Biografi - Biography

Fyrste.
Død 10.04.943.

    Fyrste av Capua og Benevento 910 - 943.

    Han var først fyrste sammen med sin bror, Atenulf II, som døde i 940. Landulf fortsatte sin fars energiske kamp mot maurerne. I 936 kjempet han også mot barbarerne. 1

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Landulf I († 10.04.943), noen ganger kalt Antipater, var en lombardisk adelsmann og prins av Benevento og av Capua (som Landulf III) fra 12.01.901, da hans far, Atenulf I, prins av Capua og erobrer av Benevento, delte makten med ham.

    I 909 dro han til Konstantinopel for å motta titlene "anthypatos" og "patrikios".'
    Hans bror Atenulf II ble igjen i Italia og fikk investitur (fra latin, bokstavelig ikledning) en betegnelse på den høytidelige innsettelse av en person i et kirkelig eller verdslig, gjerne fyrstelig, embete eller ved overdragelse av eiendom i form av len fra en lensherre til en vasall.)

    I juni 910 døde deres far og han ble enefyrste. Umiddelbart innsatte han sin bror som medprins.

    02.07.911 undertegnet Landulf en traktat med hertug Gregorius IV av Napoli, en del av en alliansepolitikk og vennskap med hans medkristne herskere i Mezzogiorno. Han fortsatte også alliansepolitikken med Byzantium, men var aldri underdanig. Han lovet aldri å være en vasal til keiseren i Konstantinopel. I 914 lyktes han i å få det store klosteret Monte Cassino overført fra Teano til Capua, og han og Atenulf utnevnte en Johannes abbed. Året etter (915) sendte de Johannes som ambassadør i Konstantinopel for å fornye lojalitetsforpliktelsen.

    Sommeren 915 forenet styrkene til den nye bysantinske "Strategos" (armeleder) i Bari, Nicholas Picingli seg med styrkene til forskjellige andre sør-italienske prinser: Johannes I og Docibilis II av Gaeta, Gregorius IV og Johannes II av Napoli og Guaimar II av Salerno.
    Gjennom diplomatiske ekteskap hadde Landulf lykkes med å alliere disse herskerne med seg: Han giftet seg med Gemma, datter til Athanasius av Napoli, samtidig giftet Atenulfs datter Gaitelgrima seg med Guaimar II. Hans egen sønn, Atenulf III, giftet seg med Rotilda, Guaimars datter.
    Den gresk-lombardiske hæren, sammen med i de nordlige styrkene til pave Johannes X og Alberic I av Spoleto beseiret sarasenerne i slaget ved Garigliano. I følge Liudprand fra Cremona initierte Landulf, en "potent prins", som svar på en forespørsel om råd fra paven alliansen som gjorde slutt på sarasenerne i Garigliano. Han nedtonte den koordinerende rollen til Johannes X til fordel for Landulf, som er fremstilt som militært kunnskapsrik.»

"

Ved munningen til elven Garigliano på grensen mellom Lazio og Campania i Italia.(Wikipedia).

  «Slaget ved Garigliano ble utkjempet i 915 mellom kristne styrker og sarasener. Pave Johannes X ledet de kristne styrkene personlig i kamp. Målet var å ødelegge den arabiske festningen ved Garigliano-elven, som hadde truet det sentrale Italia og Romas ytterområder i nesten 30 år.
    Sarasener var opprinnelig et begrep som ble brukt av romerne for innbyggerne som bebodde ørkenene i nærheten av den romerske provinsen Syria og som skilte seg fra araberne. Senere, og spesielt under korstogene, ble ordet brukt som et begrep for muslimer generelt. Da hadde begrepet fått en negativ klang i det kristne Europa.
    I 846 foretok sarasener et raid mot Roma, noe som resulterte i ødeleggelsen av Roma.
    I andre halvdel av 800-tallet var det en serie raid av sarasenene mot Lazio-regionen. I nærheten av den gamle byen Minturnae ved elven Garigliano opprettet saracenene en base og dannet en allianse med herskerne i byen Gaeta.

    I 921 støttet han et anti-gresk apulisk opprør som herjet så langt som til Ascoli. Han ble imidlertid tvunget til å sende sin andre sønn, Landulf II, til Konstantinopel som gissel. I 923 eller 926, etter avtale med Guaimar, ville de i fellesskap angripe bysantinske områder, Landulf skulle ta Apulia og Guaimar, Campania. Landulf lyktes stort sett ikke, og Guaimar enda dårligere. I 929, sammen med Atenulf II, Guaimar II og Theobald av Spoleto, invaderte han Apulia og Calabria igjen. Denne gangen mislyktes alle, og Theobald skadet den gamle alliansen.

    I 933 knyttet Landulf sønnen Atenulf til seg som medprins og broren til styret. I 934 ble Guaimar overtalt til å forlate alliansen av den bysantinske agenten Cosmas fra Thessalonica. I 935 ga kong Hugo av Italia sin støtte til grekerne. I løpet av få år hadde Landulfs vellykkede anti-bysantinske politikk blitt reversert, og han ble tvunget til å inngå fred. Men sammenstøt fortsatte: i Siponto i 936 og ved Matera i 940. I 937 marsjerte et ungarsk korps fra Burgund til Italia via Rhônedalen i tjeneste hos kong Hugo, som sendte dem mot Monte Cassino, Napoli og Capua. De plyndret og ødela alt foran dem.

    I 939 døde Atenulf, Landulfs bror og Atenulfs eldste sønn, Landulf, etterfulgte ham, men ble snart forvist til Napoli av sin onkel.

    Landulf døde fire år senere, 10.04.943» 2