Biografi - Biography

Kven, tømmermann.
Født mellom 1699 og 1702 i Tornedalen.
Død 1771 på Markenæs, Balsfjord (TR).
Begravet 24.11.1771 i Balsfjord (TR). 4

Levde 1744 på Markenæs, Balsfjord (TR).
Levde 1739 i Alta (FI).
    Anders og Susanna kom til Markenes i 1744 og bosatte seg der som nyryddere. De skal i følge tradisjonen i Balsfjorden ha kommet fra Alta. Anders var kven og hadde blitt kalt til Alta - vel fra Øvre Torneås lappmark - for å bygge kirken der. Han var muligens også i Kjøllefjord på kirkebygging.

"

Kirkebok Talvik-Alta nr. 3: «Communicanter», finner. folio 23a.

    I kirkeboken for Talvik - hor Alta inngikk - for 1739 finner vi under «Finner» at
    «1) Anders Andersen Qvæn» og «2) Sushanna Johansdatter» gikk til alters 5. søndag i fasten.

"

Kirkebok Talvik-Alta nr. 3: «Trolovede og Ægteviede», finner. folio 28a.

    «Skiærtorsdags aften trolovede:
        And: Andersen og Sushanna Johansd. - Svenske - Sp: Anders Jacobsen - Paul Olofsen».
    «3. Paaskedag Ægteviede».
3. påskedag var tidligere helligdag og i 1739 innfalt dagen den 31. mars. Så tradisjonen har nok rett!

    Alta- og Talvikdistriktet utgjorde opprinnelig ett samlet prestegjeld, med hovedkirken i stedet Talvik. Det første kirkebygget i Altafjorden ble bygget på Årøya og vigslet i 1694. Kirkebygget ble senere flyttet til Talvik, der den sto ferdig i 1705. Dårlig vedlikehold medførte at kirken allerede i 1734 var i så dårlig forfatning at det ikke lønte seg å reparere den. Den ble revet og ny kirke stod ferdig i 1737. Tømmeret til den nye kirken ble hugget i Alta. Den hadde 220 sitteplasser og 80 ståplasser. Natten til 16.01.1882 ble kirken tatt av storm og løftet fra grunnmuren. Kirkeklokken og noe inventar ble reddet. 17.10.1883 kunne menigheten igjen vigsle og ta i bruk den tredje kirke, også denne av tre, godt bardunert.
    Talvik (kvensk: Talmulahti, nordsamisk: Dálbmeluokta) er et tettbebygd sted og tidligere kommunesenter i Alta kommune i Finnmark. Stedet ligger på vestsiden av Altafjorden, nordvest for Alta.
    Stedet er første gang nevnt i svenske skatteregnskaper i 1555, og var da en sjøsamisk bygd. Den første kjente nordmannen bosatte seg i Talvik 1618. Talvik strandsted vokste etter hvert til å bli sentrum i Altafjorden, og var tingsted fra 1679. Alten Handel ble opprettet her i 1693. Sorenskriveren for Finnmark hadde sitt sete her fra 1695.

    De mange hus Anders tømret opp på Markenes vitner i hvert fall om at han har vært en dyktig tømmermann. De eldste barna var født da familien kom til Markenes. Gården ble dyrket opp og drevet fram til en av de største gårdene i Balsfjorden på Anders tid.

    Men i perioden fra 1739, da de giftet seg, til 1744, da de kom til Balsfjorden, er ikke noen av deres barn innført som døpte i Alta. Så enten kom de til Balsfjorden tidligere, eller så har de oppholdt seg et annet sted, f.eks. i Kjøllefjorden, eller på reise sydover til Balsfjorden.

    Den kvenske bosettingen i nord har en lang historie, og ordet «kven» har skiftet betydning og innhold opp gjennom tidene. 5

"

«Kveneland» strekker seg langs den norsk-svenske grensen fra Torneträsk til Torne elv ved den norsk-svensk-finske grensen. Ved vitneopptak av major P. Schnitler blant kvener i Skjervøy skisserte han Kvänland slik: «Kvänland kalles her det distrikt i Sverige 2½ mil østenfor og 2½ mil vestenfor Torne stad, en 40 mil ad den norske grense. Av dette Kvänland skal en 30 mil langs elvene av bønder og bergverksfolk, som taler det østfinlandske sprog, være boende og skjer utskrivning på bondegårdene til det svenske Vesterbotniske regiment. De øvrige 10 mil nærmest Norge, som er udyrket land, innehas og besittes av svenske østlapper». (Kart fra omkring 1900)

