Biografi - Biography

Hertug.
Født omkring 922.
Død 10.08.955 ved Lechfelde.

    Konrad den Røde («der Rote») var hertug av Lothringen.

    Han fikk i 944 (947) hertugdømmet Lothringen, og var under keiser Otto I av Tyskland, fra ca. 940, en av de fremste i riket. 1

    Fra Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie», bind 8:
    Han fikk i 944 (947) hertugdømmet Lothringen, og var under keiser Otto I av Tyskland, fra ca. 940, en av de fremste i riket.

    I 953-954 gjorde han opprør mot Otto som da var hans svigerfar, sammen med Otto's sønn Ludolf. Ludolf var misunnelig på sin maktlystne onkel Henrik, og mente at denne ble foretrukket på hans bekostning. Han var også forbitret over farens nye giftermål, som han var redd kunne føre til at han selv mistet sin arverett. Begge var hensynsløse nok til å sette seg i forbindelse med ungarerne, som benyttet seg av den knipe Otto var i, til å herje og plyndre på tysk område.

    Otto gjorde imidlertid først opp regningen med sin sønn og sin svigersønn og tvang dem til underkastelse. Ved sine forbindelser med kristenhetens fiender, ungarerne, hadde de forøvrig også brakt sin sak i vanry og fått folkeopinionen mot seg, og Otto fikk derfor snart bukt med dem. Med sin vanlige edelmodighet tilga han dem, men de måtte gi avkall på sine hertugdømmer, og tronfølgerverdigheten gikk over til Ottos lille sønn i annet ekteskap.

    Deretter vendte kongen seg mot ungarerne, som var blitt så overmodige av fremgangen de hadde hatt at de tenkte å underlegge seg hele det kristne Vesten. Med en hær som etter sigende skal ha tellet 100.000 mann, sikkert et uhyre overdrevet tall, brøt de inn i Bayern og skrøt høylydt av at de ikke aktet å la seg stanse av noe, så fremt ikke jorden oppslukte dem eller himmelen styrtet ned over dem. På markene ved Lech utenfor det sterkt befestede Augsburg, møtte Otto dem med en liten, men sterk rytterhær i august 955. Delbrück beregner Ottos hær til høyst 6000-8000 mann og mener at madjarerne snarere var færre enn flere. Nå ble det utkjempet et veldig slag, hvis verdenshistoriske betydning kan sammenlignes med slagene ved Troyes og Poitiers.

    Widukind forteller at ungarerne var nær ved å omringe den tyske hæren, men at faren ble avverget ved en heltemodig innsats av Konrad «den Røde», som var kommet ridende til kampen med en skjorte av hestetagl under rustningen og hadde bønnfalt Gud om å få sone hva han hadde forbrutt, ved å få dø en ærefull død.
    Da Konrad hadde avverget den fare som truet tyskerne i ryggen, holdt Otto en oppmuntrende tale til sine menn.
  «Heller må vi falle med ære, om det er Guds vilje,» sa han, «enn leve et vanærende liv som treller hos våre fiender eller kanskje komme til å dingle i galgen som forbrytere. Meget mer kunne jeg ha sagt, hvis det hadde vært nødvendig å øke Eders mot og dristighet, men la oss nå heller begynne å tale til våre fiender med sverdet enn med munnen».
    Med disse ordene grep Otto den hellige kongelansen som man sa var beslått med spiker fra Kristi kors og satte av sted rett mot fienden i spissen for sine menn. Tyskernes angrep var så kraftig at madjarernes motstand brøt fullstendig sammen og bare en liten del av dem unnkom. De andre ble hugget ned eller trengt ut i elven, hvor de druknet.

    Konrad fant den død han søkte på slagmarken 10.08.955. 2

"

Inngang til Saliske krypten i Wormskatedralen. (Wikipedia).

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Konrad (* ca. 922 - † 10.08.955), kalt den røde (tysk: Konrad der Rote), var hertug av Lothringen fra 944 til 953.
    Han ble stamfar til det keiserlige saliske dynastiet.
    Konrad var sønn til Werner V av Wormsgau (* ca. 899 - † ca. 935), en frankisk greve i Nahegau-, Speyergau- og Wormsgau-territoriene ved Øvre Rhinen. Hans mor var antagelig Hicha, en datter til Bouchardids-hertugen Burchard II av Schwaben og hans hustru Regelinda av Zürich.
    Nedstigningen til greve Werner V, den første dokumenterte salianeren, er usikker, han var sannsynligvis i slekt med det frankiske Widonid-dynastiet, hans far, Werner IV (Walaho), var gift med en ukjent søster til kong Konrad I av Tyskland.

