Skofte Ogmundsson på Giske
1040?-1103
Lendmann.

>
ff
Torberg Arnesson på Giske. Født omkring 990. Død omkring 1050. Lendmann.
fm
Ragnhild Erlingsdatter.
   
f
Ogmund Torbergsson på Giske. Død før 1050.
 

Skofte Ogmundsson på Giske. Født omkring 1040. Død 1103. Lendmann.
Gift Gudrun Tordsdatter. Født før 1031.
Tora Skoftesdatter på Giske. Født omkring 1070.

Biografi - Biography

Lendmann.
Født omkring 1040.
Død 1103.

    Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendmann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.

    Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098.

    I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. «Danefe» brukes i gamle danske og norske lover om edle metaller som ble funnet nedgravd i jorden (Store norske leksikon). Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg.
    Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde. 1

    Fra «I balansepunktet - Sunnmøres eldste historie»:
  «Skofte Ogmundsson (†1103) var son til Øystein Orre sin bror, Ogmund. Ein kan ikkje sela sikkert om arven etter Øystein som døydde bamlaus, gjekk til Ogmund eller Skofte. Om Ogrnund var Giske-herre, var han svært anonym, vi høyrer så godt som ingenting om han i kjeldene. Skofte vart gift med dotter til Tord Folesson, og hadde fleire søner. Han var óg lendmann, men kom i usemje med kong Magnus Berrføtt, og drog bort frå landet med dei 3 vaksne sønene. Dei drog via Flandern og Frankrike og gjennom Gibraltar. Skofte døydde på ferda, sameleis som alle sønene. Dette vart ei svært vidspurd ferd og vart sidan rekna for den første korsferda frå Noreg, men ferda var kan hende like mykje ei handelsferd.
    Pål Skoftesson († omlag 1160) heitte yngste sonen til Skofte, han vart og kalla Aura-Pål avdi han var oppfostra på Aure i Sykkylven. Pål var ikkje med faren på ferda, venteleg var han for ung, og han vart difor den som tok over Giske og Giske-godset. Han var lendmann, men sat mest heime i ro og tok lite del i riksstyringa. Han døydde omlag 1160. Ei av systrene hans, Tora, var gift på Rein i Trøndelag og vart oldemor III Inge og Skule Bårdssønner,den eine konge og den andre hertug. Den andre systra, Ragnhild, var mor til Gregorius Dagsson, ein av kong Inge Krokrygg sine næraste menn. Pål hadde tre born: Nikolaus. Ingebjørg og Sigrid. Døtrene vart gift til Grebstad og Stadheim i Sunnylven.»

    I følge "Sunnmørsfylket i framfarne tider" var Sigrid Torkellsdatter Fugl (datter til Torkell på Fugl og Hallaka Sveinsdatter på Aurland) mor til Nikolaus, Ingebjørg og Sigrid i hennes første ekteskap. Hun ble senere mor til Baard Guttormsson på Rein i ekteskap Guttorm Åsolvsson. 2

