Peder Gudmundsen Aas Lunden/Hilmo
-1745

       
   

Peder Gudmundsen Aas Lunden/Hilmo. Død 22.09.1745 på Hilmo, Tydal (ST).
Gift 04.07.1716 i Tydal (ST) Galu Pedersdatter Aas Lunden/Hilmo. Født omkring 1692 på Lunden, Aas, Tydal (ST).
Død 1766 på Hilmo, Tydal (ST).
Begravet 13.01.1766 i Tydal (ST). 1
Peter Petersen Hilmo/Ramnan Ustgaarden. Husmann.
Født mellom 1730 og 1734 på Hilmo, Tydal (ST).

Biografi - Biography

Levde 1677.
Levde mellom 1711 og 1727 på Hilmo, Tydal (ST).

    Vi finner Peder første gang i manntallet fra 1701 som dreng hos lensmannen Peder Bjørnsen på Aas i Tydalen.
    «Peder Gudmundß fød i Stordallen – 12 Aar» dvs. født omkring 1689.

    Han giftet seg 07.04.1716 med lensmannens datter, Golla Pedersdatter Aas –
(dokumentert av Einar Aas 1884-1949).

    Astrid Ryen i forum.arkivverket.no 30.11.2013:
        Tema: «Liste over manglende kirkebøker og skifteprotokoller».
  «At kirkebøker er gått tapt, fremgår ikke alltid av sognehistorikken. Det gjelder ministerialboka 1699-1738 Selbu og Tydal. Presten i Selbu utførte kirkelige handlinger i Tydal ca 4 ganger i året. De 4-5 første årene fra 1699 føres presten inn dåp etc i ministerialboka. Men så er det stopp, det man kan lese iministerialboka er at presten har vært i Tydal og har ført inn alle ministerialia i kirkebok for Tydal. Men denne kirkeboka må ha gått tapt uten at jeg har sett dette nevnt noe sted?»

    Er det mulig at den aktuelle kirkeboken for Tydal var tilgjengelig ved Statsarkivet i Trondheim før krigen?
    Min firemening i Trondheim, gullsmed Einar Aas, har sendt meg et antall avskrifter fra en kirkebok for Tydal mellom 1699 og 1737 som tydeligvis ikke er gjengitt i den motsvarende digitaliserte kirkebok for Selbu og Tydal sogn (Ministerialbok nr. 695A01).
    Giftemålet nevnt ovenfor og datum for hans død, alternativt hans begravning, er blandt de innførsler som ikke er med i den digitaliserte kirkeboken.
    Avskriftene er foretatt av hans morfar (Einar Aas 1884-1949), trolig i 1930-årene. Et antall andre avskrifter han har foretatt (senere kirkebøker, skifter o.l.) er perfekt transkribert, så jeg er overbevist om at hans notater er korrekte, men at den aktuelle kirkebok for Tydal sogn ikke senere er digitalisert. Så langt jeg kan se er det stort sett ingen innførsler fra kirken i Tydal i den digitaliserte kirkeboken nevnt ovenfor.

    Navnet Hilmo betyr avsats eller platå som ligger høyt oppe. Det er et gammelt navn som skriver seg fra middelalderen, og det svarer godt til lendet der den første gården ble ryddet.

    For tre hundre år siden, i 1718, gikk Den Jemtlandske Armeen under ledelse av generalløytnant Carl Gustav Armfeldt over grensa til Verdal ved Skalstugan. Ordren fra svenskekongen Karl 12. var krystallklar: Karolinerne skulle erobre Trondheim og Trøndelag i løpet av seks uker! Felttoget, som kom til å vare i ca. fem måneder, endte i total fiasko og ble en enorm katastrofe det tok lang tid for landsdelen å reise seg etter. Også for de svenske styrkene endte felttoget katastrofalt. Det lyktes ikke Armfeldt å erobre Trøndelag, og en stor del av den svenske armeen frøs i hjel under en voldsom snøstorm i grensefjellene mellom Tydal og Sverige under tilbaketoget nyårshelga 1718-19.
    I ett appendiks til denne biografien forsøker jeg å dokumentere denne tragedien.

    I 1701 het brukeren på Hilmo Jon Einarsen, født ca. 1651.


    "
Fogderegnskap Strinda og Selbu fogderi, Fogderegnskap 1711 - Ekstraskatter, 9 Hovedmanntall - Skoskatten 1711 - Bilde 52.

    Jon hadde fem barn i 1711, en av dem var Einar (1693-1748). Einar ble gift med Ingeborg Jonsdatter Rønningen fra Ålen (1695-1786) og flyttet til hennes hjemsted. Vi kjenner ikke navnet på alle barna til Jon Einarsen.
    Det er klarlagt at Peder ikke var sønn til Jon. Han finner vi i 1701 som dreng på Aas Lunden.

    Fogderegnskapets matrikkel for 1712 viser eiendomsforholdene før general Armfeldts tilbaketog etter beleiringen av Trondheim i 1718.

    "
Fogderegnskap Strinda og Selbu fogderi, Fogderegnskap 1712 - Vedlegg, 1 Matrikkel 1712 - Bilde 57.

            «Tyedahls Annex
Num:
    753
Gaardernis og Lejlendingernes Nafne
    Hieldmoe – Jon
Proprietarernis Nafne
    Bondens Oddel – 2 øre
    Præs(?) [Gregorius] Brixes Arf: – 1 øre 12 ml [marklag]
Matricull Taxten
    1 spd 2 spd 12 ml».

    Karl den 12's felttog satte dype spor etter seg. I Trøndelag drev Armfeldts hær en ren utplynding bl.a. i Fosen, Værdal og Stjørdal. Bøndene hadde mistet alt, husdyr og såkorn, og ofte var selve husene brent ned. I fiendens spor fulgte så en omfattende tyfusepidemi, som førte til at dødsratene økte til det mangedobbelte av det normale.

    Peder hadde flyttet til Hilmo og drev gården da Armfeldts soldater gjestet bygda ved årsskiftet 1718-19.

    "
Rentekammeret inntil 1814. Realistisk ordnet avdeling, Ki/L0012 8S10]: Kommisjonsforretning over skader påført allmuen nordafjells i krigsåret 1718. Taksering av skader i Tydal anneks i Selboe Prestegield og,Strinda fogderi, side 579.

    De slaktet en sau hos Peder og forsynte seg ellers godt med matvarer og gardsredskaper. De siste ble kanskje brent av soldatene for at de skulle holde kulden borte. Peder mistet bl.a. 6 tønner bygg og 20 lass halm. Norske soldater tok i tillegg 8 lass høy, ei tønne havre og andre matvarer. Noe erstatning kjenner man ikke til, utenom den at Peder og andre hardt skadelidte fikk skattefritak i tre år etterpå. Familien ble såpass ruinert at Peder måtte selge gården og ble bygselmann under Schøller. Dette leilendingskapet varte helt fram til de forskjellige brukerne fikk kjøpe gårdene og plassene i 1921.

    I 1719 fantes det også en husmann på Hilmo, Jon Eriksen. Svenskene forsynte seg også rikelig fra hans stue og låve. Hvordan det gikk med familien hans, vet man ikke. Det er også ukjent hvor Jon kom fra, om han bodde på gården eller hadde en egen plass. Om det var en husmannsplass under gården allerede da, må det ha vært den som ble kalt Aunet.

    I begynnelsen av 1700-tallet overtok Trondheimsborgeren Gregorius Blix bygselen av den parten som Schøller hadde i Hilmo. Blix hadde bygd sag i Klæbu og tok tønmmer helt fra Tydal. Han sikret seg flere skogeiendommer i Tydal i 1719. For etter Armfeldt-hærens herjinger ble både bonden på Hilmo og mange andre i Tydal nødt til å selge jorda for å greie seg. Dvs. de bygslet bort gårdene og ble leilendinger under en jordherre. Blix kjøpte hele Hilmo, og dertil Gresli og Ås.

