Biografi - Biography

Født omkring 1380.
Død omkring 1461.

    Haldor var sønn til Sigurd Haldorsen Listad (~1345 - <1429) og
                                     Sigrid Sigmundsdatter.

"

Sleketstavle i Engebret Hougens «Ættesoge for Gudbrandsdalen», bind I, side 56 – Omarbeidet.

    Han må være født omkring 1380 og har i ungdommen gått i tjeneste hos sine slektninger på Sandbu.

    Ellers er det ganske spesielt at han er nevnt 34 ganger i gamle brev, men ikke et ord er sagt om hans ætt.

"

Hans segl finnes under et diplom fra 5, februar 1461 (DN VIII 370).

    Det er ikke kjent hvem Halldor var gift med, men ifølge Engebret Hougen hadde han hadde tre barn, en sønn og to døtre.

    Vi kjenner ikke sønnens navn, men han hadde ikke barn. Han levde i 1516, for i erkebiskop Olaf Engebretsens Jordbok, side 93, står det:
  «Item Solgyme liggendis ved Breden i Fron udi Gudbrandsdalen som Haldor Sigurdssons datter og sønn gaffue til sancte Olaf MDXVI».
    De har altså gitt gården Solgjem til Olavskirken i Nidaros i 1516.

    Engebret Hougen skriver:
  «Dottera skulle me kjenne. Hustru Birgitte, enkja hans Lasse Henningsson Munk, levde enno i 1519.»

    Her blandes en av Haldors døtre med ukjent navn sammen med Hustru Birgitte Henningsdatter som var hans datterdatter i et av døtrenes ekteskap med Henning Guttormsen Blakar «av Vaaben»! Det er trolig følgende hendelse 06.02.1519 som har ført til misforståelsen:
    Birgitte, som da levde som enke etter Lauritz Olavsen Blakar [Munk], kjøpte gården Bustad i Skidaker av sin søstersønn Henning Stensen. Det fremgår av diplomet at Birgitte hadde vært gift med en Lauritz, da hennes sønn her nevnes en gang som «Hening Laurentssön Munk».
    06.02.1519 på Blakerarv (DN III 1078). – Sammendrag i Diplomatariet:
  «Tre Mænd kundgjöre, at Hening Steinssön tilböd sin Modersöster Hustru Birgitte og Hening Laurentssön Munk at kjöbe Gaarden Bustad i Nordhered, som de og gjorde, for at den ei skulde komme fra Ætten.»

    Engebret Hougen uttrykker selv viss usikkerhet:
  «Men at Lasse Henningsson Munk åtte Blakar i 1480 er heilt visst, og etter folkeminnet var kona hans, hustru Birgitte, tå Eldjarnætta. Det er nok óg, etter det som er lagt fram ovanfor, rett på ei vis. Eldjarnætt var det nok ikkje, men det var iminste same folket. Ein må elles seia at i fall hustru Birgitte var dotter åt Halldor Sigurdsson, må han ha vore noko gamal då ho føddest, for Lasse Henninigsson kan knapt vera fødd før ikring 1445. Det kan difor vera mogeleg at hustru Birgitte var dotterdotter åt Halldor Sigurdsson og at mor hennar har vore gift med ein mann tå Eldjarnætta. Det er berre ikkje godt å skjøna kven det skulle ha vore.»

    Birgitte, var i følge Finne-Grønn gift med en Lasse Henningsen og sannsynligvis av Elgjarn-ætten. Dette er ikke korrekt!
    Vigerust: Fra «Hustruer og jomfruer og deres gårder»:
  «Hustru Berette på Blakar i Mo sogn i Lom prestegjeld, Gudbrandsdalen, 1519 6/2, DN III nr. 1078.
    Enke etter Lass Munk Olavsson og mor til Henning Munk Lasson.»

    Av et diplom datert Moen på Lom 26.03.1415 fremgår det at Haldor da bodde på Blakar som han nok drev for sysselmannen Hallvard Alvsen (DN X 125, «Regesta Norvegica» IX, nr. 1075):
  «Domsbrev utstedt tirsdag etter marimesse i langfasten av Magnus Torgilssson, Torgeir Trondsson, Torstein Aslaksson, Stefan Bergsveinsson, Olav Pålsson og Engelbrekt Birgersson:
    De var samme dag til stede på Moen, rette stevnestue på Lom, da Halldor Sigurdsson på Blakar klaget over at Sørkve Steinfinnsson på Mork mot hans vilje hadde fisket i Smådalsvatnet, og han la fram brev som hustru Ingegjerd på Blakar hadde ervervet fra herr Håkon, Norges konge. De frakjenner da Sørkve rett til fiske og seterstø i Smådalen og forbyr til evig tid enhver å setre eller fiske der uten samtykke fra Blakars eiere.
    Beseglet av utstederne».

