Biografi - Biography

Skomaker.
Født omkring 1608.
Død omkring 1673 på Østanes Nedre, Fet (AK).

Levde 1642 på Østanes Nedre, Fet (AK).
    Ifølge Aasmund Svinndals artikkel i Romerike Ættehistorielags Årbok var Povel 23 år gammel og nygift i 1642. I Olav Tveters artikkel i samme årbok oppgis at han er født i 1604.

    Alderen til Povel ble i manntallene fra midt i 1660-årene oppgitt til 56 år i fogdemanntallet og henholdsvis 36 og 37 år i de to prestemanntallene. Det første tallet synes mest rimelig, og var nok det rette. Senere manntall var ofte delvis avskrift av eldre, men med justering av alderen. 56 år i det første manntallet ble sannsynligvis feillest som 36 år, og ga opphav til de oppførte aldersoppgavene i prestemanntallene på 36 og 37 år. Om de senere aldersoppgavene skulle være korrekte, har han giftet seg svært ung.

    I ett odelsmanntall fra 1642 (Statholderarkivet IX 18) står det at Povel Schomager det året har «igenløst» 1 skippund 9 lispund tunge i Østanes. Den forrige eieren var sognepresten i Fet, Christen Christensen, som i alle fall hadde gården fra tidlig i 1630-årene. I slektshistorisk litteratur er det fundert en god del på opphavet til Povel Søfrensen Schomager, men det er ikke funnet noe sikkert om hans slekt. Han var neppe sønn til den tidligere eieren av en part i Nedre Østanes, Oslo-borgermesteren Søren Mogensen. Siden søsteren, Maren Mogensdatter, overtok eiendommene etter Søren, må en tro at han ikke etterlot seg livsarvinger. Det er fremsatt en teori om at Povel skulle være en sønn fra Søren Mogensens annet ekteskap med Anna Jørgensdatter (Aasmund Svinndal i artikkelen «Povel Søfrenson Østanes»). Men denne teorien er ikke sammenholdt med eiendomsoverdragelsene på Østanes, og det ser ikke ut til at Povels opphav kan fastslås ut fra navneskikken.

    Når det står at Povel Skomager har «igenløst» 1 skippund 9 lispund i Østanes, må en kunne gå ut fra at han hadde odelsrett til gården, og at denne hadde vært pantsatt.

    I et brev fra 1644 blir det opplyst at Povel hadde bodd på Nitteberg i Skedsmo. Men det kan ikke finnes hvilken tilknytning han har hatt til denne gården.

"

Rosstjeneste 1644-45, 80 Nedre Romerike (Lensregnskap Akershus len, eske 181, legg 5, bilde 1, 5 og 6).

    Rosstjeneste fra 29.04.1644 til 29.04.1645 viser:
«Nedere Romeriges Oudels och Pante goedtz Som Sammesteds Findes
....
Feedt Prestegield - Jordeigende Bønder
....
Poull Søffrenßen Schomageer, er eigende J Østanes 1 pund 9 Lispd».

"

Koppskatt 1645. Nedre Romerike fogderi, Feedt Prestegield (Lensregnskap Akershus len, eske 186, legg 2, litra 21, folio 31).

    «Koppskatten» i 1645 oppgir:
«Pofuell Østenes, Hans quinde».

    I 1647 står Povel som eier av 1 skippd. 9 lispd. i nedre Østanes:

"

Kontribusjonsskatt 1647. Nedre Romerike fogderi, Feedt prestegjeld (Lensregnskap Akershus len, eske 192, legg 6, litra K, folio 84).

    «Østennis Poell paabor.
Schylder 1 pd. 9 lispd. till bunden selff med bøxell.
3 høns til Feet presteboll».
Han betaler 6 dr. i skatt.

    Landskylda viste at Nedre Østanes var en større gård enn Øvre Østanes i gammel tid. Andreas Holmsen har gjort rede for utviklingen av landskylda fram til 1600-tallet. Men det er mulig at landskylda hadde vært l skippund 10 lispund tunge fra lenger tilbake enn han antok. Av dette var 1 lispund, eller egentlig 3 høns, i Fet prestebols eie. Denne vesle prestebolsparten fulgte med lenge, men ble sjelden nevnt. Povel fikk satt opp landskylda rundt 1660 til 1 skippund 15 lispund tunge (= 35 lispund).

"

Kvegskatt 1657. Nedre Romerike fogderi, Fet prestegjeld (Lensregnskap Akershus len, eske 245, legg 1, litra 68, folio 23).

