Biografi - Biography

Fogd.
Født omkring 1600 i Viborg Domsogn (Viborg amt, DK).
Død etter 1661 på Elvevoll, Ringvassøy, Karlsøy (TR).

Levde fra 1629 til 1634 i Bodin, Salten (NO).
Levde fra 1634 på Elvevoll, Ringvassøy, Karlsøy (TR).
    Morten kom fra Viborg i Danmark. Han var sønn til Christen Sørensen Hegelund, borgermester i Vibord fra 1614 til 1622, Hans farforeldre var rådmannen Søren Mortensen Hegelund i Viborg og Maren Christensdatter.

    Det er ukjent når Morten kom til Bodin. Imidlertid kom lensherren Frans Kaas til Bodøgård i 1618 og samtidig kom vel fogden hans, Christen Jensen (fogd for Salten), til Jensvoll i Bodin. Frans Kaas var fra Skovsgård nær Viborg slik at det er sannsynlig at Morten kjente ham fra før.

    Han giftet seg med Synnøve [Sønnøv] Hansdatter – datter til Bodø-presten Hans Olufsson Soop og hans hustru Kjersten.

    Det ser ut til at Morten – før han ble fogde i Troms – drev Bodøgård og Jensvoll for henholdsvis lensherren Frans Kaas og fogden Christen Jensson. Han bodde nok i denne tiden på Ytter-Hærnes, som vi vet at han også drev.
    Det er mulig at sognepresten tok over driften av Ytter-Hærnes da lensmann Trond Olsson forlot bygda i 1619. Hans døde i 1621, og hans enke – som trolig var en slektning til Trond – var så oppsitter på gården til hun døde i 1629.
    Ved denne tiden må Morten ha tatt over driften, og han fortsatte som bruker også etter at han i 1634 hadde flyttet nordover som fogde i Troms – helt til han døde mellom 1652 og 1659.

"

1700-tallet er en mer kilderik tid enn tidligere. Samtiden, selv i den fjerne rikshovedstaden København, har også hatt en bedre oppfatning av landskap og geografi i Nord-Norge. Bildet viser utsnitt av et 1700-talls kart, der vi kan se at landskapet i Karlsøy har vært ganske riktig oppfattet. Enkelte misforståelser når det gjelder stedsnavn, viser at kartet er en avtegning.

    1 1634 ble Morten fogde over Troms og flyttet til Elvevoll på Ringvassøy. Elvevollgården lå antagelig mellom de to elvene som renner ut i Nordgårdsbukta. Der var det før et større tunanlegg. Sønnen Hans flyttet omkring 1672 husene ned tll Langsundet mellom Ringvassøy og Reinøy.
    Gården var fortsatt utmerket på 1700-tallskartet ovenfor.

    Han beholdt Ytter-Hærnes og Jensvoll, som han i alle fall etter Christen Jenssons død ser ut til å ha drevet for egen regning. Også som jordbruker i Bodø de følgende årene må Morten ha hatt stor grad av skattefrihet, for navnet hans blir ikke nevnt i kilder fra bygda før i 1641. Da står han som bruker av den siste «halvvågsleia» i Ytter-Hærnes. Denne hadde tidlig i hundreåret tilhørt Jens Eriksson på Måløya i Steigen, kom senere over til Frans Kaas og nå ble den avstått til Kronen av enka etter Frans, Anne Hundermark. Oppsitterne på Ytter- Hærnes hadde nok hele tiden drevet denne lille skyldparten sammen med adelsjorda, og i 1648 får vi bekreftet at «foget i Trumsoe» Morten Hegelund bruker hele gården.

"

Kontribusjonsskatt 1648. Salten fogderi, Salten fjerding (Lensregnskap, Nordlandenes len, eske 35, legg 2, folio 111b).

       «Schattemandtals Register offuer
              SALTENS FOUGDERIE
Paa den Schatt som epter Kongl: Maytz: naadigste Breff
schulle vdgiffuis udi Tuende Terminer, den Første till
St. Johanny, den anden till St. Martiny Daug Anno 1648».
                  BAASØE FIERING
....
Ytterhernes – 4½ w
    Morten Christensen Hegelund – 4½ w. – Foegit i Tromsøen
    Kongen – 3½ w.
    Oudell – 1 w.
        Huer byger sit [ingen skatt angitt]».