    Denne seterdalen i heimfjellene sør for Kvitingskjølen på 1200 meters høyde har nok vært et verdifullt tillegg til hjemmehagen og hjemmesetra, og ørretfisket var vel ikke mindre der enn i de andre høyfjellsvannene ved Jotunheimen.

    Fra «Norske Gaardnavne» av O. Rygh:
    Gård nr. 35 Blakar. Skrives «a Blakararfe» ca. 1299 (DN I 90), «a Blakararfue» i 1342 (DN X 48), 1346 (DN VIII 153) og 1361 (DN X 63), Blakararf (Akk.) i 1429 (DN X 151), «a Blakerarfue» i 1432 (DN II 711), Blakaraf, «a Blakarafue» og Blakararfwe i 1439 (DN X 168), «a Blakararue» i 1452 (DN X 208), Blakerarff i 1519 (DN III 678), Blager i 1578, Blacher 01.01.1604 og Blager i 1668 og 1723.
  «Blakararfr; sidste Led arfr (se Skiaaker GN. 49). Første Led synes ikke at kunne være andet end blakar, Gen. af et Hunkjønsord blok. Af lignende Navne kjendes kun Bygdenavnet Blakar paa Romerike, maaske opr. Gaardnavn (Bd. II S. 174), og Blakanes, en Odde ved Sørjærfjorden i Osen. Kunde maaske hænge sammen med blaka, flagre, blaffe.»

    Eier av gården ble han først en tid før 16.01.1429 da han på Sundbu ba Paal Hallvardsen godkjenne det jordskiftet han hadde gjort med Hallvard Alvsen (DN X 151, «Regesta Norvegica» X, nr. 895):
  «Þet skal ollom godom monnom kunnikt væra at ver Rolandh Gotdzskalkssson soknaprester a Wagha Arne Amundesson Þorstein Paallssson Omunder Niclisson ok Eiriker Biorns sson logretto men þer sama stadz at meer warom j medall loptstofwonne j sydre Sunbw som ligger a Wagha j nørdra luttanum j Gudbranz dolum vm sunnedæginom nest firir Antwnsmesso a fiøratikta are rikis wars vyrdeligs herræ, herra Eiriks med gudz naad Norigs konungs sagom ok hørdom a at Haldor Sigurdersson sporde Paall Halwordzsson wm han wilde samþykkia þaw jærdeskipte sæm Halfuorder Alfssson fader hans giorde med adernempdom Haldore, samþykta þa fyrnempder Paall med ja ok handerbande þet sama jærderskipte som fyrnempder Halfworder hans fader giorde med forda Haldore afhende þa Paall adernempder med samre handerbande opnempdom Haldore Blakar arf som liger i Loom j Moo kirkiu sokn ok iij kwalægur j nørdzsta Stawrust ok j samre sokn nørdra luttanom j G(u)dbrandz dolum frialst ok hæymalt firir hwariom manne fra sig ok sinom ærfuingiom til honom ok hans ærfuingiom til eygo ok alz afrædis med allom þæim luttom ok lunnindom som til þæire adernempdra jærdre liger æder lægit hafwer fra forno ok nyo wttan gardz ok jnnan. fik þa opnempder Haldor Sigurdersson titnempdom Paalle apter med samre ja ok handerbande swa mykkla jordh som hustrv Gertrud Palsdotter atte j Hawgh ok j Bringgo ok j Yttrænne j Dals kirkiu sokn som liger j Sogn j Lustre med allom luttom ok lunnindom epter þuj sem fyrre er skilt med fyrnemdra handerbande. ok med þæim skilmalle at jordh skal adra frælsa huar adræ frelsæ vm med logom verder af sokt. til meer sanninde setto ek Pall Halwordz sson mit jnsigle med þerssom godom monnom jnsiglom som fyr ere scrifner a dægi ok are sæm fyr sægir.»
Tillegg:
Bagpaa med Haand fra 17de Aarhundrede: Byttis breff for Blager.     Sammendrag:
  «Vitnebev om stadfesting av makeskifte, utst søndag før antoniusmesse av Roland Gottskalksson, prest på Vågå, og lagrettemennene ssr Arne Amundsson, Torstein Pålsson, Ogmund Nikulasson og Eirik Bjørsson:
    Samme dag var de til stede i sønste loftstua i søndre Sandbu på Vågå i Nord-Gudbrandsdalen da Halldor Sigurdsson spurte Pål Hallvardsson om han samtykket i makeskiftet Hallvard Alvsson, hans far, hadde gjort med Halldor.
    Pål ga sitt samtykke og avhendet til Halldor Blakar i Mo sogn i Lom og 3 kyrleier i nørdste Staurust sst med alle tilliggender.
    Mot dette ga Halldor Pål det hustru Gjertrud Pålsdatter hadde eid i Hauge, Ytri og Bringe i Dale sogn i Sogn, med alle tilliggender.
    Makeskiftet sikres gjennom gjensidig vanhjemmelsklausul.
    Beseglet av utst, og medbeseglet av Pål Hallvardsson.
    Orig. (perg): På gården Blakar på Lom (1880).

