Biografi - Biography

Død omkring 1629 på Ytre Hærnes, Bodin, Salten (NO).

Levde 1580.
Levde 1595 i Bodin, Salten (NO).
    Kjersten og Hans hadde følgende barn (minst):
Synnøve, gift med fogden Morten Christensen Hegelund, død på Elvevold, Ringvassøy etter 1667.
Ca. 1595: Karen, født i Bodø, død der i desember 1612.
Ca. 1598: Stephen [Soop, Sophius], født i Bodø, gift med Sara Lauritsdatter Krabbe,
                prest i Gildeskaal i Salten, død der i 1675.

    Henning Sollied oppgir i sin artikkel om Soop-slekten kun Karen og Stephen som barn til Hans. Av biografien til Synnøve framgår at også hun var datter til Hans og Kjersten!
    Han oppgir videre at Hans hustru er ukjent. Landskatten fra 1626 viser imidlertid at hun het Kjersten og at hun etter at Hans døde flyttet til Ytre Hernes.
    I 1926 har hun overtatt en stor del av ektemannens gods fra 1620.

"

Landskatt 1626, Salten Lehn, Baadøe Fierinng (Lensregnskap, Nordlandenes len, eske 18, legg 4, folio 8a).

«Oddelsbønder dieris Guodtz Huor af epter
        Kon: May: Breffs formeldingh
ehr giffuet och oppebarid denn Thride part.
                  Baadøe fierdingh:
    Hustrue Kierstenn paa Hernnis eiger
Wdj Rønneuigenn 2½ Wogh Fish.
I Aalßuigen i Gilleschaalh Fierdingh ½ Wogh Fish
Wdj Fennes 2 Wogh
i Solløe 1 Wogh och
i Moehuus i Salttenn ½ Wogh Fish
        der af – – – 2 W: ½ pd F[isk i skatt]».

    Kiersten var trolig i slekt med lensmannen Trond Olssen som brukte Ytter-Hernes fram til 1619 hvoretter han flyttet nordover med sin familie for å ta over bygdefaret etter sin svigerfar i Hav i Lødingen.

    Ytter-Hærnes er den vestligste av Hærnesgårdene og omfatter dermed «spissen» av Bodøhalvøya. Delet mot Inner-Hærnes går langs en svakt avrundet linje fra Langstranda i nord, sørover litt øst for den nåværende flyplassterminalen og frem til vika like øst for Buholmen. 1

