Biografi - Biography

Konge.
Død mellom 963 og 968 i Tønsberg.

    Gudrød var konge i Vestfold etter at hans far, Bjørn Farmann, ble drept. Senere var han konge i Viken. Han fikk sitte med styret sammen med sin fetter, Trygve Olavsson, mens Håkon Adalsteinsfostre («den Gode») var rikskonge.
    Gudrød ble drept i Tønsberg ved svik av Gunhild-sønnene, antagelig av Harald Gråfeld. 1

    Fra Cappelen's «Norges Historie» om Håkon Adalsteinsfostre:
    Håkon Adalsteinsfostre var nå enekonge – eller iallfall den anerkjente rikskonge – men han fikk neppe noen gang den makt hans far hadde hatt, Hans egentlige rike var kystlandet fra Møre til Agder. I Trøndelag var han nok anerkjent som øverste herre, men her måtte han dele makten med Sigurd jarl. Noen reell innflytelse på Opplandene hadde han neppe. I Viken lot han brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson sitte med styret. Det trengtes mer lokal autoritet her; danskene hadde gamle krav på Viken, og nylig var Danmark igjen blit forenet under en konge som snart nok kunne begynne å vise tenner. 2

    Fra Snorre Sturlasson: Håkon den godes saga:
  «2. Da det led mot vinteren, reiste kong Håkon til Opplandene; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst til Viken. Der kom brorsønnene hans, Trygve og Gudrød, til ham og mange andre, og de regnet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik hans bror. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte. Kong Håkon ga Trygve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres; han ga Ranrike og Vingulmark til Trygve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjeve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halvdelen med ham av skylder og skatter. Da våren kom, dro kong Håkon nordover til Trondheimen, han tok landveien gjennom Opplandene.»

    Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga:
  «4. Det var en høst Håkon jarl dro til Opplandene. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Trygve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enrom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver dro hjem til sitt rike. Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene (Gunnhilds sønner). De talte ofte om dette med hverandre. ...».
  «5. Kong Harald (Gråfell) seilte mest utenskjærs. Han styrte inn i Viken og kom til Tønsberg om natten. Der fikk han høre at kong Gudrød Bjørnsson var på veitsle på landet ensteds der like ved. Kong Harald og hans menn dro dit opp; de kom dit om natten og kringsatte husene for dem. Kong Gudrød og hans menn gikk ut, det ble en kort strid til kong Gudrød falt og mange mann med ham. Så dro kong Harald hjem og møtte kong Gudrød [Eiriksson] bror sin. Nå la de under seg hele Viken». 3

    Det er lite trolig at Gudrød – som beskrevet i Gudrød Bjørnssons norske biografi i Wikipedia (se nedenfor) – var sønnesønn av Harald Hårfagre!

    Fra norsk Wikipedia (biografien til Harald Hårfagre):
  «Harald Hårfagre skal ha hatt mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk, er ukjent. I "Historia Norvegiæ" sies det at han hadde 16 sønner. "Ågrip" og "Fagrskinna"gir navnene på 20 av Haralds sønner. Snorre sier ikke noe om antallet. Etter "Historia Norvegiæ " var Eirik Blodøks den eldste, mens Snorre mente at Guttorm var den eldste. Etter "Fagrskinna" var Eirik blant de eldste og Håkon den Gode blant de yngste.
    Etter Haralds død ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere etter Harald Hårfagre.
    Følgende oversikt over Haralds barn og barnas mødre må derfor leses med stor skepsis, kanskje med unntak av barna Eirik Blodøks og Håkon Adalsteinsfostre, som regnes som sikre.
    Mulige, men lite sannsynlige barn med Gyda Eiriksdatter: Ålov Årbot, Rørek Haraldsson, Sigtrygg Haraldsson, Frode Haraldsson og Torgils Haraldsson.
    Mulige, men lite sannsynlige barn med Åsa Håkonsdatter: Guttorm Haraldsson, Halvdan Svarte Haraldsson, Halvdan Kvite Haraldsson og Sigrød Haraldsson.
    Sannsynlig barn med Ragnhild Eiriksdatter er Eirik Blodøks.
    Mulige, men svært usannsynlige barn med Svanhild Øysteinsdatter: Bjørn Farmann, Olav Haraldsson Geirstadalf og Ragnar Rykkel.
    Mulige barn med Åshild Ringsdatter: Ring Haraldsson, Dag Haraldsson, Gudrød Skirja, Ingeborg Haraldsdatter og Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)
    Mulige, men lite sannsynlige barn med Snøfrid Svåsedatter: Sigurd Haraldsson Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine.
    Sannsynlig barn med Tora Mosterstong: Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre).»

"

Kart over Oslofjorden og Vingulmark slik navn og grenser var under middelalderen (Finn Bjørklid). Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Gudrød Bjørnsson († 968) var sønn til Bjørn Farmann († 927), småkonge i Vestfold.
    Han var far til Harald Grenske og farfar til Olav Digre, den senere Olav den hellige.

    Etter at Gudrøds far, Bjørn, ble drept av Eirik Blodøks ble Gudrød boende hos sin farbror Olav Haraldsson Geirstadalf, småkonge i Vingulmark.
    Vingulmark (norrønt Vingulmork) var det gamle navnet på et småkongedømme og senere jarledømme i norrøn tid og i middelalderen i området rundt Oslofjorden. Vingulmark var et av de tre (fire) fylkene under Borgartingsloven som til sammen utgjorde det gamle landskapet Viken.

    Olav Haraldsson gjorde opprør mot Eirik Blodøks, men ble drept i kamp. Gudrød måtte flykte opp til Opplandene sammen med sin fosterbror, Olav Geirstadalfs sønn, Tryggve Olavsson.

    Da Håkon den Gode ble konge fikk Gudrød Vestfold, hans fars område, som len av kongen.

    Da så Harald Gråfell ble konge var det mange menn i Norge som mente at de var av vel så stor ætt som Harald. Ifølge "Håkon jarls saga" var det en gang mange menn samlet for å drikke utferdsøl, og det ble "et svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken". En hevdet at Harald var den fremste av alle, og da ble Gudrød sint og sa at han ikke sto tilbake for Harald i noe. Snart ble begge sinte og grep etter våpen. "Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip," sier sagaen.
    Hendelsen var nok til at Harald Gråfell og Gudrød ikke kunne stole på hverandre. Kort tid senere kom Harald Gråfell seilende inn Viken, omringet huset til Gudrød og da han kom ut sammen med mennene sine ble det en kort kamp før han ble drept.

    Det nevnes ikke hvem Gudrød ble gift med, annet enn at hun var av "god ætt slik som høvelig var" og at de fikk en sønn som het Harald.» 4