Biografi - Biography

Parykkmaker.
Død 13.11.1743 i Trondheim (ST).

Levde 1704.
Levde 1719 i Trondheim (ST).
    Andreas var som sin far parykkmaker.

     Parykkmaker Andreas Boisen og Inger Margrethe lbsdatter ble trolovet i Trondheim i 1719 og giftet seg antagelig samme år (etter dette er det en del mindre lacuner i Kirkeboka). Forlovere var Hans Neilson Medelfardt og Christopher Heerford.
    Det kan nevnes at det i Oslo i slutten av 1600-tallet var flere med etternavnet Ibsen.

"

Ministrialbok Trondheim, Domkirken nr. A01. Forlovererklæringer 1719 1725, folio manger.

    «Anno 1719 8 Maj. Andreas Boysen oc Inger Margete Ibsdatter
anmeldelsis til trolofvelse ...
dette egteskab, Anvisende .... skal kunde for...
        Hans Neilsøn Mederfardt, Christopher Heerfordt.»

    Straks etter at de giftet seg i 1719, må de ha tatt seg en «snartur» til Christiania. For 25.06.1720 døpte de sitt første barn datteren Inger Cathrine i Domkirken i nåværende Oslo, Inger Margrethe brukte da bare navnet Ibsdatter. Blant fadderne merker vi oss en Inger Bøyesen.

    Alle deres senere barn ble døpt i Domkirken i Trondhjem

    Andreas Boisen er notert som «Ny tillkommende Paruquemager» i Trondheim i 1721.

    I Oslo merker vi oss at en «Parøekmager» Bøyesen og hustruen Inger Bøyesen døper en sønn Nicolai i 1705. Denne «parøckmageren» het også Andreas Det er trolig at dette må være foreldrene til «vår» Andreas i Trondheim Og Inger Bøyesen som døpte sin sønn Nicolai i 1705, er fadder til sin sønnedatter i 1720.
    I Trondheim skal vi også merke oss at en Broer Boysen og kona Elsebe Maria Rasmusdatter Hagen døper et barn i 1718, og deretter flere frem til 1732 da Elsebe døde. Og i 1718 døpte også en Rasmus Boysen og kona Johanna et barn.

    Da Andrea Antonette ble døpt i Kirken 19.04.1725, var hennes faddere: Oberst Møllenfort, Madam Bernt Sommer, Mademoiselle Collin og Monsieur Morten Sommer. (Man far ta med seg det man finner av «int» i slekta!). Lite ante vel foreldrene eller fadderne at lille Antonetta skulle bli gardkjerring blant kvenene langt nord i Rossfjorden i Troms. Antonetta ble konfirmert i Domkirken i Trondheim i 1743, det er derfor merkelig at hun også er oppført blant konfirmantene i Lenvika i 1756.

    Etter at Inger Margrethe døde ved årsskiftet 1728-29, giftet han seg med Bolette (Boel, Bodel) Friderichsdatter Helkan (Heelkand, Helchand).

    Fadderne til barna er stort sett fra de kondisjonerte, og gir således lite slektopplysninger. Men vi merker oss Anna Helkan blant fadderne til Serina i 1732, Madam Broer Boysen til Andreas Borch i 1736 og Martha Helkan til Niels Christian i 1738, alle fra hans 2. ekteskap med Bolette.

"

Skifteprotokoll Trondheim nr. 13b, 1739-47, folio 640b.

    Det ble avholdt skifte etter Andreas i desember 1743,
«som den 13. November sidst afvigte med Døden afg.».
    Han er imidlertid ikke inført som død i kirkebøkene.

