Biografi - Biography

Født omkring 1155.
Død 1209.

    Fra norsk Wikipedia:
  «Margareta Eriksdatter (* ca. 1155 - † 1209) var en norsk dronning, datter til kong Erik den Hellige av Sverige († 1160) og Kristina Bjørnsdatter av Danmark (* ca. 1125). Hun ble i 1185 gift med kong Sverre I av Norge.

    Kong Sverre døde 09.03.1202 og Margareta trakk seg tilbake til sine eiendommer i Vestergötland og Värmland. Hun hadde kun en datter, Kristin Sverresdatter, fra sitt ekteskap med kong Sverre som måtte bli i Norge mot sin vilje.

    01.01.1204, to dager etter at hun kom tilbake til Norge, døde hennes stesønn, kong Håkon Sverresson, med klare symptomer av forgiftning. Margareta ble mistenkt for forbrytelsen. For å bevise sin uskyld lot hun en av sine tjenere bære jernbyrd, det vil si gå med glødende jern. Det slo særdeles uheldig ut. Mannen ble sterkt forbrent og kongens menn druknet den uheldige mannen mens Margareta selv i all hast flyktet til Sverige.

    Margareta var likevel tilbake i Norge i 1209 da hennes datter, Kristin, ble gift med Filip Simonsson, sønn til en biskop, som ble et kongsemne i 1207 da Erling Magnusson Steinvegg døde. I striden som fulgte ble riket delt i tre, og som del av et forlik skulle Filip få Opplandene og en del av Viken, men ikke kongsnavn. Derimot ble han tilbudt Kristin som ektefelle. Kristin døde i barsel etter å ha født deres første barn som også døde. Filip døde i 1217.

    Selv døde Margareta kort tid etter at datteren var blitt giftet bort.»

    Fra «Haakons, Guttorms og Inges saga» (Baglersagaene - Den yngre og lange versjonen):
  «10. Dronning Margret [Eriksdotter av Sverige] var i Bergen efter kongens død [hennes stesønn, Håkon III Sverresson av Norge], og alle hadde stor mistanke til hende og hendes mænd for kongens død. Tilslut kom det saa langt, at det blev talt høit om det, og at hun og hendes mænd blev aabenbart skyldt for at ha git kongen banedrik. Men hun negtet og sa, at hun og hendes mænd ikke hadde voldt dette. Haakon Galen svarte for hende og støttet hende meget i denne sak. Men høvdingene og kongens bedste venner drev saa haardt paa med denne sak, at dronningen maatte faa en mand til at bære jern for hende og alle hendes mænd, for at rense dem. Peter het den mand, som bar jernet. Hans haand blev ilde brændt, og derfor blev han straks ført bort og druknet. Kongsmændene og hæren tok til at knurre og sa, at dronningen fortjente den samme straf. Hun blev forskræmt og søkte hjælp hos sine venner.
    Haakon Galen støttet hende trolig og lot hende faa ledsagere og skyss ind i Sogn og derfra op paa Valdres til Erling paa Kvidin. Han hjalp hende siden paa vei, til hun kom øst til Vermeland og siden til Svitjod. Men fru Kristin var efter hos Haakon Galen, og det var det største venskap mellem dem.
    Om sommeren spurte birkebeinerne, at baglerne hadde en stor flok og hærsamling øst i Viken. De fór da nord til Trondheim, og Haakon Galen hadde fru Kristin med sig, men lot en stor styrke bli efter i Bergen med disse høvdinger: Dagfinn bonde, Torgrim av Ljaanes og Tord Brase. Da Haakon jarl kom nord til Trondheim, lot kongen og han stevne Øreting og bød ut leding.
    Straks efter fik kong Guttorm sott; det tyktes ham, at han blev stukket med hvasse nagler gjennem hele kroppen. Da han blev spurt, naar han først kjendte mén av dette, svarte han, at den svenske konen (det var fru Kristin) satte ham paa sit knæ og fór med hænderne over hele kroppen paa ham, og straks fik han denne sykdom. Nogen dage efter døde kongen av denne samme sykdom og blev jordet i Kristkirken. Haakon jarl raadde da for krigsfolket og hadde en stor hær.»