    I matrikkuleringslister for 1721 og 1727 står Peder fortsatt som bruker. Skylden er 1 spand ½ øre.

    Godseieren er i 1721 Gregorius Blix.

    Allerede etter kort tid overtok imidlertid Schøller-familien disse eiendommene. Schøller eide Leira sagbuk ved Nidelva og tok mesteparten av tømmeret fra Neadalføret. På grunn av skogverdiene ble derfor Hilmo værende leilendingsbruk under sagbrukseiere.

    Det var trolig de gode vilkårene for å få sikker kornavling som bestemte bosetningen på Hilmo. Kornet var svært viktig i eldre tid, det ble da også kalt gudslånet. Hilmo var en av de gårdene i Tydal som dyrket emst korn. I 1723 hadde Hilmo-gården en utsæd på 4 tønner korn, det var mer enn noen annen gård i bygda. Med et sannsynlig folketall på 5½ skulle det bli en normal årlig avling på 22 tønner korn. Ofte var kanskje avlingen enda større. For i et skifte etter Peter Gudmundsen Hilmo fra 1745 anslo lensmannen at årets avling var 27 tønner. Utsæden var da nærmere 5 tønner.
    Det ble sådd tjukt i eldre tid. Sannsynligvis gikk det med 1/3 tønne såkorn pr. dekar. Åkerarealet på Hilmo kunne da være bortimot 15 dekar på 1700-tallet.
    Dersom bonden fikk brukbart matkorn av hele avlingen, var han sjølhjulpen med korn. For 27 tønner korn ville dekke kaloribeholvet til fem-seks voksne personer. I 1762 bodde det 13 personer over 12 år på Hilmo, slik at halve føden kunne komme fra åkeren. Husdyra ga resten av livsgrunnlaget.
    Men bøndene fikk ikke beholde alt kornet selv. De måtte svare tiende av avlingen, og den skatten ble delt mellom kongen og kirken.
    Hilmo hadde egen kvern. Den er nevnt første gang i skriftlige kilder i 1723, men har sikkert eksistert lenge før det. Navnet Kvernvekken på bekken øst for gården forteller hvor kverna har stått.

    Eksaminasjonsprotokollen ved matrikkelforarbeidet i 1723 viser for Selbu tinglag og Tydal Annex:

    "
Matrikkelforarbeidet i 1723, Strinda og Selbu fogderi, Selbu tinglag, Tydal anneks - Eksaminasjonsprotokoll, folio 148b-149a.

«No.
    750.
Gaarde Navne:
    Hieldmoe.
Opsiders Navne:
    Peder
Proprietaire og Bøxel Raadig :[spd øre ml:]
    til CommerceRaad Schiøller – 1 - 0 - 12
Huusmands Pladzer:
    –.
Skoug og Setter:
    Til Skoug og Huustømmer og Huusbehov samt Setter.
Qvern og Fischeri:
    1 quern – 12ß.
Situation og Beleilighed:
    J sollen unis til Korn, frostlente, god til eng, Tungvunden,
    Gaarden taaler| ingen paaleg, men maa for sin godhed til Eng,
    og for Skougens bliver staaende –
    Svarer j Engeschatt – – – 12ß Bliver staaende –
Sæd:
    Byg 4 tn.
Høe avling – Lass
    78
Hæste og Creat.
    2 Hæste – 8 Kiør – 4 ungnød – 6 faar – 6 Gieder
Taxt effter Gamble Matricul [Spd – øre – ml:]
    1 - 0 - 12 [1 spand = 3 øre (bismerpund – 1 øre = 24 bismermerker]».

    Utdrag fra den samtidige matrikuleringsprotokollen:


    "
Matrikkelforarbeidet i 1723, Strinda og Selbu fogderi, Selbu tinglag, Tydal anneks - Matrikkelprotokoll, folio 91b-92a - Utdrag.

«No.
    756
Gaarde Navne:
    Hielmoe
Opsidernes Navne
    Peder
Taxt effter Gl: Matric: [Spd – øre – ml:]
    1 - 0 - 12 [1 spand = 3 øre (bismerpund – 1 øre = 24 bismermerker]
Gl: Leilending Skatt [rdr: – ß]
    5 - 24
Reduction til Hart Korn Nye Matricul [tønner – skjepper – fjerdingskar – album]
    2 - 5 - 0 - 0
    (En tønne inneholdt åtte skjepper, eller 32 fjerdingskar, eller 96 album hartkorn).
Leilending skatt Nye Matricull: [rdr: – ß]
    5 - 24
Odell Skatt: [rdr: – ß]
    0 - 84
Leding [rdr: – ß]
    0 - 60 2/3».

    I følge Tydalsboka eies gården 1727 av major Egel.

    Da Peder døde i 1745, ble det holdt et arveskifte etter ham.

    "
Skifteprotokoll Stjørdal og Verdal sorenskriveri nr. 3, 1742-60, folio 125a.

    No 1 1745 ... Gjøre Witterligt at Ao 1745 d. 22nd Septembr blev arveskifte foretagen og holden paa Gaarden Hjelmoen udi Sælboe Præastegjeld og Thydals annex effter afgne Peter Gudmundsen, imellem hans eftterladt Encke Golla Pedersdatter og deres tilsammen avlede og i liveværende 8te Børn, Nemlig
    1 Peter Pedersen 38 aar gl.
    2 Gudmund Petersen 28 aar gammel,
    3 Ole Petersen 24 aar gammel,
    4 Joen Petersen 22 aar gl,
    5 Jen Petersen den yngre 17 aar gammel,
    6 Peter Petersen 15 aar gl,
    7 Peder Petersen Junior 11 aar gl og
    8de Berit Pedersdatter 26 aar gammell
som er u-... hvilke ... 8te Børn alle vare hiemme paa gaarden.

    Hilmo er den nederste grenda i Tydal, og den minste om en tenker på folketall. Sosialt og kulturelt hører grenda sammen med Gresli, eller vi kan si at Hilmo har vært et anneks til denne nabogrenda. De to grendene har fungert som krets, og når det gjelder bryllup og gravøl, ble folk i begge grendene bedt.
    Området for bosetningen er lite, men det hører store vidder til Hilmo. Utmarka strekker seg fra grensemerket mot Selbu til Hynna elv, og fra Nea til grensa mot Holtålen. En god del av dette området er dekket med skog, men mye er snaufjell, myrer og floer.
    Der gårdene ligger, er lendet svært kupert. Men jorda er god og ligger solvendt til. De som først ryddet gård her, valgte trolig stedet fordi det var ganske frostsikkert og ga muligheter for å dyrke korn.

    Hilmo er første gang nevnt i lista over dem som betalte den såkalte tiendepengeskatten i 1520. Bosetningen er uten tvil mye eldre. Ved Hyllingsetrene er det funnet spor etter myrmalmsmelting fra middelalderen, og slagghaugene ved Usmesjøen går enda lenger tilbake i tid. Slagg derfra viser seg å stamme fra ca. 200-300 år e. Kr.

    Lenge var det bare en gård i Hilmo. Etter størrelsen på skatten, var det en middels stor gård som lå her i 1520. Brukeren, som da hette Oluf, betalte 16 skilling eller knapt 9 prosent av all skatt fra hele bygda. Skatten skulle betales med 10 prosent av all løs og fast eiendom, men etter datidens pengeverdi var Oluf i Hilmo god for omlag 5 kyr. Kanskje hadde han flere, for det er mulig at Tydal slapp noe lett fra denne skatten. Vi ser av skattelister på 1600-tallet at Hilmo var skyldsatt til 1 spann og ½ øre, og ble regnet som en fullgård. En såpass stor landskyld peker også i retning av at Hilmo er en gammel gård som må ha eksistert før Svartedauen.

