Biografi - Biography

Maior domus (Rikshovmester).
Født omkring 688.
Død 22.10.741 i Kirsey ved Oise.

    Karl «Hammeren» var rikshovmester av Austrasia og Neustria.

"

T.v. Karl Martell deler sitt rike mellom sine to sønner, Karloman og Pipin. T.h. Mynter preget av Karl Martell (Wikipedia.)

    Merovingerslekten var konger i Franken fra 457 til 751. I 561 ble riket oppdelt i kongerikene Austrasia, Neustria og Burgund. Karolingerslekten var først rikshovmestere (major domus) under Merovingerslekten. Deretter overtok de som konger av Franken fra 751 til 800 og som tysk-romerske keisere fra 800 til 928. Forstavelsen «tysk-» ble egentlig først tatt i bruk av Liudolfingerslekten. Dessuten var slekten konger av Frankrike fra 843 til 987 og konger av Tyskland fra 843 til 911. Etter Ludvig «den Fromme»'s død ble Karl «den Store»'s rike oppdelt i kongerikene Frankrike (Karl), Tyskland (Ludvig), Italia, Lothringen og Burgund (Lothar). Lothar arvet også keisertitelen, men det var en tittel uten særlig makt. Lothringen ble delt mellom Tyskland og Frankrike etter Lothar II's død. Slekten ble i Frankrike etterfulgt av Kapetingerslekten, i Tyskland av Liudolfingerslekten, i Italia av Italiaslekten og i Burgund av Welferslekten.

    Karl hadde som «Major domus» - Rikshovmester - den virkelige makt i Austrasien og Neustrien, de to viktigste av de provinser som det merovingiske rike da var delt opp i. Han var den høyeste hoffembedsmann i det frankiske rike og var samtidig kongens mektigste minister og øverstbefalende for hæren. Han tilnavn, som betyr «Hammeren», var høyst betegnende for en mann med hans slagkraft, en egenskap som bl.a. satte ham i stand til å ta ledelsen av rikets affærer i en tid da kongene av Klodvigs ætt, de såkalte merovinger, hadde utartet fullstendig. Et dynasti av skyggekonger, som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden. «De dådløse konger» er historiens navn på de siste merovinger.

    Det som de frankiske kongene ikke lenger maktet, nemlig å holde riket sammen, greide imidlertid den mektige Karl Martell. Hans enhetsbestrebelser ble faktisk også understøttet ved at landet stadig ble utsatt for angrep fra ytre fiender. Arabere, langobarder, slaver og saksere - et hedensk germanerfolk mellom nedre Rhinen, nedre Elben og Eideren - trengte på fra forskjellige kanter og tvang den ene stolte hertug etter den andre til å be riksregjeringen om hjelp. Og hjelp fikk de.

    I 717 seiret han over neustrierne, og da disse i 719 gjentok sitt angrep alliert med akvitanerne, beseiret han dem igjen. Karl førte kamp mot en rekke andre folk, og tvang disse inn under sitt overherredømme. Ved sine kriger fra 717 til 719 samlet han hele Frankrike.

Omkring 720 gikk arabe7    rne og berberne som hadde beseiret vestgoterne i Spania, over Pyreneene, lokket av skattene i de galliske kirkene. Kanskje også med et håp om med tiden å kunne komme fram til Konstantinopel til lands og gi den stolte keiserbyen det drepende slag. Men først skulle det nå rettes et støt mot frankernes rike, mot hjertet til den vesterlandske kristenhet. Hvem skulle vel et århundre tidligere ha kunnet drømme om at det skulle bli nødvendig for Gallias folk å skjelve for erobrere fra det fjerne sagalandet Arabia og at disse erobrere skulle grunnlegge et rike som omfatte så forskjellige land som Spania og Persia!

    Araberne møtte Karl ved Poitiers i 732. I syv dager lå de to hærene urørlig rett overfor hverandre og bare holdt øye med hverandre. Men da endelig de arabiske rytterskarene på sine raske hester styrtet fram mot frankernes tette rekker med hevede krumsabler, prellet de fullstendig av mot denne levende muren. De spebygde arberne ble formelig knust av de tunge frankiske slagsverdene, som ble ført «med jernhånd». Natten avbrøt blodbadet, men da dagen grydde, sto frankerne igjen oppstilt i slagorden, ferdige til å fortsette kampen. Men det var ikke en araber å se, og leiren deres var tom og forlatt. Islams seierrike fremmarsj var blitt stanset. Romersk-germansk kultur og kristen tro hadde enda engang, som på slagmarken ved Troyes nesten 300 år tidligere, holdt stand mot Østens hærskarer. Helt knekket var arabernes pågangsmot riktignok ikke, for enda i mange år måtte Karl kjempe mot dem før de lot det frankiske rike i fred.

    Hvor betydningsfullt slaget ved Poitiers enn var, er det imidlertid en stor overdrivelse å påstå at det var Karl som fikk islams stolte bølge til å stilne av. Hvis ikke Konstantinopels murer og skip hadde stanset de fremstormende Allah-tilhengerne, ville de ha gått over Bosporus og truet hele kristenheten fra den andre kysten av stredet. Den tapre karolingeren hadde bare stanset den siste utløperen av verdenserobrernes hærskarer. Det bysantinerne gjorde, nemlig å holde stand mot stormen fra den arabiske sentralmakt i mannsaldre og slå den definitivt tilbake til slutt, er uten sammenligning en meget større bedrift.

