Page 13 - Min biografi

07.09.2018 Biografi - Tore Nygaard Side 13

finske operasangeren Kim Borg (bass) sang opera-arier og romanser. Det ble for meg en introduksjon til en
helt ny musikkverden.
I de to første månedene på Akershus Festning tjenestegjorde jeg som legeassistent ved sesjonen. Dette var
en interessant tid.
På kontoret hadde vi ellers en kaptein som tydelig markerte sin forakt mot oss som «bare» var «Stridende
C» eller «Arbeidsdyktig A», som det het den gang. Stor var derfor vår skadefryd, da han fikk oppdraget å dele
ut skyttermerket i bronse til 4 av oss 5 menige, alle bortsett den han selv hadde utnevnt til korporal! Det
militære skarpskyttermerke var et ferdighetsmerke for skyting med gevær og karabin og ble tildelt i bronse
etter 1. gangs god eller utmerket skyting. Det var vist gjennomsnittlig mindre enn 30% som tok dette merke
under rekrutt-tiden, og hos oss var det 80%!
Vi hadde skutt med den tunge Garand-rifla, en slik hadde jeg også hjemme under tiden på Akershus. Hver
uke måtte vi ta den med for kontroll av at den var rengjort og smurt. Det gikk bra å ignorere dette under det
meste av tiden på festningen, men mot slutten ble det oppdaget at vi ikke hadde gjort hva gjøres skulle.
Det ledende norske jazz-orkester i 50-årene var «The Big Chief Jazzband» som debuterte i 1952 med
trombonisten Gerhard Aspheim som leder. Han gjorde «rep-øvelse» på krigskommissariatet samtidig som jeg
var der, og det var jo svært spennende å høre ham fortelle om improvisasjoner og fraseringer.
Under tiden på festningen leste jeg på et år til Eksamen Artium, reallinjen, ved Oslo Sprogskole på
kveldstid. Dette innebar lange dager, først på festningen under kontortid, så en rask middag og deretter på
skolen omkring 5 timer hver hverdagskveld. Dertil måtte jeg jo gjøre alle lekser jeg fikk på skolen. Selv på
lørdagene måtte jeg i vei, av alle ting for undervisning i gymnastikk!
Det gjaldt å få mulighet til å lese mens jeg var på festningen under dagtid. Jeg arbeidet for en løytnant
som var ansvarlig for hjemmevernet, og skulle - på basis av innkomne brev - ta frem hullkort med data for
berørte personer når det skulle gjøres forandringer i rullene. Så skrev jeg manuskript til svar etter diktat av
løytnanten, hvoretter en sekretær skrev inn dette på de innkomne brev. Det var, for å si det mildt, ikke stor
variasjon i disse diktater. Minst 90% gjaldt flytning, sletting i rullene av en eller annen grunn eller lignende
rutineærender. Jeg tok raskt frem standardblanketter som jeg stensilerte opp, og hvor det var plass til navn og
annet. Så fylte jeg selv i disse feltene, og ga resultatet til løytnanten. Han kunne nå «ta livet med ro», og jeg
fikk mulighet til å lese lekser. Det hører med til historien at når vi fikk ny sjef på kommissariatet, ble jeg
spurt om «hvorfor i all verden» mine blanketter ikke ble brukt som svarbrev. Dermed forsvant også en
sekretærtjeneste!
Når jeg gikk opp til eksamen som «privatist» i mai/juni 1958 omfattet denne alle skriftlige fag for fjerde
såvel som for femte klasse. Jeg måtte også opp i samtlige muntlige fag og i gymnastikk.
Min eksamen førte til uenighet mellom personalsjef og fagforening om hvor mye min eksamen skulle gi i
lønnspålegg. Da jeg hadde gått på en ett års «aftenskole», som bedriften uttrykte saken, skulle min eksamen gi
1/3 av denne tid. Fagforeningen pekte på at dette normalt var en to års utdannelse, og at jeg derfor skulle ha
et tillegg på halve denne normale tiden, dvs ett år. Det ble som fagforeningen forslo.

I begynnelsen av 1959 sluttet jeg på Skabo og begynte et 21 år langt arbeide i Den norske Creditbank. De
første årene arbeidet jeg i bankens avdeling for internasjonal valutahandel. Etter hvert fikk jeg mange
spennende oppgaver i banken.

Fra slutten av 50-årene var vi med i ungdomsklubben i Tøyenkirken. Det var et hyggelig miljø med
forskjellige aktiviteter. På en hybel i kirken bodde Sverre Olsen som leste teologi. Ferdigutdannet ble han prest
ved ,marinebasen i Horten.
Til basen kom det en gruppe etiopiske og eritreiske marineoffiserer fra den etiopiske marinebasen i Masawa
for videreutdannelse i Norge. Vi besøkte Sverre og ble gode venner med en av offiserene, Bekele Haile, som
var fra høylandet nær Addis Ababa. Det var hans første opphold utenfor Etiopia og han fant at overgangen var
meget stor. Vi hadde mange interessante samtaler om kulturforskjellene mellom Etiopia og Norge.
Det var tydelig at det på den tiden var meget uvanlig mennesker med annen hudfarge i Oslo. Bekele var
ganske brydd da han ble beglodd når han skulle kle av seg på overkroppen i forbindelse med at vi skulle ta et
bad i fjorden. På en tur mellom Moss og Horten satt to voksne damer seg, en på hver side av Bekele mens en
tredje skulle ta et bilde. Bekele spurte om de trodde han var en statue siden de ikke behøvde å be om
tillatelse. I en taxi mellom Horten og Tønsberg ville sjåføren omvende Bekele og spurte om han visste at han
var født av Gud? Bekele repliserte at han nok var født av sine foreldre, og når han var framme fortalte han
sjåføren at hans religion - han var koptisk kristen - hadde eksistert i 700 år før kristendommen kom til Norge!
Bestefar - som bodde «over gangen» for oss - døde i januar 1960 og gårdeier Syvertsen spurte da om jeg
ville overta hans leilighet. Det var ikke lett å få tak i leilighet ved den tiden heller, så jeg takket ja. Husleien
var 55 kroner i måneden.
21.05.1960 giftet jeg meg med Reidun og det var «Sverre Prest» som viet oss. Vi flyttet inn i leiligheten
etter bestefar. Den besto av to rom og kjøkken med kaldt vann. Fortsatt var det utedass nede på gården. Etter
en tid kunne vi kjøpe vårt første kjøleskap, dette var et stort fremskritt!
Leiligheten hadde «tilhørt» vår familie helt siden mine oldeforeldre flyttet inn til daværende Christiania i
1877. Da jeg skulle rydde i min «arvede» kjellerbod, hvor det ble oppbevart koks og ved til oppvarming av
leiligheten, stakk noen trepinner frem. Det var delene til en komplett spinnerokk! Etter rengjøring og