    Det er inget sted nevnt at han hadde noe offentlig ombud, men i et brev Hallvard Alvsen skrev 08.01.1429 på Sandbu kort tid før han døde, ga han Halldor kvitt for det ombud han hadde hatt for ham og håpet at han fikk leve så lenge at han kunne lønne ham mer for hans tjeneste (DN X 150, «Regesta Norvegica» X, nr. 892).
  «Vitnebrev om kvittering for ombud og tjeneste, utst lørdag før briktivamesse av Roland Gottskalksson, prest på Vågå, og lagrettemennene sst Torstein Pålsson og Ogmund Nikulasson:
    Samme dag var de til stede i sønste loftstua i søndre Sandbu på Vågå i Nord-Gudbrandsdalen da Halldor Sigurdsson ba sin husbonde, Hallvard Alvsson, kvittere ham for det ombudet og de oppgavene han hadde hatt på hans vegne.
    Med samtykke fra sin sønn, Pål Hallvardsson, kvitterte da Hallvard ham med håndtak og sa at han hadde tjent ham som en dannesvein [dandhe swen - Dándi = Rettskaffen og dyktig], og dersom de fikk liv sammen, skulle han ære ham enda mer for hans tjeneste.
    Beseglet av utst.»

    Han må ha stått høyt i kurs hos Hallvard, for slike lovord er ganske sjeldne i gamle brev. Han har derfor muligens vært lensmann for sysselmannen.

    I 1451 – sted og dag er ikke nevnt – gjorde Halldor et jordbytte med Gudrid Paalsdatter [List], slik at han fikk Nigard Romsaas i Brekkom, Ringebu, mot at hun fikk 3 kyrleier i «Binnestad paa Skedakerstranden på Lomb» (DN III 564).
    Gudrid var søster til Torstein Paalsen [List], og utgiverne av Diplomatariet har ikke vært oppmerksom på at hun var født omkring 1385. Hun kunne derfor ikke ha vært enke, dertil med voksne barn i 1402. Men det er nå ikke så stor forskjell på årstallet MCCCCLI og MCCCCII, så det er lett å gjøre feil.
    Grunnlaget for dette jordbyttet må ha vært at Romsaas var gammel odersjord i Halldors ætt. Hans farfar(?). Halldor Gudbrandsen, solgte før 04.02.1341 3 øresbol i gården til Vesete på Romsaas og Kolbjørn (DN II 241, «Regesta Norvegica» V, nr. 407), og 13.01.1349 solgte en Bjørn Østensen og hans hustru, Herborg Arnesdatter, 2 øresbol i samme gård til Eirik Josteinsen (DN III 264, «Regesta Norvegica» V, nr. 1115).
    Det må ha vært i forbindelse med dette at Eirik (Josteinsen) på Romsaas 12.01.1390 på Hilstad i Ringebu fikk Tore Baardsen til å oppta vitneprov av Sigurd Halldorsen og Sigrid Sigmundsdatter, at Anders Sigurdsen og Sigrid, som det var falt arv etter, hadde vært søsken på morsiden. Dertil vidnet Gyrid Einarsdatter og Sigrid Sigmundsdatter at Anders Sigurdsen hadde festet Ragnhild Ivarsdatter. Dermed bevitnes at Grim Andresen er ektefødt (DN VI 329, «Regesta Norvegica» VII, nr. 1574).
    Når vi nå vet at Gudrid Paalsdatter var gift med en Eirik, kan det tolkes slik at han var sønnesønn til Eirik Jostensen og at Halldor Sigurdsen har hatt odelsrett etter Halldor Gudbrandsen, selv om kildetilfanget her er meget tynt.

