Biografi - Biography

Dronning.
Født omkring 1280.
Død 01.05.1312.

    Dronning av Norge 1299 - 1312.

    Hun var grevedatter fra Nord-Tyskland, og Håkons firmenning. Hennes far var fyrst Wizlaw II av Rügen.

    Under parets kroning i Oslo tok overdådigheten henimot orientalske former. Man kunne, etter de islandske annalene, gå de omkring 700 metrene ute fra Ørene til Hallvardskirken på «dunklær, kostbar silke og baldakin».

    Fyrst Wizlaw, kong Håkons svigerfar, var i Norge i anledning festemålet mellom kong Håkons datter Ingebjørg og hertug Erik. Hans testamente ble da oppsatt og datert 27.12.1302 («Regesta Norvegica» III, nr. 66):
  «Testament for fyrst Wizlaw II av Rügen. Følgende punkter angår Norge: Fyrsten ønsker å bli gravlagt i Mariakirken, som får 100 mark rent sølv norsk vekt til byggearbeider. Kollegiet ved kirken får 100 norske mark for å lese messe og gi mat til 50 fattige på årsdagen for hans død. Hallvardskirken får 100 norske mark for at det skal leses messe på årsdagen hans både der og i alle sognekirkene i Oslo. Han gir mindre pengesummer til ulike geistlige institusjoner i Oslo: dominikanerne, fransiskanerne, Hovedøy kloster, Nonneseter kloster, Nikolaskirken, Klemenskirken, Korskirken og St Laurentiushospitalet. Ellers får dronning Eufemia 2 store sølvboller, en gave fra kongen av Sverige, en annen datter 6 små sølvboller som var en gave fra dronning Eufemia, og en tredje datter som oppholder seg hos den norske dronningen får 200 slaviske mark. Hertug Henrik av Mecklenburg får et forgylt sølvbelte som er en gave fra den norske kongen. Testamenteksekutorer er kong Håkon, hertug Erik av Sverige, hertug Valdemar av Sverige og herr Erik av Langeland. Vitner: kong Håkon, dronning Eufemia, hertug Erik av Sverige, grev Jacob av Halland, hertug Eriks drottsete Arnbjørn Sigstensson, kong Håkons kansler Åke, fyrst Wizlaws kapellan og sekretær Lambert Pralenberg og andre geistlige og lekmenn.
    Beseglet av fyrst Wizlaw og hans kapellan Lambert Pralenberg.»
Original (latin pergament): Staatsarchiv Stettin (Mser I 33) nr 125 fol 41 v (Codex Rugianus).

    10.12.1305 ble følgende vitnebrev utferdet i Bergen (DN III 61, «Regesta Norvegica» III, nr. 307):
  «Allum monnum þeim sem þetta bref sea eda hœyra senda Jorunder med guds miskun ærkibiskup i Nidarosi, Erlender biskup i Færœyium Ketill biskup i Stavangre, Arne biskup i Biorgvin oc Jngiællder biskup i Hammre, Biærne Ærlingsson, Jon Rognalldzson Sæbiorn Hælgason, Biærne Lodensson Velent af Stikl[an] Ake canceler Snara Aslaksson, Erlinger Amundarson, Salamon korsbroder i Nidarose, Gibbun markskalk oc Biarne Audunar son q. g. oc sina. Ver gerom allum monnum kunnigt at þa er lidnir varo fra burd vars herra Jesu Christi þushundrat vetra. ccc. oc fim veter, lett var hinn virdulege herra Hacon Noregs konongr a freadagin nesta eftir Nicolaus messo kalla oss firir sik i bræida stofo i Biorgvin oc lysti þvi firir oss oc vider kenndizst at han hafde tæikit alla hæiman fylgiu varrar virdulegrar fru Evphemie med guds miskun Noregs drotnengar, þriu þushundrud marka brændra at kolneskre vett, oc at herra Vislæif greiddi hana alla af hondom, oc feck þar af æiftir bode oc skipan sialfs konongsens hærtoganom Waldemare firir sunnan aa j Jutlande tvau þushundrada marka brendra, en at kolneskre vagh, er varr hinn virdulege herra konong renn lede honom med þeiri vissu sem þar er firir gorr. Sva endrnyade hann oc, oc stadfæisti med alla varra samþyct at fyrnæfnd vor fru drotnengen skal hafa æiftir hans dagha i tilgiof sina medan hon livir Bygdœy vider Osslo med allum lunnendom, bui oc allu adru lausafe þvi sem þar ligger til, oc um fram þa tiu hundrad marka rennto aat atta ærtoga smiœrvi oc allum adrum fornom auralogum af visœyri hans i þeim stadum sem hann skipar hænne oc næfnir sidarr mæir i adrum brefom sinum þar sem henne er haghlegazt med þeiri græin sem þau onnur bref hans vatta sem þar ero um gorr. Jattadom ver oc varom virdulegom herra konongenom oc sva fyrrnæfndri varre fru drotnengenne at ver skulum þetta stadfastlega hallda oc styrkia hana til þessa oc allz annars þers sem henne værdi til gagns oc æro. Oc til sanz vitnis burdar settum ver vor imzsigli firir þetta bref er gort var i Bergvin, a þui are oc þeim dæigi sem fyr sæigir.»
Kilde: Efter Afskriften i Barth. IV. (E) 298-300 af en tabt bergensk Codex.     Sammendrag:
  «Vitnebrev fra erkebiskop Jørund av Nidaros, biskopene Erlend av Færøyene, Kjetil av Stavanger, Arne av Bergen og Ingjald av Hamar, Bjarne Lodinsson, Weyland av Sticklaw, Åke kansler, Snare Aslaksson, Erling Åmundesson, Salomon, kannik i Nidaros, Gibbun marskalk og Bjarne Audunsson: Var tilkalt av kongen i Breidastova i Bergen da kong Håkon [Magnusson] kunngjorde at han hadde mottatt hele dronning Eufemias medgift, 3000 mark kølnsk vekt, av fyrst Wizlaw, hvorav 2000 mark var utbetalt som lån til hertug Valdemar av Sønderjylland mot den sikkerhet som tidligere er stilt (Jfr nr 228). Kongen fornyet også med utstedernes samtykke dronningens tilgave, nemlig Bygdøy ved Oslo med alt som tilhører den, og som fast inntekt 1200 (tiu hundrad) mark verd 8 ørtoger smør og andre gamle betalingsmidler av vissøren på de steder han bestemmer i egne brev og det er best for henne, på de betingelser som hans tidligere brev om dette fastsetter (nr 306). Utstederne lover å overholde disse bestemmelsene.
    Beseglet av utstederne.»
Avskrift (papir): Det kongelige Bibliotek, København. 1