    Av Kvegskattlisten for 1657 ser vi at gården hadde 4 hester, 17 kuer, 6 sauer og 2 svin.

"

Kontribusjon jonsok og mikkelsmesse 1660. Nedre Romerike fogderi, Fet prestegjeld (Lensregnskap Akershus len, eske 256, legg 1, litra W, bilde 14).

    Kontribusjonsskatten jonsok og mikjelsmesse i 1660:
Østaneß Poull -,, 1 schippd 3 fxr [fjerding = 5 lispund] 3 Høns,, 12 Dr 15 sk.»

"

Landkommisjonens Jordebog fra 1661, Aker, Øvre og Nedre Romerike, folio 363a.

    Landkommisjonens «Jordebog» fra 1661 viser at Povel eier 35 lispund tunge med bøxel. I bekken ligger 3 sager som Paul leier bort til byborgere for 6 Rdl. om året. Kverna bruker han selv. Denne landskylda stod fram til skyldomleggingen i 1836.

"

Fogdenes manntall i 1664: 2.3 Nedre Romerike, folio 164.

    Ved manntallet i 1664 oppgis Povel å være 56 år gammel i fogdenes manntall, 36 og 37 år i prestenes to manntall. Fogderegnskapet viser:
«Gaarder:
    Østenes - 7 Fær T 3 Hønß [7 fjerdinger tunge og 3 høns].
Opsiddere:
    Poull 56 Aar [i prestenes manntall: Powell Søffrensen - 36, senere 37 år].
Sønner:
    Søren Poffuels: 18 Aar Halt.
    Thorsten 12 Aar.
Husmend:
    Lars 23 Aar. Haffuer ickue En Haand.
    Mogens Saugmester 40 Aar».

    Matrikkelen etter reskript 23.01.1665 for Nedre Romerike fogderi, 1666, viser:

"

Matrikkel etter reskript 23.1.1665. Nr. 8: Nedre Romerike fogderi, 1666, Fet prestegjeld, fullgårder, folio 81a.

«Fulde gaarder - Schylder
Østenes Poull - 1 Schippd. 15 Lpd. 3 høns.
    Bunden ejer Self - 1 schippd. 15 Lpd. med bøxel ofr aldt och
    Feett Presteboel - 3 Høns.
        Zeduc(?): betr. Høns til - 1 Lpdt.
        Forhøyet - 4 Lpd.
        Bliffe saa ofr aldt Thunge - 2 schippd.
Haffuer schoug til Gaardsnøtte, och RødningsLand, Jtem en quern Huorpaa Hand kand Mahle Sin egen Nøtte. Och Udj Rosholm ½ Maals Tej och 2 stenger till Ungefehe 2 Vindterlass Stør omb..rt.
Sampt findis paa form. gaards ejger 3 sauger som affgangene Jens Eschildsens Enke och Søn i Christiania bruger och deraf gifr til form. Poul Østenes i Grundleje - 6 Rdr. Sampt der foruden til Kongl. May. ferdeelis schatter eller Tiender efter Naad. paabud.
Saar:
    Bl:Korn - 3 qtr. [3 kvart tønne].
    Hafre - 6 tn. [tønner].
    Hommelkorn - 1 set [setting].
Føder:
    Kiør - 8.
    Ungfehe - 4.
    Søffue - 8.
    Hester - 2.
Satt for Aarlig Tiende:
    Bl: Korn - 1 tn.
    Hafre - 3¼ tn.
    Hommelkorn - 1 set.
    Liintoug - 3 mark(?).
    Oest - 16 mark(?).
Kongl: Mayt. Aarlig wisse Rettighed:
    Foring - ½ dlr.
    Wissøer - 8 alb.
    Leding - 1 1/3 alb.
    Høns - 1.
    EngArbeid ½ dlr.»

"

Akershus Stiftamt - Nedre Romerike fogderi - L0089.3.1 1673 - T Leilendingskatt - Fet - Bilde 51.

    Leilendingskatt i 1673 for Øvre og Nedre Østanes:
Kristofer Østenes - 1 schippund - Salig: Christen Pofuelsen J Kristiania er Eyende
                                = 5 Rdr [i skatt].
Dragon Fri Gaard - Pofuell Østenes - 1 schippd 3 fierr: 3 hønß
                               Den paaboende Bonde Eyer 1 schippd: 3 fr: med Bøxell ofuer all Gaarden,
                               Fedt Prestebol 3 Hønß, wnder samme schyld tvende Flomsßauger oc j qvarn:

    Povel betalte ikke skatt av sin gård da den var en dragon frigård.

