Biografi - Biography

Lendmann.
Født omkring 1190.
Død omkring 1240.

Levde 1232.
    Alv var en mektig opplandsk høvding. Han var lendmand på Tornberg (Tandberg) i Norderhov på Ringerike, Buskerud, og hans far het Erling.
    Han var 1220 - 1231 Skules sysselmann på Sundmøre, bodde i Borgund by, og nevnes som en av Varbelgernes førere.
    Fra 1232 hadde neppe Skule Baardsson en reel maktposisjon som tilsa at han kunne holde tredjedelen av landet. Sagaen regner opp de mektige menn som sto på Skules side under riksmøtet i 1233 i Bergen mellom Skule og kong Håkon, da krav om reduksjon av jarledømmet først ble reist. Kretsen omfattet bl.a. Alv Erlingsson av Tornberg på Ringerike.
    I 1239 var Alv blandt Skules ivrigste tilhengere, da denne ville anta kongenavn, og innstevnet da de beste bønder fra hele Trøndelag til Øreting.
    Han deltok i hertug Skules oppstand i 1240 og var en av Skules beste høvdinger under kampene med Birkebeinerne som ble slått det året. Da han ikke nevnes senere, døde han antagelig kort tid senere. 1

    Fra Lars Løbergs «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571».
  «Erling Alvsson. var under Magnus Lagabøter fremst blant stormennene, og kongen titulerer ham som en frende, et uttrykk som også brukes i et brev fra Eirik og Håkon Magnussønner etter farens død (NGL II s 483, NGL III s 32). Uttrykket må tolkes som bevis på at Erling var sønn av lendmannen Alv av Tornberg, som i 1232 omtales som Skule jarls måg. Mågskapet forklares i et innskudd i "Boglunda Sogur", hvor det eksplisitt sies at Erling unge var født i Alvs ekteskap med Skules helsøster Ingebjørg ("Haakons, Guttorms og Inges saga", avsnitt 11). Kompliserende element er at "Håkon Håkonssons saga" noen år før (avsnitt 71) gifter Skules søster Ingebjørg med Lodin Gunnesson, og Lodin er i liv lenge etter at Alv og Ingebjørg fikk hverandre – sist gang nevnt 1247. Om måg i dette tilfelle viser til svoger eller svigersønn, er uvisst. Kong Håkon omtales i hvert fall rett forut i sagaen også som Skule jarls måg, så om det skal være konsekvens i språkbruken så var Alv ikke svoger, men svigersønn av Skule Bårdsson. Begge deler er teoretisk mulig, uten at det får alvorlige føringer for frendskapet mellom Erling Alvsson og kong Magnus. Enten var de søskenbarn, eller så var Erling søskenbarn med kong Magnus' mor, dronning Margrete.» 2

    Jeg har valgt å føre hans hustru Ingeborg som datter til hertug Skule Baardsson av Norge (* ca. 1189 - † 1240).

    Fra «Norsk biografisk leksikon.
  «Den første kjente eier av Tornberg var lendmannen Alv av Tornberg († 1240), som var gift med hertug Skules søster Ingebjørg Bårdsdatter.
    Deres sønn, lendmannen Erling Alvsson († 1283), var far til jarlen Alv Erlingsson († 1290).
    Ved hans død gikk gården over til kronen, men kom senere igjen i privat eie.
    Tonberg er en gammel storgård i Ringerike kommune, På eiendommen finnes et gravfelt med gravhauger fra yngre jernalder og vikingtid.» 3

    Fra norsk Wikipedia.
    Alv Erlingsson av Tornberg (* ca. 1190 - † ca. 1240) var en mektig grunneier og politiker på Ringerike.
    Han bodde ifølge Håkon Håkonssons saga på storgården Tornberg, som i dag er kjent som Tanberg på Norderhov, like ved Norderhov kirke i Ringerike kommune.

