Biografi - Biography

Leilending.
Død omkring 1620 på Seim, Sør-Odal (HE).

Levde 1590.
Levde 1608 på Seim, Sør-Odal (HE).
    Otter overtok Seim etter sin far mellom 1605 og 1608, og brukte gården til sin død omkring 1620.

    Han er ikke nevnt som eier av noe i gården, men han eide
  10 lispund i Mellom-Vaagstad,
  2½ lispund i Skarning i Nes og
   5 lispund i Pramhus i Vinger.

    I en stor odelssak om Seim i 1722 var det flere vitner som fortalte at de hadde hørt gamle folk si at fru Gjørvil til Kambo hadde vært eier av 15 lispund med bygsel over 20 lispund i Seim, mens den andre halvparten av gården var odelsgods på 1600-tallet. Forholdet mellom odelsgodset og det gamle adelsgodset som lå til adelsætta på Kambo er noe uklart. Rettssaken i 1722 ble anlagt av Per Hansen og Tosten Amundsen Garvik i Nord-Odal mot enka etter Knut Seim.
    De to hevdet at de hadde odelsrett til halve Seim. Høgne Christophersen Fjell (77 år) vitnet at Otter Seim var oldefar til saksøkerne. Han etterlot seg tre sønner og to døtrer, Christopher Ottersen Garvik, Amund Ottersen Falla i Fet, Gunner Ottersen Huser i Nes, Mari Ottersdatter Øyen og Marit Ottersdatter Vestby. Otter Seim var rette odelsmann til gården, og enka hans ble gift med Hans, som siden kom til Henni i Nes. Hans og enka etter Otter hadde sønnen Otter Hansen, og denne Otter «var far til den her på garden boende Knut Seims enke Mari Ottersdatter». Christopher Ottersens eldste sønn var Tosten Christophersen Garvik og eldste datter Rønnaug Christophersdatter, «som er mor til Per Hansen Garvik». Amund Tostensen var Tosten Christophersens eneste sønn.
    Høgne Fjell fortsatte med å fortelle at Otter Christophersen Garvik engang for mindre enn tyve år siden «begjæret av Knut Seim den plass Kroksrud (i Størjebygda) for hans rett til Seim». Knut sa at han ikke kunne gå med på det, fordi kongen åtte en part i Seim, men han «ville fornøye dem på andre måter». Mye av dette hadde Høgne Fjell hørt av «sin forrige husbond», Sjønne Kolbjørnsen Aarstad.
    Gunner Christophersen Sørkedalen i Nord-Odal (bror til Høgne Fjell) var 85 år. Han hadde hørt av far sin at Christopher Ottersen Garvik og hans søsken var rette odelsmenn til Seim. Lars Knutsen He var stesønn til Mari Ottersdatter, og sønn til Knut Larsen Seim og halvbror til den saksøkte. Lars He fortalte at faren var pantemann til Seim. Da Lars var bortimot voksen kom Otter Christophersen Garvik og hans søstermann Hans Garvik til faren to ganger og ville gi ham pantepengene tilbake. Først tredje gang forlikte de seg. Gudmund Kroksrud på 80 år var også vitne.
    Tosten Nordset fortalte at Christopher Garvik pantsatte Garvik til Tostens far. Da han og deretter kona hans døde for en 40 år siden ble en del brakt til Nordset i en eske, deriblant brev om Garvik, men hva de inneholdt «erindret provet seg ikke». Deretter brant Nordset «og brevene med». En tid senere, kanskje for en 30 år siden, var Hans Garvik på Falla i Fet, da han var gift med søster til Christopher Garvik og ville vinne garden til seg. Men da han ikke fikk noen brev, ble det ikke mer av det.
    Nils Gunnersen Auli (56 år) visste sjøl en del og hadde hørt en hel del om slektslinjene av far sin. Gisle Haug avlet Otter Gislesen, som bodde på Seim. Otter var gift med Rønnaug og hadde tre sønner og to døtrer. Rønnaug ble som enke gift med Hans Christophersen som var farfar til Knut Seims enke Mari Ottersdatter. Da Garvik-folka engang var på Seim for å ordne med odelen, krevde Knut at de skulle legge fram bevis. Hans Garvik svarte at «hvis du ikke vil ha oss til odelsmenn, da skal du vel få andre eller vi skal forskaffe deg det. Det er like godt at du har oss som andre». Omsider talte Knut opp 35 daler, men holdt igjen 5 som de skulle få når de skaffet ham gamle odelsbrev.
    Et års tid etter kom Knut Seim til Nils på Auli, fortsatte Nils, og bad ham bli med til Garvik, for Knut ville dit og ha igjen de 30 dalerne. Knut fortalte at han hadde vært på Arnestad i Nes og fått odelsbrev som han skulle vise dem på Garvik «og te dem hva odel de har å selge meg i Seim». Nils unnskyldte seg og ble ikke med. Siden spurte han Knut hvorledes det løp av og fikk til svar: «Det som kommer i ulvemunn er ikke godt å få igjen». Nils Auli hadde også «hørt den tale», men visste ikke av hvem, at Hans Seim, Ola Hornes og Paal Aarstad hadde kjøpt gardene sine eller odelen til dem «av en frue på Kambo som skulle hete fru Jøran eller Gjørvil. Det ble også sagt at samme frue ble gift til Sverige».