    I neste års regnskap er «Enken» ført som påboende. Povel døde derfor antagelig i 1673, ca. 65 år gammel.

"

Utsnitt av Rektangelkart 15 C Fet, oppmålt 1871-1877, revidert siste gang i 1928. Statens Kartverk. Original 1:10.000.

Om Østanes-gårdene.
    I en tid da vassdragene var de viktigste og letteste samferdselsårene, lå Østanes gunstig til for bosetning. Likeledes var den sørvendte, naturlig avhelte jorda, beleilig for det tidlige jordbruket. Det er ingen tvil om at den faste bosetningen på Østanes går langt bakover i tid. Østanes regnes som en av de eldste gårdene i Dalen, og den eldste sør for Gansvika. Den faste jordbruksbosettingen her antas å gå tilbake til merovingertiden (ca. 550-800), altså hundreårene før vikingtiden.
    Enkelte forhold kan tyde på at det var et større samfunn i Dalen også før vikingtiden, kanskje et samfunn som gikk til grunne. Om det har vært et større samfunn i Dalen i de første hundreårene av vår tidsregning, var det nok sikkert også den gang bosetting der Østanes nå ligger.
    Det kan imidlertid sikkert fastslås at bosetningen på selve Østanes er svært gammal og i alle fall går 1200-1300 år bakover i tiden. Gårdsnavnet viser også høy alder. Navnegranskeren Oluf Rygh påviste i sitt verk «Norske Gaardnavne» at det eldste gårdsnavnet på gammelnorsk måtte ha vært «Auðsstaðir», dannet av mannsnavnet «Auðr», som var kjent fra Island (Landn. 62, jfr. «Harðar» saga i Ísl. sögur II 62), eller av mannsnavnet «Auði», som var kjent i Norge enda i middelalderen. Neset som lå ved denne gården, fikk så navnet «Auðsstaðanes», et navn som gjenfinnes i biskop Eysteins «Røde Bog» fra 1394, Audstadanæs. Navnet på neset hadde altså festnet seg som navn også på gården. Det lange navnet Audstadanes ble etter hvert sammendratt til et kortere navn. Skriftformer gjennom de siste hundreårene har vært: Awstenes i 1520, Østennes i 1578 (St. 111), Ostenes 01.01.1594 og Østenes i 1617, 1666 og 1723. Fra 1800-tallet av ble den vanlige uttaleform ofte gjengitt i skriftformer som Østanæs og Østanes, og den siste formen har vært den offisielle helt siden 1836. Vanlig bygdeuttale av gårdsnavnet er fortsatt Ø'sstanes. A'en midt i ordet er et minne om at navnet en gang var et lengre navn, Audstadanes. Den viser også at navnet ikke har noe med ordet øst å gjøre, altså ikke det østre neset, slik en gjerne kunne tro. De som har slektsnavn fra gården, skriver dette Østnæs eller Østnes, og slik ble gårdsnavnet skrevet noen ganger også, især på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Men disse formene uten a eller c i midten er en forenkling av navnet i forhold til uttalen og opphavet til navnet.
    Gårdsområdet til gården Auðsstaðir var sannsynligvis stort og omfattet hele den søndre delen av det nåværende Dalen i Fet. I de første hundreårene med fast jordbruksbosetting var et gårdsområde neppe en slik fast enhet som det ble senere. Det ble etter hvert ryddet flere gårder sør i Dalen, og det ble også trukket fastere grenser mellom de enkelte gårdene. For Østanes gikk det naturlige grenser mot vest, nord og øst: I Øyeren, Gansvika og langs den å som senere har hatt navnet Østanesåa, Fossåa, Ulverudåa etter hvor langt opp en befinner seg. Mot sør ble det trukket en kunstig grenselinje tvers over Barkenesåsen. Fra det eldgamle brustedet over åa nedenfor det nåværende Ulverud, som ble kalt Ulvbrua, fulgte delet mot Bjørkeflåtten den bekken som senere ble kalt Gudmundsbekken. Videre gikk sørdelet nordvestover over åsen til den gamle grenselinjen møtte delebekken mellom gårdsområdene til Østanes og Barkenes. På 1900-tallet er det gamle delet mellom Østanes og Barkenes over åsen blitt borte, fordi skogen til Østanes og Barkenes har fått samme eier.
    På dette store gårdsområdet var det lenge bare bosetting i den nordre delen, der Østanesgårdene fortsatt ligger. Alt i høymiddelalderen var det to gårder her, som ga opphav til de to senere matrikkelgårdene Østanes Øvre - gnr. 66 og Østanes Nedre - gnr. 67. Disse to gårdene ble omtalt i en sak fra 1320-årene, da de ble omtalt som Øffregaarden og Nedregaarden (gjengitt i disse skriftformene i en sak fra 1601, der saken fra 1320-årene ble referert). Dette viser at betegnelsene Øvre og Nedre har blitt brukt om de to gårdene på Østanes helt siden høymiddelalderen. Saken fra 1320-årene gjaldt et brødreskifte om eiendommer i Østanes. Det ser ut til at det ble trukket dele mellom de to gårdene da, men det går ikke klart frem om delet ble trukket slik det senere gikk.
    Fra 1600-tallet av finnes flere skriftlige kilder. Det ser ut til at delet mellom de to matrikkelgårdene da gikk slik det senere har gått. Øvre Østanes har omfattet den nordre delen av gårdsområdet. Delet begynner ved Øyeren ved den tangen som heter Delingstangen, og som sikkert er et gammelt delemerke. Derfra går delet nordøstover i en ganske rett linje over til Østanesåa. Delet gjør noen få svinger, den største ved Sand like nedenfor gårdstunene på Øvre Østanes. Dette delet går tvers gjennom innmarka på Østanes.
    Lenge var det bare de to gårdene på Østanes som var bosatt. De to gårdstunene lå der hvor bebyggelsen på Østanes-gårdene fortsatt ligger. Den øvre gården lå på den øverste ryggen i innmarka, den nedre gården like ved delet mellom de to gårdene, men sentralt i sin innmark. Det kjennes ikke andre bosteder med middelalderopphav på dette store gårdsområdet. Det er flere plasser fra 1600-tallet på gårdsområdet til Østanes, men ingen av disse kan spores sikkert bakover til middelalderen. De to gårdene på Østanes ble begge delt i to bruk, Øvre Østanes i 1760 og Nedre Østanes et par generasjoner senere.
    Vassagene som ble bygd i fossefallene nederst i åa fra tidlig på 1600-tallet, ga etter hvert mulighet for flere oppsittere i Dalen, og de eldste bostedene på Østanes' grunn ble bygd nær dem. Langs åa lå nederst Bakken og deretter Stua, begge like ved de gamle vassagene. Bakken ble tatt opp som bosted tidlig på 1700-tallet og Stua ble tatt opp i 1760-årene. Ovenfor selve fossefallene ligger Dammerud, som fikk navn etter en dam i åa, satt opp enten til de eldgamle kvernene i åa, eller til de yngre vassagene. Dammerud er kjent som bosted fra begynnelsen av 1700-tallet.