    Han var lendmann og gift med Ingeborg Bårdsdatter av Rein, søster til hertug Skule.
    -->> Jeg tror Ingebjørg var datter til hertug Skule og at Alv var hertug Skules måg!
    Han var far til Erling Alvsson (* ca. 1230 - † 1283).
    Sønnesønnen Alv Erlingsson den Yngre var sentral i formynderkretsen rundt kong Eirik Magnusson. Han ble så sjørøver, og gjorde opprør mot kongen.

    I årene 1220-1231 var Alv sysselmann til hertug Skule i Borgund på Sunnmøre, og nevnes der som en av vårbelgernes ledere.

    Fra 1232 hadde ikke lenger hertug Skule en maktposisjon som tilsa at han kunne klare å beholde tredjedelen av landet under sitt hertugstyre. Kong Håkon krevde da en reduksjon av hertugdømmet under riksmøtet i Bergen i 1233. Alv Erlingsson støttet hertug Skule.
    I 1239 var Alv blant hertug Skules ivrigste tilhengere, da Skule ville ta kongenavn og innstevnet de mektigste bøndene i hele Trøndelag til Øreting. Alv deltok også i Skules oppstand i 1240 og var en av hans mest trofaste menn under kampene mot birkebeinerne, som ble slått det året. Da han ikke nevnes etter dette, døde han trolig kort tid senere.»

  «Lendmann er en vasalltittel fra vikingtiden og middelalderen for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Slik sett ble disse en forløper til adelen i Norge.
    Forvaltning og administrasjon av kongens gods.
    Lendmennene hadde gjerne en lokal maktposisjon og eide ofte store eiendommer i en bygd. Ved å bli lendmenn fikk de også eiendommer av kongen som forlening. Disse gårdene var i utgangspunktet kongens eiendom, men ble drevet at lendmennene, slik at disse fikk inntektene fra gårdene. I visse distrikter eller landsdeler ble etterhvert lokalstyret overlatt til et antall lendmanns- og årmannsombud. Lendmennene var høyættede personer, tittelen var nærmest arvelig og lendmennene hadde høy sosial anseelse. De hadde utøvet makt og myndighet i sine distrikter fra gammelt av og også fått krongods av kongen å forvalte. Årmennene var mer lavættede (ofte frigitte treller eller trellesønner) og var forvaltere av de kongsgårdene som lendmennene ikke satt på. Etterhvert fikk også årmennene flere oppgaver. Denne overgangen kan kanskje ha skjedd i regjeringstiden til kong Olav Kyrre. Årmennene ble også de praktiske utøvere av kongemakten i distriktene, inklusive rettsvesen og militærvesen.
    Det var antakelig kong Sverre som satte ordningen noe mer i system og innførte sysselmannsombudet, som fortrengte både lendmenn og årmenn. Sverre hadde jo, før slaget på Kalvskinnet i 1179, sagt til sine birkebeinere at nå måtte de seire i slaget, og den birkebein som drepte en lendmann i slaget skulle få overta lendmannens stilling. På Kalvskinnet falt da også en rekke lendmenn.
    Under Magnus Lagabøte fikk de norske lendmennene tittelen baron. » 4