    Hilmo var lenge en udelt eller enbølt («enståkkå») gård. Vi hører riktignok om en husmann, Jon, i 1550-årene som blir skattlagt i tillegg til bonden Gunder. Husmann i den tids språkbruk betyr en småbruker eller nyryddingsmann, og det var kanskje to husholdninger i Hilmo på denne tiden. Men i senere skattelister finner vi ikke andre enn brukeren som blir skattlagt. Det var også bare en husholdning i 1645, da hver voksen person blir nevnt i en skatteliste (koppskatten) og gjort til skatteobjekt. 2

    "
T.v. Nordenkart fra "Karolinernas dödsmarsch" (Jämt-Trønderska föreningen). T.h. Armfeldts felttog i Trøndelag 1718-1719. Datum vises i henhold til den Julianske kalenderen (Wikimedia Commons).

    Karl XII arvet i 1697 – 5 år gammel – den europeiske stormakten Sverige. Det var en vanskelig oppgave å holde sammen stormakten og en langvarig stillingskrig med land som Russland, Polen, Storbritannia og Danmark var uunngåelig. Slaget ved Poltava i 1709 resulterte i at Sverige tapte kontrollen over store landområder, samtidig som den politiske makten ble kraftig svekket.
    En handelsblokade ble gjennomført mot Sverige og Karl XII samlet våren 1718 en ny karolinsk hær som gjennom ett anfall mot og erobring av Norge skulle sette Sverige i en bedre fredsforhandlingsposisjon, alternativt gi en bedre posisjon i ett fortsatt krig. Anfallene besto av en hovedstyrke, ledet av kongen selv, som rettet seg mot den norske hovedstaden i syd og et anfall i nord mot Trondheim.

    "
Carl Gustaf Armfeldt (1666-1736) var en av de mest betrodde generalene til Kong Karl 12. under Den store nordiske krig. Armfeldt ledet forsvaret av Finland mot russerne, og i 1718 fikk han i oppdrag å rykke inn i Trøndelag med 10.000 mann.

    Etter flere forsøk, oppga general Armfeldt angrepene mot Trondheim. 26. desember skal Armfeldt ha holdt krigsråd ved hovedkvarteret i Flå med sine offiserer. Der skal de ha drøftet et rykte om at kong Karl XII var død ved Fredrikshald i Halden.

    Armfeltstoget i Tydal.
    General Armfeldt forsøkte å føre troppene sine tilbake til Sverige over Tydalsfjellene etter hærtoget i Trøndelag ved årsskiftet 1718-19. Retretten ble den største tragedien noen svensk armé har lidd, For tydalsbøndene førte gjennommarsjen til en ny ruin. Hvem som gjorde størst skade – general Sparre eller Armfeldt – er ikke godt å si. Men det er særlig Armfeldts hærtog som har gjort Tydals navn kjent i norsk og svensk historie.

    Ingen tildragelse i Tydal er blitt så landskjent og har fått så stor historisk betydning som Armfeltstoget i 1718-19.

    For å få den rette bakgrunn for dette fiendtlige innfall i Trøndelag, må vi ha klart for oss svenskekongen Karl XII’s forgjeves forsøk på å erobre Norge i 1716, da han ble slått ved Halden, og Tordenskiold ødela forsyningsflåten hans i Dynekilen.
    1 2 år drev Karl XII forberedelser og rustet seg til nytt angrep, og i 1718 satte han over grensen mot Halden og festningen Fredriksten, samtidig som han sendte general Karl Gustaf Armfelt med en stor hær over Verdalsfjella for å ta Trøndelag, og da særlig byen Trondheim med festningen Kristiansten.
    Fra vår Norgeshistorie kjenner vi til at Karl XII falt ved Fredriksten i desember 1718, og vi vet også at general Armfelt ikke klarte å ta Kristiansten og heller ikke Trondheim. Men da det led på høsten og det knep med mat og fôr til hestene i Armfelthæren, spredte denne seg utover bygdene sør for byen og tok det som var å ta av husdyr, korn og fôr på gårdene. Således kom hovedstyrken omsider oppover Gauldalen opp til Haltdalen ved juletider 1718.
    Hovedstyrken bestod av vel 3.000 mann og 2-3.000 hester. Dessuten var en tropp under generalløytnant de la Barre sendt en omvei over Rennebu, Innset, Kvikne, Vingelen, Røros med 400 mann. Denne tropp skulle i første rekke ta alt kopper som fantes lagret ved Kvikne gruver og Røros Kopperverk.
    De la Barre kom senere til Haltdalen og forente sine styrker med general Armfelts. Det må kunne fastslås at meldingen om Karl VII’s død nådde Armfelt senest 28. desember 1718. Dermed var formålet med innfallet i Trøndelag bortfalt, og generalen måtte snarest se til å komme seg hjem til Sverige med hæren.

    "
Norske styrker i Trondheim får bud om at kong Karl 12 er drept. Tegning av Alf Lammerbeck.

    I midten av desember fikk nordmennene bekreftelse på de ryktene som hadde sirkulert om att Karl XII hadde blitt skutt på Fredrikstens festning 30. november. Feiringen startet i Trondheim og Armfeldt som antageligvis enda ikke hadde fått en offisielt beskjed om kongens død, dro seg sydover med den slitne hæren mot Haltdalen.

    Armfelt hadde 3 rettrettveier å velge mellom.
1. Tilbake til Trondheimsfjorden og inn i Verdalen.
2. Over Røros til Funesdalen og Herjedalen.
3. Beneste vei over Tydal til Handøl og Duved.

    Den første måtte oppgis fordi beholdningen av mat og furasje alt var tatt i disse strøk. Alternativ 2 ble ansett å være for risikabelt av frykt for norske tropper som ventelig hadde kommet dit etter at de la Barre med svensketropper hadde forlatt strøket. Tilbake stod da den tredje veien – over fjellet mot Handel.

    "
Juleotta ved den gamle stavkirken i Haltdalen. Tegning av Alf Lammerbeck.

    På julaften samlet de dårlig kledde soldatene seg i Haltdalen ved den lille stavkirken for å helligholde høytiden. Juleotta ble avsluttet med den klassiske salmen «Vår Gudh är oss en wäldig borg».

    "
Tegning av Alf Lammerbeck.

    Kulden tæret hardt på mannskapet som i desperasjon plyndret gårdene på spisbart og det som kunne anvendes til beskyttelse mot kulden. Om bøndene gjorde motstand ble de i verste fall skutt.