    I den tid da Øyeren var den viktigste ferdselsleia, med båt om sommeren, på isen om vinteren, lå Østanes sentralt, med god adkomst til sjøen på Tangen. I lange tider foregikk landverts trafikk helst til hest, og et eldgammalt veifar, som nok bare var en ridevei, gikk over Østanes-gårdene og sørover til Barkenes. De veifarende tok seg vel over åa mellom Tangen og Gjestadlandet.
    Da landverts trafikk ble mer viktig, ble Østanes liggende utenfor hovedleia. Allfarveien sør gjennom Dalen gikk over Gjestad, Torud, Ersrud og krysset den åa som skulle bli hetende Ulverudåa ved Ulvebrua nedenfor der Ulverud ble bygd. I dette sørøstre hjørnet av Østanes' gårdsområde var altså allfarveien så vidt inne på Østanes. Men det var til liten nytte for selve Østanes-gårdene. Sideveien fra denne allfarveien til Østanes tok av litt sør for Ersrud, gikk bratt ned kleiva til der Enger ble bygd, fulgte dalen nordover til Foss, krysset åa, gikk bratt opp lia til der Solberg ble bygd, og fulgte så den nåværende gårdsveien frem til Østanesgårdene. Fra Solberg gikk det veifar sørøver til Barkenes. Det var også enklere veifar over Barkenesåsen. Senere gikk det også et enkelt veifar nedover dalen langs den nedre delen av åa med bru nedenfor Bakken og vei gjennom Skjeppdalen og opp til Sandsmoen.
    Østanes-gårdene hadde lettere landverts forbindelse nordover. Det gikk vei ned til Tangen. Derfra ble folk, hester og kjøretøyer satt over den aller ytterste delen av åa til Rognetangen på Gjestadlandet, rett nedenfor Nord-Haugen. Det ble brukt flåte eller båt, alt avhengig av hvem eller hva som skulle settes over. Vinterveien gikk også ned til Tangen og over isen til Gansbruket.

