Biografi - Biography

Fyrste.
Født omkring 830.
Død omkring 879.

Levde 862.

    Fyrste av Novgorod 862 - 879.

"

Storfyrster av Kiev.

    Ifølge russisk tradisjon var Rurik grunnleggeren av det russiske rike.

    Rurik-slekten regnes som det første dynasti som hersket i Russland. De var storfyrster av Kiev fra 880 til 1132 og senere tsarer (keisere) av Russland. I 1132 ble riket oppdelt i sine enkelte fyrstedømmer.

    Vi finner i legenden først tre brødre: Rurik i Novgorod, Sineus i Belozero og Truvor i Izborsk. De profiterte på interne russiske stammestrider og ble de første kjente herskerne. Dernest ble Askold hersker i Kiev og Rogvolod i Polotsk. Senere ser vi at Ruriks fetter, Oleg, hjalp Rurik med makt å undertrykke et opprør da Novgorods borgere ønsket å fri seg fra Ruriks styre.

    En «Vetsje» [folkmøte, rådslag] ble ifølge legenden sammenkalt av slaverne hvor det ble besluttet å invitere de tre brødrene fra «Varjager»-stammen «Rus» (varjager = viking) til å herske over slaverne. I den gamle krøniken «Novgorodskaya Pervaya Lietopis» [Den første Novgorod-krøniken] kan man lese at nordiske prinser ble invitert til Russland – krøniken taler ikke om av hvem – for å bringe orden i og å forsvare russisk land mot utenlandske angripere.

"

Slavisk befolkning før år 1100 (Wikipedia).

    På den tiden konkurrerte og stred russiske byer og fyrstedømmer med hverandre og ble ofte angrepet av nomadiske tyrkiske stammer, noe som kunne ha skapt et behov for mer kvalifiserete nordiske krigsherrer og deres profesjonelle soldater. Det faktum at så mange nordiske prinser kom til Russland ved denne tid har imidlertid etterlatt seg inntrykket av at landet i virkeligheten ble invadert av disse «Ruridiker»-prinser og deres menn.

    Igor (Ingvar), Olga (Helga), Rurik (Rørek) og Oleg (Helge) er antagelig nordiske navn, noe som indikerer at slekten muligens kom fra Sverige. Trolig var de i slekt med Munsöslekten. Navnene Rogneda (Ragnhild) og Rogvolod (Ragnvald) er også nordiske.

    Kloss opp til det bysantinske keiserrike, som på denne tiden ennå omfattet Balkan og Lilleasia, var Det nære Østen behersket av en annen stormakt, det arabiske kalifatet. Det var nettopp kommet i hendene på en ny herskerætt, Abbasidene, og rikets økonomiske tyngdepunkt lå nå i Irak og Iran, mens kalifen hadde opprettet sin residens i Bagdad. Dette riket hadde en veldig tilgang på sølv, og det hadde gode handelsforbindelser med områdene nord for Det kaspiske hav. Her hersket forskjellige asiatiske folk, bulgarer og khazarer. Og like hit ned trengte svearne. Fra den baltiske kysten hadde de fulgt de seilbare elvene oppover i det nordlige Russland, og når en hadde seilt dem så langt en kunne komme, var det ikke så mange kilometerne en behøvde å trekke skipene før en nådde Dnjepr, som førte til Svartehavet og Bysants, og tilløpene til Volga, som munnet ut i Det kaspiske hav. Senest i begynnelsen av 800-tallet er forbindelsen etablert. Utgravninger har vist klare spor etter nordboer i Staraja Ladoga (som nordmennene kalte Aldeigjuborg) fra denne tiden; byen lå like sør for sjøen Ladoga. En enda bedre beliggenhet rent handelspolitisk hadde Novgorod, det nordiske Holmgard, som ble et hovedsentrum, også for svensk politisk makt. Vi vet ikke nøyaktig når det skjedde. Men at det i 839 var etablert et svenskt rike et sted i Russland, synes å fremgå av en tilfeldig notis i en frankisk annal. I dette året kom det nemlig en bysantinsk sendeferd til keiser Ludvig, og i følget var det også noen menn som ba om tillatelse til gjennomreise; de sa de hørte til Rus-folket, og at deres konge kaltes khagan. Men «Rus», det var det navnet svenskene fikk i Russland (kanskje har det en forbindelse med Roslagen). Og khagan, det var den tyrkisk-arabiske betegnelsen på herskerne på de russiske steppene. Nå ble det imidlertid fort klart for keiserens menn at disse Rus var folk av svensk ætt, og keiseren, som på dette tidspunkt hadde all grunn til å se med skepsis på alle nordboer, fryktet for at mennene var spioner. Han ga ordre til at deres forhold skulle undersøkes nærmere før de fikk dra videre.
    Ikke mer enn ti år yngre er en notis hos en arabisk geograf, som forteller at Rus fører bever- og svartrevskinn, foruten frankiske sverd, så vel til Svartehavet og Konstantinopel som til Det kaspiske hav og videre på kamelrygg til Bagdad. Det er altså klart at forbindelsen Østersjølandene – Bagdad nå er etablert. Det konstaterer vi for øvrig også gjennom et annet fenomen. Det begynner å flyte en veritabel strøm av sølv til Norden fra kalifatet. Den når høydepunktet på 900-tallet, men vi har funnet mynter også fra de tidligste Abbasidenes tid, og de kan ikke være kommet i jorda særlig meget senere enn 800. I Kaupang er det således funnet et par mynter slått av Karl den Stores samtidige, eventyrkalifen fra 1001 natt, Harun al-Rasjid.
    Dermed hadde nordboene etablert seg i en gunstig posisjon mellom øst og vest. Enten de hentet skinn og slaver i Østersjølandene og solgte dem til frankerne mot våpen, glass, bronse, keramikk og vin – eller de eksporterte skinn og våpen til kalifens land for sølv, som de også kunne bruke til å handle vestpå med, gjorde de gode forretninger. Hovedparten av disse forretningene ble nok drevet av svear og særlig av gotlendinger. Nordmennene var i denne sammenheng neppe mer enn klokkeren som det dryppet på. Men også de fant veien østover – dro i austerveg – og i alle tilfeller er denne kontakten med Østen også en del av den generelle bakgrunn for det fellesnordiske foretagende som heter vikingtogene.

