Biografi - Biography

Bysantinsk keiser.
Født 1156.
Død 25.01.1204.

"

Elektrum-mynt av Isak II Angelos, avbildning av jomfru Maria med en byste av Kristus som barn (Wikipedia).

    Isak var Keiser av Bysants 1185-1195 og 1203-1204.

    Han var den første bysantiske keiser av slekten Angelos. Han fortrengte ved et opprør sin forgjenger, Andronikos I Komenos (1183-1185, sønn til Isak Komnenos) og besteg keisertronen 12.09.1185.

    Som keiser måtte han kjempe mot oppstander av bulgarer og vlakker, som tilføyet ham flere nederlag, men det lyktes ham å fordrive de sicilianske normanner fra riket.

    Under det tredje korstog kom Fredrik Barbarossa til Bysants, det sies i spissen for en hær på 100.000 mann. Delbrück setter tallet på ryttere til 3000, mens det er betydelig vanskeligere å beregne fotfolkenes antall. Han ble mottatt alt annet enn vennskapelig av Isak, som ikke likte at Fredrik kalte seg romersk keiser. I de skrivelser han sendte ham, anslo Isak en meget overlegen tone og titulerte ham rett og slett Tysklands konge, ja, han lot til og med som om han ikke viste hva han het, mens han derimot alltid brukte titelen «Romernes keiser» om seg selv. Fredrik svarte i samme tone. I flere brev til «Hellenernes konge» hevdet han å ha arvet retten til å herske over det romerske keiserrike etter sine forgjengere, de ærerike romerske keisere. «Roma er faktisk verdens hovedstad,» skrev han, og han lot Isak forstå at Hellas' konge i virkeligheten var hans vasall.

    De fornemme biskoper og grever som Fredrik Barbarossa sendte til Bysants for å forberede Isak på keiserens ankomst, ble skjendig behandlet, ja, ble til og med kastet i fengsel og fratatt alt de eide. Men til slutt fant bysantineren det likevel rådeligst å sette dem på frifot og sende en delegasjon til keiser Fredrik. Ingen kunne av Fredrik Barbarossas opptreden ane hvilke følelser som rørte seg hos ham på denne tiden da han var sterkt inne på tanken om å gjengjelde Isaks hovmodighet med å ta Bysants. Med overlegen og fin ironi besvarte han den østromerske keisers fornærmelser. Ettersom Isak hadde latt Fredriks sendemenn stå under hele audiensen hos ham, til tross for deres høye rang, nødet nå Fredrik hele den hellenske delegasjon, til og med rideknekter, tjenere og kokker, til å sette seg med en gang de kom, og ingen ydmyke protester hjalp.

    Etter disse merkverdige preludiene, tok keiseren omsider bladet fra munnen og sang ut. Og da han samtidig lot sine menn herje på østromersk jord, ble Isak enda mykere og skyndte seg å sette korsfarerne over Hellesponten.

    Isaks ødselhet førte til store skatter og sterk misnøye. 08.04.1195 ble han da også styrtet og blindet av sin egen bror, Alexios III (1195-1203).

    Mot slutten av 1100-tallet led venetianernes handelsinteresser et stort avbrekk ved at det kom en knute på tråden mellom dem og den østromerske keiseren. Under det fjerde korstog, «Kremmerkorstoget» fra 1202 til 1204, utnyttet nå Venezias doge og råd korsfarerne med klok beregning. Korsridderne, som denne gang, akkurat som i første korstog, overveiende besto av franskmenn, samlet seg i Venezia i 1202. Mot en godtgjørelse på over 3 millioner kroner hadde nemlig byen påtatt seg å skaffe dem underhold og sette dem over til Egypt, hvor de aktet å «oppsøke løven i dens hule». Men nå fikk venetianerene plutselig en kjærkommen anledning til å blande sg inn i det østromerske rikes affærer. En bysantisk prins og tronpretendent, Isaks sønn Alexios, kom nemlig til korsfarerne og ba om hjelp mot sin onkel, som hadde styrtet hans far fra tronen og overtatt regjeringen. Prinsen fristet dem med forespeilinger om at han til takk ville arbeide for en sammenslutning av den gresk-ortodokse og den romersk-katolske kirken og skaffe korsfarerne hjelpetropper til den avgjørende kamp mot muhammedanerne. Med god hjelp fra dogen i Venezia, greide prinsen å overtale korsfarerne til å sette kursen for Bysants. At det gikk så lett å få dem med å dette, skyldtes nok ellers ikke minst at de ikke maktet å betale overfarten til Egypt.

    Isak kom nå på tronen igjen sammen med sin sønn, Alexios IV, den 18.08.1203. Hverken korsfarerne eller hans befolkning var imidlertid tilfreds. Allerede i 1204, 28/29 januar, ble han styrtet av en slektning, Alexios Murzuflos V og døde kort tid etter.

    Isak var gift 2 ganger:
1. gang med Irene, mor til ??? Angela og død før 1186,
2. gang med Margrete av Ungarn.

    Bysants, denne sterkt befestede byen ved Bosporus, som inntil da hadde kastet alle angripere tilbake, var nå sterkt svekket av partistridigheter. Etter mange kamper og forviklinger ble Bysants tatt med storm av «korsfarerne» 13.04.1204. Den dagen ble en av de mørkeste i kulturens historie. Helt til da hadde hellensk kunst hatt et siste fristed i Bysants. Men nå brøt ødeleggelsens vederstyggelighet inn over disse uerstattelige skjønnhetsverdiene. Bronsestatuene ble støpt om til pengestykker, og marmorskulpturer av Lysippos, Fidias og Praxiteles ble knust og kastet på sjøen av ren ødeleggelseslyst. Intet fikk være i fred for «korsfarerne», ikke engang kirkene med sin relikvieskatter, for ikke å snakke om palassene og de underjordiske skattkamrene. Fullstendig overveldet fant de griske vesterlandske krigerne seg stilt overfor så dyrebare relikvier som meterlange stykker av Kristi kors, «tykke som benet på en mann», jernspissen på den lansen Kristus ble stukket i siden med, to av de spikerne han var blitt naglet til korset med, en krystallflaske med Jesu blod, tornekronen som han ble kronet med og kjortelen han hadde på seg. Guds mors drakt og døperen Johannes' hode fant de også. Selv keisergravene ble åpnet og plyndret på sine kostbarheter av gull, perler og edelstener, og på toppen av all denne elendigheten brøt det ut en stor brann som la over halvparten av byen i aske. Med slike skjendige handlinger gjengjeldte de romerske katolikkene hva de før hadde måttet tåle av gresk overlegenhet. De hadde nok ikke glemt slike hånlige uttalelser, som den erkebiskopen av Korfu hadde kommet med året i forveien, at «Romas krav på overhøyhet over kristenheten grunnet seg på at det var romerske krigsknekter som korsfestet Frelseren».

    Det østromerske rike ble knust og delt mellom «seierherrene». Venezia tok nesten halvparten, først og fremst øyene i Egeerhavet og Peloponnes. Resten ble en feudalstat, som ble kalt det latinske keiserdømme, med Bysants som sentrum. 1