    Den nåværende grensen mellom Sverige og Norge ble fastlagt i 1751. Før den tid flyttet folk innenfor et stort fellesområde på Nordkalotten. Begrepet «Kven» har vært knyttet til folket som flyttet fra innlandet på Nordkalotten og ut til kysten av Troms og Finnmark på 1700- og 1800-tallet. De kom fra grensestrøkene mellom Finland og Sverige, Tornedalen, og fra det daværende Russland/Finland. Fra 1809 til 1917 var Finland et storfyrstedømme under Russland, med den russiske tsaren som storfyrste. Kvenfinsk minner til og med i dag om tornedalsfinsk («Meän kieli», som betyr «vårt språk»). Språkene ligner på gammelfinsk.
    Allerede opp gjennom middelalderen vet vi imidlertid at det har flyttet kvener til Nord-Norge, eller «Ruija» som er det kvenske navnet. I Norge levde kvenene side om side med samene, og mange lærte seg hverandres språk.
    Det er historisk dokumentert at det gamle Kvenland var en av nasjonalstatene på Nordkalotten. Svenskene gjorde slutt på Kvenlands selvstendighet på 1200-tallet. Første gang «kvenenes land» er nevnt i skrevne kilder, er i den håløygske høvding Ottars beretninger til kong Alfred av England på 800-tallet: «Langs den sydlige del av landet på den andre siden av fjellet, er Svealand, helt til den nordlige del av landet, og langs den nordlige del av landet, kvenenes land. Kvenene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over fjellet, og nordmennene stundom mot dem. Og det finnes meget store innsjøer overalt i fjellområdene, og kvenene bærer sine båter over land til disse innsjøene og derfra herjer de hos nordmennene. De har meget små og meget lette båter».
    Lenge før den tid, for ca. 5000-5200 år siden, kom ett folk nordover fra sørøst og slo seg ned i Baltikum, Karelen, Savolaks, Tavastland, det egentlige Finland - og Kvenland og Sameland i nord. Ingen vet hva dette folket het, men av dem oppstod de ulike stammefolkene som etter hvert dannet egne kulturer, språk og etnisitet.

    I Balsfjords bygdebok er det innført et
            «Bidrag til Balsfjordens historie ved sogneprest N. S.Magelssen
              Samlet og nedskrevet før aar 1900».
    Sogneprest Magelssen skrev følgende om Markenes:
    «Markenæs har sit navn derav, at her i gamle dage holdtes marked, hvor fjellfinner og kvæner avhændet sine produkter. Da der imedlertid paa stedet ikke fandtes tilstrekkelig med mat for rensdyrene, saa blev markedsplassen flyttet derfra og til Skibotn i Lyngen.
    Den første mann, som ryddet paa Markenes, var en fin ved navn Ole Kristoffersen. Han nedsatte sig der aar 1732 uten nogen tillatelse, da plassen laa øde og uryddet, og "vil han formode, at vedkommende ikke tilregner ham sin uforstandighet", som der stod anført i den første skyldsætningsforretning. Denne holdtes den 25de august 1841. Grænseskjellet blev satt fra "Tømmerelven" og til "Bergenesset". Jorden var enda ikke dyrket synderlig, men der var dog utsikt til, at den ville kunne føde 6 kjør. Der oplystes, at den hadde tilstrekkelig skog.
    Ole Kristoffersen fraflyttet imidlertid efter nogen tids forløp plassen (maaske samtidig med, at den blev vraket som markedsplass), eller han er død uten aa efterlate sig børn, som er blit bosittende der.
    Ti stedet laa øde, da senere en kvænfamilie, Ander Andersen og Susanna, nedsatte sig der. Baade mann og hustru var ualminnelig store og sterke. De var (etter hvad der fortælles) blit overfaldte av en russisk røverbande, men efter aa ha slaat mange av røverne ihjel (hustruen endog flere enn manden) kom de sig undav og flyktet til Norge. Der var dengang paa Markenes betydelig furuskog og Anders drev meget paa med aa bygge huse. En nulevende gammel mann har fortalt mig, at Anders hadde en bror, Mattis, og at disse brødres vanlige dagsverk bestod i, at den ene bror hugg 4 svære mastetrær i skogen, kvistet dem og «rydde» dem samt drog dem frem tilgaards, hvor den annen bror hugg dem til og la dem op i bygningen. Paa denne maate byggedes stadig et 'omfar' om dagen. Der finnes ennu i bygden rester av huse, som skal være bygget av dem, og naar man legger merke til materialene i disse og erindrer, at de ved gjentagne flytninger og ombygninger er blitt mere og mere avøksede, saa vil man ikke tvile paa, at det oprindelig har vært overmaate svært tømmer, som det ganske vist skulle ualmindelige kræfter til aa lempe i raa tilstand. Flere av stokkene i prestegaardens stallbygning hører med til disse rester, likeledes Eilert Johannesens stuebygning paa indre Tennes.
    Fra denne kvænfamilie paa Markenæs nedstammer en stor del av Balsfjordens («Markenæsslegten»), og de utmerker sig tildels ennu ved størrelse og styrke, og Mattis synes aa ha vært den stærkeste. Jeg har ovenfor uttalt den formening, at det var Mattis, der hjalp faren med hans bygningsarbeider.»

