Biografi - Biography

Rikshovmester, konge.
Født 714.
Død 24.09.768 ved Paris.

    Pipin den Lille («Pépin le Bref») (* 714 - † 24.09.768 ved Paris). var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741-751 og konge av Franken 751-768.

    Han ble i 741 sammen med sin bror Karlmann «major domus» over Neustrien, Burgund og Provence. Han innsatte Childerich III i 742 og ble eneherre i 747, da Karlmann gikk i kloster.
    Han avsatte i 752 med pavens samtykke den siste merovinger og lot seg krone til konge på en rikforsamling i Soissons og senere salve av pave Bonifacius.
    Pipin fravristet i 756 «Eksarkatet» fra longobarderkongen Aistulf og ga det til paven. Det ble grunnlaget for den senere Kirkestat. Pipin ble «Patricius» og derved Roms skytsherre.
    Hans kamper la grunnen til Karl den Stores herredømme i Italien.

    Gift med Bertrade (Bertha) av Leon. 1

"

Pipin den Lille (fra «Portraits of Kings of France», en serie portretter bestilt mellom 1837 og 1838 av Louis Philippe I og malt av forskjellige kunstnere for «Musée historique de Versailles», Louis-Félix Amiel). (Wikipedia).

    Fra Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie», bind 7, side 258-263, 279.
    Karl Martell ble etterfulgt av sin sønn Pipin. Navnet «den Lille» skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin.

    Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plasert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der «som et fugleskremsel» mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det var meningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, sendte han «etter råd og godkjenning fra alle franker», et sendebud til paven og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt.

    Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma.

    Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn. Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: «Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet.» I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet, «som Samuel hadde salvet Saul og David». Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn.

    Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste. Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham – kongen bare «brølte som en løve» og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp. Kongen sendte sin tolv år gamle sønn Karl – den senere Karl «den Store» – sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke «som en annen stallkar» ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St. Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter. Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi; paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi. Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte. Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom.

    Så var da «den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge». I og med kroningen var Pipin og hans frankere «blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk», og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen.

    Hans takk kom i form av to krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og – sannsynligvis etter avtale – overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet. Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble «Patricius» og dermed Romas skytsherre.

    Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren i Konstantinopel da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort. «Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter det som jeg en gang har gitt ham,» bedyret han.

    Pipin hadde «som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold», og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat. Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike. «Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst,» sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. «Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne.» Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse.

    Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse.

    Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot. Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk.

    Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet. Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene «lovet hverandre vennskap og troskap» og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da «orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang».

    Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke.

    Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. De hadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke.

    Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl ble konge alene. 2

"

Oppe t. v. Pipin krones i 751 av Boniface, erkebiskop av Mainz (Jean Fouquet). Oppe t. h. Pipin den Korte, miniatyr (Imperial Chronicle («Anonymi chronica imperatorum»), Corpus Christi College). Under: Pipin en Lilles underskrift på et dokument fra året 755. «Signum † gloriosissimo domno pippino rege». Pipin har selv bare satt korset i underskriften. (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Pipin den yngre (fransk: Pépin le Bref, nederlandsk: Pepijn de Korte og tysk: Pippin der Kleine, Pippin der Kurze eller Pippin der Jüngere) (* 714 - † 24.09.768), ofte kjent under oversettelsen Pipin den lille eller med rekketall Pipin III, var frankernes konge fra 751 til 768.
    Han var sønn til rikshovmester Karl Martell (* 688 - † 741) og Chrodrude av Hesbaye(?) († ca. 725).

