den 28. september gjorde Vilhelm av Normandie og hæren landgang i den ubeskyttede bukten Pevensey i East Sussex.»

"

Bayeux-teppet - Scene 50: "ISTE NUNTIAT HAROLDUM REGE[M] DE EXERCITU WILLELMI DUCIS" (Denne mannen informerer kong Harald om hertug Vilhelms hær).

  «Slaget ved Hastings.
    Det er uklart når Harald Godwinsson fikk høre om Vilhelms landgang, men det var antagelig under reiste sørover igjen. Han stoppet i London, og var der omkrng en uke før Hastings, og det er derfor trolig at han tilbrakte omkring en uke på marsjen sørover, gjennomsnittlig omkring 43 km om dagen av de omkring 320 km. Det er uklart hvor mange menn Vilhelm hadde med seg. De samtidige tallene er antagelig dramatisk overdrevet. Et estimat er 7.000-8.000 menn hvorav 1.000-2.000 av dem pansret kavaleri. Den angelsaksiske hæren slo leir ved Caldbec Hill natten før den 13. oktober, omtrent 13 km fra normannerne ved Hastings. Selv om Harald Godwinsson håpet å overraske normannerne, slik han hadde gjort med nordmennene, hadde Vilhelm speidere som rapporterte om angelsaksernes ankomst. De nøyaktige hendelsene opp mot slaget er uklare, men det synes som om Vilhelm ledet sin hær ut fra festningverket og mot fienden. Harald Godwinsson hadde tatt en forsvarsposisjon på toppen av Senlac Hill, ved dagens "Battle", en liten by i East Sussex, omkring 10 km fra Vilhelms festning ved Hastings. Den engelske hæren besto utelukkende av infanteri. Muligens var det en del av adelen som red, men de gikk av hestene for å slåss til fots. Det er ikke mulig å vite antallet, men beregningene strekker seg mellom 5.000 og 13.000, et sted midt imellom er kanskje mest sannsynlig, omkring 7.000-8.000 menn.»

"

Bayeux-teppet - Scene 53: "HIC CECIDERUNT SIMUL ANGLI ET FRANCI IN PR[O]ELIO" (Her faller engelske og franske samtidig i slaget). (Wikipedia).

  «Vilhelm satt opp sine bueskyttere og armbrøster i første rekke, i andre rekke sitt infanteri, og i tredje rekke sine riddere og kavaleri, fordelt i tre avdelinger med bretonerne til venstre, normannerne midten og franske leiesoldater til høyre. Harald trakk sin hær opp i tre kileformete formasjoner. Mot det normanniske kavaleriet hadde han ikke annet valg enn å kjempe ett defensivt slag. Han ble tvunget til å støtte seg på en massiv skjoldmur, slik også nordmennene hadde gjort ved Stamford bro, og la normannerne angripe dem. Denne taktikken virket, normanniske riddere kastet seg mot den angelsaksiske skjoldmuren, men som Bayeux-teppet viser, klarte de ikke å bryte igjennom. Deretter begynte greve Alan av Bretagne på den normanniske venstresiden å gi etter. Orderic Vitalis fortalte at hardheten i skjoldmuren satt skrek i de bretonske fotsoldatene, og de begynte å rømme. Nesten hele den normanniske linje falt bakover da det ble ropt at hertugen var død. Vilhelm så hva som skjedde og sprang fram. Han løftet hjelmen, viste ansiktet og ropte til dem at han levde og at kampen skulle fortsette. Denne episoden er også framstilt på Bayeux-teppet. Det var et vendepunkt i slaget. Normannerne rykket fram på nytt, den angelsaksiske skjoldmuren begynte å brytes opp og normannerne slo seg igjennom i sprekkene. Utmatting og økende tap uten håp om forsterkninger, begynte å gjøre seg gjeldende. Gyrth og Leofwine, de to gjenværende brødrene til Harald, ble visst hogd ned og snart ble også Harald Godwinsson drept.»

