Biografi - Biography

Baglerhøvding.
Født omkring 1184.
Død 1218.

    Fra Mogens Bugges «Våre forfedre»:
  «Andres Simonsson (* ca. 1184 - † 1218). Ridder. Ble 1204 tatt med som gissel til Danmark av kong Valdemar. Kom hjem derfra 1218.
    Kom i februar 1218 som baglerhøvding i kamp med Slittungerne ved Tønsberg, ble såret og døde ikke lenge etter.» 1

    Fra Lars Løbergs «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571»:
    Andres (* ca. 1184 - † 1218) var sønn til Simon Kåresson († 1189) og Margreta (nevnt 1179 - 1189), datter til Arne Kongsmåg på Ståreim og dronning Ingrid Ragnvaldsdotter, enke etter Harald Gille († 1136).

    Andres hadde sønnen
Gregorius (* ca. 1209 - † 1246), lendmann.

  «Gregorius' far, stormannen Andres Simonsson, var sønn av den i sagaen omtalt som godsrike Simon Kåresson fra Orre på Jæren, noe som kan bidra til å forklare at Gyrid Andresdotter i 1291 var hjemmehørende i Stavanger bispedømme. Simon var i sin tur gift med Margrete, datter av Arne kongsmåg på Ståreim og den vidløftige Ingrid Ragnvaldsdotter, svensk fyrstedatter og norsk dronning.» 2

    Fra norsk Wikipedia:
  «Andres Simonsson († 1218) var en baglerhøvding i borgerkrigstiden i Norge.
    Han var sønn til Simon Kåresson († 1189), leder for vårbelgene, og bror til Filippus Simonsson, baglerkonge 1207-1217.

    Andres omtales først i Baglersagaene. Her fortelles det at Andres kom til broren Filippus i Tønsberg, og krevde hevn i form av bøter fra mennene som drepte deres far, Simon, i 1190. Filippus klarte imidlertid å snakke broen fra det, og ble dermed svært populær (Håkons, Guttorms og Inges saga, kapittel 46).

    Andres dukker senere opp i Håkon Håkonssons saga i 1218, som en av baglernes høvdinger etter Filippus' død året før (Håkon Håkonssons saga, kapittel 28).
    Våren 1218 kom opprørsgruppen slittungene til Tønsberg, og det ble et slag mellom dem og baglerne. Både Andres og Arnbjørn Jonsson, en av de andre baglerhøvdingene, ble skadet.
    Kort tid etter døde Andres av sårene han fikk i slaget. Han ble gravlagt ved Hallvardskirken i Oslo (Håkon Håkonssons saga, kapittel 36-37).

    Andres hadde sønnen
Gregorius Andresson (* 1209 - † 1246).

    Gregorius ble senere gift med Cecilia Håkonsdatter, datter til kong Håkon Håkonsson (norsk konge 1217-1263).» 3

    Fra Snorre Sturlassons «Håkons, Guttorms og Inges saga»:
  «46. Kong Philippus holdt nu sit rike i fred og ro. Hans bror Andres Simonssøn kom til ham fra Danmark, og kongen tok vel mot ham og gav ham store sysler. Andres mindtes, at Tunsbergmændene hadde dræpt hans far, og gav Torlak Ulvgestssøn, Ulv Svarte og alle, som hadde været med i slaget ved Bristeins, sak derfor. Da de spurte dette, søkte de hjælp og trøst hos kong Philippus. Kongen tok dem i forsvar og sa, at han hadde tilgit dem denne sak og lovet at holde dem fri derfor, dengang de tok ham til konge. Andres holdt paa, at siden de var sambaarne brødre baade paa fædrene og mødrene side, kunde kongen ikke negte ham landets lov og forholde ham hans ret til at ta bøter efter sin far likesaa vel som kong Philippus. Men kongen la slik hug paa bøndernes sak, at han tok fra sin bror de sysler, som han hadde git ham, og lot ham ikke ha mere end to mænd til sin tjeneste. Andres maatte da la det være, som kongen vilde. Kong Philippus blev meget vennesæl hos almuen, fordi han paa denne vis stanset denne store sak, som ellers vilde ha gjældt mange mænds liv og lykke.»