    Veien til makten.
    Da Pipins far, Karl Martell, døde i 741, ble makten overført til Karls legitime sønner, Pipin og Karlmann som rikshovmestere av henholdsvis Neustria og Austrasia. Karls illegitime sønn, Grifo, ble fengslet i et kloster av sine to halvbrødre.
    Karlmann, som var en dypt religiøs mann, trakk seg tilbake til et kloster i 747. Dette etterlot frankerne i hendene til Pipin som enslig rikshovmester og "dux et princeps Francorum", en tittel som oppstod med hans farfar Pipin av Herstal. Under Karl Martells reorganisering av Franken, var "dux et princeps Francorum" kommandantene i kongedømmets arméer, i tillegg til deres administrative plikter som rikshovmestre og spesifikt å være kommandanter i den stående hær som Martell opprettet og som skulle være tilgjengelig året rundt etter Toulouse i 721.
    Da de tok makten, innsatte Pipin og Karlmann – som ikke hadde hevdet seg i slag til rikets forsvar slik deres far hadde gjort – merovingerkongen Childerik III som konge, selv om deres far hadde etterlatt tronen tom etter Teoderik IVs død. Childerik hadde tittelen som konge, men han var en marionett. Etter hvert som tiden gikk, og hans bror Karlmann hadde gått i kloster, ble Pipin etter hvert misfornøyd med nærværet av kongelig makt ved siden av seg selv. Etter at Karlmann hadde trukket seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt til hertug Odilo av Bayern som var gift med Hiltrude, Pipins søster. Pipin tvang Odilo til å anerkjenne frankisk overherredømme, men han døde kort tid senere (18.01.748). Pipin invaderte Bayern og innsatte Tassilo III som hertug under frankisk overherredømme.

    Første karolingerkonge.
    Siden Pipin hadde kontroll over magnatene og faktisk hadde kongens makt, bestemte han seg for at det var på tide å gjøre det hans far aldri hadde brydd seg om a gjøre, nemlig, å gjøre karolingernes navn kongelige i loven slik det allerede var i realiteten.
    Pipin spurte pave Sakarias om hvem som skulle være den kongelige herskeren: personen med tittelen konge eller personen som tok avgjørelsene til en konge. Paven var avhengig av frankernes arméer for sin uavhengighet og som beskyttelse mot langobardene siden Karl Martells dager. Pipin kontrollerte disse arméene som hans far hadde gjort, derfor var pavens svar avgjort på forhånd. Paven gikk med på at de facto-makt var viktigere enn de jure-makt.
    Derved skaffet Pipin seg støtte fra paven og dempet opposisjonen mot hans hus. Han ble valgt til frankernes konge av en forsamling av frankiske ledende menn. Han hadde en stor del av arméen for hånden, i tilfelle adelen ikke skulle slutte seg til den pavelige uttalelsen. Han ble innsatt i Soissons, kanskje av Bonifatius, erkebiskop av Mainz. Imens fortsatte Grifo sitt opprør, men ble til slutt drept i slaget ved Saint-Jean-de-Maurienne i 753.
    Han styrket sin makt etter at pave Stephanus II reiste hele veien til Paris for å velsigne Pipin i en prangende seremoni i Basilique Saint-Denis og gav ham tilleggstittelen "Patricius Romanorum" (romernes patrisier). Fordi forventet levealder var lav i de dager og Pipin ønsket kontinuitet for familien, velsignet paven også Pipins sønner, Karl og Karlmann.»

3

"

T. v. Muslimske tropper forlater Narbonne i 759 etter 40 års okkupasjon (Émile Bayard - Historia Desember 2010). T. h. Pipins ekspedisjon til Septimania og Aquitaine i 760 (Iñaki LL). (Wikipedia).