    Armfeldt brøt den 31. desember opp med hovedarmeen fra hovedkvarteret sør for Melhus og gikk mot Støren hvor det ble slått ny leir. Etter at de forlot Melhus, overnattet soldatene under åpen himmel. Det var svært kaldt, soldatene var ikke kledd etter vinterforhold, og mange gamle hus ble revet for å skaffe ved til de mange bålene.
    Et par dager senere brøt hovedstyrken av Armfelts hær opp fra Haltdalen, marsjerte oppover Bjørganliene og fram til Midtaune. Alt under denne marsj stupte to av soldatene av utmattelse og ble gravlagt på stedet. At det var mye sykdom og elendighet i hæren, forstår en best når en hører at bare juleaften og første juledag ble 14 mann fra Jemtlandske dragonregiment gravlagt på kirkegården i Haltdalen. Likeså døde noen soldater i Aunegrenda og ble gravlagt der.
    Da været var mindre bra, ville Armfelt se morgendagen an før han lot hovedstyrken ta i vei over Brukhammeren, men en mindre fortropp ble send mot Floren og Hilmo.
    Den 4. januar brøt Armfeldt opp fra Støren og marsjerte på elveisen til Reitstøa i Singsås. Der ble det slått ny leir på en plass som den dag i dag heter «svenskplassen».
    Dagen etter, den 5. januar, brøt hæren opp mot Haltdalen, en marsj på 25 km. I Haltdalen hadde Armfeldt mottatt brev med sikre opplysninger om at kongen var død og at kongens søster Ulrika Elenora var utropt til dronning av Sverige. Nå var det ingen tvil lenger: Kongen var død, felttoget hadde endt i fiasko, og ordren var at armeen uten opphold skulle returnere til Sverige. Men det skulle vise seg å bli mer enn vanskelig.

    "
Tegning av Alf Lammerbeck.

    Den korteste veien til Tydal gikk over fjellet Bukkhammeren. Derfra var planen å ta korteste vei til grensebygda Handøl på svensk side. Været slo om til kulde og snøstorm da de var kommet til Aunegrenda i Haltdalen, og været ble svært dårlig med kulde og snøstorm like etter avmarsjen. Over Bukkhammeren kom de opp i 900 meters høyde.
    Det var 1-1½ fot dyp snø jevnt over, men i fonnene gikk snøen til skrittet, og det var snøstorm da hovedhæren kom opp i trakten mellom Hynnhøgda og Stor-Bukkhammeren så en del soldater gikk seg vill og omkom. De fleste la ruta over Ustmesjøen.
    I det dårlige været gikk soldatene seg vill, og hestene satte seg fast i snøen. Mye våpen og tungt utstyr ble etterlatt, og soldatene kom i spredte flokker ned til Selbu og Tydal. Svenske kilder opplyser av minst 200 soldater døde under marsjen.
    Da svenskene hadde forlatt Haltdalen, satte en del skiløpere etter dem og det ble skuddveksling og mannefall. I alt skal 200 karolinere ha mistet livet på marsjen mot Neadalføret. En del hester styrtet også, og nordmennene fant både sleder og kanoner foruten geværer og annet utstyr.
    Så sent som i 1860 ble det funnet en hodeskalle i dette området. Da hadde vi siden 1814 vært i union med Sverige, og hodeskallen ble ført til Falun i Sverige.

    En framskutt fortropp skal ha nådd Floren sent Juleaften. Dette er bekreftet av en antegnelse sokneprest, Kristen Block, har gjort i kirkeboka.

    "
Kirkebok Selbu nr. 1: 1699-1737, Kronologisk liste, 1719, bilde 74.

    «Dom: 1ma post Epiph: (1. søndag etter hellige tre konger, dvs 6. januar) blev ingen Tieneste,fordi Svenskerne giorde Allarm og kom med sine Fortropper til Frolen, som dog straks tog sin March til Tydalen, I nogen dage ingen Budskap at faa frem, da Soldater kom hid ned til Selboe, til østre Rolset. Blev bange og returnerede øieblikkelig op giennem Dalen til Tydal og saa avsted til Sverige. Gud være evig ære og tak.»

    Det første sammenstøt på Tydals grunn mellom svensker og nordmenn fant sted ved Hilmobrua julekvelden eller 1. juledag 1718. Det var major Emahusen med et skiløperkompani som her anfalt en svensk avdeling på 60-70 mann under major Fieandt. Disse svenskene kom fra Duved over Handel til Tydal med forsyninger og post til Armfelts tropper. Det var et følge på 20 hester med sledelass. De hadde også 5 pelser og 29 par ski. Ved trefningen mistet Fieandt 6 mann og 3 hester, og noen soldater ble såret. Svenskene måtte i all hast snu og søke tilbake til Sverige, men nordmennene tok 5-6 lass fra dem, der det var allslags matvarer, tobakk, brennevin og mye klesvarer av ull og lin, En kiste med penger ble også tatt, og dessuten en god del post. Bl.a. var det et brev som fortalte om kongens død, og at hans søster Ulrika Eleonora var utropt til dronning.

    En del av hovedstyrken kom fram til Floren den 29. desember, men samtidig kom også flokker ned til Hilmo, Gresli og Aune, de hadde mistet kontakten og retningen i snøværet.
    Ved Hilmo hadde major Emahusen på nytt tatt stilling og forskanset seg med sine skiløpere, men denne gang ble han drevet tilbake og skansen ødelagt.
    General Armfeldt skal visstnok ha fulgt den del av hæren som kom ned til Hilmo. De måtte fra Ustmesjøen ta seg over Hilmovola. Når så mange kom ned til Floren, skyldes det nok at soldatene syntes de hadde fått nok av snaufjellet, de valgte å følge elveløpet nedover skogen.

    "
Tegning av Alf Lammerbeck.

    Om svenskenes framferd i Floren og over til Rolset, er det bare å berette at de tok seg fram som de var vant til, slaktet husdyra,, beslagla matvarer og korn og høy der de fant det. De brente også opp en del løer og andre uthus, men en kjenner ikke til at de drepte noen mennesker. De ble ellers ikke lenge der, målet var jo å komme til Tydal og videre til Sverige.
    Armfelts hærstyrker opphold seg bare 4-5 dager i Tydal (29/12-2/1), og det var svært naturlig, for her var ikke muligheter å livnære seg lenge for en hær på 5.000 mann og 2-3.000 hester. De beholdninger som fantes på de få gårdene, strakk jo ikke langt.
    Om oppholdet her har en ikke så mange sikre fakta, men det går sagn om forskjellige hendinger, og disse bygger sikkert på en kjerne av sannhet.
    Sognepresten, Kristen Bloch, hadde sønnen Jens som kapellan. Sagnet sier at ved den andre trefningen mellom svenskene og major Emahusen var kapellanen med mot svenskene. De norske jaget først svenskene bort fra Hilmo og gikk inn til folkene der. Soknepresten hadde sendt drengen sin oppover med et brev til kapellanen, der det stod at Karl XII var død, og nettopp som brevet blev ble lest, kom svenskene tilbake med forsterkninger. De fikk tak i brevet, og det sies at det vakte slik bestyrtelse at de norske kom seg unna. Av dette framgår det at Armfelt hadde hemmeligholdt meldingen om kongens død for soldatene.
    En annen fortelling fra Hilmo går ut på at to svært unge gutter fra Armfeltshæren kom ned til Hilmo og traff kona alene hjemme. De var både frosne og sultne og kona syntes synd på dem og gav dem varm melk samt lot dem varme seg ved grua. Hun gav dem også et par votter. Like etter kom mannen hjem. Han ville strakt ta livet av dem for de var jo fiender. De bad pent for seg at de måtte få komme hjem til foreldre og søsken, og sa at de hadde ingen skyld i ufreden. Da mannen ikke ville høre på dem, gikk de bort til kona og sa: «Tak att vottan da.» Etterpå ble de skutt Det er fastslått at Armfelt hadde gutter på 11-12 år i hæren sin.

    Krigsskadetaksten, som ble holdt i 1721, viser at det fantes 20 gårdsbruk i Tydal. Alle disse bortsett fra Stugudal ble hjemsøkt av svenskene.

    Etter skadetakst senere – dokumentert tidligere i biografien – ble det hos Peder Hilmo og hans husmann Joen Erichsen tatt 6 tønner bygg, 27 lass halm, 10 lass høy og mat og klesvarer for 18 rdl. samt gårdsredskaper for 6 rdl. 3 ort. De norske mannskaper hadde også tatt en del, så hele gården var bunnskrapt. Det forklarer for en del mannens brutale framferd mot de to guttene.