    Etter seieren ved Poitiers og senere ved Berre i 737 var imidlertid Karls stilling i det frankiske rike blitt så sterk at da den kongen som i navnet regjerte landet døde, kunne han tillate seg å la tronen bli stående tom og selv lede regjeringen. Etter å ha erobret Provence, forberedet han seg til å dra over Alpene for å beskytte paven mot langobardene. Han døde imidlertid 22.10.741 i Kirsey ved Oise innen han kunne gjennomføre planen.

    Hvem som er mor til Pipin «den Lille», vet man neppe. I visse kilder kalles hun Rothrudis, i andre Christrudis. 1

    Fra norsk Wikipedia:
  «Karl Martell [Martell = "hammeren"] (* 23.08.686 - † 22.10.741) var rikshovmester (maior domus), militær leder og reell hersker over de tre frankiske kongedømmene fra 718 og til sin død. Han er mest kjent for at han vant slaget ved Poitiers i 732, hvor han stoppet et maurisk invasjon ledet av den islamske guvernøren av al-Andalus. Med denne seieren satte han en stopper for videre muslimsk erobring i Frankrike.

    Karl ble født i Herstal i det som nå er Vallonia i Belgia som sønn til den frankiske statsmannen Pipin av Herstal og adelskvinnen Alpaida. Han sikret sin krav på makt ved å etterfølge sin far som rikshovmester, makten bak tronen, i frankisk politikk. Ved å fortsette og bygge på sin fars politikk, gjenopprettet han den sentraliserte regjeringen i Frankerriket og startet en rekke militære felttog som gjenopprettet frankerne som de ubestridte herrer over hele Gallia.

    Etter å ha gjenopprettet herredømmet i Gallia, vendte Karl oppmerksomheten mot utenlandske konflikter med den islamske trusselen inn i Vest-Europa. Arabiske og berbiske islamske styrker hadde invadert og erobret Spanien i 711, krysset Pyreneene o 720 og underlagt seg Narbonensis (den sørligste delen av dagens Frankrike), et betydelig vestgotisk område (721-725). Etter periodiske utfordringer avanserte de islamske styrkene under Abdul Rahman Al Ghafiqi, muslimsk "wali" (stattholder) til kalifen av al-Andalus, mot Gallia og deretter inn i Tours, "Gallias hellige by". I oktober 732 møtte den islamske hæren styrkene til Frank Martell, bestående av frankere og burgundere, et sted mellom byene Tours og Poitiers, som førte til en avgjørende og historisk viktig frankisk seier mot umayyad-styrker kjent som slaget ved Tours (eller Poitiers) Martel beseiret en umayyadinvasjon av Aquitaine i slaget ved Tours. Umayyad-kalifatet kontrollerte det meste av den iberiske halvøya. Slaget avsluttet de siste av de store islamske invasjonene i Frankerriket.
    Etter Tours tok Karl offensive grep, ødela festningene ved at Agde, Béziers og Maguelonne, angrep islamske styrker ved Nîmes, skjønt han greide ikke å frigjøre Narbonne i 737 eller å gjenerobre Narbonensis helt og holdent. Han fikk derimot betydelig framgang ved å etablere frankisk kontroll over germanske områder som Bayern, Alemannia, og Friesland, og tvang saksiske stammer til å betale tributt (738).
    I tillegg til hans militære gevinster, er Karl Martell betraktet som en viktig person i den europeiske middelalderen. Han var like dyktig som administrator som krigsherre: han er kreditert med en betydelig rolle for riddernes ansvar og dermed for utviklingen av det frankiske system som føydalisme. Pave Gregorius III, som var truet av langobarder i nordlige Italia og som ikke lenger kunne stole på hjelp fra Konstantinopel, anmodet Karl om å forsvare den hellige stol. Han tilbud Karl den tradisjonelle posisjonen som romersk konsul, men Karl avslo, skjønt det innebar en endring til en ny politikk for pavedømmet.

    Karl Martell delte Frankerriket mellom sine sønner Karloman og Pipin. Den sistnevnte ble den første av karolingerne. Karls sønnesønn, Karl den store, utvidet de frankiske rikene til å omfatte store områder av Vest-Europa, og ble den første keiser i vest etter det vest- romerrikets sammenbrudd på begynnelsen av 400-tallet. 2

"

De frankiske kongedømmene da Pipin av Heristal døde i 714. Aquitaine (gul) var utenfor Arnulfingernes (Pipinidenes) autoritet og Neustria og Burgund (rosa) sto samlet i opposisjon mot ytterligere dominans fra Arnulfingerne i de høyeste embetene. Bare Austrasia (grønn) støttet en rikshovmester fra Arnulfinger-familien, først Theudoald og deretter Karl. De tyske hertugdømmene øst for Rhinen var de facto utenfor Frankisk overlegenhet på denne tiden (Wikipedia).

  «Pipin II av Herstal døde i desember 714. Han hadde på oppfordring fra sin hustru Plektrude, innsatt Teodobald, sitt barnebarn gjennom hennes sønn Grimoald, som arving over hele riket. Adelen satt seg umiddelbart i mot dette, for Teodobald var en gutt på bare åtte år. Plektrude var en energisk kvinne og satt umiddelbart Karl Martell, hennes manns eldste gjenlevende, men "uekte" sønni fengsel i Köln, byen som var utpekt til å være hennes hovedstad. Dette forhindret et opprør på hans vegne i Austrasia, men ikke i Neustria.