    Den «fjerndrifta» av store eiendommer i Bodø Morten Hegelund sto for etter 1634, må ha krevd adskillig organisering. Av koppskattmanntallet i 1645 ser vi at Morten «holdt» fire drenger og seks tauser på Jensvoll. Dette var nok arbeidskraft som ble satt inn også i gårdsarbeidet på Ytter-Hærnes, hvor vi i 1645 bare hører om husmannen Ola Jakobsson. Han hadde trolig til oppgave å holde oppsyn med husene og jorda.

    I 1646 tok den nye lensherren Preben von Ahnen over Bodøgård og nyfuten Michel Storm overtok Jensvoll. Morten Hegelund fortsatte likevel å drive Ytter-Hærnes frem til han døde en gang mellom 1652 og 1659. I 1659 er gården overtatt av Hans Hansson Blix, kapellan hos faren, Bodø-presten Hans Lauritzson Blix. Og enda en gang ser vi hvordan slektstilknytning slår ut ved brukerskifter. Hans Hansson Blix var nemlig gift med Kjersten Stephansdatter Sophius, datter til Gildeskål-presten Stephan Hansson Sophius [Soop] og sønnedatter til Kjersten på Ytter-Hærnes.

"

Fogderegnskap 1639-40, Nordlandenes Len, Troms fogderi, bilde 16.

    Underskriften og seglet til Morten Christensen Hegelund
                 «Morthenn Chrestennss Heggelund»
kan leses under fogderegnskapene for Troms i 1639-40.

    Vi vet ellers lite om fogden Morten Hegelund på Elvevoll. Mye tyder på at han drev handel og jektebruk, noe som ble fortsatt av hans enke i 1660-årene. Han ble far til 3 av de mest velstående jekteskippere og handesmenn i prestegjeldet ved slutten av 1600-tallet. Det var en velstående slekt, som videreførte tradisjonene innen handel og jektebruk til inn på 1800-tallet.

    Koppskattelisten fra 1645 er den første folketellingen vi har, der både kvinner og menn er med, ialt 283 innbyggere, med en liten overvekt av kvinner. Dessverre omfatter den bare folk i ervervsdyktig alder. Listen omfatter 106 hushold. Den viser klart at nedgangstiden som varte fra ca. 1620 til ca. 1700 også hadde gått ut over den økonomiske overklasse og at den økonomiske aktivitet ved denne tid har ligget på et lavmål. Bare 7-8 hushold betalte høyeste skatt. Det var fogd Morten Hegelund på Elvevoll og hans fullmektige, jekteskipper Hans Hansen på Lanes, styrmann Gunder Gulliksen på Hersøy og handelsmann Rolf Henriksen på Rødgammen.

    Skattelisten viser at Morten fortsatt var fogd i 1645.

"

Koppskatten i 1645, Nordlandenes Len, Troms fogderi, Helgø Tingstedt, folio 15.

    «Kong May st: Fogitt» Morttenn Christensøn Heggelund og hans huslyd ved koppskatten i 1645. Vi finner her hans hustru, hans datter, hans «thiener» Christen, dvs. fullmektigen, dennes hustru, 3 arbeidsfolk (drenger) og 3 quindfolck (tauser).
    Til koppskatten fra 1645 betalte Morten skatt for seg og kona, for datteren og en av sine tre sønner. Han skattet også for tre drenger og tre tjenestejenter:
    «Kop skat Eller Hoffuit Pengis Register Offuer Trumsø Lehnn
som Er Taxherit Effter Hans Exelens Her StatHolder Och General Kongl. Commesarier
    Deris Anordningh Anno 1645:
Helgø Tingstedt.
Kong May St: Fogitt Morttenn Christensøn Heggelund - 3 Dr.
    Hans Hustru - 3 Dr.
    Hans Daatter - 3 Dr.
    Hans Thiener Christen - ½ Dr.
    Giebel - ½ Dr.
Arbedsfolck.
    Olluff Perßen - 8 sk.
    Iffuer Ellingßen - 8 sk.
    Peder Clauesßen - 8 sk.
Quindfolck.
    Kierstin - 8 sk.
    Beritte - 8 sk.
    Lisbett - 8 sk.»