    I Gresli var det på den tid 3 gårder. Folket hadde gjemt seg vekk, bare noen oldinger var tilbake. I Klokkergården (Per-Hansagården) satt ei gammel kone med buøks på stabburstrappa da svenskene kom. Foruten henne var bare en nesten blind gubbe hjemme på gården. Han lå ute i et kammers da fienden trengte seg inn. Han falt på kne og bad dem vakkert for Guds skyld spare den vesle grenda. 13 gårder i bygda var nettopp bygd opp igjen etter at svenskene under general Sparre hadde brent dem om lag 50 år tidligere.

    "
Rentekammeret inntil 1814. Realistisk ordnet avdeling, Ki/L0012 8S10]: Kommisjonsforretning over skader påført allmuen nordafjells i krigsåret 1718. Taksering av skader i Tydal anneks i Selboe Prestegield og,Strinda fogderi, side 579.

    "
Rentekammeret inntil 1814. Realistisk ordnet avdeling, Ki/L0012 8S10]: Kommisjonsforretning over skader påført allmuen nordafjells i krigsåret 1718. Taksering av skader i Tydal anneks i Selboe Prestegield og,Strinda fogderi, side 579.

    Det ble heller ikke brent noe men alt som etende var ble tatt, i alt 17 kyr, 21 sauer, 1 gris, 1 hest, 15 tønner bygg og 20 tønner havre. Dessuten tok de annen mat og gårdsredskaper samt 78 lass høy. Skadetakst hos Hans Græsli var 88 rld. 2 ort, hos Anders Græsli 71 rdl. 2 ort og hos Ole Græsli 67 rdl. 3 ort,

    På Aune brukte folket å samles i kirken til julemesse, men som vi har hørt, ble kapellanen, Jens Bloch, hindret iå komme dit på grunn av svenskenes innfall i Floren julaften. Likevel hadde mange tydalinger samlet seg ved kirken for å spørre nytt. Etter major Fieandts hastige retrett etter bataljen ved Hilmobrua, hadde ikke folk særlig tro på at Armfelt ville komme gjennom Tydalen.
    Hans Aune, som var krigsveteran og hadde arr etter kuler og hogg, egget opp de andre med slike ord som at hvis han hadde være ung, skulle han ha gått mot fienden og gjort motstand, Det var da noen som nevnte Tomas Aune som nettopp hadde fått ærestegn for en ypperlig prestasjon på ski. Gamle Hans ville ikke høre på dette, han sa han kunne syne dem ærestegn og pekte på de arr han hadde.
    Tomas Olsen Aune skal ha vært en kjempekar med uvanlige krefter. Han var sendt til Handøl for å rekognosere, for han var godt kjent i grensetraktene. Han hadde vært med utenlandske falkfangere der. Nå ble han av major Emahusen pålagt å skaffe visse opplysninger. Han skulle «løpe kunnskap» som det het. På noen få timer rente Tomas fra Aune til Handøl. Han hadde vært der før, for han hadde en kjæreste der. Han oppsøkte nå henne i et fjøs i all hemmelighet og fikk de opplysninger han trengte. Så vendte han tilbake til Tydal. Turen fram og tilbake var ca. 12 mil.
    Men reisen var ikke over med det. Neste dag for han til Trondheim med sine opplysninger og deretter tilbake til Tydal. På 3 døgn hadde han tilbakelagt over 30 mil. Han brukte naturligvis langski og en lang stav med jernkringle. Denne staven var lenge å se på Aune, i alle fall til om lag 1900, og den gikk under navnet «Tomasstaven».
    Da general Armfelt kom til Aune, tok han inn i Storaunestuggu som var oppført 50 år tidligere. Dee ble bare en kort rast der. Da tydalingene ikke hadde ventet Armfelt oppover dalen, er det naturlig at de hadde husdyra hjemme på gården. De hadde heller ikke gjemt bort mat og sengeklær som på andre steder. En svensk fortropp kom overraskende på dem, og da var det for sent. Men folk dro til skogs med det de kunne bære med seg i farten. Det fortelles at Ingeborg, kona til Ole Pedersen i Storaunestuggu, ikke rakka bort til skogkanten før svenskene kom. De ropte «styggsnakk» til henne og bad henne stanse. Det gjorde hun ikke, og dermed skjøt de etter henne, men uten å treffe.
    "
Rentekammeret inntil 1814. Realistisk ordnet avdeling, Ki/L0012 8S10]: Kommisjonsforretning over skader påført allmuen nordafjells i krigsåret 1718. Taksering av skader i Tydal anneks i Selboe Prestegield og,Strinda fogderi, side 580-81.

    Svenskene gjorde stor høst på Aune. De tok 2 hester, 6 kyr, 24 småfe, 14 tønner havre, 40 lass høy, gårdsredskaper, seng- og gangklær, samt 20 rdl. I rede penger. I alt kom skadetaksten for eieren av Storaunet på 210 rdl. 1 ort.
    Det var en bruker til på Aune, og derfra ble tatt 1 hest, 4 småfe og 13 lass høy, tilsammen for 20 rdl 1 ort. Denne bruker er bare kalt Enchen. Hun var sikkert enke etter Ole Trondsen som i 1701 var 62 år. I 1721 var brukeren samme sted en mann ved navn Jakob. Dette bruket var sikkert Trøa, det bruk Jens Pedersen satt igjen med da broren Jon flyttet til Storaunet. Rester av hustomt er funnet omtrent der Nils Graae Aune nå har bygd villaen Kirkbakk. Bruket ble senere innlemmet i Storaungården.

    Til Ås og Østby skal en fortropp ha kommet alt 3. juledag. Den må ha tatt en rute lenger øst enn de andre og kommet ned i dalen direkte til Ås. Det er godt tenkelig at Armfelt ville komme overaskende med troppestyrker for å sikre seg at folket ikke gjemte vekk mat, husdyr og furasje, som han ville sikre seg til marsjen over grensefjella. En del matvarer m.v. skal dog være gjemt i «buråsen» oppe i Olenderdalen. Det er dog sannsynlig at svenskene fant gjemmestedet etter skadetaksten å dømme.
    "
Rentekammeret inntil 1814. Realistisk ordnet avdeling, Ki/L0012 8S10]: Kommisjonsforretning over skader påført allmuen nordafjells i krigsåret 1718. Taksering av skader i Tydal anneks i Selboe Prestegield og,Strinda fogderi, side 580.

    "
Rentekammeret inntil 1814. Realistisk ordnet avdeling, Ki/L0012 8S10]: Kommisjonsforretning over skader påført allmuen nordafjells i krigsåret 1718. Taksering av skader i Tydal anneks i Selboe Prestegield og,Strinda fogderi, side 580.

    Slik ble skadene taksert:
    Ingebrigt Aas: 16 tønner havre, 8 lass høy, 2 kyr, redskaper og klær for i alt 40 rdl. 2 ort. En husmannsenke under samme gård 13 rdl.
    Erich Aas: 6 tønner havre, 14 lass høy, 1 hest, 1 ku, 6 sauer, mat og redskaper for i alt 43 rdl. 2 ort.
    Joen Aas: 8 tønner bygg, 38 lass høy, 9 kyr, 8 sauer, mat og redskaper for i alt 94 rdl. 3 ort.
    Johannes Aas: 7 tønner havre, 20 lass høy, 13 kyr, 10 småfe, gårdsredskaper og klær, i alt 87 rdl. 1 ort.
    Peder Aas: 5 tønner havre, 10 lass høy, 3 kyr, 5 småfe, redskaper og klær, i alt 36 rdl. 1 ort 12 skilling.