    Borgerkrigen 715-718.
    Adelen i Neustria utropte i 715 en Ragenfrid til rikshovmester på vegne av, og tydeligvis med støtte av, Dagobert III, den unge kongen som hadde autoritet til å velge en rikshovmester, selv om merovingerdynastiet på denne tiden hadde mistet det meste av sin kongelig makt.
    Austrasierne støttet ikke Plektrude og hennes unge barnebarn lenge. Før slutten av året, hadde Karl Martell flyktet fra fengslet og blitt utropt til rikshovmester av adelen i Austrasia. Neustrierne hadde angrepet Austrasia og adelen ventet på en sterk mann til å lede dem mot sine invaderende landsmenn. Dagobert døde samme år, og neustrierne utropte Chilperik II til konge uten støtte fra resten av det frankiske folket.
    Kong Chilperik og Ragenfrid ledet en hær inn i Austrasia i 716. Neustrierne allierte seg med en annen invasjonsstyrke under Radbod, frisernes konge, og møtte Karl i et slag nær Köln som fremdeles ble holdt av Plektrude. Chilperik og Ragenfrid seiret, og Karl flyktet fra slagmarken til fjellene i Eifel så snart han innså at han ikke hadde nok tid eller menn til å forberede slaget og derfor ikke hadde noen mulighet til å vinne. Kongen og hans rikshovmester beleiret så Plectrude i Köln, hvorpå hun kjøpte seg fri med en betydelig del av Pipins skatter. Etter det trakk de seg tilbake. Slaget ved Köln er det eneste nederlaget i Karl Martells karriere.
    Ved dette tidspunkt vendte hendelsene til Karls fordel. Han gjorde de nødvendige forberedelsene og angrep den triumferende hæren nær Malmédy idet den vendte tilbake til sin egen provins. I slaget ved Ambléve ble den tidligere seirende hæren omringet og måtte flykte. Heretter var praktisk talt Karl ubeseiret til han døde. Etter at han seiret skal det bemerkes at han, til tross for at hans nevø hadde blitt utropt til arving i Karls sted, og barnets bestemor, Karls stemor, hadde fengslet ham, lot han dem leve og behandlet dem med vennlighet. En sjeldenhet i middelalderen, hvor nåde mot tidligere rivaler var sjelden.
    Våren 717 vendte Karl tilbake til Neustria med en hær og bekreftet sin overlegenhet med en seier ved Vincy, nær Cambrai. Han forfulgte den flyktende kongen og rikshovmesteren til Paris før han vendte tilbake for å ta seg av Plektrude og Köln. Han tok byen og spredte hennes tilhengere. Etter denne fremgangen utropte han Klotar IV til konge i Austrasia i opposisjon mot kong Chilperik og avsatte erkebiskopen av Reims, Rigobert, og erstattet ham med Milo.
    Etter å ha underlagt seg hele Austrasia, marsjerte han mot Radbod og trengte ham tilbake til hans territorium. Han fremtvang til og med avståelsen av Vest-Friesland (senere Nederland). Han sendte også sakserne tilbake over Weser og sikret dermed sine rikers grenser, selvsagt i kongens navn.
    Men Karl hadde absolutt makt, mer enn noen annen tidligere rikshovmester, selv om han aldri brydde seg om titler. Det gjorde derimot hans sønn som til slutt spurte paven "hvem bør være konge, han som har tittelen eller han som har makten?" Paven som var svært avhengig av frankiske hærer for å beholde sin uavhengighet av langobardene og det Øst- romerske riket (den bysantinske keiseren regnet seg fremdeles som den eneste legitime "romerske" keiseren, og dermed som hersker over alle provinsene i det antikke riket, enten de anerkjente det eller ikke), erklærte "han som hadde makten" og kronet dermed Pipin.
    Ti år senere, i 800, ble Pipins sønn, Karl den Store, kronet til keiser av paven, og utvidet dermed ytterligere "han som hadde makten"-prinsippet ved å fjerne legitimiteten til de bysantinske keiserne på Den italienske halvøya (som da hadde skrumpet inn til Apulia og Calabria) og antikkens romerske Gallia, inkludert de iberiske utpostene Karl den Store etablerte i "Marca Hispanica" på den andre siden av Pyreneene som i dag utgjør Catalonia.
    Selv om den bysantinske keiseren krevde autoritet over hele det gamle Romerriket som den legitime "romerske" keiser, og etter loven kan dette ha vært sant, var det ikke realiteten. Hoveddelen av det Vest-romerske riket var under karolingernes styre, den bysantinske keiseren hadde nesten ikke autoritet i vest etter det 6. århundre, selv om Karl den Store foretrakk å unngå et åpent brudd med Konstantinopel.
    Det som skjedde var fødselen av en institusjon som var unik i historien: "Det hellige romerske rike av den tyske nasjon". Voltaire latterliggjorde dets terminologi, og sa at det hellige romerske riket var "hverken hellig, eller romersk, eller et rike". Men til tross for dette, utgjorde det en enorm politisk makt på den tiden, særlig under ludolfingerne og salierne og i mindre grad hohenstauferne. Det varte til 1806. Selv om hans barnebarn ble dets første keiser, ble "riket" stort sett født under styret til Karl Martell.
    I 718 svarte kong Chilperik på Karls nye makt med å alliere seg med Odo den Store, hertug av Aquitaine som hadde gjort seg uavhengig under borgerkrigen i 715, men ble igjen beseiret, denne gang ved Soissons, av Karl. Kongen flyktet sammen med sin allierte hertug til området sør for Loire og Ragenfrid flyktet til Angers. Snart døde Klotar IV og Odo overga støtten til Kong Chilperic i bytte mot at Karl anerkjente hans hertugdømme. Karl anerkjente Chilperic som konge av frankene imot en legitim kongelig bekreftelse på sitt eget rikshovmesterembete over alle kongedømmene.