    I 941 dukket Konrad opp som sin fars etterfølger i de rhenske grevskapene og skaffet seg ytterligere territorium i Wetterau på Rhinens høyre bredd. Konrad tok bolig i Worms og konkurrerte med erkebiskop Frederick av Mainz om overherredømme i rheinske Franken. De saliske grevene hadde styrket sin posisjon i de frankiske landene, mens deres Konradin-slektninger ikke hadde klart å opprettholde den kongelige verdighet etter kong Konrads død i 918 og fremveksten av det ottoniske dynastiet. Den avdøde kongens yngre bror, Eberhard, etterfulgte ham som hertug av Franken og ble midlertidig tildelt det lothringenske hertugdømmet, likevel sluttet han seg til hertug Gilbert av Lothringens opprør mot styret til kong Otto I av Tyskland og ble drept i slaget ved Andernach i 939.

    Mens Lothringen gikk over til Ottos yngre bror Henrik, forble Konrad den Røde en lojal støttespiller for kong Otto I den Store og fungerte som frankisk regent etter hertug Eberhards død, med en viss mulighet til å oppnå hertugtittelen. Han bidro også til å sikre den vest-frankiske kong Ludvig IV's avståelse av Lothringen og også til å avdekke ett komplott fra kongens bror Henrik mot Ottos liv. Deretter ble ungdommene tildelt Lothringen i 944. Avvist av den lokale adelen forble han imidlertid avhengig av kongens støtte.

    Omtrent tre år senere giftet han seg med Liutgarde († 953), Ottos datter med hans første hustru Edith av Wessex, datter til den engelske kongen Edvard den Eldre.
    Konrad og Liutgard hadde sønnen
Otto av Worms (* 948), senere hertug av Kärnten.

    Konrad beviste sitt talent, i 951 fulgte han kong Otto på hans første italienske felttog og gikk inn i forhandlinger med kong Berengar II, som på Riksdagen i Augsburg i 952 hyllet den tyske kongen.
    Konrad ble imidlertid lurt av sin konge, da Otto benyttet anledningen til samtidig å fremtvinge avståelsen av den italienske "Marca Verona" til sin bror Henrik. Året etter sluttet Konrad seg derfor til sin svoger, hertug Liudolf av Schwaben, i opprør mot kong Otto, som ifølge kronikeren Widukind av Corvey bittert klaget over Konrads utakknemlighet. Opprøret nådde store kretser, men ble likevel avbrutt etter at opprørerne begynte å samarbeide med fiendtlige ungarske styrker. Liudolf og Konrad ble fratatt sine hertugdømmer ved Riksdagen i Fritzlar. Lothringen ble i stedet gitt til kongens egen bror, erkebiskop Bruno av Köln, mens Konrad umiddelbart ble utdrevet av den lokale adelen.
    Etter hvert underkastet salianeren Konrad seg Otto ved Langenzenn og ble forsonet. Konrad beholdt sine eiendommer, men han fikk aldri tilbake hertugtittelen. I 954 deltok han i et vellykket felttog ledet av markgreve Gero mot de slaviske Ukraneni-stammene i Uckermark.

    Konrad den Røde ble drept i slaget ved Lechfeld i 955 nær Augsburg, mens han kjempet sammen med kong Otto som sjef for den frankiske kontingenten mot de invaderende ungarske styrkene.
    I følge Widukind fra Corvey var:
  "Hertug Konrad, den fremste av alle i kamp, som – da han led av kamptretthet forårsaket av en uvanlig varm sol – løsnet remmene på rustningen for å trekke pusten hvorpå en pil stakk gjennom halsen hans og drepte ham øyeblikkelig."

    Konrads kropp ble brakt til Worms, hvor han ble gitt en overdådig begravelse og gravlagt ved Worms katedral av sønnen og arvingen Otto av Kärnten. Denne typen ekstraordinære begravelse var på denne tiden et privilegium for biskoper og konger. Konrad var oldefar til Konrad II, den hellige romerske keiseren.» 3