Biografi - Biography

Biskop.
Født omkring 582 i Lay-Saint-Christophe.
Død mellom 643 og 647 i Remiremont.

    Fra norsk og engelsk Wikipedia:
  «Arnulf av Metz (tradisjonelt: * 13.08.582 - † 16.08.640) var en frankisk adelsmann, biskop i Metz og rådgiver ved merovingernes hoff i Austrasia før han trakk seg tilbake til klosteret i Remiremont. Han ble senere kanonisert som helgen. I Frankrike er han også omtalt som Arnoul eller Arnoulf, på engelsk som Arnold.»

"

Oppe t.v. Glassmaleri i Metz-katedralen. Oppe t.h. Den hellige Arnold av Metz som skytshelgen for ølbrygging. Nede. Den gyldne ringen til St. Biskop Arnulf i Metz-katedralens skattekammer (Wikipedia).

  «Arnulf ble født i en betydningsfull frankisk familie en gang rundt 582. Familien eide store eiendommer mellom elvene Mosel og Maas. Som voksen ble han kalt til merovingenes hoff hos kong Teodebert II av Austrasia (595-612) og ble sendt for tjenestegjøre som "dux" (latin for "leder", senere opphavet til tittelen hertug) ved elven Schelde.

    Genealogi:
    "Vita Sancti Arnulfi", skrevet kort tid etter helgenens død, oppgir at han var av frankiske forfedre, fra "tilstrekkelig forhøyet og edelt herkomst og meget rik på verdslig gods".
    Kort tid etter 800, sannsynligvis i Metz, ble det laget en kort genealogi om karolingerne. Ifølge denne kilden var Arnulfs far en viss Arnoald, også en biskop av Metz som igjen var sønn til Ansbertus og Blithilt (eller Blithilde), en påstått, men ellers ikke belagt, datter til kong Chlothar I. Denne påstand om kongelig merovingisk avstamning er ikke bekreftet av den samtidige "Vita Sancti Arnulfi". Under salisk lov ville ingen av Blithildes barn bli anerkjent som legitime arvinger til dynastiet, så en hendelse som denne ville neppe bli registrert, og aller minst husket, etter mange århundrer.
    Historikeren Joseph Depoin observerte at Arnulf ble identifisert som franker i samtidige dokument, mens "Arnoald" ble identifisert av "Paul Diakonen" som romer. Basert på "Vita Gundolphi" var Arnulf's far Bodegisel, en frankisk adelsmann. David H. Kelley foreslo da at Arnoald sannsynligvis var en forfader til karolingerne gjennom en datter, Itta, hustru til Pipin av Landen. Christian Settipani tok utgangspunkt i og utvidet arbeidet til Depoin og Kelley, og var enig i Arnulfs avstamning fra Bodegisel i stedet for fra Arnoald, men bemerket at det var en forbindelse mellom det ripuarisk-frankiske kongehuset og karolingerne. Han argumenterte (uten å avvise muligheten for at Itta var Arnoalds datter) at det var en forbindelse gjennom Arnulfs hustru Doda, som han posisjonerte som datter til Arnoald. Kelly anså deretter Settipanis foreslåtte forbindelse mellom karolingerne og Arnoald som sannsynlig.

    Arnulf utmerket seg ved hoffet i Austrasia under Teodebert II, både som militær leder og i den sivile administrasjonen. En tid hadde han ansvaret for seks adskilte provinser.

    Omkring 596 giftet han seg med en kvinne som senere kilder ga navnet Dode eller Doda, (* ca. 584).

    Arnulf og Doda fikk flere barn:
Klodoff av Metz, deres eldste sønn som også ble biskop av Metz rundt 660.
Ansegisel, "Domesticus", nevnt i 662, drept før 679.

    Ansegisel giftet seg med Begga, datter til Pippin I av Landen, og la med dette ekteskapet grunnlaget for karolingernes fremvekst.
    Arnulf er således stamfar til Pipin II av Herstal, oldefar til Karl Martell og stamfar for Karl den Stores slekt.

    Styret av Austrasia kom i hendene på Brunhilda, bestemor til Theudebert, som styrte i Burgund i navnet til hennes oldebarn.
    I 613 ledet Arnulf og Pipin I av Landen opposisjonen av frankiske adelsmenn mot dronning Brunhilda. Opprøret førte til at hun ble avsatt, torturert og til slutt henrettet, og de frankiske land ble gjenforent under Klotar II, dronningens nevø.

    Sammen med sin venn Romarik, også embetsmann ved hoffet, planla Arnulf å gjøre en pilegrimsreise til klosteret i Lérins. Arnulfs helgenbiografi vil ha det til at han ville bli prest og senere biskop. etter at hans hustru bestemte seg for å bli en nonne, noe Arnulf skal ha oppfattet som et tegn fra Gud.
    Selv om Arnulf ønsket å trekke seg tilbake til Vosges-fjellene som eremitt, innså Klotar II hans verdifulle administrative dyktighet, og tilbød ham å bli biskop av Metz, hovedstaden i Austrasia. Arnulf fortsatte således å fungere som kongens rådgiver og kansler.

    I løpet av sin karriere ble han tiltrukket av det religiøse livet, og rundt 628 trakk han seg tilbake til en eremitasje på et fjellområde i sine domener i Vogesene for å bli munk. Hans venn Romaric, hvis foreldre ble drept av Brunhilda, hadde gått foran fjellene rundt 613. Romaric og Amatus hadde allerede etablert Remiremont Abbey der. Etter Chlothachars død i 629 bosatte Arnulf seg nær Habendum, hvor han døde en tid mellom 643 og 647. Han ble gravlagt i Remiremont.
    Arnulf ble kanonisert som en helgen av den romersk-katolske kirken. I ikonografi blir han portrettert med en pastoral stab eller en rake i hånden.

    Det er tre legender knyttet til Arnulf:
    Legenden om ringen.
    Arnulf ble plaget av den vold som omga ham og fryktet at han hadde spilt en rolle i krigene og drapene som plaget de herskende familiene. Besatt av disse syndene, gikk Arnulf til en bro over Moselelven. Der tok han av seg biskopens ring, kastet den i elven og ba til Gud om å gi ham et tegn på absolusjon ved å returnere ringen til ham. Mange botferdige år senere brakte en fisker en fisk til biskopens kjøkken som de hadde funnet biskopens ring i. Arnulf belønnet Guds tegn ved umiddelbart å trekke seg som biskop og bli enemitt resten av livet.
    Legenden om ilden.
    I det øyeblikket Arnulf trakk seg som biskop, brøt det ut en brann i kjellerne i det kongelige slottet som truet med å spre seg over hele byen Metz. Arnulf, full av mot og følelse av enhet med folket i byen, sto foran ilden og sa: "Hvis Gud vil at jeg skal bli fortært, er jeg i hans hender." Deretter gjorde han korsets tegn hvoretter brannen umiddelbart dro seg tilbake.
    Legenden om ølmuggen.
    Det var juli 642 og meget varmt da sognebarna i Metz dro til Remiremont for å gjenvinne levningene av sin tidligere biskop. De hadde lite å drikke og terrenget var ugjestmildt. Da den utmattede prosesjonen var i ferd med å forlate Champigneulles, ba en av sognebarna, Duc Notto: "Ved sin kraftige forbønn vil den salige Arnold bringe oss det vi mangler." Straks ble den lille resten av øl i bunnen av en gryte mangedoblet i slike mengder at pilegrimenes tørst ble slukket, og de hadde også nok øl å glede seg over neste kveld da de ankom Metz. Av denne grunn er han kjent som skytshelgen for ølbryggerne.» 1