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Utvidelse av det frankiske riket.
    Pipins første viktige handling som konge var å gå i krig mot kong Aistulf av Lombardiet, som hadde blitt "ducatus Romanus" (hertug av Rom). Etter et møte med pave Stephanus II i Ponthion, tvang Pipin Lombard-kongen til å returnere eiendom som hadde blitt beslaglagt fra kirken. Han bekreftet pavedømmet overherredømme over Ravenna og Pentapolis, den såkalte donasjonen fra Pipin, hvorved pavestatene ble opprettet og pavedømmets verdslige regjering offisielt begynte.
    Omkring 752 vendte han sin oppmerksomhet mot Septimania. Den nye kongen dro sørover i et militært feltog ned Rhônedalen og mottok underkastelse av det østlige Septimania (dvs. Nîmes, Maguelone, Beziers og Agde) etter å ha sikret greve Ansemunds troskap. Den frankiske kongen fortsatte å beleire Narbonne, det viktigste "Umayyad"-festet i Septimania, men klarte ikke å ta det fra de iberiske muslimene før syv år senere i 759, da de måtte returnere til Hispania.
    Aquitaine forble likevel under Waiofars Gascon-Aquitanian-styre, og utenfor Frankisk rekkevidde. Hertug Waiofar ser ut til å ha beslaglagt kirkens landområder og kanskje fordelt dem blant sine tropper. I 760, etter å ha erobret Roussillon fra muslimene og fordømt Waiofars handlinger, flyttet Pipin sine tropper til Toulouse og Albi. Her herjet han med ild og sverd det meste av Aquitaine, mens grever lojale til Waiofar som en gjengjeldelse herjet Burgund. Pipin beleiret på sin side byer og fester i Bourbon holdt av Aquitaine. Clermont, Chantelle, Bourges og Thouars, forsvart av Waiofars Gascon-tropper, ble overvunnet, tatt til fange og deportert til Nord-Frankrike med sine barn og hustruer.
    I 763 avanserte Pipin lenger inn i hjertet av Waiofars domener og inntok viktige fester (Poitiers, Limoges, Angoulême, etc.), hvorpå Waiofar gikk til motangrep og krigen ble bitter. Pipin valgte å spre terror, brenne villaer, ødelegge vingårder og avfolke klostre. I 765 så den brutale taktikken ut til å lønne seg for frankerne, som slo ned motstanden i sentrale Aquitaine og herjet hele regionen. Byen Toulouse ble erobret av Pipin i 767, og det samme gjalt for Waiofars hovedstad Bordeaux.
    Som et resultat så adelsmenn fra Aquitaine og gasconer utenfor Garonne ikke noe annet valg enn å godta en pro-frankisk fredsavtale i Fronsac ca. 768. Waiofar slapp unna, men ble myrdet av sine egne frustrerte tilhengere i 768.»

    Fra tysk Wikipedia (oversatt):
  «Pipin døde 24.09.768 i Saint-Denis nær Paris og ble gravlagt sammen med sin hustru Bertrada vest foran klosterkirken, dagens katedral Saint-Denis.
    Da de kongelige gravene ved Saint-Denis ble plyndet under den franske revolusjonen, ble hans grav i august 1793 åpnet og plyndret, og hans levninger gravlagt i en massegrav utenfor kirken.»

    Fra norsk Wikipedia:
  «Familie.
    I 740 giftet Pipin seg med Bertrada av Laon, hans tremennig. Hennes far, Charibert, var sønn til Pipin av Herstals bror, Martin av Laon.
    Av deres barn, ble to sønner og en datter voksne.
Karl (* 02.04.742 - † 28.01.814), kjent som Karl den Store.
Karlmann (* 751 - † 04.12.771), samkonge med Karl den Store.
Gisela (* 757 - † 810).»

    Arv.
    Historisk ser det ofte ut til at han er regnet som en "mindre" sønn og en "mindre" far til to store menn – Karl Martell og Karl den Store – selv om han var en stor mann etter sine egne bedrifter. Han fortsatte å bygge opp det tunge kavaleriet som hans far hadde igangsatt. Han opprettholdt den stående hæren som hans far grunnla for å beskytte riket og som dannet kjernen i hans regulære hær i krigstid. Han ikke bare opprettholdt sin fars politikk i å begrense maurerne til sine områder, men drev dem tilbake over Pyreneene da han tok Narbonne. Han fortsatte sin fars ekspansjon av den frankiske kirken – med misjon i Tyskland og Skandinavia – og infrastrukturen – "føydalismen" – som ble ryggraden i middelalderens Europa. Hans styre var riktignok ikke like strålende som det til hans far eller hans sønn, men det var historisk viktig og av stor fordel for den frankiske folk. Det kan hevdes at Pipins overtagelse av tronen og tittelen "patrisier av Roma" var forløper til hans sønns keiserlige kroning som vanligvis blir sett på som grunnleggelsen av det tysk-romerske riket. Han gjorde karolingerne "de jure", der hans far gjorde dem "de facto", det herskende dynastiet av frankerne og den fremste makten i Europa. Selv om han ikke var kjent som en stor general, var han ubeseiret i sin livstid.» 4