    Når det gjelder historien om Anders bror, er denne heller tvilsom, da det ikke er noe som gir grunnlag for å tro at Anders har hatt noen bror i Balsfjorden. Magelsens antagelse, at det var sønnen Mattis som hjalp faren, kan heller ikke stemme, da Mattis var født i 1762, og Anders døde i 1771, altså når Mattis var 9 år gammel. Sannsynligvis har historien flyttet seg en generasjon for langt tilbake i tiden, slik at den omhandler de to barna til Anders, altså brødrene Mattis og Anders Andersen.

    Anders og Susanna kom fra Torne sogn i Sverige, som nå er delt mellom Sverige og Finland. De bodde troligvis på den svenske siden. De rømte fra Karl den tolvtes krig, og som historien forteller ble de overfalt av russiske røvere på vegen, men de kom da fram til Alta, der Anders bygde en kirke. Han har muliens bygd en kirke i Kjøllefjord også. Deretter finner vi ham som dreng hos prost Henning Junghans på Tromsøya. Etter dette bygslet han et gårdsbruk i Hillesøy, men ble ikke lenge der før han gikk ombord i et hollanskt skip, og fulgte med dette til Nederland. Der var det stor byggevirksomhet i byene, og Anders har nok lært mye, og forbedret sine byggekunskaper mens han var der. Etter noen år kom han tilbake, og i 1742 slo han og Susanna seg ned på Markenes.

    På 1700-tallet var det to nyrydningsområder som skilte seg ut. I grensetraktene øst og nord for Solør hadde et fremmed folkeslag slått seg ned som bureisere, og Trysil-presten skriver om dem i 1784: «Jeg har finner i mit sogn, virkelige, ramme finner, finner, hvoraf endeel læse og forståe det finske sprog ligså godt, som om de skulde boe i Åbo i Stor-Finland». Et annet finsk tilflyttingsområde lå lengst i nord, i Troms og Finnmark. Her kaltes finnene for kvener. Fra gammelt av hadde de kommet nord til kysten for å bytte varer med samer og nordmenn. Fra tidlig på 1600-tallet var det særlig folk fra kjøpstaden Torneå øverst i Bottenviken som drev denne trafikken. Hver vinter møtte de på rekken av markeder fra Lyngen i vest til Varanger i øst. Men det var først fra begynnelsen av 1700-tallet at kvenene for alvor tok til å bosette seg i det de kalte Lanta eller Lannanmaa, kystlandet i nord. Det er mulig at krigen mellom Sverige-Finland og Russland har vært den utløsende faktor. Den kjensgjerning at de fleste kom fra Torneådalen langt fra den russiske grensen peker imidlertid mer i retning av fattigdom og overbefolkning som årsaker til trekket mot nord. Gjennom hele 1700-tallet var det særlig i Lyngen og Alta kvenene slo seg ned. Det kan ha sammenheng med naturforholdene, for på disse stedene kunne kvenene i tillegg til fisket drive et jordbruk ikke altfor ulikt det de tidligere hadde drevet i sine hjemtrakter.

    I utflyttingsdistriktene talte de svenske embetsmennene nedsettende om folk som rømte fra gjeld, militærtjeneste og forbrytelser. På norsk side var tonen en helt annen. Man lovpriste de skikkelige og arbeidssomme innflytterne og satte dem særlig opp som eksempel for samene. Således skriver oberst Mangelsen i 1749: «Om kvænerne i almindelighed har jeg den pålidelige underretning, at de for den største del er drivende og duelige folk, som om jordbrug har langt større kundskab end de lade og sløve søfinner, som ikke synderlig til andet end fiskeri er duende.» Det var nettopp kvenenes dyktighet som jordbrukere og håndverkere de norske embetsmennene verdsatte. De ble landsdelens bofaste innbyggere, i motsetning til de norske og samiske, som helst dro etter fisk og rein og forsømte nyrydningen. Amtmann Ole Sommerfeldt i Finnmarken gir denne beskrivelsen av kvenene i 1790-årene:
    «Qvænerne tale det karelske sprog. De have megen naturlig forstand; de rydde og dyrke gandske vel sin jord, holde heste, køer og små-creature, ja have agerbrug, hvor klimaet tillader det. Mange af dem forståe at tømre, bygge både, samt at smide. Når qvænerne have boet nogle år i landet, ere de ligesom nordmænd og finner (dvs. samer) duelige søefolk. (...) Til sin reenlighets befordring bruge qvænerne, mandkjøn og qvindekjøn, ligesom russerne varme badstuer. Om sommeren gåe de fra badstuen gandske nøgne ud i elven, hvorved eller i nærheden af hvilken badstuen er i almindelighet opbygget.»

    På Markenes hadde Olle Christophersen find nedsatt seg for å rydde i omkring 1732. Dette fremgår av protokollen fra sommertinget i 1739:

"

Tingbok Tromsø nr. 2, 1729-44, Helgø tingsted, folio 155b-156a.