    Fra «Bodin Bygdebok», bind II, del 3, av Terje Gudbrandson:
  «Av erkebisp Aslak Bolts jordebok fra tiden rundt 1440 fremgår det at Hærnes alt da må ha vært delt i en nergård og en øvergård, og eiendomsforholdene senere gjør at vi kan identifisere Ytter-Hærnes med Ner-Hærnes - altså den av Hærnes-gårdene der husene lå nærmest havet. Om en sa Ner-Hærnes på den tiden jordeboka ble satt opp, er derimot et åpent spørsmål. Vi kan ikke utelukke at Ytter-Hærnes alt nå var gårdsnavnet folk imellom, Ner-Hærnes en rent skriftlig form.
    Men betegnelsen Ner-Hærnes gir oss altså en pekepinn om hvordan husene en gang lå i terrenget. Det har dessuten betydning at Vika på grensen mellom Ytter-Hærnes og Inner-Hærnes må ha vært den sentrale landingsplassen for Hærnes-gårdene fra eldgammel tid, og at vi har den eldste «dørkamarka» på Ytter-Hærnes i traktene nordover fra Vika. Men om husene her i senmiddelalderen lå for eksempel i nærheten av Valen, må tunet senere ha blitt flyttet. På slutten av 1700-tallet blir det nemlig skjelnet klart mellom bruket i Valen og de partene som tydeligvis hadde husene sine der bebyggelsen hadde ligget før 1750. Det eneste vi kan si helt sikkert, er derfor at den gamle bosetningen på Ytter-Hærnes alltid var konsentrert lengst sørøst i gårdsområdet - nær delet mot Inner-Hærnes.
    Når det gjelder hvem som kan ha bodd på Ytter-Hærnes før kildene gir oss sikre opplysninger, må vi ta utgangspunkt i eiendomshistorien. I 1649 hører vi at det meste av gården - 4 av 4½ våg - fra gammelt var «de Gallers gods». Hvordan jorden kom over til adelsætten Galle, lar seg knapt påvise. Men på et tidspunkt må noen i den lokale eierslekten ha solgt eller pantet fra seg godset, og trolig lå hendelsen så langt tilbake i tid at Ytter-Hærnes ikke hadde «rukket» å bli splittet opp i en rekke eiendomsparter, slik det skulle gå med Inner-Hærnes.
    Det at så mye av Ytter-Hærnes fra gammelt fulgte én eier eller eiergruppe, fikk som følge at gården langt oppover i tiden kom til å bli brukt under ett. Og det at Ytter-Hærnes i hovedsak var adelsgods, ser ut til å ha ført til at driften tidlig kom over til folk som hadde administrative ombud i distriktet. Når det etter alt å dømme ikke blir nevnt noen oppsitter her hverken i skattemanntallet i 1521 eller 1567, skyldes det helst at brukerne hadde skattefrihet i kraft av sin stilling. Kanskje var det lensherrens futer som holdt til på Inner-Hærnes i disse årene. Da Lensvoll ble ny futegård i 1606, fikk lensherren kongebrev på å kunne ta over «den jorda som hadde ligget under futegården før». Dette må ha vært Sør-Hærnes, men der ser det ikke ut til å ha vært noen bebyggelse. Mye taler derfor for at futene før hadde bodd på Ytter-Hærnes og etter reformasjonen drevet Sør-Hærnes som underbruk.
    Hadde det seg slik, må Trond Olsson ha flyttet til Ytter-Hærnes en gang mellom 1606 og 1609. At nettopp han fikk ta over denne store jorda, hang sikkert sammen med at Trond var lensmann i bygda. Og han tilhørte tydeligvis en slekt med innflytelse i lokalsamfunnet - trolig også med tilknytning til datidens prestefamilie.
    I sine opptegnelser har Rødøy-presten Mauritz Madsson Rasch (1574-1645) tatt med at Jens Trondsson døde på Hærnes i 1613. Når Mauritz noterer dødsfallet til Trond Olssons sønn, peker det i retning av skyldskap, og den må i tilfelle ha vært gjennom kona til presten, Guren Olsdotter. Guren og Mauritz ble gift i Bodø i 1600, mens han var kapellan hos sogneprest Hans Olufsson. Og vi hører videre at far til Guren, Ola Sjursson, døde «på Bodø» i 1613 - lenge etter at datter og værsønn hadde flyttet fra bygda. «Bodø» betyr nok her Prestgården, og det skulle tilsi at Ola hadde opphold der. Om det hadde seg slik, var Ola helst i nær familie med presten eller kona, og siden Hans Olufsson selv var vestlending, må det eventuelt være gjennom prestekona, Kjersten, forbindelsen gikk. En mulig løsning er at både Kjersten, Guren Olsdotter og Trond Olsson var barn til Ola Sjursson, men det kan også ha vært mange andre former for tilknytning som gjorde det rimelig for Mauritz Rasch å notere seg at lensmannssønnen Jens døde. Om det ikke var gjennom Ola Sjursson slektskapet gikk, kan Trond ha vært sønn til den Ola Trondsson som blir nevnt under Bodø i leidangsmanntallet i 1567 - uten at vi får vite nærmere hvor han bodde. Det er heller ikke utenkelig med en tilknytning til Palte-slekten på Fenes i Landego. Både der og i barneflokken til Trond forekommer det forholdsvis sjeldne navnet «Dave».