    De to Østanes-gårdene var tidlig på 1300-tallet begge selveiergårder. På 1500-tallet hadde utenbygds folk blitt eiere av Nedre Østanes. Fra rundt år 1600 var byborgere eiere av gården, men noen av disse hadde muligens opphav i Fet eller nabobygder. Midt på 1600-tallet bodde eieren av gården på Østanes, men den kom senere over i byborgerlig eie igjen. Denne gården hadde retten til fossefallene og var særlig interessant for de byborgerne som satset på sagdrift og trelasthandel. Gården ble tidlig på 1700-tallet en sentral gård i det eiendomskomplekset som fikk det offisielle navnet Gahn og Østnæs Brug.

Andreas Holmsen skrev om den eldste eierhistorien til Østanes-gårdene:
    «I Eysteins jordebok 1394 (...) står det at Hovs prestebol hadde 1 øyre penger «av Austada næse» (dativ). Vi finner denne vesle eierparten igjen i stiftsjordeboka 1575 med skyld 3 høns; samme skylda går igjen i skattematrikkelen 1647, og der ser vi at prestebolsparten hørte til i den største av de to gårdene, Østanes Nedre.
    Delinga av Østanes i en nedre og øvre gard har vi vitnesbyrd om alt i et dokument fra tidlig på 1300-tallet, som er referert - i halvt dansk form - i en rettssak fra 1601. Det gjelder et «brødreskifte» på «Oustenes» i Magnus Erikssons 9. styringsår (1327 eller 28), «i så måte at den ene broder ved navn Eyvind skulle eige Øffregaarden og nedre Myllene og den andre broder ved navn Jon skulle eige Nedregaarden og Øvre Myllene. Skal og(så) Eyvind vike frem op udi Aasen og Almindingen» (DN XVIII 7). Hva det ligger i det siste, er ikke godt å si når vi ikke har originaldokumentet, og når vi veit at rettssaken i 1601 gjaldt forholdet til Bjørkeflåtten, og som eieren av Østanes ville hevde under garden. Det vi kan være sikre på, er at hele Østanes var sjøleie tidlig i 1300-åra. I nyere tid lønner det seg å følge de to gardene hver for seg.
    Øvregarden var bygseleiendom under Oslo-borgeren Sefren Mogenssøn etter kongs- og bygseljordeboka 1616; i 1624 ser vi at det var l skpd tunge han eide, og i 1647 at dette var hele skylda av Øvregarden. Men eieren var i 1647 og ei tid frametter Niels Lauritzøn i Christiania. Det er sannsynlig at det var borgerlig eiendomsrett til Øvregarden alt omkring 1550: I saken om Bjørkeflåtten vitnet Iver Gjestad i 1579 og atter igjen da han hette Iver Blesa, «at han bodde på Oustenes som han hadde leigd av Hans Sebjørnsen i Oslo» på den tid da herr Marcus var prest i Fet, og det var omkring 1550 (DN XVIII 233). Men sikkert er det ikke at dette gjaldt Øvregarden, siden det i provet ikke blir skjelnet mellom gardene. [Dette gjaldt sannsynligvis Nedre Østanes].
    På Nedregarden hadde oppsitteren Kristoffer bygselretten 1616, men i odelsjordebøkene 1624 eide Sefren Mogenssøn og Erich Jacobssøn i Christiania hver 12 lpd tunge, og andre eiere er ikke å finne registrert da. Men i skattematrikkelen 1647 eier oppsitteren Pål l skpd 9 lpd, slik at hele skylda da med de 3 hønsa til prestebolet (= 1 lpd) blir l½ skpd, og 1661 er sjøleiet 1¾ skpd, som i 1666 ble satt opp 4 lpd, så hele skylda ble 2 skpd tunge. Forhøyelsen i 1666 hadde nok sin grunn i at det var 3 sager under garden, som bonden fikk leie av fra de borgerne som brukte dem; det var i 1666 enka og sønnen til Jens Eschildsen, som gav 6 daler i leie årlig.»
    Andreas Holmsen skrev også et felles avsnitt for de to gårdene på Østanes om den eldste landskylda:
    «Utsæden er 1666 oppgitt til 5½ tønne på Øvregarden og 6¾ på Nedregarden. Det skulle gi åkervidde til 2 og 2½ markebol eller 16 og 20 aurabol. Etter den vanlige regelen for noe større garder på Romerike skulle det etter skyldnedgangen i seinmiddelalderen gi l og 1¼ skpd mjøl eller malt. Det kan da være rimelig å tru at privateiendommen i Nedregarden ikke var mer enn 1 skpd 4 lpd i alt i 1624, og at økinga seinere - inntil matrikuleringa 1666 - kom av at sjøleieren ville ha større takst - og dermed mulig panteverdi. Det kunne vel også tenkes at det ble lagt ø'gardsunderbruk under Nedregarden etter 1624, og at skylda av dem ble lagt til gardsskylda; men det er ikke noe som peker i den leia annet enn navna på noen av husmannsplassene, som Ulverud, Solberg, Holt og Logn - det kan være gammalnorske navn, men behøver ikke nødvendigvis å være det. Noe merke etter ø'gardsunderbruk fra seinmiddelaideren har ingen av Østanes-gardene, verken i eierforhold eller skatt. Begge var fullgarder 1577 og seinere og hadde normal vissøyre på 2 skilling.»