    «Anno = 1739 d = 10 Junij Blev paa Nor = grundfiord holdet Sommerting, Med samtlige Helgøe tingsteds Almue ved Retten præsiderede Kongl: May'ts: foget Sr Andreas Tønder, samt Sorenskriveren Asmus Rosenfeldt, saa og til Rettens bethienning; ...
    Fogden var inden Retten begierende at forhør angaaende de Nye optagne Rødninger udj Balsfiorden liggende. og hvem samme pladtz haver optaget. Derpaa fremkom Anders Anders: og beretter at hand for 6 aar siden haver begyndt at Røde paa en plads kaldet Tennes liggende tæt Nædre Ved Søen udj bemelte Balsfiord, beretter og at hand uden nogens tilladelse haver fløttet sig did for at Røde, siger og at hans værfader lars Olsen tilligemed ham samme stæd beboer.
    hand udsiger og at hans lars: har og optaget en Rødning kaldet Sandøre, ligger og ved Søen i samme fiord, og haver beboet den udj 6 aar,
    Kahrl Anders: som beboer en plads i samme fiord kaldet Svartnes og ligger Nædre ved Søen, har beboet der udj 6 aar.
    End og beretter hand at Olle Christophersen find har for 6 á 7 aar siden optagen en plads at Rødde liggende insters i fiorden ved Søen, og kaldet Marchenes; fleere der haver Nødt, Eller sid?? sin Rødnings aar Eftter loven findes der iche.»

    Da skyldsetningskommisjonen befarte plassen i 1741, vurderte de Olle som «iche til Regns» fordi han hadde nedsatt seg på plassen «af sig sielves» ved sin «Enfoldige uforstandighed». Olle, som kan ha vært sønn til Christopher Olsen på Thomasjord, hadde ikke tilpasset seg datidens byråkrati. Han manglet skriftlig bevis på at han kunne bruke disse egnene som han og hans forfedre hadde brukt fra «alders tid». Nå var uforståelig skrift på et stykke papir like mye verdt som det å kunne finne levemåten her ved fjorden. Om mangelen av disse fremmede bokstavene var årsaken til at han kort tid etter ikke lenger var å finne på Markenes, skal være usagt.

    Markenes ble utlagt for landsskyld sommeren 1741:

    «Anno=1742 Den 2den Juny blev paa Elvevold holdet det Sædvanlilge Sommerting Med Helgøe tingsteds Almue. Ved Retten Presiderede udj Kongl: Mayts: foget Sr Andreas Tønders Absens, hans Beskiechede fuldmegtig Tienner Mons: Knud Aslou, Saa blef og i Retten tilligemed Sorenskriveren Asmus Rosenfeldt betiendt af Eftterfølgende laugRet,...»

"

Tingbok Tromsø nr. 2, 1729-44, Helgø tingsted, folio 198b-199a.

    «1st tilspurde fogdens fuldmegtige tienner Monsr: Knud Aslou, om her i tingstædet dette aar 1742 og til dette Sommertings datto, Er forefaldet Nogen Nye forandring med Bygseler paa deris Kongl: Mayts: tilhørende Jorder? Dertil laugRettet svarede Nej, at intet deraf er falden.
    2det tilspurde hand laugRettet om her i tingstædet siden Sommerting var holdet 1741. Er bleven Nogen Nye Rødninger lagte for landskyld, Derpaa Laugrettet svarede, at udj Nest afvigte Sommer Er bleven af Sorenskriveren og 6 dannemænd vorden lagde Eftterfølgende Rødninger Nemlig udj Ulsfiorden, ...
    derforuden blev og samme tid Eftterskrefne Rødningspladser Beliggende udj Balsfiorden og lagde for landskyld.
    Nemlig 1st En Rødnings plads kaldet Kartnes. 2det En Rødning kaldet Sellie Elvenes. 3de En ditto kaldet Hamnes; 4de En ditto kaldet Marche Næsset. 5te En ditto kaldet Holmenes; 6te En ditto kaldet Tennes. 7de En ditto kaldet Sannes. 8de En ditto kaldet Hestenes. 9de og Endelig En ditto kaldet Sletnes. om samtlige Rødninger vil de formode, at den af Sorenskriveren og Mendenes forRetning, som med fogdens allerunderdanigste Regnskaber følger, Giør Derom fuldkommen forkaring.»

    I 1743 ble Olle Christophersen find, ifølge Petter Schnitler, enda regnet som en av «Bals Fior Finner som Boer ved Søesiden og Bruger Gaarder».

    Fra 1744 hadde imidlertid qvænen Anders Andersen blitt ny bruker på Markenes.

"

Tingbok Senja og Tromsø nr. 48, 1745-60, Helgø tingsted, folio 1a, 5b og 8a.

