Ivar «Gamle» Gjesling av Sandbu
(1135..1150)-1200?

       
   

Ivar «Gamle» Gjesling av Sandbu. Født mellom 1135 og 1150. Død omkring 1200. Lendmann.
Gift .
Haavard Ivarsen Sandbu. Sysselmann.
Født omkring 1163.
Død før 1239.

    Ivar «Gamle» Gjesling av Sandbu (Sundbu) var lendmann i Gudbrandsdalen.

    Han er antagelig født ca. 1135, i alle fall ikke senere enn ca. 1150. Dette fordi han antagelig var en mann i sine beste år og ikke lenger helt ung, da han første gang stiger frem i lyset i 1177. Før ca. 1125 kan han neppe være født, for han levde rimeligvis til ca. 1200.

    «Gjesling» er ikke opprinnelig et ættenavn, slike ble ikke brukt i så gammel tid. Det var et personlig tilnavn og ble bare brukt sammen med Ivar-navnet. Senere ble det et ættenavn og ble da brukt sammen med andre mannsnavn.

    I kapittel 12 og 13 i «Sverres saga» fortelles det at kong Sverre Sigurdsen hadde samlet folket til Øreting i Trondheim, og at de ga ham kongsnavn der (ved jonsokleite i 1177).

    "

    Fra Norges Kongesagaer - Sverres saga, kapittel 12:
  «Efter dette vendte Sverre paany nordover til Trondhjem, og da de kom til byen, gjorde bymændene som det sømmet sig likeoverfor en konge: de ringte over hele byen og gik i procession imot ham. Siden lot kongen stevne Øreting (78), og nævnte dertil 12 mænd fra hvert av de 8 fylker, som er indenfor Agdenes, og da de kom, blev det git Sverre kongsnavn paa dette otte-fylkersting, og det blev tildømt med vaabentak (79), og land og undersaatter tilsvoret ham efter gammel landslov. Disse tidender fór hastig om og kom for kong Magnus og Erling jarl; de samlet straks en hær og styrte nordover langs med landet. Kong Sverre spurte dette og vilde ikke bie, men tok sine skibe og mænd, og de fór ut til Orkedalen; der satte de skibene op, satte ild paa dem og brændte dem alle op. Siden tok de veien til Oplandene, og da de kom over Dovrefjeld til Gudbrandsdalen, holdt de ting, og fra tinget drog de videre til et vand, som heter Mjors [Mjøsa] (80); men i Mjors hadde lendermænd samlet en flok, og de hadde 18 skibe. Der var der tre lendermænd, Hallvard av Saastad (81), Sæbjørn Sindressøn og
        Ivar Gæsling (82).
De hadde en anden flok iland, det var 1200 [1440] mand (83). Kong Sverre hadde 200 [240] mand; han raadførte sig med sine mænd om, hvad de skulde gjøre; men alle vilde kjæmpe. Kongen svarte:
  "Ikke synes jeg det samme som I, ti det tykkes mig her stor overmagt at kjæmpe med; jeg har større haab om paa anden vis at ta hevn end at gaa i slik en snare; ti jeg faar ikke mere hevn for min far eller brødre eller mange forfædre derved, at jeg blir fældet til jorden eller drevet paa flugt."
    Siden fór de efter kongens raad derfra to dagsreiser. Kongen sendte 40 mænd i forveien til Hadeland til det vand, som het Rond [Ransfjorden] (84), og de tok alle de skibe, som var der. Men da kongen kom efter, var der tre flokker samlet mot dem, tre hundrede [360] mand paa to steder og fem hundrede [600] paa et sted. Da skiftet kongen sin hær i halvdeler, han hadde selv et hundrede mand [120)] men det andet hundrede sendte han til Assur Balles (85) gaard, og der tok de