    I skiftet nevnes hans enke med navn. Fra hans 1. ekteskap nevnes alle barna unntatt Andreas, med navn og alder. Fra hans 2. ekteskap nevnes alle barna med navn og alder.
    Den eldste Inger Catharine, var da i tjeneste i Molde, og den nest eldste Anna Margrethe var i tjeneste på Inderøy. De arbeidet neppe som budeier. Barnepiker, guvernanter, lærerinner i bedre satte familier må man tro. Det er jo også disse to eldste søstrene som nevnes i Lenvika i 1770-årene. Sønnen Morten nevnes som bakersvenn. Bolette døde visstnok i 1784, og en sønn skulle da være parykkmaker i Flensburg i Tyskland.

    Da Andreas døde i 1743, ble enka Bolette sittende igjen med en stor barneflokk av mindreårige. De økonomiske forholdene ble nok bistre. Barna måtte nok ut i arbeid. Man må kunne tro at Antonetta har kommet nordover i tjeneste av et eller annet slag hos kondisjonerte familier som prester, andre embetsmenn eller handlende. I 1756 var hun 31 år gammel så det er trolig at hun hadde kommet nordover meget tidligere.
    Har hun så kommet i «uløkka» med kvendrengen Hans fra Rossflorden. Hun har så valgt å gifte seg med han. Og egentlig hadde hun vel ikke noe annet valg der hun stod på et fremmed sted, 31 år gammel og med et nyfødt barn. Hun hadde vel intet håp om å kunne gifte seg inn i sin «egen stand».

    Den formelle måten det er gått frem på med skriftemål og konfirmasjon før forlovelse og ekteskap, tyder nok også på forbindelse med «bedre familier».

"

Den svenske portrettmaleren Alexander Roslins maleri av familien Jennings fra 1769 viser to overklassemenn i moteriktige pudderparykker og kostbare justaucorpser med kalvekryss og kniplinger, og en kvinne med oppsatt, pudret hår.

        Utdrag fra «Norske parykkmakere» av Ole Holst:
    «De Garnle har holdet Haaret i stor Ære, ligesom deres Livegne bleve berøvede deres Haar, til Tegn at de vare i ævigvareende Trælldom. Naar Konger i Frankrig fordum skulde udvælges, saae man i sær paa langt Haar; og man udvalgte ingen til Konge, som ikke havde langt Skieg og Haar. Lusitanerne, Perserne og andre efterfulgte de Franske herudi. Men saa høyt, som Iangt Haar i de ældste Tider var agtet, saa foragtieligt blev det sidcn: saa at Keyser Cajus endog ikke gad see nogen, som havde langt Haar. men ifald nogen saaledes mødte ham, befalede han strax,at Haaret skulde skiæres af ham. Og man meener, at den Burgundiske Hentug Philippus, med Tilnavn Bonus, har først indført denne Skik. at afskiære Haaret, da han var falden i en stor Sygdom og man til hans Helbredclse havde raader, at hans Haar skulde afskiæres, Paa det at han nu af sine egne ikke skulde blive foragtet, befalede han strax, at enhver skulde giøre det samme, hvilket ogsaa alle andre Nationer efter noglc Aars Tiid efterfulgte. Sligt har vel ogsaa været første Aarsag tii Haarhuer eller Perykcr, som ere blevne opfundne enten til Sundhedens Bevarelse, eller til deres Tieneste, som Alderdommen har giort skaldede; men nu omstunder bæres saadanne fremmede Haar af de fleste mestendeels enten til Prydelse eller for Magelighed, mere end af nogen sand Nødvendighed.»
            (Trondhiems Adresse-Contoirs Efterretninger for 1767 No 11).