    «Denne igiennemdragen, og af mig forseiglet Bog, Som indeholder Et hundrede, halvfemteSindsTive og et Blade authoriseret till en Ting Protocoll for Kongl: Majts Sorenskrivere udj Tromsøe fogderi, Sr Wilhelm Thomessøn; Og naar denne Ting- eller Justitz Protocoll er brugt i 3de aar, maae hand Sig med en anden igien forsiune.
        Storfoshengaard d 12 Aprilij O. Schelderup.
                                    1745
    Dend = 14de Junii nest efter blev paa gaarden Elvevold holdet almindelig Sommer og ledings bergs ting paa Gaarden som melt er, for Helgøe Tinglavs Almue, hvor da Retten blev af mig Soerenskriveren Thomæsøn administreret tilligemed eftterskrevne Eedsvoren laugrettsmend, ...
    1 dag blev for Retten oplæst der mig i hende leverede fæstebreve som ere følgende, og af Provsten Herr Henning Junghans udstæd, ...
    ligeleedes blev forkyndt en bøxelsedel udsted af Ombudsmand Sr: Hvid til Anders Andersen paa Marchenes i Balsfiorden skylder 2 punds landskyld, til tugthuset 6 sk.»

    Ved sommertinget i 1760 ble Anders oppnevnt som lagrettesmann for kommende år:

"

Tingbok Senja og Tromsø nr. 48, 1745-60, Helgø tingsted, folio 185a.

    «Anno 1760 dend 13de Junj blev almindelig Sommer og Leedingsbergsting holden paa Gaarden Elvevold med Heløe Tinglavs Almue, Retten blev betient af Sorensk: Thomæsøn tilligemed eftermeldende Eedsoerne laugrettesmænd: ...
    Til laugrettesmænd for tilkommende aar 1761, er opnævnt her i Tinglavet: Morten Sørens: bakkeby, Søren Sørens: ulsnes, Anders Andersen Markenes, Kield ols: Selnes, Sylfæster Niels: Inderby, Bastian Mikkels: Qvalsausen, Lars Amunds: storEngen og Anders Peders: Qvitteberg.»

    Myndighetene gikk i pietismens tid inn for en strengere holdning til bruk av alkohol Det hadde kommet en «Kongelig forordning» i 1734 og en «Plakat» i 1743 om avskaffelse av «ulovlige kroer og brennevinsbrenning». I slutten av 1750-årene skjedde det en ytterligere skjerpning av myndighetenes holdning. Ved forordningen av 08.03.1757 ble forbudet mot brennevinsbrenningen på det strengeste innskjerpet. Myndighetene fikk ordre om å inndra alle brennevinskjeler og panner.
    Det skjedde blant annet med den «brendevins Pande» som Anders eide. Den ble bragt til tinget og der ble den «sønderhugget» i almuens nærvær. Kobberet ble konfiskert.

    Saken ble først behandlet på sommertinget 07.06.1763, men Anders møtte ikke:

"

Tingbok Senja og Tromsø nr. 49, 1753-64, folio 241a.

    «– Fogden begierede i Protocollen tilført alle derav Warne som brendevins Kiedler er eiende her i Tinglavet, ligesom og at Brendeviniskiedlerne som ved Lensmanden er føyet anstalt til Tinget at bringes skulle, er nu her for Retten blevne sønderslagen og ubrugeliggiort saaledes som den Høye Øwrighed befalt har. De som have bragt Brendevins Pande til Tinget, ere Jens Ohsaarøen, Mikkel Qwæn og Marit Nielsdtr, dises(?) Pande blev sønderslagen. Endnu er opnævnt følgende at have Brendev:Pande som ej blev bragt til Tinget, neml: Petter Østling, Niels Mikkelß: Hendrik Mikkelß: Ola Lodvig, Hans Hanß: Berg, Peder Hanß: Berg, Mathias Mathiaß:og Anders Qwæn. –»

    Saken ble gjenopptatt på tinget neste sommer (04.06.1764), men Anders møtte fortsatt ikke:

"

Tingbok Senja og Tromsø nr. 49, 1753-64, folio 270b-271a.

    «– Fogden hafde ladet indstevne Anders Andersen Markenes i Balsfiorden formedelst hans overførighed at fremsendt sin brendevins Pande til Tinge afvigte ..for at sønderhugges, efter at Høy ovrighed hafde udgivet ordre at alle brendwins Pander skulle giøres ubrugelige –
    Den sag gieldende Anders Qwæn mødte ikke efter opraab, ej heller nogen paa hans veigne. Lensmanden Hegelund og Kield Hansen fremlade at Hand er lovlig Stevnt for denne Sag. Ellers hafde Stevningsmændene annammet Hans Brendewins Pande for Ham, som hand levered da de stevnet i Sagen, og blev nu sønderhugget paa Tinget; men Fogdens paastand bliver at kaaberet dømmes Confisqvered i følge forordning og vides ordre om Brendwins Kiedle. Og da nu den paagieldende ej mødte, blev Sagen udsatt med Laugdag for Hannem for at fornemme hvad Hand kand have til undskyldning i denne Sag. –»

    «Anders Qvæn» i Balsfjorden ble også stevnet til samme ting av fogden (05.06.1764) for noe tømmer som var «arrestert» hos ham. Tømmeret ble siden solgt og overtatt av fogden til Karlsøy kirke. Da et fartøy ble sendt etter tømmeret, skulle «Anders Qvæn» ha holdt en del av det tilbake. Anders møtte ikke fram på tinget. Hvilken slutt denne saken fikk fremgår ikke av protokollen, så vi må anta at den ble ordnet i minnelighet.