gods til 20 mark guld. Mens de var borte, vilde ikke kongen sitte uvirksom og tok det raad at gaa med den flok, som var efter hos ham, imot den ene samling, som der var 300 mand i. Derefter rustet begge flokker sig med de midler, som til var, og gik siden imot hverandre. Men saasnart som birkebeinerne løftet sine vaaben, faldt det skræk i bondekarlenes bringer; de tok da et bedre raad: bad om grid for sig og kastet sine vaaben og viste saaledes sin rædsel. Kongen gjorde som før og gav grid til hver mand, som bad om det. Men da de, som hadde været i den anden samling, saa, hvorledes det var gaat deres lagsmænd, forlikte ogsaa de sig med kongen. Det blev da lovet ham slik lydighet som aldrig før paa Hadeland, og det blev stevnet ting der og avtalt forliksmøte. Dette møte var ikke ment uten svik av bønderne, ti de saa, at kongen hadde en ringe styrke, og tænkte paa at gaa imot kongen der paa tinget. Men den dag, tinget skulde holdes, kom de, som hadde faret for at ta Assurs gaard, tilbake; da var kongens hær større end bøndernes, og de turde da ikke ’lægge sine ord i en anden skaal’, end kongen vilde. Kongen la da paa dem slikt, som han syntes, og de gik ind paa alt. Det blev da regnet for, at de var forlikt; men dog prøvdes det som forut, at det var noget svik i sindet hos bondekarlene. De tok det raad at sende bud til Orm kongsbror (86), at han skulde fare ind fra Viken imot kongen; ti han holdt sig da paa skibe; de sa, at de skulde søke imot ham, om han vilde komme. Siden lot Orm samle en stor hær og lot store skibe dra op fra det vand, som heter Tyrve (87). Han vilde siden op i Rond imot kong Sverre, som var der paa skibe. Da var det saa avtalt, at det paa Hedemarken var 14 skibe i Mjors. Dette spurte kong Sverre. Han tok da det raad, at han lot, som om han vilde fare imot Orm, og sendte dit alle sine speidere. Men selv drog han med 40 mand til en skog, og de fældte trær. Ingen mand visste, hvad det skulde være til; men han hadde git sine mænd bud, at de skulde komme efter ham, og saa gjorde de og var der om natten. Men i dagningen næste morgen lød lurene; da stod hele hæren op, men ingen visste dog, hvad kongen vilde utføre. Og da mændene var klædt, satte han sin hær i verk og bød dem dra de skibe, som var i Rond, fem mil paa en vei, hvor folk aldrig før hadde faret med skibe (88). Nu trængtes det ikke at spørge om, hvad disse trær skulde brukes til, som kongen hadde latt fælde i skogen, for det var lunner (89). De stanset ikke denne færd, førend de kom til Mjors; og da de kom der, rodde de straks, raskere end det ventedes, imot de lendermænd, som holdt sig der. Deres møte endte paa den vis, at den "fik gagn, som Gud vilde." Kong Sverre drev nu bort alle sine fiender. Og da det var renset der, fór kongen til Hamar-kaupang (90) og holdt der ting. Der talte ingen mand imot hans vilje. Lendermændene flydde for kongen syd i vandet, og det var da langt imellem dem, ti Mjors er saa stort et vand, at det mere er som sjøen.»
Fotnoter:
78. (*) Tinget paa Ørene ved Nidelvens munding utenfor Nidaros (nu Bratøren) bruktes til
     hyldningsting.
79. (*) Tingalmuen vedtok beslutninger ved «vaabentak», d. e. ved at række sine vaaben i