"

Kontribusjons- og odelsskatt 1650. Tromsøe Fougderie, Helgøe Thingsted, skipper- og styrmannskatt (Lensregnskap, Nordlandenes len, eske 36, legg 3, folio 158a).

    1650-51 var Oluf Nilsen på Skattøra styrmann, kanskje på fogd Hegelunds jekt.

    Etter 1652 har vi ikke bevart kilder som forteller om jektefart før Hegelundbrødrenes borgerjekter nemnes i 1664. Det er likevel mye som taler for at også faren, fogden Hegelund, dreiv jektebruk på Elvevoll (Hansnes) fra 1650-årene. Hans enke satt i 1666 med 5 drenger og den voksne sønnen Hans, som fortsatte jektebruket som bygdefarjekt fra 1670. Også de to øvrige brødrene gikk over til å holde faste handelsjekter eller bygdefarjekter da de slo seg ned fast som handelsmenn, Søren Mortensen Hegelund i Nord-Grunnfjord fra 1671, og Christen Mortensen Hegelund på Helgøy fra 1673. På Helgøy opphørte jektefarta da Christen døde i 1696 mens Hansnes og Nord-Grunnfjord (med visse avbrudd) fortsatte som jekteleier til begynnelsen av 1800-tallet.

    Mads Pedersen Søegaard overtok som fogd etter Morten. Det er ingen tilgjengelige fogderegnskap mellom 1646 og 1661, så det er ikke mulig å finne ut når Mads overtok fogdeembedet. Han må imidlertid ha overtatt som fogd før 1652, for det året betalte Morten skatt av noen gårder ved Langsundet.

"

Kontribusjons- og odelsskatt 1652. Tromsøe Fougderie, Helgøe Thingsted (Lensregnskap, Nordlandenes len, eske 37, legg 3, bilde 327).

  »Schipvigen – ½ pd.
    BratReien – ½ w.
    Hesfiord – 2 pd.
Morten Hegelund – 4 pd – [skatt] ½ dr 10 ß 3 alb:
        Konl_ Mayts: gresleige».

