Biografi - Biography

Jarl.
Født omkring 1026.
Død 25.09.1066 ved Stamford Bro.

    Jarl av Northumberland.

    Toste (Tostig) ble i 1055 utnevnt til jarl av Northumberland av kong Edvard Bekjenneren. I 1061 reiste han med Judith som pilgrim til Roma og ble meget ærefullt mottatt av Paven. Som jarl gjorde han seg forhatt ved sin hensynsløshet og ble 01.11.1065 fordrevet av folket. Han flyktet med kone og barn til sin svoger Baldiun V i Flandern. Hans bror, Harald, og kong Edvard forsøkte forgjeves å få ham gjeninnsatt. Toste fattet derfor hat til sin bror og søkte etter Edvards tronbestigning i 1066 å sette opp Vilhelm av Normandie og Sven Estridsen i Danmark mot Harald. Dette mislyktes, men han fikk hjelp av Harald Hardråde i Norge som dro med en flåte til England, men begge falt ved Stamford bro.

    I «Norsk Biografisk Leksikon» (bind I utgitt i 1924) hevdes at Skule Kongsfostre var sønn til Toste Jarl. Dette gjentas av C. M. Munthe i «Norske slegtsmerker» (NST i 1928), Mogens Bugge i «Våre forfedre» og av Bent og Vidar Billing Hansen i «Rosensverdslektens forfedre».

    Dette tilbakevises av engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og det er ingen plass for Skule der. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066.

    Professor Ludvig Daae hadde samme oppfatning. Hans avhandling «Om Reins-ættens sidste, fyrstelige medlemmer» fra 1896 inneholder en kort diskusjon av det som da var kjent, dvs. at et flertall av ættesagaene førte Skule som sønn av Toste jarl. Han peker imidlertid på at nettopp Snorre – som kjente hertug Skule og derved skulle ha gode kilder – ikke oppgir noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt.

    Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
  «152. ... Ulv jarl var den mektigste mann i Danmark så snart kongen døde. Søster til Ulv jarl var Gyda som var gift med Gudine jarl Ulvnadsson, og deres sønner var Harald, Englands konge, Toste jarl, Valtjov jarl, Morukåre (Morkere) jarl, Svein jarl; Gyda var datter deres, hun som var gift med Edvard den gode (Edvard Bekjenneren), Englands konge.»

    Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
  «77. Da våren kom, gjorde Harald (Gudinesson) ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen (Vilhelm Erobreren) skiltes i stor vennskap. Harald satte over til England til kong Edvard, men kom ikke til Valland siden for å holde bryllup. Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sott-døden i London 5. januar (1066) og ble jordet i Pålkirken (St. Paul's Cathedral), og engelskmennene regner ham for hellig. Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som sto kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkammerne til kongen. Det er fortalt at da det led mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa: "Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå ga meg kongedømmet og all makten i England." Kort etter ble kongen båret død ut av sin seng. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard ga ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel trettendedagen (6. januar) i Pålskirken; da ga alle høvdinger og alt folket seg under ham. Da Toste jarl, hans bror, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge. "Jeg vil," sa han, "at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det" – og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene. Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter.»
  «78. Da Harald merket at hans bror Toste ville ta fra ham kongedømmet, trodde han ham ille, for Toste var en klok mann og en gjev mann og godt til venns med landshøvdingene. Da tok Harald fra Toste hærstyringen og all den makt som han før hadde hatt framfor de andre jarlene der i landet. Toste jarl ville ikke på noen måte finne seg i å være tjener for sin sambårne bror. Han fór da bort med sine folk mot sør over sjøen til Flæmingeland (Flandern) og ble der en kort stund. Så reiste han til Frisland og derfra til Danmark til kong Svein, som var hans frende. De var søsken Ulv jarl, far til kong Svein, og Gyda, mor til Toste jarl. Jarlen ba kong Svein om støtte og folkehjelp. Kong Svein bød ham å være hos seg, og sa han skulle få et slikt jarledømme i Danmark at han kunne være en gjev høvding der. Jarlen sa da: "Det er det jeg ønsker, å få fare tilbake til England, til odelen min. Men om jeg ikke får noen hjelp til det av Dem, konge, vil jeg heller by Dem det at jeg vil gi Dem all den hjelp som jeg har høve til i England, om De vil fare med danehæren til England og vinne landet slik som Knut, Deres morbror." Kongen svarte: "Så mye mindre mann er jeg enn min frende, kong Knut, at jeg knapt kan verge Daneveldet mot nordmennene. Gamle Knut fikk Dane-riket ved arv, men vant England i hærferd og strid; likevel så det en tid ut til at han skulle miste livet sitt der. Norge fikk han uten kamp. Nå kan jeg holde så vidt måte at jeg heller retter meg etter mine egne små vilkår enn etter den framgang min frende Knut hadde." Da sa jarlen: "Mindre blir det jeg oppnår ved ærendet mitt hit enn jeg tenkte, når du som er så gjev en mann lar meg være i slik knipe. Det kan nå være at jeg søker vennskap der det er mindre rimelig. Men likevel kan det hende jeg finner en høvding som er mindre redd for å legge store planer enn De, konge." Så skiltes de, kongen og jarlen, og var ikke svært gode venner.»
  «79. Nå vendte Toste ferden til en annen kant, og han kom fram til Norge og reiste til kong Harald, som var i Viken. Da de møttes, bar jarlen fram ærendet sitt for kongen; han fortalte ham alt om sin ferd fra det han fór fra England; han ba kongen om å få hjelp til å vinne riket sitt i England. Kongen sa da at nordmennene ikke hadde noen lyst til å fare til England og herje når de hadde en engelsk høvding over seg. "Folk sier det," sa han, "at disse engelskmennene er ikke altfor mye å lite på." Jarlen svarte: "Mon det er sant det jeg hørte si i England? At kong Magnus, din frende, sendte menn til kong Edvard med den ordsending at kong Magnus eide England med samme rett som Danmark, og dette landet hadde han tatt i arv etter Hordaknut, slik som de med ed hadde lovt hverandre." Kongen svarte: "Hvorfor hadde han det ikke da, når han eide det?" Jarlen sier: "Hvorfor har ikke du Danmark slik som kong Magnus hadde det før deg?" Kongen svarte: "Ikke trenger danene å briske seg for oss nordmenn. Stor skade har vi gitt dem, disse frendene dine." Da sa jarlen: "Vil ikke du si meg det, så skal jeg si deg det. Derfor la kong Magnus Danmark under seg, fordi høvdingene der ga ham hjelp, og derfor fikk du det ikke, fordi hele landsfolket sto imot deg. Derfor kjempet ikke kong Magnus for å vinne England, fordi alt folket i landet ville ha Edvard til konge. Vil du få makt over England, kan jeg lage det slik at størsteparten av høvdingene i England blir dine venner og hjelpesmenn. Det er bare i kongsnavn jeg står tilbake for Harald, min bror. Det vet alle menn at det ikke har vært fødd noen slik hærmann som du i Nordlandene; det synes jeg er underlig at du kjempet i 15 år for å vinne Danmark, men England vil du ikke ha når det ligger åpent for deg." Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet. Kong Harald sendte et bud over hele Norge og bød ut leidang, halv almenning. Overalt ble det nå talt om dette, og det var mange slags gissinger om hvorledes det ville gå på denne ferden. Noen regnet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk, og så var det en hær der som ble kalt tingmannalid; i den hæren var mennene så djerve, at én av dem var bedre enn to av de beste hos Harald. ...»
  «86. Toste jarl hadde kommet vest (sør) fra Flæmingland til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk det som han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn drev til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen. Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå dro kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stamford bro. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og mistvilte om å kunne gjøre motstand. Da tok bymennene den utvei at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg selv og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24. september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor byen, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og ga stormannssønner til gisler etter den kjennskap som Toste jarl hadde til alle i denne byen. Om kvelden fór kongen til skipene med en seier som hadde gjort seg selv, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sør fra til byen med en veldig hær. Han red inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veier, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natten.» 1

"