    Fra Norsk biografisk leksikon:
  «Skofte Ogmundsson (* ca. 1040 - † 1103 i Roma, nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent), lendmann.
    Foreldre: Ogmund Torbergsson; morens navn er ikke kjent. Gift med Gudrun Tordsdatter, datter til Olav den Helliges merkesmann Tord Folesson. Sønnesønn av Torberg Arnesson († ca. 1050); muligens dattersønns sønn til Erling Skjalgsson († 1027); grandnevø (brorsønns sønn) til Kalv Arnesson († ca. 1051) og Finn Arnesson († ca. 1065); fetter til kong Olav III Haraldsson Kyrre (* ca. 1050 - † 1093); far til Ragnhild Skoftesdatter; morfar til Gregorius Dagsson († 1161); farfars morfar til Skule Bårdsson († 1240).
    Skofte hørte til en av de aller fremste ættene i landet, Arnmødlingene eller Arnungene, som hadde storgården Giske på Sunnmøre som sitt hovedsete. Farfaren var Torberg Arneson, som var gift med Erling Skjalgssons datter Ragnhild (det er likevel usikkert om hun var Skoftes farmor). Skoftes faster Tora var Harald Hardrådes frille i et fast forhold og mor til kongens barn. Gjennom dette var Skofte søskenbarn til kong Olav Kyrre.
    Den nære forbindelsen til kongehuset gjorde det naturlig for forfatterne av kongesagaene i det minste å nevne Skofte, selv om de ellers ikke hadde mye å fortelle om ham. Han hadde tittel av lendmann, en stilling som både innebar en nær tilknytning til kongen og posisjon som lokal stormann på Nordvestlandet.
    Skofte var antakelig noen år eldre enn Olav Kyrre, men er ikke omtalt i forbindelse med Olavs langvarige regjering. Det skyldes nok først og fremst at kongesagaene har svært lite å fortelle om Olav, siden kongedømmet hans var så fredelig og udramatisk. Sønnen og etterfølgeren Magnus Berrføtt drog derimot på flere krigstog de ti årene han var konge, så vel til Skottland og Irland som inn på svensk område. I slike forbindelser var lendmennene viktige, og Skofte og sønnene hans er i de fleste sagaene tatt med i oppregningen av hvilke stormenn som var med kongen. Men noe ut over det at navnene er nevnt, står ikke.
    Bare Snorre forteller om en bitter konflikt som utviklet seg 1101 mellom kong Magnus på den ene siden og Skofte og sønnene hans på den andre. Uenigheten dreide seg om en arv Skofte hadde mottatt, og som kongen gjorde krav på. Magnus viste seg helt ubøyelig i denne konflikten - også etter at Finn, Skoftes sønn, hadde bedt kongen om å gi etter. Det skinner igjennom hos Snorre at dette var så mye mer kritikkverdig som Finn året før hadde reddet kongens liv under et tilbaketog i Sverige, med stor fare for sitt eget liv.
    Som følge av konflikten erklærte Skofte seg løst fra kongens tjeneste. Sammen med sønnene Finn, Ogmund og Tord forlot han landet høsten 1102, for i Det hellige land å slutte seg til korstoget der. Dette er de første norske korsfarerne vi vet om. De overvintret i Flandern og seilte sommeren 1103 inn i Middelhavet. Skofte ble imidlertid syk og døde i Roma. Snorre sier at også sønnene hans døde på denne ferden, og at de andre som var med, så kom tilbake til Norge senhøstes 1103 - "noen fra Jerusalem, andre fra Miklagard" (Konstantinopel).
    Snorre hadde som sagt ingen skriftlige forelegg for denne beretningen, og hele konflikten er sett i et sterkt kongekritisk perspektiv. Det er grunn til å tro at Snorre bygde på muntlig tradisjon, som han ble kjent med under besøk i Norge. En rimelig gjetning er at hjemmelsmannen var Snorres venn, hertug Skule; Skules farfar var dattersønn av Skofte. Dette betyr i så fall at Snorre gjenforteller det som ble fortalt i Giskeætten. Skoftes yngste sønn Pål overtok Giske etter faren.» 3

    Fra norsk Wikipedia:
  «Skofte Ogmundsson eller Agmundsson, også kjent som Skofte på Giske († 1103) var en norsk lendmann av Giske-ætten som på begynnelsen av 1100-tallet lot utruste en korsferd til Det hellige land.
    Han var sønn til Ogmund Torbergsson († før 1050).

    Skofte var gift med Gudrun Tordsdatter, datter til Tord Folesson, og far til sønnene Ogmund, Finn og Tord, og døtrene Tora og Ragnhild.
    Tora ble gift med Åsolv Skulesson på Rein, mens Ragnhild ble gift med Dag Eilivsson på Bratsberg gård i Skien.

    Sammen med sine tre sønner dro Skofte omkring 1101 ut på korsferd. De seilte gjennom Gibraltarstredet (Njørvasund) med fem skip, men i 1103 døde alle de fire lederne på reisen, og deres følgesvenner, som samme år kom frem til Palestina, vendte snart tilbake.
    Omtrent samtidig (10.07.1103) døde den danske kongen Erik Eiegod på Kypros på vei til Det hellige land.
    Den neste korsferden som utgikk fra Skandinavia var kong Sigurd Jorsalfares i 1107.» 4

    Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
  «11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.»
  «17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han, «jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.» Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.»
  «18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn: «Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.» Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.»
  «19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund:
  "Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrende mine, dersom jeg får rå." Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.»
  «20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt.» 5

 

  1. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 872. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.
  2. I balansepunktet: Sunnmøres eldste historie - Redigert av Stein Ugelvik Larsen og Jarle Sulebust (1994), Sunnmørsposten Forlag, Ålesund. «Sunnmørsfylket i framfarne tider», del 1, side 123-124,
  3. Norsk biografisk leksikon:
  4. Wikipedia.
  5. Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11-20. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2022-08-05