    Fra norsk Wikipedia:
  «Eufemia av Arnstein (også av Rügen) (* ca. 1280 - † 01.05.1312) var Norges dronning fra høsten 1299 til sin død. Hun er særlig kjent som mesén for Eufemiavisene, tre ridderromaner hun tok initiativ til å få oversatt til svenske parrimede (rim)vers i henholdsvis 1303, 1308 og 1312.
    Hun var datter til fyrst Vitzlav II av Rügen (* ca. 1240 - † 1302) og Agnes av Braunschweig-Lüneburg.
    Eufemia vokste opp i en søskenflokk på åtte: fire jenter og fire gutter. Eufemia var en av de yngste (kanskje den yngste).

    I norsk historieskriving, med tradisjoner tilbake til Peter Andreas Munch, har det vært en seiglivet oppfatning at Eufemia var datter til grev Günther av Rupping (og Vitzlavs barnebarn). Hun har dermed vært omtalt som grevedatter, Eufemia av Ruppin og Eufemia av Rupping og Arnstein. Kilder fra Rügen forteller imidlertid at Eufemia var fyrst Vitzlav IIs datter. I Vitzlav IIs testamente som han undertegnet i Oslo 27.12.1302 er to store sølvboller testamentert til "fru dronning av Norge, min kjære datter".

    Eufemias giftermål med daværende hertug Håkon Magnusson ble avtalt på et møte i Stralsund høsten 1298. Sendebud for kong Erik Magnusson og hertug Håkon hentet Eufemia i Stralsund og førte henne sjøveien til Oslo våren 1299. Hun brakte med seg sitt bibliotek, som skal ha vært et av Europas mest rikholdige. For øvrig fulgte det en medgift med Eufemia på 3000 mark brent sølv etter kølnsk vekt, som Håkon senere brukte til å gjøre strategiske landinvesteringer.

    Eufemia ble ektet til hertug Håkon Magnusson i Mariakirken i Oslo i 1299, ifølge islandske annaler i mai. I morgengave fikk hun jordegodset og øya Bygdøy og en fast inntekt på 1200 mark.
    I november 1299 ble Håkon og Eufemia kronet til konge og dronning over Norge. De ble etter alt å dømme kronet i Oslo, en handling som gjorde byen viktigere i rikssammenheng. Byen regnes gjerne som Norges hovedstad fra dette tidspunkt, en rolle den overtok fra Bergen.

    Eufemia og Håkon fikk datteren Ingebjørg i 1301, parets eneste ektefødte barn. Julen 1302 ble det feiret festermål mellom den ett år gamle kongsdatteren Ingebjørg og den tjue år gamle kongssønnen hertug Erik av Södermanland. Til stede var Eufemias far Vitzlav, Eufemias søster Sofia, hertugens bror kong Birger Magnusson av Sverige, greve Jacob Nielsen av Halland, og mange flere.

    Ingebjørg ble en mektig kvinne i Sverige så vel som i Norge. Hun ser også ut til å ha videreført sine foreldres interesse for utbredelse av kultur og litteratur. Hun kan ha vært den Ingeborg som tok initiativet til å få oversatt deler av Kongsspeilet til latin, noe Bengt R. Jonsson nevner i den posthumt utkomne utredningen "Erikskrönikans diktare" (2010). Jonsson peker i samme utredning på Ingebjørg som initiativtaker til Erikskrøniken - krøniken som omtaler miljøet i Oslo omkring 1300 i til dels detaljerte ordelag.» 2