"

Bayeux-teppet - Scene 57: «HIC HAROLD REX INTERFECTUS EST» (Harald kongen er drept). (Wikipedia).

  «Død.
    Oppfatningen at Harald døde av en pil gjennom øyet, som framstilt på Bayeux-teppet, er en vedvarende tro i dag, men denne historiske legenden har vært emne for en akademisk debatt. En normannisk redegjørelse av slaget, "Carmen de Hastingae Proelio" ("Sangen om slaget ved Hastings"), som skal ha blitt skrevet av Guido – biskop av Amiens og onkel til Guido I av Ponthieu – kort tid etter slaget, forteller at Harald ble drept av fire riddere, og at hans lik brutalt ble kappet opp i biter. Anglo-normanniske krønikører som William av Malmesburys "Gesta Regum Anglorum" og Henry av Huntingdons "Historia Anglorum" forteller at Harald døde av en pil i hodet. En tidligere kilde, Amatus av Montecassinos "L'Ystoire de li Normant" ("Normannernes historie"), skrevet bare tjue år etter slaget ved Hastings, inneholder detaljen at Harald ble skutt i øyet av en pil, men denne detaljen er mistenkt å være et tillegg fra tidlig på 1300-tallet.
    Senere redegjørelser reflekterer den ene eller begge disse to versjoner. En figur på Bayeux-teppet har inskripsjonen "Harold Rex Interfectus Est" ("Harald konge er drept") og viser ham gripe en pil som står inn i øyet, men en del historikere har stilt spørsmål ved om denne mannen er den som hevdes å være Harald, eller om Harald er den figuren som ligger til høyre, mishandlet under en hests hover. Raderinger gjort av Bayeux-teppet på 1730-tallet viser en stående figur med andre objekter. Antoine Benoîts skisse av teppet fra 1729 viser kun et prikket linje som indikerer maskemerker uten noen indikasjoner av piler. Bernard de Montfaucons gravering fra 1730 har en solid linje som minner om et spyd som blir holdt på tilsvarende vis som figuren til venstre. Stothards akvarell fra 1819 viser for første gang en pil i øyet. Selv om det ikke er åpenbart fra tidligere framstillinger, har Bayeux-teppet i dag broderinger hvor den felte figuren hadde en pil i øyet. Det har blitt foreslått at den andre figuren fikk tillagt en pil av litt for entusiastiske restaurerer på 1700-tallet og som senere ble fjernet. Et forslag er at begge redegjørelser er riktige, at Harald først fikk et sår i øyet, og deretter ble lemlestet, og at Bayeux-teppet faktisk viser begge deler i en sekvens som en tegneserie.

    Gravleggelse og arv.
    Den samtidige kronikøren William av Poitiers hevdet at liket til Harald ble gitt til William Malet, en i Vilhelms følge, for gravleggelse:
  "Kongens to brødre ble funnet i nærheten av ham, og Harald selv, renset for alle kjennetegn på ære, kunne ikke bli identifisert ved hans ansikt, men kun ved bestemte kjennetegn på hans legeme. Hans lik ble fraktet til hertugens leir, og Vilhelm ga det til William Malet, og ikke til Haralds mor, som hadde tilbudt likets vekt i gull for hennes elskede sønn. For hertugen mente at det var usømmelig å motta penger for slik handel, og likeledes mente han det galt at Harald skulle gravlegges slik hans mor ønsket, da så mange menn lå ubegravet grunnet hans griskhet. De sa i spøk at han som hadde voktet kysten med slik vettløs iver burde bli begravd ved stranden."
    En annen kilde hevdet at Haralds enke, Edith Svanenakke, ble tilkalt for å identifisere liket, noe hun kunne gjøre ved en del private merker på hans bryst som kun hun kjente. Vilhelm nektet etter sigende å overgi liket til Haralds mor, Gyda Torkelsdatter. Edith skal ha gått gjennom slagmarken mellom likene for å kunne gjenkjenne Harald. Det hevdes at det var på grunn av Edith at han ble gjenfunnet og gitt en kristen begravelse av munkene ved klosteret Waltham Abbey. Denne legenden er gjenfortalt i et dikt av den tyske poeten Heinrich Heine, "Schlachtfeld bei Hastings" (utgitt i 1851 i Romanzero). I dette diktet søker Edith og to munker ved navn Asgod og Ailrik gjennom slagmarken.
    Det var legender om at Haralds lik ble gitt en skikkelig begravelse flere år senere i hans klosterkirke ved Waltham Abbey i Essex som han grunnla i 1060.
    Det dukket også opp legender om at han slett ikke døde ved Hastings, men i stedet flyktet fra England, alternativt at han senere avsluttet livet som en eremitt ved Chester eller Canterbury.