"

Tingbok Senja og Tromsø nr. 49, 1753-64, folio 271a.

    «Fogden hafde ladet indstævne Anders Qven i Balsfiorden angaaende nogetTømmer som hos honnem for nogen tid siden var Arresteret men siden blev solt og overdraget av Fogden til Karlsøe Kirke, men da vedkommende hafde(?) Fartøy efter Tømmeret, skal Anders Qvæn have tilbageholt endel af samme. Lensmanden Hegelund og Kield Hansen Andersdahl hiemledt Lovlig Stevnemaal. Altsaa blev den udelivende given Laugdag til nærneste ting at møede og svare for sig.»

    Han ble også stevnet på samme tinget for å ha nektet prosten skyds [«Forenskab»] til kirken:

"

Tingbok Senja og Tromsø nr. 49, 1753-64, folio 268b.

    «– Anders Andersen Markenes i Balsfiorden var til dette Ting indstevnet af Provsten Hr. Irgens for Skydsens negtelse til Heløe Annex. Provsten begieret Sagen i Retten, og den indstevnete efter opraab mødte ikke, ej heller nogen som svarede paa hans weiner. Lensmanden Helgelund og Borger Kield Hansen Andersdal fremlade lovlig stevnemaal i Sagen. Altsaa blev hannem forundt Laugdag til neste Ting–»

    Saken ble gjenopptatt på sommertinget i 1765:

"

Tingbok Senja og Tromsø nr. 50, 1764-70, folio 26a-26b

    «– Angaaende den Sag som er indført 268, mod Anders Andersen Markenes for hans modtvillighed til Skydsen at forrettte til Heløe Annex, da mødte for Retten bemte: Anders Andersen og tilstod Laugdagens forkyndelse. Tilstod og hand har negtet Forenskaben til Heløen paa grund at hand siger at Almuen giordt ikke denne Forenskab i forrige Prostens tid. Promstens paastand var denne at. som hand saamidsten andre i Sognet er pligtig at giøre Forenkaben til Heløen, jaa bør hand betale hans udlagte Forenskabs penge i steden for Andre Andz..med 2 sk, samt en Mulct efter Rettens skiønnende. Endelig forklarede Lensmanden at da hand stevnet ham første gang for denne forseelse, svarede hand at hand ingen Forenskab har giort og ej agte at giøre. Udi denne sag afsagt: Efter Lovens 2 Bogs 12 Cap: 10 Art. bør Almuen i et Præsteield Skiftes til at føre Præsten til de langt fraliggende Annexer, og da det fornemmes af Anders Andersens egen tilstaaelse at hand har negtet samme Skyds engang hand især dertil er udnærelse bør hand for sin modtvillighed betale til Hr Provsten Irgens de for hannem udlagte Skydspenge til andre, og det med daablet penge 4 mark, samt Mulct til Sognets fattige 2 mark, følgelig den foranstaltning derom af Høy Øvrighed i Landet er føyet samt nu at betale denene Sags omkostning i alt med 7 mark 10 sk, alt inden 15 dage efter denne doms lovlige forkyndelse unde(?) udpantning i hans boe. –»

    Ved ekstraskatten i 1767 finner vi under matrikkelgården No. 28 Selnes, rydningene Svartnes, Laxvatten, Seljeelven, Hannes, Nordkiosen, Marchenes, Nortennes, Holmenes, Tennes, Sandøre Middagsnes, Hestenes og Sletnes.

"

Ekstraskatt Senja og Troms fogderi 1765-68. Manntall 1767, M Tromsø og Helgøy menigheter, Tromsø, Marchenes under matrikkelgård no. 28 Selnes, side 333.

«Matr: N: og Gaardenis Nafne:
    Marchenes.
Mænd og Hst: Nafne:
    Anders Anders: og Hst: Susanna Johannisd:
    Børn og tienstefolk som ikke faar 10 dr. løn:
        Johannes Anders:
        Maria Anders:
        Susanna Anders:
    Contribuernes Antal: 2.
    De fattige som aldeles ikke formaar at betale skatten -
        Erich Kristophers: og Hst: Anne Torstensd:
        Hendrich Thomes:
        Peder Hans: og Hst: Anne Torstensd:».