    På 1500-tallet hadde Nedre Østanes kommet i utenbygds folks eie. Hans Sebjørnsen fra Hvam i Nes eide gården midt på 1500-tallet. Han bodde i Oslo, og døde før 1574.
    Det er uvisst hvem som eide Nedre Østanes etter ham. Fra 1590-årene var det mange rettssaker mellom eierne av Østanes og prestene i Fet om eierretten til nabogården Bjørkeflåtten. De eierne av Østanes som førte sakene, var Erik Jakobsen, rådmann i Oslo, og Søren Mogenssen, rådmann og senere borgermester i Oslo. Erik Jakobsen var gift med Asbjør Halvorsdatter. Søren Mogenssen var først gift med en datter til Hans Sebjørnsen, Adelus Hansdatter, og senere med Anna Jørgensdatter. En skulle tro at Søren Mogenssen ble eier som gift med Adelus Hansdatter. I sakene om Bjørkeflåtten var det imidlertid Erik Jakobsen som førte ordet, og det ser ut som om han hadde mest interesse av Østanes. I sakene ble sagt at han førte dem på egne vegne og på vegne av Søren Mogenssen. Senere førte Erik Jakobsen sakene om Bjørkeflåtten sammen med oppsitteren Kristoffer, som også eide en part i gården. Erik Jakobsen og Søren Mogenssen eide tidlig i 1620-årene like store parter i gården, hver på 12 lispund. Skylda ble da l skippund 4 lispund, og Andreas Holmsen mente at det var rimelig grunn til å tro at dette var hele privateiendommen i Nedre Østanes da. Fra 1638 ble imidlertid skylda til privateiendommen i gården oppgitt til 1 skippund 9 lispund tunge. Holmsen forklarte dette med at gården hadde fått større skyld fordi det var anlagt sager der.
    Det kan likevel være en mulighet for at det var en eierpart i gården, som brukerne her hadde eid. I odelsjordeboka fra 1615 sto Kristoffer Østanes som eier av 7 lispund i den gården han brukte. I de to årene deretter førte han sak om Bjørkeflåtten sammen med Erik Jakobsen, og ser altså ut til å ha hatt eierpart i gården. Denne eierparten kunne så ha blitt lagt til den større eierparten etter at Kristoffer døde, eller ga seg som bruker. Rett nok var dette til sammen 2 lispund for mye (12 lispund til Erik Jakobsen, 12 til Søren Mogenssen og 7 lispund til Kristoffer Østanes er 31 lispund = 1 skippund 11 lispund). Dette kan bety at teorien om en egen, stadig selveierpart på 7 lispund ikke holder. Men det kan også ha blitt foretatt kjøp eller makeskifter av små eierparter.
    Alt dette gir likevel ingen klarhet i hvordan de enkelte eierne hadde fått fatt i sine eierparter. Om Adelus Hansdatter hadde arvet den parten som Søren Mogenssen eide, hvorfor hadde hun ikke arvet hele parten? Og hvorfor var det Erik Jakobsen og Kristoffer Østanes som førte sakene for gården i striden om Bjørkeflåtten?
    De to Oslo-borgerne hadde utvilsomt mest interesse av Nedre Østanes fordi gården hadde rett til fossefall, der det kunne anlegges sager. Begge drev sager her så lenge de eide gården, Erik Jakobsen to sager, Søren Mogenssen en. Fra 1622 overtok Kristen Eriksen en av sagene til Erik Jakobsen. Men Kristen Eriksen hadde ikke eiendomsrett til gården.
    Søren Mogenssen satt med sin eierpart på 12 lispund til han døde. Søsteren Maren Mogensdatter, gift med lensmann Kristen Li i Sørum, overtok denne parten sammen med mange andre av eiendommene hans. I 1628 pantsatte de Nedre Østanes til byborgeren Mads Haraldsen.
    Fra 1630-årene stod Fet-presten Kristen Kristensen som eier av l skippund 4 lispund i Nedre Østanes, fra 1638 av 1 skippund 9 lispund. Dette var vel hele privateiendommen, som omfattet det aller meste av landskylda på gården. Bare en liten eierpart på 3 høns (= l lispund) tilhørte Fet prestebol, og denne eierparten ble ikke innløst før i nyere tid. De tre hønsene tilhørte altså Fet presteembete, mens Fet-presten Kristen Kristensen eide det meste som sin personlige eiendom. Dette var sannsynligvis eiendom han hadde som pant. Denne presten så nok hvilke verdier som lå i gårder med rett til fossefall og muligheter til sagdrift, og han kjøpte opp flere gårder i Fet. Men Nedre Østanes beholdt han ikke lenge.