    I 1661 er Morten død. Hans enke bruker da 2 pd i BratRein. 1

    Fra Karlsøy og Helgøy Bygdebok, Periode V «Høgkonjunkturtid» (1500-1620):
  «4 Samfunnsliv – Verdslig administrasjon
    Karlsøy og Helgøy hørte i sin helhet til det store Helgøy tinglag, som var ett av de 3 tinglag i Tromsen len i 1609. Lenet dekket da området mellom Malangen og Finnmarks grense. De to øvrige tinglag var Skjervøy og Hillesøy. Lenet utgjorde også et fogderi og et sorenskriveri.
    ....
    I forbindelse med de store utenrikspolitiske problem i landsdelen mot slutten av 1500-tallet, ble lokalstyringen lagt om i 1598. De mange smålen ble for det meste slått sammen til ett hovedlen, Nordlandene, med egen lensherre bosatt på Bodøgård eller omegn. Samtidig fikk Finnmark len sin lensherre bosatt på Vardøhus. Dermed kunne sentraladministrasjonen i København bedre følge med i det som foregikk i Nord-Norge, og dessuten øve større kontroll med fogdene.
    De viktigste forvaltningsoppgavene lokalt var konsentrert rundt bygdetinget som omfattet hele tinglaget, og ble holdt 2 ganger årlig. Det ble gjerne kalt «ledingsbergting» etter leidangsinnkrevningen eller vår- og høstting etter årstiden, senere også skatte- og saketing. Her var alle voksne menn pliktige til å møte. På tinget foregikk skatteinnkrevningen, både av den gamle statsskatten leidang, og av alle ekstraskattene som begynte å komme utover 1500-tallet. Det ble oppkrevd finneskatt, landskyld (jordleie) for krongodset og bøter. Her ble også ført straffesaker og sivile saker. En viss del av almuen ble utpekt av fogden til lagrette, som skulle dømme i saker som kom opp, avgi bevitnelser («tingvitner»), og ellers bekrefte det som foregikk på tinget. Lagrettsmennene skulle edfestes av lagmannen på Steigen, som var øverste sjef for rettsvesenet i Nord-Norge. Fra 1590-årene ble det ansatt en egen embetsmann, en edsvoren skriver eller «sorenskriver», som skulle være lovkyndig, og ha til oppgave å hjelpe lagretten med å utforme dommene. Etterhvert var det sorenskriveren som ble den egentlige dommer, og lagretten ble redusert til å være rettsvitner. Skriverens distrikt omfattet hele lenet eller fogderiet, som da ble identisk med sorenskriveriet.
    Fra ca. 1600 var det fogd og skriver som i fellesskap sto for den lokale forvaltning, men med ulike gjøremål. Fogden styrte tingmøtet, krevde skatter og virket som anklager. Skriveren assisterte lagretten i rettssaker og førte retts- eller tingprotokollene. I tillegg finner vi en såkalt bondelensmann, som var en slags medhjelper for fogden. Dette var i denne perioden mest en bistilling eller et tillitsverv, uten særlig godtgjørelse.
    Når vi møter lensadministrasjonen i kildene fra ca. 1610, er det med Karlsøy som sentrum. Her bodde da både sorenskriver og fogd, og det ser ut til at dette var det vanlige utover resten av 1600-tallet. Det virker som om fogdene ble utskiftet hyppig, og vi kjenner fra de 10-12 årere i perioden 1609-21 følgende:
        1608-09: Nils Paulsen.
             1610: Nils Nilsen.
        1611-12: Lauge Jonsen.
        1612-18: Thomas Rostorp.
        1619-20: Christen Sørensen.
        1620-24: Søren Nilsen.
    Noen embetsgård fantes ikke, så fogdene og skriverne var som andre avhengige av å bygsle jord i distriktet. Vi finner også flere av fogdene igjen i sognet utover selve embetsperioden, noe som antagelig betyr at de i tillegg til fogdestillingen drev handel, jektebruk og utredning. Av gårder som ble bygslet av fogden eller forhenværende fogder i denne tiden, finner vi Reinsvold, Skattøra, Bratrein, Hattøy, Jegervatn og Nord-Lenangen. I 1620 hadde enka etter Christen Sørenen, Margrethe Henriksdatter, bygslet både Bratrein, Skipvik (Elvevoll, senere Hansnes), og fra 1623 Hessfjord. Samtidig satt den tidligere fogd Thomas Rostorp med Reinsvoll og Nord-Lenangen, og Lauge Jonsen med Hamre. På selve Karlsøy var det på denne tiden lite eller ingen oppdyrket innmark, og øya var ikke skyldsatt for utleie som jordbrukseiendom.»

    Fra Karlsøy og Helgøy Bygdebok, Periode VI «Fra velstand til armod» (1620-1700):
  «2 Bosetning og befolkningsgrupper – Om utrorsdrenger og gårdsdrenger
    Utrorsdrengene, som egentlig var en gruppe proletarfiskere, var en viktig del av det økonomiske system i 1610- og 1620-årene. Denne gruppen, som betalte egne skatter, svant hurtig inn med nedgangstiden etter 1620.
    At antallet utrorsdrenger ble redusert i takt med den økonomiske krisen, og tilslutt forsvant ut av skattemanntallene, betyr ikke at drengeholdet tok slutt. Ved siden av utrorsdrengene eksisterte nemlig en annen type drenger, gårdsdrengene, og denne gruppen økte utover på 1600-tallet. I motsetning til utrorsdrengene betalte gårdsdrengene ikke egne skatter, og de fører derfor en mer anonym tilværelse i kildematerialet.
    Koppskatten oppfører likevel 17 drenger fordelt på 9 hushold. Dette var bare halvparten av tausmengden, og de var mye mer konsentrert enn tjenestejentene, både geografisk og sosialt. 11 av de 17 drengene var konsentrert om 3 hushold, hvorav fogden på Elvevoll hadde 3.
    Det er sannsynlig at den tjenergruppen vi her kommer på spor av, har vært mer knyttet til de lokale gårdsaktiviteter enn utrorsdrengene, som jordbruk, skogsarbeid, jektefart og handelsaktiviteter. Det er likevel trolig at en del av dem også har deltatt i de viktigste sesongfiskeriene. Når de ikke har blitt beskattet, må det bety at de har hatt et annet lønnssystem, i hovedsak basert på fast årslønn i penger og naturalia, og at de har tjent mindre enn utrorsdrengene.
    Overgangen fra et proletariat av yrkesfiskere til et proletariat av gårdsarbeidere, avspeiler på den ene siden nedgangen i det kommersielle fisket i perioden, og trolig på den annen side større vekt på jordbruket, med mer behov for arbeidskraft på gårdene. Det er mulig gruppen har eksistert tidligere enn 1645 ved siden av utrorsdrengene, men dette gir kildene ingen opplysninger om. Etter hvert skulle disse gårdsdrengene bli den dominerende gruppe av leiefolk, og av stor betydning for det økonomiske liv i bygdene.»