    I tillegg til å være lensmann og storbonde hadde Trond på Ytter-Hærnes jektebruk, og han må ha vært en av de virkelige kaksene i sin tids Bodø. Etter alt å dømme var Trond gift med en skipperdatter fra Hav i Lødingen, og rundt 1619 flytter han nordover med familien sin for å ta over bygdefaret etter værfaren. Senest i 1630 overtok han dessuten som lensmann i Tjeldsund fjerding etter en værbror, og levde enda mange år som oppsitter på Sand i Lødingen.
    Vi vet ikke hva som skjer på Ytter-Hærnes de første årene etter at Trond Olsson forlater gården, men jorda kan ha blitt leid bort til sognepresten Hans Olufsson. Enka etter Hans, Kjersten, flytter nemlig til Ytter-Hærnes og tar over gården rundt 1622. Men bakgrunnen til dette kan også ha vært at Kjersten hadde slektsbånd til den tidligere oppsitterfamilien - som Mauritz Raschs opptegnelser gir grunnlag for å tro. Og slik tilknytning ble etter alt å dømme avgjørende også for den videre brukerfølgen på gården.
    Da Kjersten døde på Ytter-Hærnes i 1629, ble nemlig gården overtatt av danske Morten Christensen Hegelund, som var gift med Synnøve [Sønnøv] Hansdatter - temmelig sikkert en datter til Hans og Kjersten. Trolig var Morten i tjeneste hos lensherren Frans Kaas og den som fikk ansvaret for driften på Bodøgård da Frans flyttet til Gildeskål omkring 1626. Futen Christian Jensson fulgte lensherren, og dermed kom Morten Hegelund til å overta driften av Jensvoll også.
    1 1634 ble Morten fut over Troms og flyttet nordover. Men han beholdt Ytter-Hærnes og Jensvoll, som han i alle fall etter Christen Jenssons død ser ut til å ha drevet for egen regning. Også som jordbruker i Bodø de følgende årene må Morten ha hatt stor grad av skattefrihet, for navnet hans blir ikke nevnt i kilder fra bygda før i 1641. Da står han som bruker av den siste «halvvågsleia» i Ytter-Hærnes. Denne hadde tidlig i hundreåret tilhørt Jens Eriksson i Måløya i Steigen, kom senere over til Frans Kaas og nå ble den avstått til Kronen av enka etter Frans, Anne Hundermark. Oppsitterne på Ytter-Hærnes hadde nok hele tiden drevet denne lille skyldparten sammen med adelsjorda, og i 1647 får vi bekreftet at «foget i Trumsoe» Morten Hegelund bruker hele gården.
    Den «fjerndrifta» av store eiendommer i Bodø Morten Hegelund sto for etter 1634, må ha krevd adskillig organisering. Av koppskattmanntallet i 1645 ser vi at Morten «holdt» fire drenger og seks tauser på Jensvoll. Dette var nok arbeidskraft som ble satt inn også i gårdsarbeidet på Ytter-Hærnes, hvor vi i 1645 bare hører om husmannen Ola Jakobsson. Han hadde trolig til oppgave å holde oppsyn med husene og jorda.
    I 1646 tok den nye lensherren Preben von Ahnen over Bodøgård og nyfuten Michel Storm overtok Jensvoll. Morten Hegelund fortsatte likevel å drive Ytter-Hærnes frem til han døde en gang mellom 1652 og 1659. I 1659 er gården overtatt av Hans Hansson Blix, kapellan hos faren, Bodø-presten Hans Lauritzson Blix. Og enda en gang ser vi hvordan slektstilknytning slår ut ved brukerskifter. Hans Hansson Blix var nemlig gift med Kjersten Stephansdatter Sophius, datter til Gildeskål-presten Stephan Hansson Sophius og sønnedatter til Kjersten på Ytter-Hærnes.
    Nå får vi for første gang nærmere opplysninger om Ytter-Hærnes som jordbrukseiendom, og som bonde gjorde ikke Hans Hansson Blix skam på den driftige faren. I uttalelsen fra Landkommisjonen i 1661 blir riktignok Ytter-Hærnes omtalt med det gjengse «ingen herlighet eller tilliggelse», men av manntallet i 1665 fremgår det at Hans har hele fem drenger i sitt brød - en sikker pekepinn om intensiv drift. Og matrikkelen året etter gir oss syn for sak. Her heter det nemlig at Ytter-Hærnes har en «utsæd» på ikke mindre enn 25 tønner, og at buskapen består av 5 hester, 20 kyr, 10 ungnaut, 24 sauer og 6 geiter. Oppsitteren ga 1 våg i leidang, 4 tønner i korntiende og ½ våg 4 mark i ostetiende. Ellers slår en fast at gården «Haffuer ingen Brendueed Menss Erachtes dog for sin tilfælde, At dyrches - I½ W».
    Det ble altså foreslått at landskylda skulle økes med hele 1½ våg, og sammenligner vi de enkelte jordbrukstallene for Ytter-Hærnes med storbruk i nærheten, er det lett å se bakgrunnen til vurderingen. Prestgården tatt for seg stod for eksempel ikke for mer enn 20 tønner i utsæd og et dyrehold på 3 hester og 16 kyr. På Bodøgård var en riktignok oppe i en utsæd på 30 tønner og holdt 3 hester og 24 kyr, men her inngikk både Sør-Hærnes på 4 våger og Kolhus på Innstranda på 1 våg i driftsgrunnlaget. Det er et stort spørsmål om noen virkelig stor jordbruksenhet i Bodø var bedre drevet enn Ytter-Hærnes i midten av 1660-årene.» 2