Kirkdale-soluret med Toste Jarls navn i dedikasjonen «IN TOSTI DAGVM EORL+» («i Toste Jarls dag» nederst til høyre). (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Toste Godwinsson, jarl av Northumbria (* ca. 1026 - † 25.09.1066), benevnes også som Tostig. Toste var alliert med kong Harald Hardråde (* 1015 - 25.09.1066) og en rival til sin bror, kong Harald Godwinsson (* ca. 1020 - † 1066), til den engelske trone. Han døde i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Det hevdes at Toste var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del engelske forskere, men blant annet Frank Barlow og Emma Mason mener det ikke er usannsynlig.
    Toste Godwinsson var tredje sønn til den mektige angelsaksiske jarl Godwin av Wessex († 15.04.1053) av Wessex og Kent og Gyda Torkelsdatter († etter 1067).
    I september 1051 ble Toste gift med grevinne Judith av Flandern († 05.03.1094), datter til greve Balduin IV av Flandern og halvsøster til Balduin V av Flandern og dermed tante til Mathilda som ble gift med Vilhelm Erobreren av Normandie – som igjen Judiths mor var tante til. I 1061 reiste Toste med Judith som pilegrim til Roma og ble meget ærefullt mottatt av Paven.

    Hensynsløs jarl.
    Det samme året som han ble gift ble Toste og hans far jaget fra Northumbria, men de kom sterkt tilbake året etter. Tre år senere i 1055 utnevnte kong Edvard Bekjenneren Toste til jarl av Northumbria etter at jarl Siward døde i 1055. For å sikre sitt herredømme over de nordlige distriktene av Northumbria introduserte Toste den hensynsløse krigsloven (engelsk "martial law"). De som utfordret hans autoritet ble meget strengt straffet, og det gjorde ham ekstremt upopulær og forhatt.
    Innbyggerne gjorde opprør og erstattet ham med Morcar, bror til Edwin, jarl av Mercia, som erklærte Toste for fredløs. Opprørerne tvang Toste på flukt sørover, hvor de ble møtt av jarl Harald Godwinsson ved Oxford og som, på grunn av sine egne ambisjoner om den engelske tronen, aksepterte opprørernes krav til tross for kong Edvard Bekjennerens ønske. Toste fikk ikke høye tanker om sin bror etter dette.

    På flukt.
    Etter å ha seilt til Flandern søkte Toste å innynde seg hos hertug Vilhelm i Normandie som forberedte en invasjon av England. Han hadde også kontakt med Svend Estridsson av Danmark for å få den danske kongen til å gå mot broren Harald, men uten å lykkes. Det rapporteres at Toste herjet på den engelske øya Wight og på kystene av Kent og Lincolnshire før han dro nordover mot Skottland Derfra dro han til Norge og ble tatt vel imot av kong Harald Hardråde. Disse gjorde felles planer om å invadere England. Harald Hardråde hadde en stor hær av erfarne og profesjonelle krigere. Snorre Sturlason skriver i Harald Hardrådes saga at:
  "Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet. Kong Harald sendte et bud over hele Norge og bød ut leidang, halv almenning. Overalt ble det nå talt om dette, og det var mange slags gissinger om hvorledes det ville gå på denne ferden. Noen regnet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk..."
    Ved elven Tyne møtte Toste sin allierte, kong Harald av Norge, og med støtte fra norske krigere seilte han opp Humber og kom i slag med sin fiende Morcar og Edwin ved Fulford. Harald Hardrådes hær invaderte og tok den store byen Jorvik, nåværende York.
    Tostes bror, kong Harald Godwinsson, marsjerte med hæren nordover fra det sted hvor de ventet på normannernes invasjon. De møtte overraskende deler av den norske hæren ved Stamford Bridge 25.09.1066. Både kong Harald Hardråde og Toste Godwinsson døde i slaget, mens kong Harald Godwinsson skyndte seg sørover for å møte normannerne ved Hastings hvor han falt den 14. oktober og ble den siste angelsaksiske konge i England.

    Etter at Toste døde tok hans to sønner, Skule Tostesson Kongsfostre (-->> neppe hans sønn!) og Kjetil Krok, tilflukt i Norge under beskyttelse av kong Olav Kyrre. Tostes hustru Judith (datter til Eleanora av Normandie) ble derimot igjen i England og giftet seg senere med hertug Welf I av Bayern.» 2