Biografi - Biography

Født omkring 1612.
Død 1691 på Skrikerud Nordre, Trøgstad (ØF).
Begravet 29.09.1691 i Trøgstad (ØF). 4

    Anne var datter til Erich Joensen på Østereng i Eidsberg, som omkring 1661 avviklet sitt bruk og flyttet til Nordre Skrikerud.

    Tidene rundt 1650 var ekstremt harde med uår og epidemier.
    Dødeligheten i Trøgstad var unormalt høy med hele 122 dødsfall i 1650 og 82 i 1651, noe som i hovedsak rammet barn og ungdom og derfor kan ha hatt årsak i en epidemi. Fogden Jens Nielssøn Biering hadde høsten 1650 beskrevet
    «huad Stor Elendighed med dend forderffuelige høst, aff Regen och Wand, Baade høe och Koren, Jordens Grøde er Worden forderffuet och Cræturerne Wed Saadan W-kummelig och forderffuelige Weerlig i Største Suaghed och Misdød ehr henfalden».

    I januar 1649 ble «it Andeløes B:», et åndeløst eller dødfødt barn, begravet for Biørn og Anne på Nordre Skrikerud. I desember samme år døde et 2½ år gammelt barn for dem, og nok et barn i januar 1650 (kirkebok Trøgstad nr. 1, folio 76B, 79B og 80).

    Også trivielle ting kunne forstyrre dagliglivet. I juli 1650 hadde Biørn innstevnet Gunhild Skrikerud til tinget
  «formedelst husfred och Offuerlast hun har giort paa Biørns quinde,
  otte dage effter Pindtze till Nest forleden,
  och slaget hinde blaa vdj Ansichted, och saar wdj fingerne».
    Den stridbare Gunhild hørte nok hjemme på en av de andre Skrikerud-gårdene. Biørn hadde imidlertid bare et vitne til hendelsen. Lovens bokstav var klar:
    «En mands vidne er som ingen vidne»,
og partene ble derfor strengt formanet om å komme til enighet.

    Anne nedkom med trillinger i mai 1652. De ble hjemmedøpt, men døde kort etter (kirkebok Trøgstad nr. 1, folio 88).

    I en samtidig supplikk til stattholderen påpekte bøndene i Eidsberg og Trøgstad at stor nød hersket i bygdene
    «formedelst dend Store BeSuering och Modgang, Oss paa Nogle Nu Nest forbjgaaende Aarer Aff Gud Allermechtigste War paa Lagt, Baade med Korn och Joerdens Grødes Misvext Saa och Misdøed paa vores Fee och Creatur».
    Mange var også døde av «dend farlige Siugdomb, BloedSott».

    Nok et åndeløst barn fra Skrikerud ble begravet i april 1653 (kirkebok Trøgstad nr. 1, folio 90B).

    Den siste pesten som rammet landet, kom i 1654. Det var en byllepest. I løpet av fire måneders tid døde omtrent førti prosent av befolkningen i Kristiania av pesten. Det døde så mange personer (1523 ble begravd) at byen måtte opprette en ny kirkegård på Hammersborg, Christ kirkegård. Sykdommen hadde først slått ut blant soldatene på Akershus festning. Byens eneste lege kunne ikke gjøre stort.
    Folk måtte sette sin lit til andre makter. De måtte, så lenge pesten varte, gå i kirke, søndag og hverdag, morgen og kveld, for å be Gud gjøre slutt på pesten. Disse besøkene kan ha gjort folk mer utsatt for smitte, i alle fall for dråpesmitte fra folk med lungepest. Noen av de andre tiltakene dempet nok på smittefaren.
    Folk i pestbefengte hus skulle holde porter og vinduer mot gata lukket og ikke slippe inn uvedkommende, og det ble gjort tiltak for å begrense sammenstimlinger av folk til gjestebud, bryllup og begravelser. Mange bygder på Østlandet ble angrepet av pest samtidig med Kristiania.

    I Trøgstad døde en tredjedel av befolkningen i 1654.

