Biografi - Biography

Gårdbruker.
Død omkring 1600 i Haug Vestre, Eidsberg (ØF).

Levde 1587 i Haug Vestre, Eidsberg (ØF).
     Haugsgårdene ligger mellom Lekumelva og Moensbekken på en lang flat rygg som går fra Lekumfossen og Lekumåa i sør til Fjøs i nord, der ryggen smalner av. Den søndre delen er en del av Lekum, som ligger på den andre siden av elva. Haugsgårdene hører med til Kirkefjerdingen, som ligger øst for Lekumelva. Gårdene grenser i nord til Fjøs, i vest til Mellom-Moen og Sø-Moen, i sør til Lekum og i øst til Lekumelva.

     Det opprinnelige Haug kan være ryddet i de første århundrer av vår tidsregning, men gården kan også være noe yngre. Allerede i mellomalderen, kanskje tidligere, ble Haug delt i to gårder, Østre og Vestre Haug. Vestre Haug utgjør den vestre delen av Haugs-området og går ned til Moensbekken i vest.

     Den «Røde Bok» forteller omkring 1400 at Ogmund på Moen hadde gitt fem øresbol i den vestre gården på Haug til Eidsberg prestebol. Det er den første opplysningen om den parten presten rådde over. Eidsberg kirke eide også en part i gården. Etter omregningen av landsskylda til tunge i midten av 1500-årene ble prestebolets part satt til 10 lispund malt uten bygsel og kirkens part til 5 lispund korn uten bygsel (ifølge stiftsjordebøkene for 1575 og 1624).      Kirkegodset i gården ble først solgt til private i 1868 og 1871.

     Halve vestre Haug var kirkegods, og den andre halvparten bondegods. Det eldste brevet om bondegodset i Haug er fra tiden mellom 1382 og 1387. En gang i disse årene ble 5 ertogbol i gården solgt av Bård Skegseter (Skislett i Rødenes?) til broren Tridikke Håvardsen mot betaling. Vitner på handelen var Amund Ivarsen og Åse, kona hans, muligene brukere på Haug. Vitterlighetsvitner var lagrettemennene Smed Torgiulsen og Svend Jonsen (DN XVIII 31).

     Bartolomæusaften 23.08.1426 var Torgiuls Vigleiksen og Ravald Nerisen på Haug som vitterlighetsvitner da Ivar Stensen overdro en tomt fra sørgården til nordgården til Tridikke Håvardsen. For denne tomta ga Tridikke et «bondeskjold» (DN XVIII 54).

     Det går nesten to hundre år før vi neste gang hører om en eier av bondegodset på Haug. Fra 1580-årene var det brukeren her som var eier av 10 lpd.tge. Han hette Bjørn Haug og levde til omkring 1600. Parten i gården hadde han arvet etter foreldrene, og det er mulig at han har hatt en søster som arvet de 5 øvrige lispund tunge.

     Hvordan godset i Haug ble delt etter Bjørn er ukjent, men det ser ut til at barnebarna arvet en god del. Sønnen Helge Bjørnsen Tveiten arvet noe, mens brukeren Helge Olsen Haug eide 6½ lispund tunge i 1615. Helge Tveiten kjøpte fra tre medarvinger så mye at han fikk 9½ lispund, som han i 1618 solgte til adelsmannen Otte Bildt til Nes for 30 Rdl. Allerede året før hadde Otte Bildt pantet til seg 7¼ lispund for 60 Rdl. av odelsmannen Helge Haug (også kalt Helge Volden). (Obligasjon 01.05.1617.) De nærmeste arvingene var først blitt tilbudt denne parten uten å kunne overta den. Av de 7¼ lispund var 4¾ lispund Helge Olsens odelsjord, resten hadde han i pant fra søskenbarna. Adelsmannen ble på denne måten eier av hele bondegodsparten, som sammenlagt ble oppgitt til 16¼ lispund tunge, altså noe mer enn den offisielle skylda, og hvordan dette tallet var kommet fram, kunne ikke bringes på det rene.

     Våren 1447 var Berger Omundsen og Reier Eriksson i prestegården (Eidsberg) og hørte at skjøtet fra 1380-årene til Tridikke Håvardsson ble lest opp. (DN XVIII nr. 66.) Det står ikke noe om bakgrunnen for denne bekreftelsen av det gamle skjøtet, men det kan allerede da ha vært uoverensstemmelse mellom brukeren på Haug og presten, og i så fall var det begynnelsen til en strid som kom til å vare i lange tider og bunnet i uenighet om hvem som skulle rå for bykselen over gården, presten eller bonden. Den egentlige grunnen til striden ligger kanskje i omregningen av landskylda til tunge i 1500-årene. Prestebolets part ble da 10 lispund malt, og brukeren Bjørn Haug eide like mye etter far sin. Etter gammel skikk og lov skulle «den beste mann» rå bykselen når to eide like mye i en gård. Av bonden og presten sto den siste høyest i rang. Herr Gulbrand Torbjørnsen var den første Eidsbergpresten som vi vet tok opp saken i 1580-årene. Striden er skildret i et dokument fra 10.05.1587 av de tre eidsbergingene Baard Garsegg, Ellef Lekum og lensmannen Ingemund Foss. De fortalte
«at noen år forleden siden var vi til gjest på Lekong (Lekum) hime til Eyliff (Ellef) i jule-høgtid. Da hørte vi det at Gulbrand Torbjørnsen, sogneprest til Eidsberg, spurde Bjørn Haug i vestergården - i forskrevne sogn - hvor mye han åtte i samme vestre Haug som han påsitter. Da svarte Bjørn at han åtte ikke mer deri enn et halvt pund skyld som han hadde ervt etter sine foreldre. Da sa herr Gulbrand til Bjørn Haug: «Da mener jeg, Bjørn, at I heretter skulle ta samme gård Haug av meg på prestebolets vegne, ti prestebolet følger også et halvt pund deri, og mener fordi (dvs. derfor) å være bykselmann, enda I har brukt det i langsommelig tid og ikke bedt meg derom en gang, siden I skulle gjort meg annen villighet derav.» Hertil svarte Bjørn og sa: «Mine foreldre leide det ikke av presten i noen måte. Ikke gjør jeg heller!» Da sa herr Gulbrand til Bjørn: «Da forbyr jeg deg å bruke samme prestebolspart uten du heretter vil ta den av meg, den stund jeg rår derfor. Gjør du det ikke, da se til at du kommer ikke i skade derfor i fremtiden.» Disse ord sa herr Gulbrand to ganger til Bjørn på Lekong i julehøgtid og ett år i mellom hver gang, og skjøt oss til vitnes.»
(NRA utrykt diplom 10.05.1587.)

     Bjørn ville ikke oppgi sin slekts rett, og herr Gulbrand fikk ham stevnet for retten ved en rikens stevning i 1587. Bjørn skulle svare for seg på Haug for seks lagrettemenn og skriveren «mandag nest etter St. Botolfs dag», og hvis ikke saken ble oppgjort der, skulle Bjørn møte for lagmannen i Fredrikstad den andre søknedagen etter St. Peters dag. (NRA. utrykt diplom 31.05.1587.) Hvordan denne saken endte er dessverre ukjent, men striden var i hvert fall ikke over.

     Bjørn Haug var bruker på Vestre Haug til han døde. 1