     veiret eller ved at slaa dem mot hverandre.
80. Mjøsen.
81. Nu Saastad i Stange, Hedemarken.
82. Paa Sundbu (Sandbu) i Vaage.
83. (*) I Skaalholtsbok angives tallet bare til 700 (840).
84. Randsfjorden.
85. (*) Balle betyder maaske «den sterke». Han kaldtes ogsaa Assur Bilse («den svigtende«?).
     Han var rimeligvis lendermand og en av hovedanførerne for bønderne.
86. Kong Inges halvbror, uegte søn av hans mor, dronning Ingerid. (*) Han styrte paa Østlandet
     for kong Magnus.
87. Tyrifjorden paa Ringerike.
88. Nemlig opover «Kjølveien» til Einavand og derfra ned gjennem Hunnelven til Mjøsen
     (ved Gjøvik).
89. Lunner, d. e. ruller under skibene, naar de trækkes.
90. (*) Det gamle Hamar laa paa gaarden Storhammers grund i Vang paa Hedemarken.     Fra Norges Kongesagaer - Sverres saga kapittel 13:
  «Hallvard paa Saastad og andre lendermænd holdt et stort gilde paa Saastad, og han indbød til dette alle, som vilde komme, for at deres flok kunde bli saa stor som mulig. Det var paa den tid kirkemesse (91) dér; der var 300 [360] mand tilstede ved dette gjestebud, men dog kom flere end de, som var buden. Birkebeinerne fulgte ogsaa til kirkemessen og gjorde sig rede til kamp. Begge flokker fylket sine krigsmænd og gik saa imot hverandre og skjøt paa hverandre. Men snart la lendermændene og deres hær sig paa flugt; syv mænd blev dræpt, men fem fanget. De, som kom ubuden, tok nu gildet; men de, som gjorde det istand, blev drevet bort. De løp nu til Orm kongsbror og fortalte om sin litet hæderlige færd. Siden lot kong Sverre spørge efter hos de mænd, som var fanget, hvor deres skibe var gjemt, og det fortalte de. Derefter tok kongsmændene alle de skibe, som var i Mjors, baade smaa og store. Der fik kongen alt det gods, som lendermændene og de, som flygtet, eide, og likeledes alle landskylder, som kong Magnus og Erling tænkte at faa. Nu hadde kong Sverre tilegnet sig alle Oplandene og Østerdalene, og det gik stadig dem bedre, som vendte sig til ham, end dem, som vendte sig fra ham. Og efterhvert som folk saa, at hans magt tok til at vokse, og det mere paa grund av vise raad end av folkemængde, syntes det stadig mere og mere ønskelig at slutte sig til ham. Det samlet sig da folk stod helt til reformationen. til ham, saa at han hadde mere end 300 [360] mand.»
Fotnote:
91. (*) Kirkemesse, d. e. messe, som holdtes paa aarsdagen for en kirkes
     indvielse og som var en av de fornemste fester i sognet. Kirken paa Saastad     Sverres saga har ikke mer å fortelle om Ivar Gjesling, men vi vet at kong Sverre flere ganger senere fór gjennom Gudbrandsdalen, i 1178, 1179?, 1181 og tidlig i februar 1182. Det er fortalt at etter bardagen på Voss fór kong Sverre til Valdres og tok veitsler der på sine gårder, derfra til Gudbrandsdalen, og der ble det stelt til med halvmånedsveitsle for ham og alt folket hans på kongsgården Steig. Det må ha vært ved dette tilfelle, senhøsten 1177, at kong Sverre og Ivar Gjesling møttes og ble venner, og at Ivar til lønn for den støtte han ga kongen, fikk Heimdalen og Heimdalsvannet til evig eie for seg og sine etterkommere.