    Kriger i utlandet 718-732.
    De følgende årene var fulle av stridigheter. Mellom 718 og 723 sikret Karl sin makt gjennom en rekke seire. Han vant lojaliteten til flere viktige biskoper og abbeder (ved å donere land og penger til grunnleggelse av klostre som Echternach), han underla seg Bayern og Alemannia og han beseiret de hedenske sakserne.
    Etter å ha forenet frankerne under seg, var Karl bestemt på å straffe sakserne som hadde invadert Austrasia. Derfor la han i 718 deres land øde frem til breddene ved Weser, Lippe og Ruhr. Han beseiret dem i Teutoburgerskogen og sikret dermed grensen mot sakserne i kong Chilperiks navn. Frankerne ble dermed den første utenforstående makt etter de romerske legionene til Varus som gikk inn i Teutoburgerskogen, og i motsetning til Roma, beseiret innbyggerne enkelt. I 719 tok Karl tilbake Vest-Friesland uten større motstand fra friserne. De hadde tidligere vært underlagt frankerne men frigjorde seg da Pipin døde. Karl stolte ikke på hedningene, men deres hersker, Aldegisel, aksepterte kristendommen i sitt rike og Willibrord, biskop av Utrecht, frisernes berømte apostel, reiste for å konvertere dem etter Karls ønske. Karl gjorde også mye for å støtte Winfrid, senere den hellige Bonifatius, tyskernes apostel.
    Da Chilperik II døde i 720, utnevnte Karl Dagobert IIIs sønn, Teoderik IV, som hans etterfølger. Han var fremdeles mindreårig og satt på tronen til 737. Karl utnevnte heretter kongene som han tjente under. Disse "rois fainéants" ("gjør-ingenting-kongene") var kun marionetter i hans hender og mot slutten av sitt styre, brydde han seg ikke engang med å utnevne noen.
    Karl marsjerte igjen mot sakserne. Neustrierne gjorde da opprør under Ragenfrid som hadde forlatt grevskapet Anjou. De ble enkelt beseiret i 724, men Ragenfrid måtte utlevere sine sønner som gisler for å få beholde sitt område. Dette gjorde slutt på borgerkrigene under Karls styre.
    De neste seks årene ble i sin helhet viet til å sikre frankisk autoritet over de nærliggende germanske naboene. Mellom 720 og 723 kjempet Karl i Bayern, der Agilolfing- hertugene gradvis hadde utviklet seg til uavhengige herskere, nylig i allianse med langobarden Liutprand. Han tvang Alemanni til å følge ham, og hertug Hugbert underkastet seg Frankisk overherredømme. I 725 hentet han Agilolfing-prinsessen Swanachild tilbake som sin andre hustru. I 725 og 728 gikk han igjen inn i Bayern og i 730 marsjerte han mot Lantfrid, hertugen av Alemannia, som også hadde blitt uavhengig, og drepte ham i kamp. Han tvang Alemanni til å kapitulere for Frankisk overlegenhet, men utnevnte ikke en etterfølger til Lantfrid. Således ble Sør-Tyskland igjen en del av det frankiske riket, som Nord-Tyskland hadde gjort de første årene av regjeringen.
    Hans eget rike var sikret før 730, og Karl begynte å forberede seg til den kommende stormen i vest. I 721 hadde emiren i Córdoba bygget en sterk hær fra Marokko, Jemen og Syria for å erobre Aquitaine, det store hertugdømmet sørvest i Gallia som var nominelt under frankisk overherredømme, men i praksis nesten var uavhengig i hendene på Odo den Store etter at merovingerkongene hadde mistet makt. De invaderende muslimene beleiret byen Toulouse som da var Aquitaines viktigste by, og Odo dro umiddelbart for å skaffe hjelp. Han kom tilbake tre måneder senere, kort tid før byen skulle til å overgi seg og beseiret den muslimske invasjonsstyrken 09.06.721 i det som er nå kjent som slaget ved Toulouse. Nederlaget var stort sett resultatet en klassisk flankemanøver av Odo. Etter at Odo først flyktet, begynte muslimene å bli for selvsikre, og i stedet for å opprettholde et sterkt ytre forsvar rundt deres beleiringsleir og fortsette å speide, gjorde de ingen av delene. Dermed kunne Odo sette i gang et nesten fullstendig overraskelsesangrep mot beleiringsstyrken da han kom tilbake, spredte den i det første angrepet og slaktet enheter som hvilte seg eller som flyktet uten våpen eller beskyttelse.
    Karl hadde fulgt situasjonen i Iberia etter Toulouse, overbevist om at muslimene ville komme tilbake, og mens han sikret sine egne områder, forberedte han seg også for krig mot umayyadene. Karl hadde brukt en ekstrem og kontroversiell metode for tidsepoken, som besto i å beholde en stående hær, en kjerne av veteraner, som han kunne trene og legge til de vanlige utkalte soldatene som frankerne kalte på i krig. Under den tidlige middelalderen var troppene bare tilgjengelige etter at avlingene hadde blitt plantet og før innhøstingen. Karl mente at han trengte en stående hær, en han kunne trene for å stå imot muslimenes tunge kavaleri, noe han ikke hadde på den tiden. For å trene den typen infanteri som kunne stå imot tungt kavaleri, trengte Karl dem året rundt, og han måtte da betale dem, slik at deres familier kunne kjøpe den maten de ellers ville ha dyrket. For å skaffe disse pengene, tok han områder og eiendommer fra kirken og brukte dem til å finansiere sine soldater. Den samme Karl som hadde sikret seg støtte fra "ecclesia" ved å donere land, tok han tilbake mellom 724 og 732. Kirken var rasende og en tid så det ut som om Karl til og med skulle bannlyses for sine handlinger. Men så kom en betydelig invasjon.»