    Et «Siele Register over Tromsøe og Helgøe Menigheder saaledes som de befandtes at være udi Tall d: 15. aug: 1769» viser:
«Gaardernes Nafne:
    Markenes
Brukarar og koner:
    Anders Anders. - 67 [år] og Susanna Johanisd. - 55
Born:
    Anders Anders. - 12, Hendrich - 10, Mathias - 9, Beata - 17
Tenarar:
    Malena Nilsd. - 12, Marith Thomæd. - 14
Brukarar og koner:
    Johannes Anders. - 27 og Hst. Elen Hansd. - 26
Born:
    Johanna Johannesd. - 2
Tenarar:
    Berith Nilsd. - 15
Brukarar og koner:
    Thomas Ols. - 52 og Hst. Inger Larsd. - 50
Born:
    Ole Thomes. - 20, Jon - 4
Brukarar og koner:
    Hendrich Thomes. - 64
Born:
    Nils Hendrichs. - 30, Synof - 36
Tenarar:
    Ole Thomes. - 38, Elen Thomæd. - 47, Giertrue Olsd. - 30, Karen Pedersd. - 12.»

    Anders døde i 1771:
«Jordsat Dom p: t: 26 Anders Andersen Markenes 72».

"

    Anders og Susanna må ha vært noen riktige arbeidsjern, da de drev fram Markenes til å bli en av de største og mest veldrevne gårdene i Balsfjorden. I skiftet etter Anders nevnes totalt 20 tømmerhus, kobber, fe, hester og diverse ploger. En åttring, to kobromsbåter og en seksring foruten en dragnot, elleve laksegarn, fire sildegarn og ei line viser at de også drev med fiske. På gården var det ikke noe smiehus, men Anders hadde både smiested, ei stor smieslegge, en smiehammer, to smietenger foruten tre navere, fem økser og ei gammel bile. Her fantes dessuten et nytt plogjern med ristel og en halv vog med stangjern. Det er trolig at Anders har smidd nye egne redskaper og også laget sitt eget jordbruksutstyr. Det er mest trolig at hans håndverksredskaper og kunnskaper først og fremst har vært brukt til å bygge opp gården Markenes. Samtidig har Anders vært en ettertraktet byggmester, og han bygde en ny fløy til kirka på Tromsøya. Det er også grunn til å tro at det var han som bygde det store Bentsjordhuset.

    Skiftet etter Anders ble avholdt 06.04.1774:

"

Skifteprotokoll Senja og Tromsø nr. 6 (skifteutlodningsprotokoll nr. 139), 1752-78 folio 290a.

    «Anno 1774 den 6te Aprily blev Skiftet foretaget til endelig afgiørelse med Deeling og udlæg efter afdøde Anders Andersen boende paa gaarden Marchenes i Heløe Tinglag, hans efterladte Enke er Susanna Johansdr:, og de børn hand hafdt i ægteskab med hende, ere følgende.
1. Johannes, er myndig.
2. Anders, er 19 aar gammel.
3. Hendrich, er 15 aar.
4. Mathis, er 12 aar.
5. Anna, gift med Anders Andersen Tennes.
6. Maria, gift med Mathis Mathiasen.
7. Susanna, var gift med Hans Hansen Sandøren, er død, men et barn i Live Navnlig Beathe, er 5 aar gammel og
8. Beathe, gift med Lars Andersen Tennes.
    Arvingerne vare alle tilstæde ved Registreringen, som blev forrettet af Sorenskriveren og tvende Mænd den 14de Septembr. neste aar forhen; og hvem de umyndiges Formynder er, viiser denne Forretning til Slutning.
    Betreffende den afdøede Datter Susanna da som hun er Død efter Faderen var død, saa kommer hendes søsterlod i Fælleds Boe hos hendes efterlevende Mand saasom samme Skifteboes nærmere formetder.
    Dette Stervboets Formue beløber vid Registrering og Vurdering til den Summa 304 rd: 3 ort hvilket af efterskrevne udtag kand tydlig sees, hvad Boets ejendeele bestaar udj
....

"

Skifteprotokoll Senja og Tromsø nr. 6 (skifteutlodningsprotokoll nr. 139), 1752-78 folio 290b.

    Endskiøndt alle forefindende huuse paa gaarden er ansatt til vurdering, som Registreringen udviser, saa kand man dog ikke forsvare at tage dem alle fra gaarden og udlægge dem til Arv og Eje; Thi da den afdøede Anders Andersen kom til Pladsen, var den en uryddet Atminding som efter nogle aars beboelse blev skyldsatt for 2 Punds Landskyld, hvilket skeede i aaret 1743; Da nu Rødningsmanden Anders Andersen ventelig har siddet sine Rydningsaar fri efter Loven, for Skatter og utgifter, saa var det og hans Pligt efter Loven og de Kongelig forordninger, ej allene at Rydet Pladsen, men end og at bebygge samme med de nødvendige huuse, hvortil hand har haft frihtd at benøtte sig af den i nærheden værende Furre-skoug uden nogen afgift derfore, paa denne grund kand ej bedre skiønnes end jo følgende nødvendige husse bør følge til Jorden Markenes, uden at udlægges til Enken eller Arwingene, neml.
    1 gammel daglig Stue med bord og benke og
    4 Nagle faste sængestæder,
    samt 1 liden Madstue i enden ved Dagligstuen,
    alt ansatt for 13 rd.
....
    Alle foreskrevne afkortninger er tilsammen 47 rd: 10 sk. som drager fra Boets beløb,
        Er saa i behold 257 rd: 2 mark 6 sk.