    Fra sogneprest A. E. Hedems «Biskop-ætten og Manvik-godset».
  «Etter et ifølge Storm kvalitativt godt håndskrift ekter Lodin Gunnesson i 1221 Ingebjørg Erlingsdatter, "systur jarls", dvs. søster til Skule Bårdsson. Ingebjørg og Skule har således hatt samme mor, men ikke samme far. Storm aksepterer denne versjon som historisk riktig. Dette betyr da at Skules mor som enke har ektet en mann ved navn Erling.
    Bård Guttormsson på Rein var annen gang gift med Cecilia, Sigurd Munns datter, Sverres søster, og hadde med henne kong Inge Bårdsson, født 1185. Deretter gifter han seg med lendermannsdatteren Ragnhild Erlingsdatter på Kviden i Vang i Valders. Med henne hadde han ifølge "Guthorm Sigurdssons saga" sønnene Sigurd, Årsulf, Guthorm og Skule og datteren Ingebjørg. Om henne heter det at hun ekter Alf av Thornberg og fikk med ham "Erling unge".
    Munch og Hertzberg mener at "systur" er skrivefeil enten for "systrungu" (Munch) eller for "modursystur" (Herzberg). Etter Munch skulle Lodins hustru være en datterdatter eller en sønnedatter til Erling på Kviden, dog ikke Ragnhilds datter. Etter Herzberg var hun en yngre syster til Ragnhild, altså en yngre datter til Erling på Kviden.
    Ingen av disse tre hypoteser gjør rett og skjell mot tekstens uttrykk "Erling unge", og hverken Storm eller Munch kan si hvem angjeldende Erling, Ingebjørgs far, var.
    Problemet løser seg imidlertid i fullt samsvar med teksten ved følgende antagelse: Som enke giftet Ragnhild på Kviden seg med enkemannen "Erling gamle" på Thornberg. De fikk datteren Ingebjørg.
    Bård Guthormsson døde i 1194. Hans ekteskap med Ragnhild varte bare 8 år. Da Ragnhild på denne korte tid brakte 5 barn til verden, må hun ha vært fysisk sterk, en kvinne i sin beste alder. Det vil ikke ha vært noe merkelig om hun som ung enke snart giftet seg igjen, og da hun hva byrd og økonomi angår, har vært et sjeldent godt gifte, må hennes annen mann, Erling, sikkert ha tilhørt en av storættene og ha vært en mann av tilsvarende anseelse og økonomisk makt. "Erling unge" krever som motstykke "Erling gamle". Da Erling unge var på Thornberg, må en søke Erling gamle der. Erling-navnet har således vært et slektsnavn på Thornberg, og er ikke kommet dit med Ragnhild Erlingsdatter av Kvidens datter, Ingebjørg Bårdsdatter.
    Jarlen Alf Erlingsson av Thornberg nevnes som voksen og aktiv deltager i det offentlige liv første gang i 1276 da han tok del i forliksmøtet "nede ved Elven". Det må derfor være rimelig å anta at han var født omkr. 1250. Dette fører videre til at Erling unge må være født omkr. 1220, dennes far Alf d. e. av Thornberg omkr. 1190, og dennes far igjen, Erling gamle, omkr. 1160. I siste halvdel av 1190-årene har så sistnevnte som enkemann ektet enken på Rein, Ragnhild Erlingsdatter av Kviden, og deres datter er da den Ingebjørg Erlingsdatter som i 1221 ektet Ledin Gunnesson til Manvik.
    Alf d. e. Erlingsson av Thornberg tør ha vært en del år eldre enn Ingebjørg Bårdsdatter som han giftet seg med. Hennes mor har vært hans stemor. Alf og Ingebjørg har således vært sammenbrakte, men ikke blodsbeslektede barn, i ethvert fall ikke blodsbeslektede gjennom Ragnhild Erlingsdatter av Kviden. Sivilrettslig var det derfor intet til hinder for ekteskap dem imellom. Kirkerettslig trengtes nok pavens samtykke. Men det ordnet seg forholdsvis lett for datidens storætter.
    Jon Lodinsson har ved sin død vært omkr. 38 år. Faren var død antagelig et par år tidligere. Har moren vært i live, har hun tatt arv etter ham, også Manvik og lovbestemt del av hans gods for øvrig. Men selv om hun ikke overlevde sønnen, vil hennes lodd være gått over til hennes nærmeste arving, og det var hennes halvbrors sønn, Hr. Erling d. y. av Thornberg. Han døde først i 1283. Som heimanfylgje fra ham har så datteren Ingebjørg ved sitt giftermål i 1276 brakt Manvik med da tilliggende gods over i Thore Håkonssons eie.
    Muligens har også Alf Erlngsson d. y. som arv etter sin far overtatt jordegods på Vestfold,. Såfremt det ikke var flere søsken enn han og Fru Ingebjørg, ville hans lodd utgjøre to tredjeparter av hele boet. Det er derfor ikke usannsynlig at også han fikk seg utlagt jordegods der, og at også han ble knyttet til denne landsdelen. Dette har vel i så fall medvirket til at svogeren Thore Håkonsson, da han i 1292 hentet Alf jarls jordiske levninger hjem fra Danmark, lot den bisette i Tunsberg, sannsynligvis i Mariakirken hvor også Stig Håkonsson senere fikk sitt siste hvilested.» 5