Brukere av Nedre Østanes.
    I en av de mange rettssakene om eierretten til Bjørkeflåtten ble det i 1601 referert til en deling av Østanesgårdene fra 1327 eller 1328. De to gårdene ble da delt mellom to brødre. Jon fikk tilkjent den nedre gården og Øvre mølla, mens broren Eyvind skulle ha den øvre gården og nedre mølla. Brødrene var selveiere på Østanes.
    Dette er en av de få gangene vi får vite navn på bønder på vanlige gårder før Svartedauen (1349-50). Østanes-gårdene var sannsynligvis i bruk gjennom hele nedgangsperioden i senmiddelalderen. Først på 1500-tallet får vi greie på brukernavn på Østanes igjen.
    I 1528 brukte Tomas en Østanes-gård. I 1560-61 er det nevnt tre brukere på Østanes: Gisle, Lars og Iver. Vi vet ikke hvilke av de to gårdene disse bodde på.
    I ti-årene rundt år 1600 var det gjentatte saker om eierretten til Bjørkeflåtten. Eierne av Nedre Østanes mente de hadde rett til denne gården, mens prestene i Fet mente at Bjørkeflåtten lå under Fet prestebol. I mange av vitneprovene i forbindelse med disse sakene ble det også gitt opplysninger om folk på Østanes. Mange husket langt tilbake på 1500-tallet. Fra tiden før den «siste svenske feide» - sjuårskrigen 1563-1570 - var Knut bruker på Nedre Østanes. Han og naboen Halvor på den øvre gården hadde brukt Bjørkeflåtten som sameieskog, vitnet Syver Ersrud i 1601. Han hadde vært hos dem i ungdommen. Fra 1560-årene ble Henrik nevnt som bruker på Østanes.
    Sist i 1570-årene hadde Gunder, gift med Siri, bodd på Nedre Østanes noen år før de flyttet til Ersrud, og senere, rundt år 1600, kom de til Annerud. De hadde leid Bjørkeflåtten av Fet-presten herr Rasmus i 1570-80 årene, vitnet Siri i 1618. Hun var da enke.
    I 1580-årene bodde Tore Evensen på Nedre Østanes. Han var brorsønn av eieren av gården, Hans Sebjørnsen fra Hvam i Nes, og var altså leilending for onkelen sin. Slektskapsforholdet kom frem i et vitneprov fra Lars Drognes fra Nes. Tore Evensen hadde leid ut Bjørkeflåtten som seter til flere bønder i Fet.