    På Ås skal svenskene ha skutt en mann, Joen Olsen, fordi han satte seg til motverge i et bekkhus.
    "
Rentekammeret inntil 1814. Realistisk ordnet avdeling, Ki/L0012 8S10]: Kommisjonsforretning over skader påført allmuen nordafjells i krigsåret 1718. Taksering av skader i Tydal anneks i Selboe Prestegield og,Strinda fogderi, side 579-80.

    "
Rentekammeret inntil 1814. Realistisk ordnet avdeling, Ki/L0012 8S10]: Kommisjonsforretning over skader påført allmuen nordafjells i krigsåret 1718. Taksering av skader i Tydal anneks i Selboe Prestegield og,Strinda fogderi, side 579-80.

    Jens Østby: 4¾ tønner bygg, 16 lass høy, 1 sau. gårdsredskap for i alt 21 rdl 1 ort.
    Olle Erichsen Østby: 8 tønner bygg, 30 lass høy, 1 hest, 9 kyr, 17 småfe, gårdsredskap og klær for 94 rdl. 2 ort.
    Sivert Østby: 8 tønner bygg, 40 lass høy, 4 kyr, 12 småfe, 1 fell, gårdsredskaper og mat, i alt 70 rdl. 1 ort.
    Lars Østby 14 tønner havre, 40 lass høy, 1 hest, 6 kyr, redskapere, klær og mat, for i alt 88 rdl. 2 ort.

     Gårdene Kirkvold, Fossan og Løvøen ble også brannskattet på samme måte. Det kan dog tenkes at det var soldater fra de la Barres avdeling som var ansvarlig for dette.

    "
Dødsmarsjen starter fra Tydal. Tegning av Alv Lammerbäck.

    Før oppbruddet fra Tydal samlet Armfelt troppene i Ås- og Østbygrenda de siste to dagene av desember 1718. Nyttårsnatta lå han selv i østre stue i Gammelgården. Denne stua står enda.
    Skulle Armfelt og hæren hans redde seg over til Sverige, måtte de snarest legge i vei. Forsyningene som var tatt i Tydal, rakk ikke langt for så stort mannskap. Han hadde med andre ord kommet i tidsnød. Men han måtte også varsle på svensk side, så folket der kunne møte fram med hester, kjøretøyer, mat og klær. Til å ordne dette ble kaptein Lars Hammarskjöld med en underoffiser og 12 menige tatt ut, og de reiste morgenen 11. januar med en tydaling som veiviser til riksgrensen. De hadde ski, og de kom vel fram til grensa, men senere kom troppen på villstrå og tilbrakte flere netter ute. Veiviseren kom velberget tilbake samme kveld.
    De 13 gårdene på strekningen Ås, Østby, Løvøen hadde naturligvis ikke husrom for 5.000 mann og storparten av soldatene måtte ligge ute. Så kaldt som det var, måtte de brenne bål hele natta, og til brensel tok de skigarder, hesjeved og uthus.
    Svenskene hadde tatt 5 norske dragoner til fange ved Trondheim. De hadde også noen gisler med, deriblant Brynhild Tuset fra Floren. Både fangene og gislene ble innkvartert på Østbyhaugen, der kona på gården, Ingeborg, nylig hadde fått tvillinger. Hun kunne ikke rømme til setra sammen med de andre på gården.
    Om ettermiddagen 11. januar kom Lars Bersvendsen Østby hjem fra fjellet. Han var 59 år og fangstmann. Svenskene holdt nettopp på med nedslakting av buskapen hans da han kom til gårds. Armfelt skal ha blitt oppmerksom på den skinnkledde fjellbonden, og spurte ham om han var mannen på gården. Lars sa han var det. Generalen sa da at det gjaldt for hæren å komme over fjellet til Handøl, og spurte Lars om muligheten for å ta seg over.
  – Dersom dere har ski og kjenner veien, går det nok, svarte Lars.
  – Er du kjent på veien og kan vise oss den? spurte Armfelt.
  – Kjent er jeg nok, men jeg er gammel og klarer ikke ta meg fram på denne harde vintertid. Men her fins alltids noen som kan være veiviser, sa Lars og ville gå.
 – Nei, stopp nå, ropte Armfelt. Du er den rette mann, og du slipper ikke herfra.
    Lars ble satt under bevoktning, og han var naturlig nok i mindre bra humør.
    En annen historie fra Østby knytter seg til en eldre mann som het Staffa. Kona hans var fra Østbyhaugen, mens moren var fra i Jemtland.
    Han gikk ut til soldatene som satt og varmet seg ved bålene og spurte om det var noen fra Åre eller Undersåker. Joda, et par soldater sa de var fra Åre. Staffa spurte om de kjente Per Jonson i Tunga.
  – Jo, han er av slekta vår sa den ene soldaten. Han er morbror min, sa Staffa. – Da må du være sønn av gamle moster Lisbeth, og da er du søskenbarn til far min, sa soldaten.
  – Det stemmer nok det, og kommer du hjem, så hils bestefar din. Kan kjenner meg nok enda.
  – Hvordan tror du det blir å komme over fjellet i morgen? spurte soldaten.
  – Har dere ski og er godt kledd, går det bra. Men gud betre mange av dere karer. Det ser ikke ut som dere er kledd for fjellet.
    Staffa gav slektningen sin gode råd for å finne den minst værhårde leia. Han sa at de ikke måtte ta benveien over Snasahaugene, men holde seg i bjørkeskogen langs Ena ned til Handøl. Sommeren etter fikk Staffa hilsen fra Per Jonson i Tunga. Soldatene hadde kommet uskadd fram.
    Avstanden fra Østby til grensa er ca. 30 km, og fra grensa til Handel ca. 25 km. På norsk side ved Essandsjøen fantes de tre setervollene Nøsterdalsvollen Blåkkåkleppvollen og Sankådalsvollen. Blåkkåkleppvollen lå den gang nærmere Blåkkåneset, men måtte flyttes samme året på grunn av den store mengde døde mennesker og hester i trakten der.
    På svensk side var det et par samegammer og noen falkfangerhytter.
    Om kvelden 11. januar fikk hæren fordelt den proviant som fantes. Det ble omlag et halvt havrebrød og to mark rått kjøtt på hver menig.
    Fra gårdene i Tydal hadde de fleste offiserer forsynt seg med pelser, skinn og vadmelsklær, så dødsprosenten ble mindre blant dem.
    Været var stilt og kaldt da general Armfelt grytidlig den 12. januar 1719 brøt opp fra Østby i spissen for jemtlendinger, bjørneborgere og ålendinger samt en kavalleritropp og med Lars Bersvendsen Østby som veiviser. Med denne første hæravdeling fulgte de 5 fangne norske dragoner samt Ingeborg Østbyhaug og Brynhild Tuset. Kvinnene skulle være med som en sikring mot at Lars Østby førte troppene på avveier i fjellet.
    Han valgte en noe uvant rute oppe i snaufjellet. Navn som Hertjøna, Svenskfjellet, Finnsbrekka og Svensklegertjonna viser hvor marsjen gikk. Sannsynligvis ville Lars holde troppene langt borte fra setertraktene ved Gammelvollsjøen, dit storparten av Østbyfolket hadde evakuert. Kanskje ville han også utsette de tynnkledde karolinere for mest mulig kulde.
    Senere på morgenen tok andre pulje vei fra Østby. Det var generalmajor Horn som kommanderte disse tropper og de bestod av resten fra Jemtlands- og Bjørneborgs regiment, Helsinge regiment og Helsinge bataljon. Som veiviser fulgte Lars Jonsen Østby og som gissel Anne Haugen. Soldatene gikk to og to i bredden.
    Fram på formiddagen drog så generalmajor Yxkull med sine tropper. Det var mest finnlendere. En mann fra Stugudal ble tatt med som veiviser. Muligens var det samme mann som hadde fulgt kaptein Hammarskiöld til grensa og var kommet tilbake.
    De siste som brøt opp, var Jemtlands kavallerikompani. Det led da over middagstid og da disse var kommet over skoggrensa, tok stormen og uværet til, så de snudde tilbake til bygda og ble der til 15. januar.     Den første avdelingen med Lars Bersvendsen Østby som veiviser holdt rast oppe på fjellet, og Lars bad Armfelt om at kvinnfolka måtte få vende tilbake. Dette ble avslått for så lenge de var med torde ikke Lars føre hæren på villstrå, – for da ville kvinnene omkomme. – Å. de berger seg nok. sa Lars, men jeg frykter for at det vil gå galt med både den ene og den andre av dere. Kvinnene var godt kledd og hadde finnsko og gode votter.
    Da uværet tok opp i ett–totiden om dagen, lot Armfelt likevel kvinnene få snu, men da de gikk tilbake langs toget, var det et par soldater som nappa vottene fra dem. Kvinnene hjalp seg ved å rulle hendene inn i forkleet, og de kom velberget hjem. På hjemturen så de døde og døende soldater som hadde gitt opp og lå i snøen.
    "
Tegning av Alf Lammerbeck.