    Om Alv den Eldre på Tornbergs trolige hustru, Ingebjørg, datter til hertug Skule Baardsson – alternativt til Baards far, lendmannen Baard Gutttormsson på Rein.
    Fra Snorre Sturlasson: «Haakons, Guttorms og Inges saga»:
  «Avsnitt 11. ... Baard Guttormssøn fik siden Ragnfrid, datter av Erling paa Kvidin, lendermand i Valdres. Deres barn var Sigurd, Aasulv, Guttorm og Skule, og en datter, som het Ingebjørg, hun blev gift med Alv paa Tornberg; deres søn var Erling unge.»
    Fra Snorre Sturlasson: «Haakon Haakonssons saga»:
  «71. Siden [1221] seilte kongen og jarlen ut til Jarlsøy og gjorde sig der færdige til at dra nord til Bergen. Men Lodin Paalssøn var efter paa berget (i Tunsberg), men Guttorm Gunnessøn i Grenland og sysselmændene øster ved elven. Arnbjørn Jonssøn og Lodin Gunnessøn fór nordover med kongen. De laa nogen nætter i Hornboresund og la ut derfra en kveld, og var meget drukne. Om natten blev det hvast veir og regn imot dem. De søkte ind for at finde havn, og de visste ikke, hvor de fór. Om morgenen i dagningen seilte de ind gjennem Tregdesund. De løp mot skjær og brøt styret sit. Siden gik færden godt for dem, nord til Bergen. Men da de kom til byen, var jomfru Margret, fru Ragnhild, hendes mor, og Sigrid, jarlens søster, som siden blev abbedisse paa Rein, kommet nordenfra. De hadde faret sydover, fordi Lodin Gunnessøn da blev gift med jarlens søster Ingebjørg. Bryllupet blev holdt i kongsgaarden.»

    Om Alv av Tornberg som Skule jarls måg.
    Fra Snorre Sturlassons «Haakon Haakonssons saga»:
  «Avsnitt 176. Skule jarl var i Trondheim om sommeren. Han hadde om vaaren latt reise et stort skib ute paa Ørene; det het Langfredag. Det var meget større end andre skibe, og derfor var det gjort litet paa det om sommeren. Da det led utpaa, gjorde jarlen sig rede til at fare sydover; men han blev sent færdig. Han hadde over tyve skibe, og de fleste store. Disse lendermænd fulgte ham: Alv, hans maag, Aasulv, hans frænde, Paal Vaagaskalm og hans søn Nikolas, Baard Bratte og Eiliv av Vold. Det var ogsaa mange sysselmænd med. ....»