    Biørn og Anne hadde fortsatt seks barn i live, men i løpet av fire år hadde de mistet fem småbarn og gjennomgått to dødfødsler. De barna som vokstte opp var:
Ca. 1638: Mari, gift i 1657 med Einar Amundsen, til Asgjerrud og Lier i Trøgstad, døde i 1720.
Ca. 1644: Amund
Ca. 1646: Knud, gift med Karen Knudsdatter Store Hoel, Askim, døde 1739 på Dramstad, Askim.
Aase, gift med Tore Baastad i Baastad.
Gunild, gift med Torkjell Aamot i Trøgstad.
Brynhild.

    I august 1655 ble Smed Ivarsen Langsætters pantebrev av 16.07.1654 til fogden Jens Biering på 8 lispund med bygsel for 60 riksdaler opplest på tinget. Det fremgår ikke hvilken gård det gjaldt, men det dreide seg utvilsomt om Jorud, hvor Smed i 1650 hadde skattet for nettopp 8 lispund, hele gården. Ifølge en tingbokinnførsel i november 1650 hadde Biørn og Anne pantsatt en uspesifisert jordpart til Rolv Einarsen og Guro Gunnarsdatter på Haugland for 54 riksdaler, og trolig gjaldt dette Jorud, der Biørn senest i 1647 hadde hatt bygselen. Han sto nå frem på tinget og sa at Smed Langsætters pantebrev gjaldt hans gods som han ikke hadde fått penger for, «och War løgen, som war giort». Senere skattelister viser at Biørn igjen hadde overtatt hele Jorud.

    Gudbrand Aslesen på Østre Mellegaard i Trøgstad utstedte i februar 1661 et avståelsesbrev på odel og odelsrett i to jordparter «Imod Nøiachtig betalning» til fordel for Biørn Skrikerud. Dette dreide seg om hans hustru Ingeborgs søsterlodd på 6 lispund i Jorud og 5 lispund i Henningsmoen i Trøgstad. Parten i Jorud hadde Biørn skattet for fra 1640. Ingeborg Mellegaard var uten tvil datter til Joen på Vestre Brandsrud i Eidsberg, som i 1615 hadde sittet med nettopp 6 lispund i Jorud og 5 lispund i Henningsmoen. Annes far, Erich, var sønn til Joen og bror til Ingeborg, så Biørns motiver for å løse ut hennes odelsrett i partene i Jorud og Henningsmoen var derfor tydelige.
    I april 1669 var det skifte etter Anders Andersen på Henningsmoen. Han hadde første gang vært gift med Tale, datter til oppsitteren Reier som fra 1637 eide hele Henningsmoen, 1 skippund 5 lispund, og som trolig døde omkring 1639. Anders overtok driften og sto som eier av hele gården i 1648, men sognepresten i Trøgstad, herr Niels Muus, hadde pantet til seg flere småparter og satt med 15 lispund i 1662. Anne Skrikerud hadde en fordring i boet på 6 riksdaler, og hevdet at Anders hadde lovet henne 5 lispund i Henningsmoen. Dette gikk arvingene ikke med på og de ville heller ikke godtgjøre henne på annen måte. Annes krav hadde selvsagt sammenheng med at hun satt med odelsretten i denne parten. Folkene på Skrikerud skattet imidlertid aldri for noen part i Henningsmoen.

    Omkring 1682 fikk sønnen Knud sitt første barn, datteren Olaug. Knuds søster Gunhild hadde allerede i 1677 fått sitt første barn, som også ble døpt Olaug, men som ikke nådde voksen alder. Også Knuds bror, Amund, fikk i 1680-årene en datter ved navn Olaug. Gjengs skikk tilsa at barnets bestemor, primært farens mor, skulle oppkalles først. Anne ble imidlertid så gammel at hun fikk oppleve dåpen til alle sine barnebarn. Besteforeldre ble vanligvis ikke oppkalt så lenge de var i live, men dette ser ikke ut til å ha vært noen ufravikelig regel. Navnet Olaug var åpenbart viktig for Skrikerud-barna, og stammet kanskje fra Biørns eller Annes mor. Det var langt fra noe sjeldent navn, men heller ikke av de vanligste på denne tiden.

    Anne døde hos sønnen Amund på Nordre Skrikerud i 1691:
«Fest Michaél [29. september] - Sepultura: Anne Skrikerud Æt 84».
    Hun var nok noen år yngre enn oppgitt, trolig født omkring 1612. 5