    Fra Sturre Sturlassons «Haakon Haakonssøns saga»:
  «28. Saasnart kongen og jarlen hadde læst brevet, gjorde de sig rede, saa fort de kunde, og hadde vel 40 skibe, og de fleste store. Jarlen og kongen hadde et skib sammen, som het "Ognarbranden" og var paa 25 rum. De fór østover efter Mariamesse fyrre og fik god bør. Baglerne var alle østenfor fjorden, da birkebeinerne kom til Viken. Disse var baglernes høvdinger: herr Andres, bror til kong Philippus, Ragnvald Hallkelssøn, søstersøn av kong Magnus, og Arnbjørn Jonssøn. Mange andre gode mænd var med baglerne. Biskop Nikolas og nogen sveitehøvdinger med ham hadde lagt sig helt nord i Luesund. Da kong Haakon og Skule jarl kom seilende øst i Viken, rodde biskop Nikolas dem imøte, og de traffes inde ved Rossanes. Det blev da sat grid mellem birkebeinerne og baglerne. Siden kom baglerne østenfra over fjorden, herr Andres, Ragnvald, Arnbjørn og mange andre. De la sine skibe ved Gunnarsbø og gik derfra til byen. Møtet mellem dem stod i Mariakirken i Tunsberg. Der blev det nu samtalt om mange saker mellem baglerne og kong Haakon og jarlen. Baglerne bød sig til at gaa Skule jarl til haande, naar de fik ha slik hæder, som de før hadde hat. Baglerne krævde ogsaa den del av landet, som de i forveien hadde, og sa, at de ikke let kunde tro birkebeinerne for det gamle fiendskaps skyld. Men tilslut blev det avgjort, at baglerne den vinter skulde ha halvdelen av de sysler, som Philippus før hadde hat, og at de fra begge sider skulde sende mænd nord til erkebiskopen, og at han skulde stadfæste dette og sætte fred mellem dem næste sommer. Paa birkebeinernes vegne fór Gregorius Jonssøn og Dagfinn bonde, men av baglerne Eindride Bekkill og Grunde fehirde. Kong Haakon og Skule jarl satte mænd i de sysler, som faldt til dem i Viken. Siden blev det stevnt Haugating, og der blev det git Haakon kongsnavn. Derefter sendte kongen og jarlen størstedelen av hæren nordover. Men selv fór de øst over Folden og holdt Borgarting og derfra til Stovn i Vetta herred og holdt ting der, og videre til Hornbore ting, og helt øst til Elvebakken. Paa alle disse ting blev det git Haakon kongsnavn, og folk i hele Viken utredet fuld almenning med god vilje og gaver ovenikjøpet. De sat en lang stund i Konungahella om høsten.»

  «36. Da de birkebeiner, som var i Viken, spurte, hvad slittungene tok sig til, steg de straks ombord paa sine skibe og fór sydover for at lete efter dem [1218]. Deres sveitehøvding var Guttorm Gunnessøn, Lodin Paalssøn, Lodin Gunnessøn, Hallvard Bratte, Ivar Utvik, Karl Svange; der var ogsaa baglerne Andres og Arnbjørn. Da de kom syd i Viken, fik de høre, at slittungene hadde faret til Halland. De stevnte da sydpaa efter dem og fandt dem et sted, som heter Bardafjord. Slittungene visste ikke av noget, før skibene kom sættende ut for havnen. De løp straks op paa land og flygtet unda. Birkebeinerne og baglerne tok deres skibe og alt, som var ombord paa dem, men ingen folk.»
  «37. Ikke længe efter la herr Andres sig syk. De saar, han hadde faat paa Gunnarsbø, gik op og tok til at svulme op og trutne. Da han kjendte, at det led mot enden, lot han skrive et brev til Skule jarl; i det stod venskapsord som de, de før hadde talt med hverandre. Han sendte ogsaa jarlen sverdet Skarde og et guldlagt skjold. Litt efter døde herr Andres. Hans lik blev flyttet til Oslo og jordet i Hallvardskirkegaarden. Folket sørget meget over hans død.» 4