    Om Alv av Tornberg som Skule jarls lendmann.
    Fra Snorre Sturlassons «Haakon Haakonssons saga»:
  «Avsnitt 198. Hertug Skule fór efter dette ind til byen igjen og holdt ofte samtaler med sine mænd og raadgivere. Disse lendermænd var da hos ham: Alv av Tornberg, Ivar av Sundbu, Baard Bratte, Baard Varg, Olav av Vigdeild, Erling Ljodhorn, Vesete litle, Klemet Fader og Guttorm av Sudrheim. Hertugen talte jevnlig med dem om det, som siden kom frem, at han vilde la sig gi kongsnavn. Stundom lot han dem tale med sig enkeltvis og vilde paa den vis bli viss paa, hvad hver av dem syntes. Men det var begge slag: somme egget ham til ulov og sa, at han var blit ranet for sin brorsarv, og at han hadde ret til at bære kongsnavn efter kong Inge; men somme talte noget imot. Han hadde ogsaa jevnlig samtale med korsbrødrene og spurte dem tilraads. Av dem var det ogsaa somme, som egget ham og sa, at han var ret arving til kongedømmet, endda en anden bar kongsnavn. De læste op for ham bøker, og efter det hadde han ikke mindre ret til at ta kongsnavn i arv end eiendommer og odel. Hertugen hadde jevnlig nogen av korsbrødrene hos sig. Det begyndte nu at bli snak mand imellem om, at han nok hadde noget nyt raad under hænderne. Hans egen hug samtykket altfor meget med disse mænd, som raadde ham til ugagn og unytte. Og tilslut drev hans egen æresyke og de andres fortaler ham til at stevne Øreting og sende bud til de bedste bønder baade inde og ute i Trondheim. ....»

    Strid mellom hertug Sturles vårbelgere bl. a. ledet av Alv av Tornberg og birkebeinere. Alvs bror Kolbjørn falt i striden.
    Fra Snorre Sturlassons «Haakon Haakonssons saga»:
  «Avsnitt 218. Birkebeinerne stanset ikke, før de kom til Laaka, og fylket paa den andre siden av dalen. Knut jarl og Arnbjørn sendte ut mange sveiter for at komme paa baken av vaarbelgene. Formænd for dem var Lodin Gunnessøn, Haakon Griss og Jon provstesøn, som var høvding for kjertesveinenes flok. Tore Knap bar deres merke. Mange andre sveitehøvdinger var ogsaa med. De gik bak om hertugens fylking, saa gaarden var mellem dem. Da hertugen saa dette, sendte han en del av sine mænd under Alv av Tornberg, Olav av Vigdeild, Alv av Leivastader, Vesete Litle, hans bror Algaute og endda flere sveitehøvdinger mot bakholdet. Det blev en haard strid. Det var ikke let for birkebeinerne at komme indpaa dem; for det var stor sne og vondt at komme frem, og vaarbelgene gjorde haard motstand. Da jarlen og Arnbjørn tyktes vite, at bakslaget var støtt sammen med vaarbelgene, lot de sine merker bære frem og gik ned i dalen og op i brekken under hertugens fylking. Hertugen bad sine mænd ikke at være altfor braa til at gaa paa, men la dem komme langt op, før de røk løs paa dem. Vaarbelgene ænste ikke dette, men gik straks imot dem. Birkebeinerne kunde ikke komme frem for sneen, og det varte ikke længe, før de vek tilbake dit, hvor de først hadde staat; det faldt én mand av dem.»
  «Avsnitt 219. Nu er at fortælle om bakholdene: Haakon Griss gik først frem. Da de møttes, vendte mandefaldet sig straks mot birkebeinerne. Der faldt Haakon Griss, Jon provstesøn, Guttorm Hegg og mange andre gjæve mænd. Da flygtet birkebeinerne, og mange faldt paa flugten. Lodin Gunnessøn løp ind i bislaget til kirken med en sveit mænd. Vaarbelgene tok merkerne og bragte dem til hertugen. Jarlen og Arnbjørn skjønte da, at deres mænd hadde faat useir, og sendte en mand, som het Eiliv Kyr, til hertugen for at prøve at faa forlik. Da Eiliv og de mænd, som hertugen hadde sendt med ham, kom tilbake, stod skjoldene i sneen, der hvor de hadde staat, men alle mænd var borte. Knut jarl og Arnbjørn flygtet ut til Tunsberg, men somme flygtet til Oslo og ut til Hovedøen og sat i klostret der. Av vaarbelgene faldt Kolbjørn, bror til Alv av Tornberg, og nogen faa andre.» 6