    Det er ikke grunn til å tro, og det finnes intet som tyder på slektskap mellom Halldor Sigurdsen og de som satt på Blakar før ham.
    En Sigurd Ulvsen levde på Blakar 04.08.1361. Han var gift med Ingegerd Olavsdatter som var enke etter Helge Skark Erlingsen på Blakar. Etter at Ingegerd giftet seg med Sigurd Ulvsen ble hun kalt «Hustru», så han må ha vært en håndgangen mann.
    Det hadde vært rimelig om Halldor Sigurdsen hadde vært sønn til Sigurd Ulvsen, men dette er ikke mulig. Halldor levde helt sikkert i 1451, og var antagelig i live i 1461, hans barn levde i 1516. Selv om en kan gå ut fra at de da har vært gamle folk, kan Halldor ikke godt være født før 1380, for en kan se at han var voksen, men enda en ung mann, da han kom i tjeneste hos Hallvard Alvsen omkring 1410-15. Men i 1380 hadde Sigurd Ulvsen alt vært død i 12 år eller mer. Dertil er det klart at det var Hallvard Alvsen som eide gården etter Hustru Ingegerd, antagelig ved kjøp.

    Halldor er nevnt som lagrettesmann og vidne på brev flere ganger: 09.04.1428 på Sunbu (DN VIII 281), 21.01.1430 på Ullensyn (DN IX 251), 07.04.1432 på Blakararf (DN II 711), 07.04.1436 på Moen i Lom (DN XVI 103), 14.09.1436 på Mo i Lom (DN VIII 297), 17.01.1437 på Lom (DN IX 268), 14.03.1437 på Mo i Lom (DN IX 270), 12.01.1442 på Sunbu (DN III 769) og 08.02.1443 på Ullensyn (DN IX 287).

    21.09.1442 bekreftet Paal Hallvardsen på Skaaden ett jordbytte mellom sønnen Guttorm Paalsen og Halldor Sigurdsen som fikk 19 øresbol i Stalsbjør på Tretten, mot å gi fra seg Nigard Bjørke på 1 markebol, 10 øresbol i Flatmo og 6 øresbol i Sandvik (DN III 772).
    Jorden i Nigard Stalsbjør, bortsett fra 1 øresbol, byttet Halldor alt 04.09.1444 med futen, ridderen Herr Benkt Harniksen og fikk i stedet Nordigard Bø i Gausdal (DN VIII 322).

    Utdrag - Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter.
                                                III Sudrheim-ætten. 2. NST VIII, side 273-275.
  «... Forøvrig testamenterte hustru Gjertrud forskjellig jordegods til Alv Halldorsson, Halldor Sigurdsson og Haakon Sigurdsson av hvilke den førstnevnte uttrykkelig sies å være hennes frende, hvad imidlertid også de to sistnevnte helt utvilsomt må ha vært (DN II 750, III 694, VIII 287). Hustru Gjertruds hensikt med disse gaver, som må gjelde gods hvortil hennes ovennevnte slektsarvinger ingen odelsrett har hatt, har sikkert vært å forebygge rettstvister mellem hennes fedrene og mødrene slektninger.»

    De brev det refereres til er følgende:

      09.04.1428 på Sandbu (DN III 694, «Regesta Norvegica» X, nr. 834) – Sammendrag i «Regesta Norvegica»:
  «Vitnebrev om jordgave, utst. av Hallvard Alvsson, Roland Gottskalksson, prest på Vågå, og lagrettemennene Steinar Øysteinsson [Bratt] og Ivar Birgersson:
    Onsdag, torsdag og fredag i påskeuken var de til stede i sønste loftstua i søndre Sandbu på Vågå da hustru Gjertrud Pålsdatter, frisk til sinns om enn syk på legemet, med samtykke fra Hallvard Alvsson ga Halldor Sigurdsson det hun eide i Hauge, Ytri og Bringe i Dale sogn i Sogn, med alle tilliggender.
    Beseglet av utst.»

    13.04.1432 på Ullinsyn (DN VIII 287). – Sammendrag i diplomatariet:
  «Tre Lagrettemænd kundgjöre, at Hustru Gertrud Paalsdatter og Haakon Sigurdssön vist 15 Aar för hendes Död bestemte paa Sandbu, at den af dem, der levede længst, skulde have begge Markebol i Roaldstad paa Fron.»

    07.08.1442 på Skodin (DN II 750). – Sammendrag i diplomatariet:
  «Paal Halvardssön og Haldor Sigurdssön erklære paa Opfordring af Finn og Gudbrand Alfssönner, hvad de havde hört Hustru Gertrud Paalsdatter paa Sundbu ytre, da hun gav deres Fader Alf Haldorssön Ödegaardene Skard, Kværdal og Askehaug i Öyer, og hvad hendes Husbonde Halvard Alfssön dertil havde sagt.» 1