I en runeinnskrift fra Östergötland heter det
      «Sønner fikk Gulle, en god bonde, fem.
        Ved Fyris falt Amund, den uredde kjempe.
        Assur kom øst i Grekland av dage.
        Halvdan ble på Bornholm drept,
        Kåre ved Dundee - og død er Boe.»
    Verset sier ikke så lite om spennvidden i en svensk vikings interessesfære – fra hjemlige tronstridigheter til herjing i Skottland og kamper i Bysants. Svenske eventyrere hadde åpnet handelsveiene til Svartehavet og Det kaspiske hav. I annen halvdel av 800-tallet tok en svensk høvdingætt ledelsen over de slaviske folkene langs de store elvene i Vest-Russland; det var Rurik (Rørek) og hans ætlinger. Handelen alternerte, som i vest, for en stor del med herjing, eller den hadde plyndringer som utgangspunkt. En god del av handelsvarene var skatter vikingene – eller varjagene som de heter på disse kanter – hadde presset ut av slaviske og finske stammer. Resultatet ble imidlertid at arabisk sølv strømmet til Birka, til Hedeby, og fremfor alt, til Gotland. Omkring 1000 sølvskatter fra disse par århundrene er funnet i svensk jord, endel, men langt mindre, i dansk. De politiske følgene denne sølvstrømmen fikk, vet vi lite om. Men de kan ikke ha vært ubetydelige. Det vi iallfall vet, er at svenskættede konger omkring 900 satt seg fast i Sønder-Jylland, sannsynligvis for å beherske hele Østersjøhandelen, fra Novgorod til Hedeby.

    Dette svenske Østersjøveldet tok imidlertid slutt etter noen årtier. Svenskene i Hedeby ble fordrevet av tyskerne i 934. En mannsalder senere faller glemselens slør over det nylig så driftige Birka. Sølvstrømmen fra kalifatet ebber ut, for politiske omkalfatringer langt sørpå fører til at de gode forbindelsene med rikene sør og sørøst for Det kaspiske hav blir brutt. Til gjengjeld etablerer russerne nærmere forbindelser med Bysants. Rurik-ætlingen Vladimir lar seg døpe, og bysantinske misjonærer får innpass i Russland. Mens Birka forsvinner, overlever gotlendingene; det er de som nå har hovedparten av handelen på Novgorod. 1

"

En representasjon av Rurik i den russiske titulære boken om tsarene fra 1672. Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Rurik (* ca. 830 - † ca. 879) var en delvis en legendarisk og delvis en historisk væring som tok kontroll over Staraja Ladoga i dagens Russland omkring år 862 og bygget bosetning Holmgard (Rjurikovo Gorodisjtsje) i Novgorod.

    Navnet Rurik.
    Navnet Rurik kommer fra vestnorrønt Hrœrekr (Norge og Island; moderne norsk stavemåte Rørik), østnorrønt Hrørikr (Danmark og Sverige). Fra det norrøne navnet er det slaviske Rjurik avledet. Det samme navnet finnes forøvrig i engelske Roderick, og i spansk og portugisisk som Rodrigo. I gammelgermansk framsto det som Hrodric og i gammelengelsk som Hroðricus. Det er blitt foreslått at navnet også finnes i det angelsaksiske diktet Beowulf som Hreðrik. Antakeligvis betyr navnet noe slikt som "høy hersker" eller "berømt hersker".

    Historie.
    Som historisk figur er Rurik omdiskutert blant forskerne. Den eneste skriftlige kilden til at han kom til å kontrollere Ladoga og Novgorod kommer fra den russiske Nestorkrøniken som ble skrevet på begynnelsen av 1100-tallet. Denne slår fast at flere finske og slaviske stammer "drev væringene tilbake over sjøen, nektet å betale skatt til dem, og forsøkte å regjere seg selv." Etter at disse stammene begynte å strides innbyrdes besluttet de at det eneste som kunne skape lov og orden var å invitere væringene tilbake.»