    Fra 1590-årene het brukeren på Nedre Østanes Kristoffer. Han var bruker her i nesten 50 år, men med en medbruker mot slutten.
    I hans tid ble de fleste sakene ført mellom eierne av gården, rådmann Erik Jakobsen og borgermester Søren Mogenssen i Oslo, og Fet-prestene om retten til nabogården Bjørkeflåtten. Kristoffer Østanes deltok i de fleste sakene og førte visst ofte ordet for landherrene sine. Han hevdet Østanes' rett til Bjørkeflåtten, hadde tilbudt bønder i nabolaget å bygsle gården og hadde også tatt inn landskyld av folk som hadde bodd på eller drevet Bjørkeflåtten. Men ved endelig dom i 1618 ble det fastslått at Østanes ikke hadde noen rett til Bjørkeflåtten og grense ble gått opp mellom de to gårdene i 1619-20.
    I odelsjordebøker fra 1615-16 stod Kristoffer oppført som eier av en part i Østanes, i 1615 oppgitt til 7 lispund. Dette var kanskje en eierpart som hadde vært selveierpart i lang tid. Men den kan også ha vært en del av de eierpartene som Oslo-borgerne Erik Jakobsen og Søren Mogenssen hadde hatt, og som han senere fikk hand om. Av sakene om Bjørkeflåtten kan det se ut som om Kristoffer førte denne sammen med Erik Jakobsen, men i vitneutsagn ble også Erik Jakobsen kalt landherren til Kristoffer. Men siden Kristoffer eide en mindre part av landskylda enn byborgerne, var han likevel leilending, selv om han altså eide en part selv. I de fleste skattelistene ble han omtalt som leilending.
    Vi kjenner ikke til slekta eller familien til Kristoffer Østanes. Ikke en gang farsnavnet hans er kjent, og det er påfallende, såpass ofte som Kristoffer er omtalt i de skriftlige kildene. Vi vet at han var gift, men navnet på kona er ukjent. I 1615 sto han oppført som eier av ½ skippund tunge i Nedre Garder.
    Han var sagmester på de første sagene ved Østanes, og han skar selv på en av sagene der. I 1615 ble han bøtlagt for ulydighet mot påbud angående tjære til kongens behov. Det var mange bønder i Dalen som måtte betale bøter fordi de ikke etterkom påbud om å brenne eller føre tjære.

    I hans lange brukertid ble det også nevnt andre oppsittere på Nedre Østanes. Disse var muligens medbrukere, eller kanskje tjenestefolk på gården.
    I noen år rundt 1620 bodde Tosten på Nedre Østanes. Han er bare kjent fra bøtelister og var aldri omtalt som bruker på gården. To saker var farskapssaker, for å bruke et moderne ord. I 1619 betalte han 6½ daler 11 skilling fordi han hadde fått barn sammen med Guri, «et berøktet quindfolck». Han ble da omtalt som «en dreng». I 1623 ble han dømt i Enebakk sammen med to andre menn, som alle hadde barn med en kvinne ved navn Ingeborg. Tosten Østanes ble da omtalt som ungkar. Selv om Tosten måtte ut med bøter igjen, var nok den straffen som Ingeborg fikk, verre: Hun skulle
    «reffsis til kaget, deris schiørter till knerne at affschieris, locherne fra deris hoffuder at affschieris och bindes till kaget och siden forvisis landet, andere til redsel og wahretegt, wden woris gunstige Øffrighed dennem mildere och liddeligere straff will bevilge ...».
    Et kak var en skampel, en slags gapestokk. Ingeborg ble dømt sammen med en annen kvinne, derfor flertallsformene i dommen. I 1622 ble Tosten Østanes dømt til å betale 10 daler for domrov, landnam og «worderingsbøder». Han hadde altså motsatt seg å betale tidligere ilagte bøter, og derfor ble han nå ilagt det som ble kalt domrov. Landnam var en bot som ble betalt for urettmessig benyttelse eller utilbørlig behandling av fast eiendom eller tilhørende gjenstander. Det ble videre opplyst at sognepresten i Fet, herr Ambrosius, ettersøkte ham. Han hadde vel reist fra bygda etter alle sakene mot ham. Tosten Østanes har av enkelte slektsforskere blitt antatt å være far til Maren Thostensdatter, som var gift med den senere eieren og brukeren på Nedre Østanes, Povel Søfrensen. Men det er lite trolig at Tosten, som var ungkar i 1623 da han siste gang kjennes omtalt fra Østanes, skulle ha en datter som ble på gården.
    I 1621 ble husmannen Lars nevnt på Østanes. En husmann kunne den gang være en medbruker eller leieboer, men neppe husmann i nyere betydning av ordet.
    I den siste delen av 1630-årene og tidligst i 1640-årene var Aslak bruker på Nedre Østanes. Kristoffer Østanes ble fortsatt nevnt som bruker og Aslak kunne være medbrukeren hans, men navnet til Kristoffer kunne bli ført videre i skattelistene etter at han sluttet som bruker, noe som var ganske vanlig. 1