    Vi vet at Karl Jonsen var abbed for klostret i Tingøyr på Island mellom 1169 og 1181 og at han reiste til Norge i 1185. Han var hos Sverre i Trondheim vinteren 1185-86. Det var da kongen fortalte ham sin saga. Etter den skulle Sverre ha vært 24 år gammel da han fikk kunnskap om sin ætt. Han skulle være født i 1151. Nok en vinter var han hjemme på Færøyene før han fór til til sin fars søster Birgit og senere til Birger Jarl i Auster-Gautland. Dit kom han tre netter før jul i 1176. Han ble fører for Birkebeinerflokken 6. eller 7. mars 1177, og på deres første ferd kom han til Trondheim fredag før hvitsøndagen, 10. juni samme år. Han var derfor bare 26 år gammel da han møtte Ivar Gjesling, som må ha vært betatt av den hellige vilje og kraft og tro på egen sak hos det unge kongsemnet.
    Det er nesten umulig å forstå at den mektige bondehøvdingen og lendmannen risikerte å binde sin skjebne til kong Sverre. Heimdalen var riktignok en kongelig gave, stort og rikt, mange mil høyfjell med beitegress, reinsjakt og fiskevann, men det kan ikke ha vært avgjørende for Ivar. Engebret Hougen mener det var to kloke og sindige menn som møttes og bant seg til hverandre med håndslag som holdt livet ut for begge.
    Erling Jarl og kong Magnus behersket Vestlandet og det meste av Viken. Vestlandet var på den tiden Norges «mått ok Megin». Det er en misforståelse at Trøndelag var tyngdepunket i landet på den tiden. Gang på gang i de første kampårene måtte kong Sverre ta til flukten for overmakten, og da var alltid Opplandene og Gudbrandsdalen den sikre tilfluktsveien. Hva dette betydde for Sverre, er det lettere å forstå om en tenker seg at Sverre ikke hadde hatt Ivar Gjesling og hans døler å støtte seg til. Sverreætten hadde da neppe blitt Norges herskere frem til at den unge kong Olav Haakonsen, det siste skuddet på Haraldsætta, døde på Falsterbo slott 03.04.1387.