    Fra Karlsøy og Helgøy Bygdebok, Periode VI «Fra velstand til armod» (1620-1700):
  «2 Bosetning og befolkningsstruktur – Fra samisk bygd til embedsmannsbygd
    En av de bygdene som opplevde størst endringer i hundreåret mellom 1560 og 1660 var Langsund. Når vi først møter Langsund i skriftlige kilder midt på 1500-tallet, var det en ren sjøsamisk bygd. I året 1558 nevnes Langsund første gang i bevarte skriftlige kilder. Da fantes der 7 bosatte familier som betalte skatt til Sverige. Langsund nevnes så i de svenske skattelistene i tiden 1558 til 1581, med fra 1 til 11 skattebetalere de enkelte år. Når antallet varierer så sterkt, kan det skyldes at den norske øvrigheten i området gjorde sitt beste for å hindre svenskene i å inndrive skatten.
    Vi vet ikke nøyaktig hvor folket bodde den gangen, men det er sannsynlig at det bodde samer på begge sider av sundet. Det er funnet hustufter flere steder som synes å være fra denne tiden, på Skipvik (Hansnes), Prestøra, Stakkvikneset, Reinskar (Vollan), og kanskje Bratrein og Lilleby. Antagelig har samene levd av februk, fiske og jakt.
    Vi vet ikke om alle skattebetalende samer virkelig bodde i Langsund. Fra 1571 kom nemlig Nord-Grunnfjord inn samtidig med Langsund med 5 skattebetalere, og her fortsatte skatteinnkrevingen til ca. 1610. Dette kan tolkes på to måter: Langsund kan fra først av ha vært et innkrevingssted for sjøsameskatten for folk som har bodd både i Langsund og Grunnfjord, kanskje også i Dåfjord og Skogsfjord. Men det kan ikke utelukkes at vi her er vitne til en fordrivelsesprosess, at alle sjøsamene på Ringvassøy opprinnelig har hatt sin faste boplass i Langsund, og at vi i ti-året fra 1571 til 1581 får en utflytting til Grunnfjord. I alle fall vet vi ikke om det bodde samer i Langsund senere enn i 1581.
    Det som synes sikkert, er at det i denne tiden kom inn en norske befolkning i Langsund. I 1567 fantes nemlig ingen norske oppsittere i Langsund, heller ikke i Grunnfjord og Dåfjord. Når vi igjen får bevarte skattelister fra 1610, har sundet fått en stor norsk bosetning, fordelt på 6 hovedgårder. Når denne befolkningen så hurtig har etablert seg, kan det ha sammenheng med at det her fra tidligere var oppdyrkede jorder fra den samiske bosetning, som de norske kunne overta. Om denne prosessen skjedde frivillig eller ved tvang, har vi idag ingen mulighet til å avgjøre. I svenske kilder påstås det imidlertid at samene ble «fordrevet» av nordmennene.
    De gårder som ca. 1610-12 var bebodd, var følgende:
        På Reinøy var Bratrein bebodd, men om gården har ligget på samme sted som idag, er uvist, ettersom hele området fra Prestøra til Jamteby hører med.
        På Ringvassøysiden lå gårdene tettere,
        - Sørligst finner vi Kragnæs, tydeligvis på strekningen Gamnes-Lanes,
        - Så følger Hessfjord,
        - Bratsberg, som har ligget på strekningen Lauvsletta - Grågården,
        - Skipvik, som lå mellom Hansnes og Skattøra og er det gamle navnet på Nordgårdsbukta, og
        - Skattøra, den sjette gården i sundet.»
    Ialt bodde det 11 oppsittere på disse gårdene: Bratrein og Hessfjord hadde en hver, på Kragnes, Skattøra og i Skipvik bodde 2 oppsittere hvert sted, mens Bratberg hadde 3. Om alle disse var etablerte familiefolk, veit vi ikke. Stort sett synes dette å ha vært vanlige folk med god økonomi. Et klart unntak var Bunde Brock på Bratrein, som hadde 3-4 drenger og dreiv utredning og kanskje handel. Vi finner dessuten at 3 av de øvrige 10 oppsittere i Langsund betalte høgste skattesats. De har antakelig vært velstående bønder og høvedsmenn. I løpet av den etterfølgende tid får vi her en særegen utvikling. I tiden 1610-20 kom det inn endel embetsfolk og handelsfolk som overtok de fleste gårdene. Dels var de fast bosatt her, dels var det folk på Karlsøy som leide jord. Etter hvert ble også flere av de gamle gårdene slått sammen til større bruk. Dette fikk til følge at folketallet i sundet gikk ned.
    
