Biografi - Biography

Hertug.
Født omkring 1100.
Død 18.11.1170.

    Albrecht «Bjørnen» var
markgreve av Brandenburg 1134-1170. og
hertug av Sachsen 1138-1142.

"

Slektstavlen viser bl.a. forbindelsen mellom Albrecht I Bjørnen av Sachsen og Olav II Haraldsson den Hellige av Norge.

    Han var grunnlegger av det askaniske hus. Som tro tilhenger av Lothar av Supplinburg ble han forlenet med forskjellige deler av Sachsen. I 1134 ble han utnevnt til markgreve av «Nordmark».

    Etter Lothars død stilte han seg på Staufernes side mot Welferne, og da Henrik Welf mistet sine to hertugdømmer, forlenet Konrad III Sachsen til Albrecht i 1138. 4 år senere måtte han imidlertid gi dette tilbake til Henriks sønn, Henrik Løwe.

    Albrecht utfoldet som markgreve den største virksomhet. Han utvidet sin makt ved å underkaste seg vendiske land, og i 1150 ervervet han Brandenburg. Han tok navn etter Brandenburg, og la grunden til dets storhet. Han fikk også tid til å delta ivrig i det tyske rikes politikk.

    Mens Fredrik Barbarossa strevet med å legge en ny grunnvoll for keisermakten i Nord-Italia, foregikk det oppe i nord-øst en utvidelse av det tyske rikes grenser, som skulle få vel så stor betydning i fremtiden. en fortsettelse av Henrik «Fuglefangeren»'s store erobrings- og kolonisasjonsarbeid på slavisk jord. Dette hadde dels ført til at tsjekkerne i Böhmen og Mähren ble tvunget til å underkaste seg det tyske rike, og dels til at Tysklands grense lenger nord var blitt skutt fram forbi vendernes land og flyttet østover fra Elben til Oder. Venderne, som derved ble fortrengt av germannerne, blir av øyenvitner skildret som et kraftig, undersetsig folk, som stort sett levde av fiske og jakt, men heller ikke var redde for å gi seg i kast med å rydde skog og pløye og så med sine primitive redskaper. Både til lands og til sjøs drev venderne dessuten en betydelig handel med Skandinavia og Russland, ja til og med med Hellas.

    Venderne var et godmodig folk, men deres utseende vitnet samtidig om en viss sluhet. De var berømt for sin gjestfrihet og hjelpsomhet, som til og med omfattet deres fiender. Derimot var de ikke så nøye med å skjelne mellom mitt og ditt. Man tilskrev dem blant annet følgende leveregel, hvis etiske verdi mildest talt må sies å være noe tvilsom: «Det du har stjålet i nattens løp, skal du neste morgen forære dine gjester.» Under kampene mot tyskerne ble imidlertid vendernes opprinnelige naivitet forvandlet til grusomhet, hevnlyst og troløshet.

"

Anhalt-Dessau var et tysk territorium for det herskende huset til askanerne (først fyrste-, deretter hertugdømmet), det eksisterte fra 1396 til 1863 og ble deretter innlemmet i hertugdømmet Anhalt. Under fyrstedømmets eksistens ble det redusert flere ganger gjennom arvdeling.

