Levde omkring 870.
    Gyda levde omkring 870. 1

"

Gyda Eiriksdatter (illustrasjon til Heimskringla av Christian Krohg, 1899). (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia.
  «Gyda Eiriksdotter (Gyða Eiríksdóttir) var datter til kong Eirik av Hordaland, og en av Harald Hårfagres hustruer. Hun ble oppfostret hos en storbonde i Valdres.
    Gydas far kong Eirik av Hordaland hadde kjempet sammen med mange andre konger på Vestlandet, tapte og døde ca. 872 mot Harald Hårfagre i slaget i Hafrsfjord. Da han så tok Gyda Eiriksdatter til hustru var det etter å ha ført krig mot store deler av familien og lokalsamfunnet hennes.

    Gyda har fått æren for Harald Hårfagres tilnavn, "Hårfagre", men denne æren tilfaller egentlig Tore "Teiandes" far Ragnvald Mørejarl. Harald hadde forelsket seg i denne datteren til kong Eirik i Hordaland. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Da han hadde greid denne oppgave, giftet de seg.

    Sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna
ÅlovÅrbot (* ca. 885 - † ca. 935),
Rørek,
Sigtrygg,
Frode og
Torgils.

    Sønnene Frode og Torgils dro i viking til Irland og Torgils var, ifølge Snorre, den første norske konge i Dublin. Dette er neppe historisk korrekt, og beror på en sammenblanding av Torgils med vikinghøvdingen Turgeis som var konge der fra 830 til 845.
    Deres datter, Ålov Årbot, ble gift med Haralds allierte Tore "Teiande" Ragnvaldsson som ble satt som jarl på Vestlandet, forøvrig i det området som i form av Hardanger og Hordaland hadde vært kongedømmet til Hordaætten.» 2

    Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
  «3. Kong Harald sendte sine menn etter en pike som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike og styre over enn noen få fylker; «og jeg synes det er underlig» sier hun, «at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala.» Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig, de spør henne hva hun kunne mene med å svare slik, og sier at Harald er en så mektig konge at han var fullt ut god nok for henne. Men enda hun svarte dem på en helt annen måte enn de hadde ment, så de seg ingen utvei denne gang til å få henne med bort, når hun ikke selv ville det, og så gjorde de seg ferdige til å reise igjen. Da de skulle dra av sted, fulgte man dem ut. Da talte Gyda med sendemennene, ba dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone: Hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som kong Eirik for Sveavelde eller kong Gorm for Danmark, «for da,» sa hun, «mener jeg han med rette kan kalles en folkekonge».
  «4. Sendemennene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva Gyda hadde svart; de sa hun var både frekk og uvettig, sa det var til pass om kongen sendte en stor hær etter henne og tok henne så hun fikk skam av det. Da svarte kong Harald at Gyda hadde ikke sagt noe galt eller gjort noe som burde hevnes, han sa hun skulle ha takk for de ord hun sendte, «hun har mint meg om noe,» sier han, «som jeg nå synes det er underlig jeg ikke har tenkt på før.» Og så sa han: «Jeg gjør det løfte, og jeg tar Gud til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø.» For disse ordene takket Guttorm hertug ham, og sa det var kongelig verk å holde sitt ord.»
  «20. Kong Harald var nå blitt enekonge over hele Norge. Da mintes han hva hun hadde sagt til ham, den storlåtne møen. Han sendte menn etter henne, og lot henne føre til seg, og giftet seg med henne. De fikk disse barna: Ålov var eldst, så kom Rørek, så Sigtrygg, Frode og Torgils.» 3