"

Rurik og hans brødre stiger i land ved Ladoga (maleri av Apollinarij Vasnetsov 1848-1926). (Wikipedia).

  «Rurik kom i 860-862 sammen med sine to brødre, Sineus og Truvor, og et stort følge, og slik ble Rurik den første kongen, og han etablerte et dynasti som med tiden skapte det russiske riket.
    Rurik beholdt makten fram til han døde i 879. Hans etterfølgere (Rurik-ætten) flyttet hovedstaden fra Novgorod til Kiev, og grunnla således Kievriket som fungerte fram til år 1240 da mongolene invaderte Øst-Europa. Et antall adelige familier er på farsiden etterkommere fra Rurik, skjønt den siste Rurikid til å styre Russland, Vasilij IV, døde i 1612.
    Det er en stor gravhaug fra 800-tallet i Novgorod oblast som ligner meget på tilsvarende gravhauger i Gamle Uppsala eller i Norge. Oppfinnsomt beskyttet mot gravrøvere gjenstår det ennå å drive arkeologiske utgravninger av haugen. Den lokale befolkningen viser til haugen som Ruriks grav.

    Omdiskutert opprinnelse.
    Selv om noen historikere fremhever de legendariske røttene til legenden om Rurik og således avviser at han er en reell historisk figur, er hans etniske røtter av større kontroversiell debatt i Øst-Europa.
    I henhold til Nestorkrøniken var Rurik en av "ruserne", en væring som kom fra Norden, mest sannsynlig fra Sverige. (Rusere (russisk: Rus) er betegnelsen på en folkegruppe i Øst-Europa som skal ha grunnlagt Kievriket. Navnet lever videre i dag blant annet i formene Russland og Rutenia.) I løpet av de siste årene har arkeologer stort sett bekreftet både krøniken og den norrøne innflytelsen rundt Novgorod. Det ble avdekket at bosetningen i Ladoga faktisk ble etablert på midten av 800-tallet. Keramikk, verktøy og husholdningsartikler, bygninger og lignende gjenstander fra dagliglivet på denne tiden sammenfaller med det samme mønster som på Jylland i Danmark.
    Noen slaviske historikere har argumentert at opptegnelsene om at Rurik ble invitert av de finske og slaviske stammene til å styre dem er lånt fra et hypotetisk "norrønt" manuskript av en krønikeskriver som i utgangspunkt var positivt innstilt mot Norden. Eksempelvis beskriver "Nestorkrøniken" at Rurik kom til de slaviske landene sammen med to brødre, Sineus og Truvor, og sendte disse to til å styre henholdsvis de to byene Beloozero og Izborsk. Istedenfor å forbinde Sineus til "Signjotr" og Truvor til "Torvald" har de slaviske historikerne spekulert om krønikeskiveren har lest i det hypotetiske norrøne manuskriptet og har misforstått hva han har lest: De norrøne ordene "sine hus" og "tru voring" (med trofast vakt) for brødrene Sineus og Truvor.
    Det er en annen teori om at Rurik kan ha vært av både norrøn og slavisk opprinnelse. Dette grunnes i en opptegnelse om at det var vanlig med ekteskap mellom væringer og slaviske kvinner. Denne teorien er basert på informasjon fra den første moderne historikeren i Russland, Vasilij Tatisjtsjev (som selv var en Rurikid) som hevdet at Rurik var avledet fra venderne.Tatishchev gikk så langt som å navngi Ruriks mor, Umila, hennes mor som Gostomysl, og en fetter, Vadim. De som antar at Tatishchev handler i god tro peker på at han har basert sine informasjoner på en nå tapt opptegnelse, den legendariske "Ioachimkrøniken".

    Hrörek av Dorestad.
    Den eneste Rurik eller Rørik som opptrer i vesteuropeiske krøniker i samme tidsepoke, er Hrörek av Dorestad, en småkonge fra den danske handelsbyen og kaupangen Hedeby. Siden 1800-tallet har det vært forsøkt å identifisere ham med væringen Rurik i den russiske krøniken.
    Rørik av Dorestad ble født omkring år 810 eller 820. Frankiske krøniker nevner at han mottok land i Friesland fra keiser Ludvig den Fromme. Deretter begynte han å plyndre de omliggende områdene: Han tok Dorestad (ved dagens Wijk bij Duurstede i provinsen Utrecht) i 850, erobret Hedeby i 857 og plyndret Bremen i 859. Keiseren ble rasende og tok fra ham alle posisjoner i 860. Etter dette forsvinner denne Rørik fra vestlige kilder for en betydelig tid, og det er på dette tidspunktet, i 862, den russiske Rurik dukker opp i Russland, bygger festningen i Ladoga og senere flytter til Novgorod. Rørik av Dorestad dukker igjen opp i frankiske krøniker i 870 da hans frisiske landområder igjen blir tilbakeført til ham av Karl den Skallede. I år 882 blir han nevnt som død. Til sammenligning nevner Nestorkrøniken at den russiske Rurik dør i 879.» 2