"

Umajjadiske dynasti var et arabisk kongedynasti fra 600- til 900-tallet e.Kr, som gjorde store erobringer, og som var det første kalifatet som ikke nedstammet direkte fra profeten Muhammed. Det arabiske umajjad-kalifatet var det femte største imperium i historien og det tredje største sammenhengende imperiet (Wikipedia).

  «Før Poitiers
    Det har blitt skrevet at Karl Martell kunne ha fortsatt sine kriger med sakserne, men han var fast bestemt på å forberede seg til det han trodde var en større fare. I stedet for å konsentrere seg om sine erobringer i øst, forberedte han seg for den store stormen som samlet seg i vest. Fullt klar over faren som muslimene utgjorde etter slaget ved Toulouse i 721, har det blitt forklart at han brukte årene til å konsolidere sin makt, og å samle og trene en hær av veteraner som skulle stå klar til å forsvare selve kristendommen.
    Det er også viktig å merke seg at muslimene ved den tiden ikke var klar over frankernes virkelige styrke, eller det faktum at de bygget en virkelig hær, ikke de typiske barbariske hordene som hadde preget Europa etter Romas fall. De regnet de germanske stammene, som frankerne var del av, som enkle barbarer og var ikke særlig bekymret for dem. De arabiske krønikene viser at de først ble klar over frankerne som en voksende militærmakt etter slaget ved Tours da kalifene uttrykte sjokk over hærens katastrofale nederlag. Videre hadde ikke muslimene brydd seg om den vanlige speidingen etter potensielle fiender, for om de hadde gjort det, ville de garantert ha lagt merke til at Karl Martell måtte ses som en styrke en skulle regne med ut fra hans bedrifter. Martells totale dominans i Europa fra 717 av, og hans fullstendige beseiring av alle makter som bestred hans herredømme, skulle ha advart maurerne om at ikke bare var en virkelig makt på vei opp fra asken etter Vestromerriket, men at en virkelig begavet general ledet den. Dermed var de ikke forberedt på å konfrontere Martell og hans frankiske armé da de satt i gang sin store invasjon i 732. Sett i etterkant var dette en katastrofal tabbe. Emir Abdul Rahman Al Ghafiqi var en dyktig general og burde ha gjort to ting han ikke ikke gjorde. Han regnet med at frankerne ikke ville komme sine aquitanske fettere til unnsetning, og feilet dermed i å anslå deres styrke før invasjonen. Han klarte heller ikke å rekognosere bevegelsene til den frankiske armé. Dersom han hadde gjort noen av disse tingene, ville han latt sitt lette kavaleri herje gjennom det sørlige Gallia og marsjert rett mot frankerne med full styrke. Dette ville ikke gitt Karl Martell muligheten til å velge tid og sted for hvor de to styrkene skulle brake sammen, noe historikerne er enige om var avgjørende for hans seier.

    Slaget ved Poitiers - Opptakt og viktighet
    Emiratet i Córdoba hadde tidligere invadert Gallia og blitt stoppet i sin progresjon nordover i slaget ved Toulouse i 721. Helten i denne mindre kjente hendelsen var Odo den Store, hertugen av Aquitaine, som ikke var forgjenger til konger eller beskyttet av krønikeforfattere. Det har tidligere blitt forklart hvordan Odo beseiret de invaderende muslimene, men da de vendte tilbake, var situasjonen endret. I mellomtiden ankom en ny emir av Cordóba, Abdul Rahman Al Ghafiqi, som tok med seg en stor styrke arabiske og berberiske ryttere og startet en langt større invasjon. Denne gang var de muslimske rytterne klar for kamp, og resultatet ble forferdelig for innbyggerne i Aquitaine. Odo. helten fra Toulouse, ble kraftig beseiret ved den muslimske invasjonen i slaget ved Garonne i 732, hvor de vestlige krønikeforfatterne sier at "Gud alene vet antallet drepte", Odo flyktet til Karl på leting etter hjelp. Dermed forsvant Odo ut av historien og Karl marsjerte inn i den.
    Slaget ved Poitiers gav Karl tilnavnet "Martell" (Hammeren), for den nådeløse måten han hamret løs på sine fiender. Mange historikere, inkludert den store militærhistorikeren sir Edward Creasy, tror at om han hadde mislyktes ved Tours, ville islam ha overkjørt Gallia og kanskje resten av det vestlige kristne Europa. Ingen annen betydelig statsmakt eksisterte, hadde Martell falt ved Poitiers, ville intet kunne stoppe muslimene fra å erobre alt fra Roma til Rhinen, og til og med England. Andre respekterte historikere som bifaller Creasys tro på at dette slaget var livsviktig for å stoppe den islamske ekspansjonen inn i Europa inkluderer William Watson, og Gibbon som tror at kristendommens skjebne var avhengig av dette slaget. Denne meningen var svært populær i det meste av moderne historiografi, men den ble umoderne på 1900-tallet. Noen historikere, som Bernhard Lewis, hevder at araberne ikke hadde intensjoner om å okkupere det nordlige Frankrike. Denne oppfatningen har igjen blitt umoderne, og slaget ved Poitiers er nå vanligvis regnet blant historikere som en svært avgjørende hendelse i Europas og kristendommens historie.»