"

Skifteprotokoll Senja og Tromsø nr. 6 (skifteutlodningsprotokoll nr. 139), 1752-78 folio 291a.

    Deraf tager Enken Susanna Johans Datter den halve deel som hoved Lod = 128 rd: 4 mark 3 sk.
    De øvrige = 128 rd: 4 mark 3 sk. skal Jævnes og Deeles imellem børnene, som følger:
    Efter den forklaring som Enken og Arvingerne have giort for Skifte Retten, have at gifte børn Johannes, Anna, Maria, Susanna og Beathe, hver taget en Hiemme gave som er berignet at beløbe til = 13 rd: 4 sk., undtagen at Datteren benævnt Beathe feiler endem for en gryde
        1 rd: 5 mark.
    De tvende ugifte Sønner Anders, Hendrich og Mathis skal have lige derimod med = 13 rd: 4 sk.,
        er til disse tvende i alt 41 rd:
    Efter aftale imellem Enken og de myndige Arvinger, skal hver af disse 4de børn, Anders, Hendrich, Mathis og Beathe, have Vede.r.av mod det der er bekaastet af Faderen i Levende Live paa de andre gifte børns Bryllup paa hver = 12 rd:,
        er 48 rd:
        Tilsammen = 90 rd: 5 sk.

"

Skifteprotokoll Senja og Tromsø nr. 6 (skifteutlodningsprotokoll nr. 139), 1752-78 folio 291a.

    Bliver saa igien af de ovenmelte 128 rd: 4 ort 3 sk. at deele imellem Samtlige Søskende som arv
        37 rd: 5 mark 3 sk.,
    Deraf en broderlod 6 rd: 1 ort 13 5/6 sk. og en Søsterlod 3 rd: 14 11/12 sk.
    Enken Susanna Johansdatter for hendes hovedlod = 128 rd: 4 mark 3 sk. har til udlæg efterfølgende:
        1 stor Stue paa gaarden, vurderit for 60 rd:, deraf den halve værdj 30 rd:
        ....

"

Skifteprotokoll Senja og Tromsø nr. 6 (skifteutlodningsprotokoll nr. 139), 1752-78 folio 292a.

    Sønnen Johannes for hans Arvelod 6 rd. 1 mark 13 sk. udlagt
        1 Haabrum Baad med Seigl 4 rd.
        1 liden Fiøs for 1 rd.
        14 stang-Jern 1 mark 12 sk.
        Værdi i et Stabbur med Beathe 4 mark
        1 Haand Qværn med Jern-V.r 3 mark
        Til overs 15 sk. Er 6 rd. 2 mark 12 sk.
....
    Datteren Anna tilkommer i Arv en Søsterlod = 3 rd. 14 sk. udlagt:
        1 Smidestæd 2 rd. 3 mark
        1 Smide=Slægge 1 mark 8 sk.
        1 Smide=hammer 1 mark
        2 Smide=Tænger 1 mark
        tager hos Anders 6 sk.
        Er 3 rd: 14 sk.
....
    Af foreskrevne Børn som behøver formynder, er Hendrich og Mathis, og saalenge Moderen lever med dem, er ej at tvile det jo deres tilfaldende udtag kand blive dem beholdne, og skulle hun ved Døden afgaae, eller tilfalde i vedderhæftighed da beskikkes den ældre og myndige broder Johannes at have et vaaget øye med ... udlæg at det kand blive dem beholden saalænge de ere umyndige, hvorfore hand bør være Ansvarlig i fremtiden, da hand til den ende er leveret Lodseddel til sin efterretning, over hvad dem er Tillagt.
    Hvad Sønnen Anders angaar da er hand af den Alder og Forstand at hand kand modtage Sit udlæg helst da hand nu allerede er gift og i huusholdning hos Moderen.
    De øvrige børn ere Myndige og Annammer selv deres udtag, saafremt moderen ej vil indløse det mod Penge i fald hun det forlanger og det i sin huusholdning behøver.
    Saaledes sluttet og forrettet
            Teft: W. M: Thomæsøn».

    Anders og hans etterkommere var dyktige tømmerhuggere. Etter at Anders døde, fulgte sønnene Johannes, Anders og Mathias opp tradisjonen med tømmerhugging. 6