    Nils Auli kom så i hu at han kort etter år 1700 hadde vært med Tosten Helgedagsrud til hans bror Kolbjørn Sjønnesen, stykjunker, da han kjøpte Aarstad av ham. Kolbjørn fortalte at Aarstad, Hornes og Seim kom fra «den frue på Kambo».
    Tosten Gunnersen Auli var vitne for de saksøkte og vitnet som broren om slektslinja. For over 30 år siden hørte han at faren og Hans Garvik talte sammen om Seim, da Hans ville løse inn odelen. Far til Tosten sa at «nå vil de løse inn Seim», men da det lå i fetrå og kongen og landherren ikke fikk skatter og rettigheter, var det ingen som brydde seg om det. Tosten hadde også hørt at Seim «med mere gods var kommet fra en frue på Kambo som hette fru Gjørvil».
    Christopher husmann på Øyen vitnet løytnant Anders Pedersen Wingers ord om at da de snakket sammen «om de sagn», sa løytnanten at «dersom Knut Seim hadde gard til meg da han gikk til Garvik, skulle jeg skaffe ham riktighet om hvem som er odelsmann til Seim». Peder Andersen fortalte ved samme tid at det i hans fars dager bodde «en frue på Kambo som hette fru Jøran». Hun var bl. a. eier av 15 lispund i Seim «og bygsel over hele pundet». Mari Seims bestefar Hans Seim løste det, og det var ikke mange penger Hans ga for jorda, men han betalte mange års landskyld som sto til rest fra hans formanns tid.
    Da Christopher husmann engang var på Garvik og tovet vadmel, kom Knut Seim dit og sa at han ville ha igjen odelspengene, for nå hadde han løst de rette odelsbrev inn på Arnestad i Nes. Christopher så ikke at Knut fikk noen penger. Da Peder Andersen snakket om Seim og fru Gjørvil, lå han i senga og hans daværende kone hos ham. Og talen begynte om Seimsskogen og Songnesskogen som gikk mot hverandre.
    Anders Pedersen Nust (45 år) vitnet det faren, løytnant Peder Andersen Winger, hadde sagt om «fru Jøran som bodde på Kambo». Hun eide med mere gods her i soknet 15 lispund i Seim med bygsel over 20 lispund. I sin ungdom da han var 14-15 år, så og leste Anders en kopi av en skifteforretning, «hvorefter bemeldte frue Jøran skulle ha arvet blant annet gods 15 lispund malt i Seim med bygsel over 1 skippund». Anders husket ikke hvem som hadde utstedt skiftebrevet, men arvetomten var Kambo. Papiret var i hans salige fars verge, men Anders visste ikke hvor det var blitt av.
    Hans Christophersen Hennis pantobligasjon til Gudmund Gudbrandsen Arnestad var på 80 dlr. mot pant i 15 lispund med bygsel over 1 skippund i Seim. Obligasjonen var datert 10.10.1667. Otter Hansen Hennis pantebrev på det samme var på 100 dlr. og var datert 15.09.1679. Per Jonsen Østensjø i Aker og Hans Sørensen Oppsal hadde 27.01.1687 utstedt pantebrev til Knut Larsen Seim på 5 lispund uten bygsel i Seim for 25 dlr. Saksøkernes foreldre hadde i 1705 gitt Knut Larsen brev på odels- og åsetesretten «paa det naa paastevnte skippund skyld».
    Dom i saken falt 13.08.1722. De to fra Garvik mente de hadde odelsrett til 20 lispund i Seim, men skiftebrevet datert Vaagstad i Nes 13.03.1631 viste at det da til arv bare falt 5 lispund uten bygsel i Seim. Da saksøkerne ikke hadde bevist at faren var eier av mer, fikk de ikke medhold av retten. Hans Christophersen var i 1667 eier av 15 lispund. Det var ikke bevist annerledes hvor han hadde fått det fra, enn at det etter vitners utsagn var kommet fra fru Gjørvil på Kambo. De 15 lispund med bygsel over 1 skippund skulle fortsatt tilhøre «Mari Ottersdatter og hennes ættlegg».

    I 1647 var Hans Seim eier av 20 lispund i Seim og Mariakirken av like mye. I 1722 mente de som vitnet at av parten til Hans Seim var 15 lispund kommet fra fru Gjørvil, mens 5 lispund var gammelt odelsgods. Det ble ikke lagt fram noe dokument som viste dette. Det eldste dokumentet var fra 1631 og gjaldt de 5 lispund. Vi vet at Gjørvil Fadersdatter i 1599 ga alt jordegodset sitt i Norge til kronen, så overdragelsen av de 15 lispund må i tilfelle ha skjedd før det året. Mariakirken eide alt i 1542 20 lispund eller 1 skippund i Seim, så ikke noe av det hadde kommet fra fru Gjørvil.

