Biografi - Biography

Greve.
Født 900.
Død omkring 960.

    Fulko «den Gode» (fransk: Foulque le Bon) var den annen greve av Anjou 941 - 958.

    Han var mild, religiøs og lite krigersk. Fulko arbeidet for å forbedre jordbruket i Anjou som hadde blitt ødelagt av krig.

    I et dokument av 942 bekrefter han en gave til klosteret i St. Julien de Tours.

    26.12.943 var han i Paris sammen med sin bror, Gui, som var biskop av Soissons fra 937. I 958 var han tilstede på et møte i Verron angående grensene mellom Anjou og Tourenne. 1

    Fra tysk og engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Fulko II den Gode (Foulque le Bon) (* ca. 905 - † 11.11.958) var sønn til Fulko I den røde († 941) og hans hustru Roscille av Loches, datter til Warnerius, Seigneur de Villentrois. Han etterfulgte sin far i 942 som den andre greven av Anjou, og beholdt makten til 960.

    Han giftet seg første gang ca. 937 med Gerberga, som i henhold til tysk Wikipedia kan ha vært i nær familie med visegrevene i Orléans.
    Engelsk Wikipedia hevder på den annen side at hans far hadde arrangert ekteskapet og at hun var karolingianer og datter til Ratburnus I, visegreve av Vienne. Videre at denne alliansen gjorde at Fulko's datter Adelaide (Blanche) kunne gifte seg med en fremtidig konge av Frankrike (Ludvig V) og at hans sønn Guido bli biskop av le Puy.

    Fulko forsøkte å gjenvinne den innflytelse som hadde gått tapt i det bretonske grevskapet Nantes under hans fars styre. Han oppnådde dette gjennom sitt andre ekteskap etter 952 med Adelheid, enken etter hans svoger, Alain "Schiefbart", i Alains andre ekteskap. Alains bror Theobald I fra Blois betrodde ham vergemålet for Alains sønner, mens Theobald selv fikk kontroll over grevskapet Rennes.

    Grevskapene var tett alliert og kalte hverandre i anledning et møte i Verron "guvernører og administratorer av kongeriket Neustria" (Gouverneur et administrateur [du] royaume [de Neustrie]) og "greve ved Guds nåde" ( Comtes par la grâce de Dieu).

    Men en generasjonslang feide mellom Anjou og Blois-husene skulle bryte ut blant deres sønner.» 2