    Fra 1614 var gården Skipvik ikke fast bebodd, men brukt som underbruk av fogdeenka Margrethe Henriksdatter, og av fogdene Dines Jensen og Hans Sørensen. Fra 1635 oppgis gården som øde, men samtidig kom Elvevoll inn, tydeligvis i forbindelse med at selve boplassen ble flyttet. Elvevollgården lå antagelig mellom de to elvene som renner ut i Nordgårdsbukta. Der var det før et større tunanlegg (tufter) som er ødelagt av husbygging. Elvevoll var da fogdegård, brukt og bosatt av fogd Morten Hegelund fra ca. 1635 til 1658. Han hadde også Hessfjord som underbruk. I 1667 satt hans enke Synnøve her, og drev handel og jektebruk.
    Gården var senere bebodd av Hegelundslekten frem til at Hoel-slekten kom inn ca. 1885. At gården igjen skiftet navn til Hansnes, skyldes trolig flytting av huset ned til neset, der hovedgården senere sto. Dette skjedde muligens da Hans Hegelund overtok ca. 1672.»

    Fra Karlsøy og Helgøy Bygdebok, Periode VI «Fra velstand til armod» (1620-1700):
  «7 Det lokale handels- og kreditsystem – Jektefarta
    ....
    Etter 1652 har vi ikke bevart kilder som forteller om jektefart før Hegelundbrødrenes borgerjekter nevnes i 1664. Det er likevel mye som taler for at også faren, fogd Hegelund, drev jektebruk på Elvevoll (Hansnes) fra 1650-årene. Enka satt i 1666 med 5 drenger og den voksne sønnen Hans, som fortsatte jektebruket som bygdefarjekt fra 1670. Også de to øvrige brør gikk over til å holde faste handelsjekter eller bygdefarjekter da de slo seg ned fast som handelsmenn, Søren Mortensen Hegelund i Nord-Grunnfjord fra 1671, og Christen Mortensen Hegelund på Helgøy fra 1673. På Helgøy opphørte jektefarta da Christen døde i 1696, mens Hansnes og Nord-Grunnfjord (med visse avbrudd) fortsatte som jekteleier til begynnelsen av 1800-tallet.»