"

Karl Martell er hovedsakelig kjent for sin seier i slaget ved Poitiers (Wikipedia).

  «Slaget ved Poitiers fant antagelig sted mellom Tours og Poitiers (dermed dets andre navn: slaget ved Tours). Den frankiske armé under Karl Martell, bestod hovedsakelig av et infanteri med veteraner, med et sted mellom 15 000 og 75 000 mann. I respons til den muslimske invasjonen, unngikk frankerne de gamle romerske veiene i håp om å overraske invasjonshæren. Martell trodde det var absolutt avgjørende at han ikke bare tok muslimene med overraskelse, men at han fikk velge slagmark, ideelt sett en høy slette med trær hvor de islamske rytterne, som allerede var trette av å bære brystning, ville bli enda med slitne ved å angripe i motbakke. Videre ville skogene hjelpe frankerne i deres defensive firkant ved å delvis bryte opp de muslimske rytternes evne til å angripe rett fremover.
    Fra de muslimske beretningene om slaget ser vi at de var overrasket over å finne en stor styrke imot dem når de forventet å plyndre Tours, og de ventet i seks dager, speidet på fienden og samlet alle sine plyndringsstyrker slik at de var ved full styrke før slaget. Emir Abdul Rahman var en dyktig general, og likte ikke det ukjente, og han ønsket ikke å angripe oppover mot en fiende av ukjent antall som virket godt disiplinerte og mer vant til kulden noe de var bedre utrustet for. Og til tross for at de ikke hadde telt som muslimene, var de forberedt til å vente så lenge som nødvending. Høsten var i ferd med å bli kaldere.
    På den syvende dagen angrep den muslimske hæren som bestod av mellom 60 000 og 400 000 ryttere ledet av Abdul Rahman Al Ghafiqi. I løpet av slaget beseiret frankerne den islamske hæren og emiren ble drept. Mens vestlige beretninger er uklare, er de arabiske beretningene nokså detaljerte i beskrivelsen av hvordan frankerne dannet en stor firkant og utkjempet et strålende defensivt slag. Rahman tvilte før slaget på at hans menn var klar for en slik kamp og burde ha etterlatt byttet som hindret dem, men i stedet bestemte han seg for å stole på sine ryttere som aldri hadde sviktet ham. Det ble antatt på den tiden at det var umulig for et infanteri å stå imot kavaleri med rustning.
    Martell klarte å inspirere sine menn til å stå fast mot en styrke som må ha sett uovervinnelig ut for dem, store ryttere med ringbrynjer som i tillegg var klart tallmessig overlegne frankerne. I et av de sjeldne tilfellene hvor middelaldersk infanteri stod ovenfor kavaleriangrep, stod de frankiske soldatene imot, selv om det arabiske kavaleriet flere ganger brøt seg inn i det indre av den frankiske firkanten ifølge arabiske kilder. Men til tross for dette, brøt ikke frankerne sammen, og det blir antagelig best uttrykt gjennom en oversettelse av en arabisk beretning fra slaget i "Medieval Source Book"
    "Og i slagets sjokk virket mennene fra nord som en sjø som ikke kan flyttes. Fast stod de, den ene ved siden av den andre, med en form som minnet om en is, og med kraftige slag med sverdene slo de ned araberne. Trukket sammen som en bande rundt sin høvding, bar austrasierne alle foran seg. Deres utrettelige hender drev sine sverd ned i brystene til fienden."
    Begge berettelsene er enige om at muslimene som brøt seg inn i firkanten, forsøkte å drepe Martell som ubrutt var omringet av sin livvakt. Mens slaget fremdeles vippet, bar et triks Karl hadde planlagt før slaget frukter, noe han ikke i sin villeste fantasi hadde klart å forestille seg. Både de vestlige og muslimske beretninger er enige om at en gang under de hardeste kampene, begynte speidere som Martell hadde sendt til den muslimske leiren å frigjøre fanger. I frykt for å miste sitt bytte, oppgav en stor del av den muslimske hæren slaget, og vendte tilbake til leiren for å beskytte sitt bytte. I et forsøk på å stoppe det som så ut som en retrett, ble Abdul Rahman omringet og drept av frankerne, og det som startet som en omdisponering av styrker, utviklet seg til å bli en virkelig retrett da den muslimske hæren flyktet fra slagmarken den dagen. Frankerne gjenopptok sine posisjoner og hvilte der gjennom natten i den tro at slaget ville fortsette ved daggry neste morgen.
    Da muslimene ikke dukket opp til kamp neste dag, fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å få ham ned fra høyden og inn i åpent lende, en taktikk han ville unngå for enhver pris. Først etter betydelig rekognosering som frankiske soldater gjorde av den muslimske leiren, som ifølge begge beretningene hadde blitt forlatt i hastverk, ble det oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten. Teltene stod fremdeles i leiren da de muslimske styrkene satt kurs for Iberia med det de kunne bære av byttet som var igjen.
    Senere avslørte de arabiske krønikene at generalene fra forskjellige deler av kalifatet, berbere, arabere, persere og langt flere, ikke kunne enes om en leder til å overta etter Abdul Rahman. De klarte heller ikke å bli enige om hvem som skulle lede dem i kamp. Bare emiren hadde en "fatwa" fra kalifen, og dermed absolutt autoritet over de troende soldatene. Hæren var hentet fra hele kalifatet og var komplisert satt sammen av forskjellige nasjonaliteter, etnisiteter og forutinntatthet i forhold til politikk, rase og etnisitet. Personlighetene i hæren trakk seg med emirens død tilbake. Hæren kunne antagelig fremdeles ha beseiret frankerne, men manglet en til å lede dem.
    Martells evne til å få Abdul Rahman drept da han kunne, under en tilbaketrekning han nøye hadde planlagt, skulle skape forvirring i slagets høydepunkt. Kombinert med årevis av hard trening av sine menn for å gjøre det som var antatt å være umulig, gav dette Martell en unik plass i historien som Europas redningsmann og en briljant general i en tidsepoke som ikke er kjent for dens generaler. Martells frankere, nesten hele infanteriet uten rustning, klarte å stå imot ryttere med brynjer, uten hjelp fra buer eller skytevåpen, en bragd som nesten mangler sidestykke i middelaldersk historie.