    Harald Godwinsson er betraktet av en del (østlige) ortodokse kristne og teologer som den siste ortodokse konge av England og en mulig "strastoterpets", ("pasjonsbærer", en ortodoks tittel) etter sammensvergelsen mellom Vilhelm Erobreren (som han ble hetende) og pave Alexander II for å sikre romerske riter på De britiske øyer, som på den tiden ennå ikke hadde innsett konsekvensene av det store skisma i 1054.
    Vilhelm fikk pavens velsignelse til å invadere England, et kristent land, og et banner, velsignet av paven for invasjonen av England, ble sendt til Normandie fra den hellige stol. Presteskapet på det europeiske fastland framhevet at invasjonen var "Guds vilje", en hellig krig og et korstog. Banneret var et Georgskors, et rødt kors på hvit bunn, og dagens engelske flagg. Pavens begunstigelser var medvirkende til underkastelse av den angelsaksiske kirken etter slaget ved Hastings.»

"

  «Ekteskap og barn.
    I omkring tjue år var Harald gift med Edith Svanenakke (Edith Swannesha) i et samboerforhold, "More danico" (på dansk vis). Et slikt ekteskapsforhold var allment akseptert, men kirken betraktet Edith som en frille. Edith og Harald fikk minst seks barn.
    I henhold til William av Jumièges var Harald på et tidspunkt trolovet til Adeliza, en datter til Vilhelm mens han var hertug av Normandie. Orderic Vitalis mener i stedet at det var en annen datter, Agatha. Det hele kan i realiteten ha vært en del av forhandlingene i tiden før invasjonen som aldri førte fram.
    En gang i januar 1066, i tiden omkring hans kroning, giftet Harald seg også med Ældgyth, datter til ealdorman (alderman) Ælfgar av Mercia og enke etter den walisiske kongen Gruffydd ap Llywelyn. Ældgyth er et navn som jevnlig ble oversatt til Edith, derav muligheten til forveksling av kvinner med likelydende navn.
    Ældgyth og Harald hadde to sønner, muligens tvillinger, ved navn Harald og Ulf, født omkring november 1066. Begge synes å ha overlevd til de bli voksne, men levde antagelig utenfor England.
    Ulf ble værende som gissel ved det normanniske hoff og satt fri ved Vilhelms død, Han gikk i tjeneste hos Vilhelms sønn Robert Korthose (Curthose) i Normandie. Det er mulig at han kan identifiseres med en bestemt Loup Fitz Heraut som sto som vitne av flere "charter" (privilegiebrev, frihetsbrev).
    Hans bror Harald synes å ha blitt tatt vare på av morens brødre Edwin og Morcar. Han ble tatt med til Chester og det er mulig at onklene planla å bruke ham som en spydspiss for et framtidig krav på tronen, men deres eget opprør i nordlige England mislyktes. Ældgyth skal da ha tatt med sønnen til Irland. Harald Haraldsson skal tilsynelatende som voksen ha kommet over til Norge. I 1098 fulgte han kong Magnus Berrføtt på hans krigstokt i Irskesjøen, men deretter forsvinner han ut i historiens mørke.» 2