    Svartedauden «den store manndauen» er den største farsotta som har herjet landet i historisk tid. Den kom til Bergen sommeren 1349 og nådde Østlandet samme året og vinteren etter. Ifølge samtidige islandske kilder var over to tredjeparter av menneskene i landet døde da farsotta hadde rast fra seg våren 1350. Utover i siste halvdel av 1300-tallet ble landet herjet av flere farsotter. Alt i 1356 var det en stor epidemi, og i 1359-60 herjet en ny koppeepidemi. Den rammet særlig barn og ble kalt "den store barndauen". Virkningene etter svartedauden var enorme, og de nye farsottene i det nærmeste hundreåret holdt folketallet nede i mange mannsaldrer. Først etter 1450 tok folkemengden til å øke igjen, men helt til 1550 gikk det svært smått.
    Det var de små og dårlige gardene og de som lå avsides til, som ble forlatt. Mange av de større gardene var i gammalnorsk tid blitt delt i to eller flere bruk. Nå ble en hel del av dem slått sammen igjen. De menneskene som overlevde i utkantene av hver bygd, flyttet inn til bygdesentrene. Det var altså ikke bare direkte p.g.a. farsottene at gardene ble liggende øde, men indirekte også: Folk som hadde bodd på små og avsidesliggende bruk, passet på å få bedre garder. Dermed ble bruket de flyttet fra liggende øde.
    Nedlegginga av garder og omflyttinga av folk mot sentrum av bygdene tok slutt omkring midten av 1400-tallet. Bygdesamfunnet fant da en form som i det alt vesentlige var uforandret i vel hundre år. De fjernere ødegardene ble sætrer og uthavner, og de som lå mellom gardene ble heimehavn og slåttland.
    I løpet av 1500-tallet begynte det å bli bevegelse og liv i det innestengte og stillestående samfunn som bygda hadde vært i tida etter svartedauen. I første halvdel av hundreåret var folketallet økt så mye at det var en del folk som kunne ta til med å rydde noen av de nedlagte gardene.
    Det er ei helt anna bygd vi har for oss i 1660 enn 150 år før. Ikke bare gjenryddinga av ødegardene viser det, men også nye virksomheter og ny kontakt utad. Særlig var det sagbruk, skogsdrift, tømmerfløting og tømmersalg som skapte pengefortjeneste og nye impulser som rusket kraftig opp i naturalhusholdningen og mange gamle vaner i et innestengt bygdesamfunn.
    I de norske bygdene fortsatte livet på samme vis etter 1660 som før. Forandringene var få og nesten umerkelige. Kriger kom med kortere og lengre mellomrom. Krigen som sluttet i 1660, førte fram noe helt nytt på det høyere plan - eneveldet ble innført.
    Odalen hadde merket krigen på mange måter. Soldater var utkommandert, soldater fra andre kanter av landet ble innkvartert, levering til festningen av korn, høy og matvarer ble påbudt, og bøndene var stadig utskrevet til transportkjøring.
    Borgerne, dvs de som hadde handel og handverk til hovednæring, begynte på 1600- tallet å spille en mer framtredende rolle i det politiske liv enn før. Først og fremst dreiv de med trelasthandel, sagbruksdrift og bergverksvirksomhet. Bøndene i Odalen fikk mye med borgerne å gjøre. På 1600-tallet, og enda mer i hundreåret etter, solgte de tømmer til borgerne både i Kristiania, Fredrikstad og Halden. Og de hogg for dem og fløtte for dem.
    Omkring 1670 var det økonomisk så dårlig at flere måtte gå fra gardene sine. Tingbøkene har ved disse tider lange lister over gjeld som odalsbøndene hadde til byborgerne. Tross høgmælte klager og det store skattetrykket klarte de aller fleste bøndene i Odalen seg like godt som i nabobygdene.
    Tallet på gardsbruk økte lite etter 1700. Og en stor del av dem som stiftet nye familier måtte slå seg ned på husmannsplasser.
    Det var mange vanskelige år på 1600-tallet, med pest i 1603 og 1654, med krig flere ganger, sist i 1675 - 79, og den rammet Odalen hardt. Mange garder ble plyndret og ødelagt av svenskene. Mange bygdefolk hadde også fått dyrere vaner enn før. Karfolka ville ha tobakk og brennevin, kvinnfolka klær av kjøpetøy, i alle fall til selskapsbruk. Og så ville de ha det finere i stuene sine enn før. Alle disse kravene imøtekom kjøpmennene i byen. Som betaling fikk de jordbruksprodukter og tømmer. For de aller fleste var det skogen som ga kontanter. 1