    Etter Poitiers
    I det etterfølgende tiåret ledet Karl den frankiske hæren mot hertugdømmene Bayern og Alemannia i øst og Aquitaine og Provence i sør. Han tok seg av den pågående konflikten med friserne og sakserne i nordøst med viss suksess, men det var hans barnebarn Karl den store som fullstendig erobret saksernes land og førte dem inn i det frankiske riket, hovedsakelig fordi Martell prioriterte å stå imot den muslimske ekspansjonen.
    I stedet for å konsentrere seg om erobring i øst, fortsatte han ekspansjonen av frankisk autoritet i vest, og nektet emiratet i Cordoba et fotfeste i Europa. Etter sin seier ved Poitiers, fortsatte Martell å drive muslimske hærer fra baser i Gallia i felttog i 736 og 737 etter at de igjen forsøkte å få et fotfeste i Europa utenfor al-Andalus.

    Kriger 732-737.
    Mellom hans seier i 732 og 735, reorganiserte Karl kongedømmet Burgund. Han erstattet grevene og hertugene med sine lojale tilhengere og styrket dermed sitt grep om makten. Han ble tvunget til å invadere Friesland igjen i 734 på grunn av handlingene til Radbod, frisernes hertug (719-734), sønn til hertug Aldigisel som hadde akseptert de kristne misjonærene Willibrord og Boniface. Samme år drepte han hertugen som hadde utvist de kristne misjonærene, i et slag og kuet befolkningen (han ødela alle hedenske templer) slik at befolkningen var fredelige de neste tyve årene.
    Dynamikken endret seg i 735 på grunn av Odo den Stores død. Han hadde blitt tvunget til å anerkjenne, riktignok med reservasjoner, overherredømmet til Karl i 719. Selv om Karl ønsket å forene hertugdømmet direkte til seg og han reiste dit for å skaffe seg aquitainernes lojalitet, utropte adelen Odos sønn, Hunold, til ny hertug. Karl anerkjente hertugen da araberne invaderte Provence året etter, og hertugen var like tvunget til å anerkjenne Karl som overherre siden han ikke hadde håp om å stå i mot muslimene alene.
    Denne arabiske sjøinvasjonen ble ledet av Abdul Rahmans sønn. Den landet i Narbonne i 736 og tok Arles. Karl la konflikten med Hunold midlertidig til side, og dro ned til muslimenes befestninger i Provence. I 736 tok han tilbake Monfrin og Avignon, og med hjelp fra Liutprand, langobardenes konge, tok han Arles og Aix-en-Provence. Nîmes, Agde og Béziers som muslimene hadde holdt siden 725 ble tatt av ham og deres festninger ble ødelagt. Han knuste en mulimsk armé ved Arles og beseiret en mektig hær utenfor Narbonne ved elven Berre, men klarte ikke å ta byen.
    Militærhistorikere tror han kunne tatt byen, hadde han valgt å bruke alle sine ressurser til å gjøre det, men han trodde at hans liv nærmet seg slutten, og han hadde så mye å gjøre med å forberede sine sønners overtagelse av det frankiske riket. Han lot derfor Narbonne bli stående, isolert og omringet, og hans sønn skulle vende tilbake for å frigjøre byen for kristendommen. Han lyktes derimot med å rense Provence for dets fremmede okkupanter og knuste alle fremmede arméer som kunne være i stand til å spre islam videre.
    Det spesielle med disse felttogene, var Karls bruk av tungt kavaleri med stigbøyler til støtte for sin falanks. Dette var første gang han brukte dette. Hans evne til å koordinere infanteri- og kavaleriveteraner var uten sidestykke i denne epoken og gjorde det mulig for ham å møte invasjonsstyrker som var mye større en hans egne og beseire de kraftig gang etter gang. Noen historikere mener at Narbonne var en like viktig seier for kristendommens Europa som Poitiers. I "Barbarians, Marauders, and Infidels" av Antonio Santosuosso, professor emeritus i historie ved "University of Western Ontario", regnet som ekspert på denne epoken, legger han frem en interessant moderne teori om Martell, Poitiers og de etterfølgende felttogene mot Rahmans sønn i 736-737. Santosuosso sier at disse sene beseiringene av invaderende muslimske hærer var minst like viktige som Poitiers i deres forsvar av vestlig kristendom og i å beskytte klostrene som var sentre for lærdom og som til slutt ledet Europa ut av den mørke middelalder. Etter å ha studert arabiske fortellinger fra perioden, argumenterer han også med at disse var tydelige invasjonsarméer, sendt av kalifen ikke bare for å hevne Poitiers, men for å erobre det kristne Europa og føre det inn i kalifatet.
    I motsetning til sin far ved Poitiers, visste Rahmans sønn i 736-737 at frankerne var en reell maktfaktor, og at Martell personlig var en styrke de måtte regne med. Han hadde ingen intensjoner om å la Martell ta ham uforberedt og diktere tid og sted for slag, slik hans far hadde gjort, og konsentrerte seg i stedet om å ta en betydelig del av slettene ved kysten rundt Narbonne i 736 og Arles. Derfra planla de å bevege seg fra by til by og befeste dem underveis. Dersom Martell ønsket å stoppe dem fra å lage en permanent enklave som kalifatet kunne ekspandere fra, måtte han komme til dem i åpent lende, hvor han i motsetning til sin far, ville diktere slagstedet.
    Alt gikk som han planla, helt til Martell ankom, riktignok en del tidligere enn maurerne trodde han kunne klare å samle en hel armé. Men dessverre for Rahmans sønn hadde han overvurdert tiden det ville ta Martell å utvikle tungt kavaleri som var like bra som muslimenes. Kalifatet trodde det ville ta en generasjon, men Martell klarte det på fem korte år. Forberedt på å møte den frankiske falanksen, var muslimene totalt uforberedt på å stå ovenfor en blandet styrke av tungt kavaleri og infanteri i en falanks. Dermed ble Karl igjen kristendommens beskytter og stoppet den muslimske ekspansjonen inn i Europa, siden tiden for islamsk evne til å ekspandere nærmet seg slutten. Disse nederlagene var det siste store forsøket på ekspansjon av umayyad-kalifatet før ødeleggelsen av dynastiet i slaget ved Zab.