    Det ble etter hvert flere og flere som ikke greide strabasene. De kastet geværene fra seg og tullet seg vekk fra kolonnen til de seg overende av utmattelse og kulde. Stormen og snødrevet var på det verste da det tok til å skumre i 3-tiden. De så ikke lenger så langt som til sidekameraten, og toget løste seg mer og mer opp. Hestene klarte heller ikke ta seg fram med pakning, sleder og kanoner som etter hvert måtte etterlates. Veiviseren skal i følge sagnet ha gjort veien unødvendig vanskelig, og han visste om noen berghammere som kunne ha gitt ly for uværet, men han førte troppen forbi og lot den i stedet gå kroker hit og dit i det overhendige uværet. Han skal i alle fall ha hatt noe andel i hærens undergang.
    De to første avdelingene under generalene Armfelt og Horn kom rimeligvis fram til Essandtraktene første kvelden, mens general Yxkull med sine 2.000 mann ikke kom lenger enn en mils vei, til det stedet som heter Svensklegeret. Vi kan tenke oss til hvordan det var å slå leir på snaufjellet eller i bjørkesnaret slik været var. De mest fjellvante gravde seg kanskje ned i snøen, men mange, både offiserer og menige, frøs i hjel denne natta. Det er gjennom tidene funnet geværpiper, sabler m.m. i massevis der nattleirene var.     Vest for Øyfjellet ligger Hertjønna eller Hærtjonna. Etter sagnet skal en flokk soldater ha gjort opp bål av småbjørk der for å varme seg, men småbjørkkvistene brant fort opp og gav liten varme, så de tok alt annet brennbart og la på bålet. Det var geværkolber, sadler og sleder. Alle trengte seg så nær bålet at det oppstod tumulter. En offiser som satt nær varmen, prøvde å holde orden, men det hjalp lite. Så ville han vise sin myndighet ved å kommandere dem vekk fra bålet. Det skulle han ikke ha gjort, for soldatene ble rasende og trengte offiseren inn i flammene så han omkom.
    En annen beretning sier at en dårlig likt offiser ble skjøvet ned i tjønna gjennom et hull de hogg i isen og at tjønna heter Hærtjønna eller Herretjønna etter denne herren.
    "
Tegning av Alf Lammerbeck.

    Da morgenen kom, og troppene skulle dra videre, viste det seg at hestene ikke klarte å dra sledene og kanonene oppover stigningen mot Svenskfjellet og Finnsbrekka. Soldater måtte ved tau hjelpe til å dra, men mange hester stupte, og det fortelles at soldatene kastet seg over de varme hestekadavrene, skar ut stykker av dem og åt kjøttet rått.
    Det var ikke bare hester som stupte, mange karolinere drog sitt siste sukk denne første natten. En del hadde tydd sammen i tette flokker for bedre å holde varmen. Men da noen støtte bort i de stående mennene, falt de alle døde overende som noen stokker. De hadde frosset i hjel. Dette skal ha vært i Nøsterådalen.
    Etter som ferden fortsatte denne dag, gjorde trøtthet seg mer og mer gjeldende. Soldater kastet våpen og pakninger, syke soldater ble bare veltet av sledene for å lette hestene. Kusker satt stivfrosne på lassene og ryttere døde på hesteryggen. Også veiviseren Lars Østby og mannen fra Stugudal frøs i hjel ed Essanden.
    Sagnet sier at de som enda levde, tok klærne av sine døde kamerater og våpenbrødre. Derfor ble mange døde funnet nakne. Mange soldater var så forfrosne at de ikke kunne fortsette. 50 mann var satt ut som vakt om kvelden. Av dem var bare 2 i live om morgenen.
    Noen tror at svenskene tok veien over isen fra Langodden til Blåkkåneset, og at isen bugnet under den store vekten, så vann kom opp på isen og soldatene ble våte på bena. Derav skulle det komme seg at så mange frøs i hjel den andre natten. En hel del våpen ble senere funnet ved Svenskhaugene øst for sjøen, og dette styrker påstanden om marsj over sjøen. Men andre tror at ferden gikk langs strandbredden hvor det vokste noe skog som kunne gi ly. Ellers var det slik at soldatene gikk i mindre hoper og var nærmest fortvilt. Noen ble funnet døde i Syltraktene, noen ved Sankåkjølen og noen i Meråkerfjellene, men storslumpen holdt retning mot søndre Enbogen ved grensen. Nå var det få som tenkte på annet enn å berge livet. Ingen tenkte på å få med kanoner eller forsyninger. Store mengder av slikt stod igjen, og døde soldater markerte marsjruta. Det andre natteleger er fastslått til Ena elv like øst for grensen. General Armfelt med fortroppen og Lars Bersvendsen Østby som veiviser hadde kommet lenger, men alle spor var utvisket av snødrevet. Troppene ved Ena visste ikke lenger hvor marsjretningen gikk, og de hadde jo ingen veiviser lenger. De måtte derfor i stor utstrekning bli hvor de var og så den 3. natta.
    Morgenen etter skal noen fra Jemtland ha hogd gjennom elveisen for å se hvilken vei vannet rant, og da de visste at Ena kom ned ved Handøl, klarte de å orientere seg. De 5 norske dragoner rømte der ved Ena, og ingen gjorde forsøk på å hindre dem. De ble senere påtruffet av bønder fra Meråker, og de kom til Trondlheim og kunne avlegge rapport.
    "
Tegning av Alf Lammerbeck.

    Men ved Ena var dødsprosenten uhyggelig stor. Mange hundre soldater bukket under der. Noen av rytterne stupte stivfrosne av hestene, noen stod på hodet, noen på hendene i snøen.
    Etter at de overlevende var kommet på svensk side av grensen, delte flokken seg, så det ble to marsjretninger. Noen, deriblant general Armfelt, tok veien sør for Snasahaugene og kom samme kveld fram til Handøl. Samme rute fulgte også general Horn. Men general Yxkull med finnene fulgte Ena nedover. Det ble adskillig lenger og restene av denne hæravdeling måtte finne seg natteleger enda en gang. Dagen etter kom de fleste fram til Handøl, men noen tilbrakte enda flere netter ute, og noen kom krypende fram til folk, forfrosne i bena og sterkt forkomne av matmangel.
    I Handøl var det bare 3 gårder. Alle hus ble tatt i bruk, men størsteparten måtte kampere ute. Og de som kom inn i oppvarmet rom, døde som fluer, forteller sagnet.
    Med i hæren var noen feltskjærer (sårleger) som nå skulle ta seg av de mange frostskadde. De amputerte armer og ben i massevis så det ble flere tønner med avsagede lemmer. Siden ble de opererte lagt på sleder og kjørt 2½ mil til Duved, dit også marsjdyktige soldater hurtigst mulig ble kommandert. Underveis mellom Handøl og Duved ble flere hundre soldater liggende igjen, og gravene i Klocka, Vallan, Tångbøle og Renneberg talte sitt tause språk.