    Fra Karlsøy og Helgøy Bygdebok, Periode VII «Ei stabil tid» (1700-1800):
  «3 Befolkningsgrupper – Sosial struktur i prestegjeldet
    ....
    Hegelund starta på Elvevoll (Hansnes), der slekta holdt seg til 1862, med inngifte av bl.a. Oderup, Hveding, Kyhn og Kiil. Slekta spredte seg videre til Nord-Grunnfjord, med inngifte i Lemming, Figenschou, Gamst og Trane, og videre til Stakkvik med inngifte i Horsens, Bugge og Arild, den spredte seg til Bakkeby med ingifte i Lorch og presten Hegelunds etterslekt, og derfra videre til Jegervatn, til Svendsby, til Selnes, til Vannstua, der slekta igjen gikk sammen med presten Hegelunds slekt, og derfra igjen til Oldervik. Fra Hansnes spredde slekta seg til Reinsvoll med inngifte i Indal og Bull, den gikk fra Hansnes til Helgøy, med inngifte i Wormhus, og fra Helgøy videre til Skogsfjord men inngifte i Falk, til Kammen og Nordskar.
    Slektene erobra etterhvert et fleirtall av de gode jordbruksgårder, som Nord- Grunnfjord, Helgøy, Skogsfjord, Hessfjord, Lanes, Vannstua, Reinsvoll, Stakkvik, Nordeidet, og heile området fra Selnes til Svendsby (med Jegervatn og Bakkeby), det største nesten sammenhengende jordbruksareal i prestegjeldet. I slektene var samla mye av den disponible kapital i området, her var samla all yrkeskompetanse når det gjaldt handel og jektefart, og her fantes den generelle overklassedannelse som trengtes for å opprettholde en sosial eksklusivitet. Selv om endel greiner etterhvert sank ned i bondestanden, blei slektsfølelsen opprettholdt, og det dreide seg ofte om svært driftige og velstående fiskerbønder, med en materiell og kulturell standard som lå langt over gjennomsnittet, ofte med stor tjenerstab og store hushold.» 2

    Fogdens farfar var Søren Mortensen Hegelund. Viborg Købstads Historie angir under rådmenn:
«Søren Mortensen Hegelund
    nævnes 10.11.1581, 15.01.1585 ¹) og 16.07.1595 ²), død 23.7.1600.
    G. m. Maren Christensdatter, død 25/9 ....».
    ¹) Viborg div. Dokumenter.
    ²) Kongens Rettertingsdomme.
    Desuden Chr. Erichsen og Samling af Meddelelser om Personer og Familier af Navnet Hvass.

    Maren og Søren hadde følgende barn (minst):
Ca. 1570: Christen, borgermester i Viborg 1614 - 1622.
Mette, gift med Anders Lauritsen Trane.
Karine, gift I. med Anders Mortensen, II. Hans Brotmand.
Marthen, død som liten.

    Sønnen Christen var borgermester i Viborg. Viborg Købstads Historie angir under Borgermestre:
«Christen Sørensen Hegelund, 1614 - 1622.
    Søn af Raadmand Søren Hegelund i Viborg og Maren Christensdatter;
    Borgmester 1614 efter Morten Hvass og med Gunde Skriver til 1619
                                 og derefter med Peder Sørensen.
    G. m. 1. Borgermester Gunde Skrivers datter, G. m. 2. Karen Jensdatter».

    Biskop Peder Jensen Hegelund i Ribe (1542-1614), berømt for sine «Almanakoptegnelser», var sønn til Jens Christensen Hegelund som igjen var bror til Sørens far, Morten Christensen Hegelund. Han skriver bl.a.:
    15.8.1574: «D. 15. juli døde i Viborg min farbroder Morten Hegelund».
    15.4.1589: «Christen, Søffren Mortenssøns Hegelunds søn aff Wiborg,
                       vaar her oc skulde til Leipzig».

    Christen Sørensen Hegelund hadde følgende sønner, begge født i Viborg omkring 1600:
Morten, fogd i Troms, gift med Synnøve Hansdatter.
Michel, prest i Ebeltoft på Jylland, senere til Trondheim.

    Chr. Brokkenheuser skriver i 1939 om personer og forhold i Viborg.
    Om Christen, borgermester i Viborg omkring 1620, skriver han at
«med ham ophørte, saa vidt det kan ses, den mandlige Gren af Slægten at bo i Byen - hans to Sønner rejste til Norge - og denne var derefter kun repræsenteret paa Spindesiden».

    Mortens bror, Michel, fikk følgende sønner, alle antagelig født i Ebeltoft:
Ca. 1625: Søren, gift i 1663 med Karen Hansdatter, død 1691 i Bergen.
Ca. 1625: Christen, til Skjervøy i Troms («Skjervøykongen»),
                               gift med 1. Karen Andersdatter, 2. Maren Jørgensdatter Castens.
Ca. 1627: Jens, gift med Maren Christensdatter Seest.

    At «Skjervøykongen» Christen er født i Ebeltoft fremgår av oversikten over Bergensborgere.
Digitalarkivet - Borgerskap i Bergen 1600-1751:
    Christen Michellsen Heggelund - Fødested Ebeltoft i Jylland - Dato 15.08.1661. 3