    Interregnum.
    Mot slutten av hans felttog i Provence og Septimania, døde kong Teoderik IV i 737. Martell som kalte seg "major domus" og "princeps et dux Francorum", utnevnte ikke en ny konge ette ham og ingen krevde dette. Tronen var ubesatt til Martell døde. Som historikeren Charles Oman sier, "han brydde seg ikke om navn eller tittel så lenge den reelle makten var i hans hender". Nowich slutter seg til Oman og sier:
    "Han holdt ikke noe hoff, brydde seg ikke om titler og tanken på en krone moret ham. Alt som interesserte ham var den virkelige essensen av makt og hva som kunne gjøres med den. Han mente at han hadde som oppdrag å ta vare på det som hans forfedre hadde kjempet så hardt for å bygge etter Romas fall og var fast bestemt på ikke la det gå til grunne under hans vakt. En mann med slik enorm makt, den virkelige herre av Europa i hans livstid, brydde seg ikke om å vise seg frem, men bare om resultatene."
    Perioden med interregnum, de siste fire årene i Karls liv, var mer fredelig enn de fleste periodene hadde vært, og mye av denne tiden ble nå brukt på administrative og organisatoriske planer for å skape en mer effektiv stat. Men han fikk sakserne i Westfalen til å anerkjenne ham og betale skatt i 738 og slo ned et opprør i Provence ledet av Maurontus i 739. Karl startet et arbeid med å integrere de perifere områdene i sitt imperiet inn i den frankiske kirken. Han opprettet fire bispedømmer i Bayern (Salzburg, Regensburg, Freising og Passau) og gav dem Bonifatius som erkebiskop og metropolitt over hele Tyskland øst for Rhinen med sete i Mainz. Boniface hadde vært under Karls beskyttelse fra 723, og helgenen selv forklarte sin gamle venn, Daniel av Winchester, at han uten denne beskyttelsen hverken kunne administrere sin kirke, forsvare sine geistlige eller forhindre kjetteri. Det var Boniface som hadde forsvart Karl med størst fasthet da han tok kirkens områder for å betale sin hær i dagene som førte frem til Poitiers, som en som gjorde hva han kunne for å beskytte kristendommen. I 739 ba pave Gregor III Karl om hans hjelp mot Liutprand. Men Karl ville ikke kjempe mot en tidligere alliert og ignorerte pavens bønn om hjelp. Likevel viste pavens bønn om frankisk beskyttelse hvor langt Martell hadde kommet fra de dagene han var en hårsbredd fra å bli bannlyst, og satt scenen for hans sønn og sønnesønn til bokstavelig talt å rokere om Italia etter pavens behov og beskyttelse.

    Karl Martell døde 22.10.741 i Quierzy-sur-Oise i det som i dag er Aisne- departementet i den franske Picardie-regionen. Han ble gravlagt i Saint Denis-kirken i Paris. Hans territorier ble delt mellom hans voksne sønner et år tidligere. Karloman fikk Austrasia og Alemannia (med Bayern som vasall), Pipin III den Yngre fikk Neustria og Burgund (med Aquitaine som vasall). Grifo fikk intet, selv om noen kilder indikerer at han var tiltenkt en landstripe mellom Neustria og Austrasia.

    Karl Martell giftet seg to ganger:

    Chrodtrude eller Rotrude (* 690 - † 724), med barna:
Hiltrude († 754), gift med Odilo I av Bayern, hertug av Bayern.
Karloman.
Landres av Hesbaye, gift med Sigrand, greve av Hesbania.
Auda eller Alane, gift med Teoderik IV, greve av Autun og Toulouse.
Pipin III den Yngre (* 714 - † 768), gift med Bertrada av Laon (* ca. 728 - † 783).

    Swanachild, med sønnen:
Grifo

    Han hadde også tre barn med sin elskerinne Roudhaid:
Bernard (* ca. 720 - † 787).
Hieronymus.
Remigius, erkebiskop av Rouen († 771).» 3