    Ett senere funn av en kleberstenstavle (täljstenstavla) bekrefter deres skjebne:
            «Anno 1719 den 20 Jan begrofs här 600 Menniskor»

    Hvordan det gikk med Lars Bersvendsen Østby, vet vi ikke sikkert. Etter svenske notater døde han i Duved 18. januar 1719 og ble gravlagt dagen etter ved Duved skanse. I Tydal heter det at han ble mistenkt for sabotasje under marsjen og torturert stygt. Men etter noen måneder i fengsel i Duved, kom han seg hjem til Tydal om våren og døde i heimen sin samme året. Av svenskehæren på ca. 5.700 mann nådde bare omlag 2.700 fram til Handøl i live. Det betyr at 3.000 mann omkom under dødsmarsjen over grensefjellene.     Major Emahusen med et skiløperkompani reiste 18. januar. – altså en ukes tid etter fjellmarsjen – innover i Armfelts rute med noen hester og sleder. Han skriver i en rapport til general Budde i Trondheim at bare en kvart mils vei opp for Østby støtte de på 10-12 lik md geværer og full mundering. Majoren lastet våpen og utstyr på sledene, men hadde ikke hester nok til å berge mer enn en mindre del. Han oppgir å ha fraktet ned 6 små kanoner, flere lass geværer og sabler, en del tøy m.v. 400 geværer ble gitt til Røros bergkorps som erstatning for de våpen svenskene hadde tatt.
    Folk fra Tydal og andre grensebygder dro opp i fjellet og samlet opp effekter. De syntes nok de måtte ha noe igjen for alt de hadde mistet.
    Geværpiper ble brukt til skjerdingstolper i de åpne gruer, til slipestens-åser m.v. På bygdemuseet i Tydal finnes en slipestensår som er sammensatt av to geværpiper fra Armfeltshæren, videre finnes en sabel, en pistol og en kanonkule som rimeligvis skriver seg fra samme hold.
    At det var en hatefull stemning mot svenskene i Tydal, kan vi forstå av en hending som skal ha funnet sted noe senere. Et par soldater var blitt liggende igjen syke i Gresli. De frisknet til og tok veien til Østby og tenkte seg videre over til Sverige. De var inne i Gammelgården og bad om nattelosji, men tydalinger møtte fram med geværer og tok dem med till «morderskogen». Enda de bad vakkert for seg, ble de skutt og nedgravd i skogen. Så sent som i 1873 var det synlig et stort kors innhogd i en stubbe på dette sted ved grensen mellom Ås og Østby.

    General Armfelt, som var blant de første som dro til fjells, kom levende fra ferden, men han tok skade i ansiktet av frosten. De sies at han «frøste» av seg nesen.
    Om Lars Østby fortelles det i Sverige at han ble mistenkt for å føre hæren på avveier, og han ble mishandlet på mange måter. Verst medfart sies det at han fikk da svenskene hogg hull på isen i Handølsåa, bandt et tau i hver ende av ham og trakk ham under isen fram og tilbake til han var nærmest livløs. Deretter satte de ham i bolt og jern på Duved skanse, der han døde noen uker senere.
    "
Kirkebok Selbu nr. 1: 1699-1737, Kronologisk liste, 1719, bilde 75.

    Da gamlepresten Kristen Bloch fastelavnssøndag (Quinquagesima) holdt sin første gudstjeneste i Tydal etter Armfelttoget gjennom bygda, jordfestet han 14 lik, 7 fra bygda og 7 av fienden.

    "
T.v. Massegrav i Handöl. t.h. Ettervirkninger.

    Følgende av Armfeldts «mislykkede» felttog i Trøndelag:
    Finland:
    En ytterligere utarming, og oppgitthet, over en marsj vestover etter vedvarende kamper mot Russland. Halvparten av Armfeldts soldater kom fra «Finland».
    Sverige:
    En definitiv slutt på Sverige som stormakt i Europa. Et stort tilbakefall for Jämtland som ble beskatet og utarmet.
    Norge:
    Trolig den verste utarmingen av Trøndelag noen gang dersom en ser bort fra Svartedauen. En lidelse blant sivilbefolkningen som grunnet sult og sykdommer førte til at flere nordmenn døde av denne krigen vinteren 1718/19 enn hva Armfeldt mistet i snøstormen over Tydalsfjellene. Bare i Trondheim førte «beleiringen» – og antall flyktninger – til at over 2000 døde. Store deler av Trøndelag mistet i løpet av et par måneder alt de eide av mat, klær og brensel. I flere bygder ble alle gårdene tilintetgjort av brann.
    Krigen:
    Det var aldri noen store slag, kun korte sammentrefninger med norske styrker som slo til i geriljastil. Felttoget var en kamp mot sult og naturkreftene i en umild årstid, hvor naturen visste seg fra sin verste side på mange, mange år.
    Prestasjonen:
    Prestasjonen vil variere ut i fra hvilken vinkel en ser felttoget. Militært var det selvfølgelig mislykket, og det ble gjort store feil innen planleggingen og strategien for øvrig under ferden, men tar en i betraktning at det var et felttog som skulle vedvare i en måned i delvis sommerklær, må det som skjedde i de påfølgende måneder gi et visst rom for beundring. Flere tusen karolinere i sommerklær, hadde i løpet av fem værharde måneder aldri hatt tak over hode. At så mange som i overkant av 1500 karolinere overlevde marsjen over fjellet, må sies å være en prestasjon i seg selv. 3

 

  1. Kirkebok Selbu nr. 2: «Begravede», folio 19.
  2. Fogderegnskap Strinda og Selbu fogderi, Fogderegnskap 1711 - Ekstraskatter, 9 Hovedmanntall - Skoskatten 1711 - Bilde 52. Fogderegnskap Strinda og Selbu fogderi, Fogderegnskap 1712 - Vedlegg, 1 Matrikkel 1712 - Bilde 57. Rentekammeret inntil 1814. Realistisk ordnet avdeling, Ki/L0012 8S10]: Kommisjonsforretning over skader påført allmuen nordafjells i krigsåret 1718. Taksering av skader i Tydal anneks i Selboe Prestegield og,Strinda fogderi, side 579. Matrikkelforarbeidet i 1723, Strinda og Selbu fogderi, Selbu tinglag, Tydal anneks - Eksaminasjonsprotokoll, folio 148b-149a. Matrikkelforarbeidet i 1723, Strinda og Selbu fogderi, Selbu tinglag, Tydal anneks - Matrikkelprotokoll, folio 91b-92a. Skifteprotokoll Stjørdal og Verdal sorenskriveri nr. 3, 1742-60, folio 125a. Bygdebok for Tydal, Bind 3, side 14-15, 20-21. Tydalsboka, bind 2, side 6-7, 21.
  3. Kirkebok Selbu nr. 1: 1699-1737, Kronologisk liste, 1719, bilde 74 og 75. Tydalsboka, bin 1, side 213-225.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2020-11-29