    Parykken var et maktsymbol. «Og det mindes jeg endnu levende, hvor dybt jeg blev greben, da jeg færste Gang kom ind i Prestestuen sammen med mit Parti og fik se den Jange Række af oldenburgske Kongeportrætter, der hang rundt paa Væggene, og som med sine Allongeparyker og øvrige Attributer saa saa forferdelig ærefrygtsindgydende ud». (Biskop A. Chr. Bang).
    Moten kom fra Ludvig XIV's Frankrike og var allerede i 1711 så vidt utbredt at den ble et skatteobjekt. Rangspersoner måtte erlegge mer i slik skatt enn andre, Den som brukte parykk av «formøgenhedt», f.eks, på grunn av skallethet, var fritatt, Anders Sørensen Falch på Strømsø hadde en bror i huset som var «døv og dumb, bruger en gammel Peruque for sin Svagheds Skyld, opboldes af sin Broder for Guds skyld indstilles til at blive fritaget». – Levde man på så stor fot at man holdt tjener med parykk – slik som Trondhjemskjøpmannen Chr. Frosts enke Margrethe Angell – måtte det selvsagt også betales for dette.
    Med tiden kom høy og lav i byer og kjøpsteder til å bruke parykk.
    Klokkere brukte parykk.(Som presten så klokker'n), Iflg. Conradine Dunker gav presten Thulesius «Stftsprovsten Cornisch et Par Ørefigen i Nærværelse af Klokker Hass, som Cornisch indkaldte som Vidne i denne Sag. Men Klokkerens Vidnesbyrd lød saaledes, at Thulesius var gaaet op og ned af Gulvet i Sacristiet og kladsket i Hænderne. Da han gik Hass forbi, havde han dreiet dennes Paryk om. saa at han havde det Bagerste for Øinene; næsten i samme Øieblik havde Klokkeren atter hørt et Klisk­Klask, og da Hass havde vendt Parykken om igjen og faaet øinene frie, gik Thulesius som før og kladskede med Hænderne».
    Slaktere brukte parykk. Oldermannen for slakterlauget i Christiania kom i slagsmål med et kvinnemenneske i 1704 sa han «paa en offentlig Gade med Hat og Paruqves afriwelse er wederfahret».
    Norske bønder brukte ikke parykk. Det vakte oppsikt i hjembygden da Ole Iversen Bøe i Gausdal (født 1725) kom tilbake fra byen med «fineste Klædesklæder og Perych».
    På skiftet i 1766 etter tømmermann Christen Olsen i Holmsbu var registrert mye fint gangtøy og tre parykker hvilket neppe taler til hans fordel. Hva var der han bedrev?
    Parykkmakeren utøvde sin profesjon i Norge fra slutten av det 17de årh. Noen lennsom levevei var det ikke, selv ikke hin tid parykk var høyeste mote. Ofte var parykkmakeren bare pn «gjesteopptreden» i en by for så å søke lykken annet steds etter et par år. Omvandrende parykkmakere fantes også. Forholdene tatt i betraktning var antallet parykkmakere i Norge langt større enn behovet tilså,
    Det var parykkmakerlaug i Bergen. Kristiansand og Trondhjem fra 1740-årene. men ikke i Christiania hvor det var tilstrekkelig å vise et mesterstykke for magistraten for å oppnå borgerskap.
    Parykken som sådan.
    Moten tilskrives Ludvig XIV, og allongeparykken, hvorav det er tre slag. kalles da også «peluca Luis XIV» på spansk. Moten endret seg, og man fikk pung­ og piskeparykk (den første fransk og den siste tysk) foruten flere andre.
    Parykkene var laget av meuneskehår. men kunne også fremstilles av geit (tibetansk geit og angorageit), bøffel (d.v.s. haledusken pA jaken, for øvrig også haledusken på ku), hesereman. tråd, tøy osv.
    Det var først i 1822 at det lyktes engelskmannen Humphrey Ravenscoft å fremstille en parykk av hvitt hestehår med krøller som holder seg på plass og som garanteres holdbarhet i tre generasjoner (noe som kan være av interesse for den engelske dommerstand som er den yrkesgruppe som fortsatt bruker parykk foruten lakeier).
    Pudder var en stor forbruksartikkel i det 18de årh. Christian Hansen Strøm i Christiania fikk såledcs i 1769 tillatelse til bl.a. å forhandle pudder. 3