    Germanernes erobring av vendernes land mellom Elben og Oder ga støtet til opprettelsen av markgrevskapet Brandenburg, hvor Albrecht satt med makten på Fredrik Barbarossas tid. Med stor energi utvidet og befestet han sine besittelser på slavernes bekostning. Samtidig arbeidet en annen tysk fyrste, hertugen av Sachsen og Bayern, den mektige Henrik Löwe av welfernes ætt, på å forvandle Østersjøkysten til tysk land og kristne venderne. Den østlige delen av Holstein, Mecklenburg og Pommern ble etter hvert helt fortysket. Fra Tyskland og Nederland kom det en strøm av germanske kolonister, som med øks, spade og plog la under seg veldige områder som slaverne hadde latt ligge udyrket. Spesielt var hollenderne uhyre virksomme. I sitt hjemland hadde de i generasjoner ført en seig kamp mot hav og elver som oversvømmet den dyrkbare jorden og var derfor særlig godt skikket for nybrottsarbeidet i det myrlendte marklandet som opptok en stor del av Sachsen og de andres slaviske områder. Sammen med de germanske kolonistene flyttet også tyske prester, munker og nonner inn i slavernes gamle land, og i skogene og de nye jordbruksdistriktene vokste det snart opp små kapeller og klostre som støttepunkter for tysk kultur. For den slaviske befolkningen ble fisket etter hvert den eneste utvei til å oppholde livet. I små skitne fiskerbyer førte en del av landets tidligere eiere en ynkelig tilværelse, til de døde ut eller ble assimilert av den nye befolkningen.
    Men det store flertall av slaverne var blitt utryddet under den tyske invasjonen eller drevet lenger østover til sine stammefrender der, og alle deres forsøk på å gjenvinne landet, ble slått tilbake med stor kraft. Den dag i dag vitner en mengde mecklenburgske og pommerske stedsnavn på «ow» og «iz» om at det en gang har bodd slaver der. Navn som Berlin, Stettin og Wollin er også slaviske, og sydøst for Berllin, i Spreewald, finnes det ennå noen tusen mennesker av vendisk avstamning som taler en slavisk dialekt. Ikke i noe annet tidsrom i middelalderen har det tyske folk vist en lignende kraftutfoldelse som i 12. og 13. århundre. 1

"

T. v. Albrekt Bjørnen fremstilt av Walter Schott i en statue opprinnelig tenkt for Siegesalle i Berlin, befinner seg nå i Spandau citadellet. T. h. Albrechts segl, inskripsjon: Adelbertus D (e) i gr (ati) a marchio (i Brandenborch) (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Albrecht I Bjørnen av Sachsen (Albrecht I der Bär von Brandenburg) (* ca. 1100. † 18.11.1170 i Stendal (stedet er usikkert)), tilhørte askanierdynastiet.
    Albrecht, egentlig Adalbert, ble også kalt Albrecht den Vakre. En sikker tolkning av tilnavnet Bjørnen (tysk: der Bär) er ikke mulig å fastslå, men det var i bruk på 1100-tallet.
    Albrecht var eneste sønn til den askanske greven Otto den Rike (* 1075 - † 1123) og Elikia Billung av Sachsen (* 1081 - † 1142). Hans fødested er ikke kjent.

    Arbrech var gift med en Sophia. Totalt ti barn er navngitt i kronikker og dokumenter.
    Farskapet til Sophie er ikke klart bevist. Antagelig var hennes far Hermann I von Winzenburg, men det er også mulig at hun tilhørte et annet edelt hus der navnet Sophie dukket opp.

    Under Albrechts ledelse vant det tysk-romerske riket tilbake området Nordmark. Dette området hadde opprinnelig gått tapt under den store slaveroppstanden i 983. Han førte krig mot de slaviske venderne som ble kristnet og innlemmet i den tyske kultur. Av stor betydning var venderkorstoget i 1147. Dette var en del av den tyske utvandringen østover kalt "Ostsiedlung". I 1157 grunnla han markgrevskapet Brandenburg (Mark Brandenburg) og var dets første markgreve.

    Albrecht ble sytti år og oppnådde dermed en anselig alder for sin tid. Dødsstedet Stendal er usikkert. Hans grav finnes med en viss sannsynlighet i det daværende klosteret til Huset Askanien i Ballenstedt i Harz, dagens Ballenstedt slott.

    Gjennom sitt liv bar han følgende titler:
Greve av Ballenstedt (1123-1170).
Fyrste og markgreve av Lausitz (1123-1131).
Hertug av Sachsen (1138-1142).
Greve av Weimar-Orlamünde (ca. 1134-1170).
Markgreve av Nordmark (1134-1157).
Markgreve av Brandenburg (1157-1170)

    Albrecht var gift med Sophie von Winzenburg fra 1125/1126.
    Farskapet til Sophie er ikke klart bevist. Antagelig var hennes far Hermann I von Winzenburg, men det er også mulig at hun tilhørte et annet edelt hus der navnet Sophie dukket opp.

    Sophie døde ti år før Albrecht.» 2