    Men også for Ivar Gjesling og hans ætt var enigheten med kong Sverre avgjørende. Nesten hele den gamle norske adelsstand ble utslettet i stridene mot kong Sverre, og hans birkebeinere overtok tomrommet etter de gamle høvdingene. Kong Sverre sa selv før slaget på Kalvskinnet 18.06.1179, der Ivar antagelig deltok, at «den som kan bevise at han har drept en lendmann, skal bli lendmann, og at alle skal få slik rang i landet som han har ryddet seg rom til. Den skal bli hirdmann som dreper en hirdmann, og dertil få annen god ære». At han holdt sitt løfte, er tydelig. Han ga mennene sine godt gifte og i de kongelige ombudene kom det inn mange nye folk etter denne tiden.

    Men i motsetning til så mange andre av de gamle høvdingættene fikk Gjeslingene leve og fortsatt ha makt.

    Med hensyn til Ivar «Gamle» Gjeslings etterkommerne vet vi følgende:
    Et skinnbrev datert 07.05.1336 forteller at hr. Sigurd Erlendsen i Sundbu førte vitne på at Sigurd Eldjarn på Alltinget i Rusten etter at kong Magnus døde (kong Magnus Lagabøter døde i 1280) lot lese kong Sverres brev om at han ga Ivar Gamle Gjesling som eide Sundbu, og alle hans etterkommerne, Heimdalsvannet. Han leste også kong Haakon Gamles og kong Magnus' bekreftelse på dette. Skinnbrevet forteller også at flere menn vitnet om at Sundbumennene etter den tid upåtalt hadde eid denne retten (DN III 185, «Regesta Norvegica» IV, nr. 1178):
  «Wyrdulæghom herræ sinum herræ Magnusi mædr guds miskun Norex Ssyya Gota kononge. sændr Olauer Bryniulfs son Eindridi Nikulas son [Arne Nichulas son l)] Pall Kiæytills son Eilifuer Nichulas son. Eirikær Ellænz son. q. g. ok sinæ audmykia žionosto. Ydr se kunnigt at mer warom a žingi a Wagha a tystdaghen nesta firir hælghažorstdaghen a xvii are ydars rikis. at herræ Sighurdr Ellenz son let žær bera firi oss ssua fallen vitni vm vafnn žet sæm hæitir Hæimdall. Baro žæir sua vitni Arne staur. Biorn fauskær. Narue gester. at žæir waro a Liufærwange a Wagha er allžingi war nordæn at Rost eftir frafall Magnusær konongs. Let ža Sighurdr elldiarn lesa bref Ssuærris konongsen. at han gaf Jværa gamlæ gesleng er atte Sundbu ok allum hans eftirkomandom wafn fyrnæmt Hæimdall. Eftir žæt hœyrdu žæir bref Hakoner konongs gamlæ. ok Magnusær konongs er samžyctu bref Suæirris konongs mædr sinum brefuenom vm fyrrinæmt vafn till allrær æighu. žær eftir baro žæir sua vitni ord faudurs sins ok sinæ samvisku Pall stetær Erlingær moske. Sighurdær rœfuer. Jvær pramær. Eirikær Monan son Kollbæin a Haraldzstaudum Gunnær Biærnær son. at aller Sundbuss men er att hafua Sundbu eftir Jvær gesleng. hafua friallslega ok a kiærolaust ofnæmt Hæimdals vafn aat. till allrer eighu. Jtem baro žæir2 vitni Stæinfinnær a Hamre Holmær skalle Jon a Spæirristaudum. Eirikær stamf. Arne Botolfs son. Arne kiæpper at aldri vissu žæir annet en aller Sundbus men atto frialst Hæimdals vafn till allrær æighu. Jtem budu žæir žær eftir aller žingh men a žui žinghi at žæir vissu æighi annæt sannære firir gudi. en žæir haufdu ža boret. Tok ek Olauer fyrnæmdær ok till stæmdær j vmbode Gudslæiks Eindridær sonar er syslu ok vmbod ydart min hærræ hafuer nordr mædr oss vm nœrdræluta Gudbranzdala žæssor vitni. Ok till sanz vitnisburdær settom mer wor jnzsigli firir žetta bref er gort war a dæighi ok are sem fyr seghir.»
1) Dette Navn er i Sundbu-Brevet forglemt og tilskrevet efter de övrige; i Bjölstad-brevet har det derimod den her givne Plads.
2 Bjölstad Brevet tilföier sua.     Sammendag.
  «Provsbrev fra Olav Brynjulvsson (ombudsmann for Gudleik Eindrideson, kongens sysselmann i Nord-Gudbrandsdalen), Eindride Nikolasson, Arne Nikolasson, Pål Kjetilsson, Eiliv Nikolasson og Eirik Erlendsson til kong Magnus [Eriksson]:
    De var samme dag på tinge i Vågå, da herr Sigurd Erlendsson førte sine vitner angående eiendomsretten til Heimdalsvatnet: Arne staur, Bjørn fausk og Narve gjest vitnet at de var på Liufærwange på Vågå, på det alltinget som ble holdt nord for Rost1 etter kong Magnus' [Lagabøtes] død, hvor Sigurd Eldjarn lot lese kong Sverres gavebrev på Heimdalsvatnet til Ivar gjesling på Sandbu og hans etterkommere, og likeså kongene Håkon gamles og Magnus' stadfestingsbrev.
    Deretter vitnet Pål stett, Erling moske, Sigurd ræfuer, Ivar pram, Eirik Munansson, Kolbein på Harildstad, Gunnar Bjørnsson, Steinfinn på Hammer, Holm skalle, Jon på Sperstad, Eirik stamf2, Arne Botolvsson og Arne kiæpper at Sandbu-mennene alltid siden hadde hatt full eiendomsrett til vannet.
Beseglet av utstederne.»

    Her kalles Ivar altså «Ivar Gamle Gjesling», Det må derfor også ha levd en «Ivar Unge Gjesling». Dertil kan ættelinja fra Ivar Gamle Gjesling til hr. Sigurd Erlendsen ikke ha vært brutt. En kan selvfølgelig ikke gå ut fra at de har eid Heimdalen «mann etter mann», det kan også ha vært flere kvinneledd imellom.
    Men vi kan gå ut fra at Ivar Gamles sønn var Haavard i Sundbu som en tid før 1223 ble kong Haakon Haakonssons sysselmann i Gudbrandsdalen. 1

 

  1. Norges Kongesagaer - Sverres saga, kapittel 12 og 13 - 1914-utgaven oversat ved Gustav Storm og Alexander Bugge - I. M. Stenersens Forlag, Kristiania, 1914. Engebret Hougen: Ættesoge for Gudbrandsdalen, bind I, side 10-14.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2020-11-29