Biografi - Biography

General, Domestikos ton scholon, Ceasar.
Født omkring 878.
Død omkring 969.

    Fra tysk Wikipedia (oversatt):
  «Bardas Phokas den Eldre (* ca. 878 - † ca. 969) var en bysantinsk general som til å begynne med sto i skyggen av sin eldre bror, Leon Phokas, men som overbeviste i flere felttog i første halvdel av 900-tallet. Fra 944 til 953 var han på toppen av det militære hierarkiet som "Domestikos ton scholon".
    Han var far til Nikephoros II. Phokas, som styrte det bysantinske riket som keiser fra 963 til 969 og ga ham tittelen "Ceasar".

    Bardas Phokas kom fra den bysantinske magnatfamilien Phokadai, som var blant de mest fremtredende representantene for den bysantinske militæradelen og som eide omfattende land i Anatolia.
    Bardas var sønn til Nikephoros Phokas "den Eldre" (* ca. 855 - † c. 896), som selv var en berømt general og som hadde utmerket seg som feltherre i Italia, idet han i årene 885- 886 erobret Tarent og det meste av Kalabrien og til slutt ble forfremmet til "Domestikos ton scholon#", dvs. til øverstkommanderende for de bysantinske troppene i øst.
    Hans mors navn og opprinnelsen er ikke kjent.»

"

Bulgaria på tidspunktet for sin største utvidelse under tsar Simeon I (893-927). (Wikipedia). .

  «Kamp mot bulgarerne.
    Som sønn til en kjent general valgte Bardas, i likhet med sin eldre bror Leon, en militær karriere, men var lenge i skyggen av sin bror. Leon var favoritten til Zoe Karbonopsina (Zoe "med de svarte øyne"), enken etter keiser Leo VI "den Kloke" (886-912) fra det makedonske dynastiet. I årene 914 til 919 utøvde hun herredømmet over det bysantinske riket på vegne av sin mindreårige sønn, keiser Konstantin VII Porphyrogennetos (913-959). Leon Phokas hadde derfor en avgjørende innflytelse ved hoffet og var som "Domestikos ton scholon" på toppen av det militære hierarkiet.
    Bardas Phokas første store militære innsatsen fant sted som general under kommando av sin bror Leon mot bulgarerne. Forholdet til Bulgaria hadde allerede forverret seg under keiser Alexander (912-913), bror til keiser Leo VI, da han nektet å betale tsar Simeon I den avtalte årlige tributten. Etter at keiser Alexander døde, ble situasjonen forverret av keiserinne-enken Zoe, som hadde overtatt styret fra patriarken av Konstantinopel, Nikolaos I Mysticus, i 914, ved å avslutte den eksisterende fredsavtalen med bulgarerne samtidig som hun ikke lenger anerkjente tsartittelen til kong Simeon I (893-927) og avlyste det planlagte ekteskapet mellom de to dynastiene. Tsar Simeon I "den Store" (913-927) var nå fast bestemt på å tilintetgjøre Bysants og selv overta den bysantinske keiserkronen. I et raskt felttog i 914-15 lyktes han å erobre de bysantinske provinsene Makedonia, Thessaloniki og Durazzo.
    Kommandoen over troppene som skulle gjennomføre det bysantinske motangrepet på bulgarsk territorium ble overført til Bardas Phokas' bror, "Magistros" Leon Phokas som "Domestikos ton scholon", som Bardas fulgte som general. Imidlertid ble den bysantinske hæren overrasket av troppene til tsaren Simeon I 20.08.917, hvorpå et av datidens største slag brøt ut i området hvor Acheloos-elven renner ut i Svartehavet. Det var slaget ved Anchialos 20.08.917, hvor 30 000 til 60 000 menn sto overfor hverandre. De bysantinske troppene ble beseiret på grunn av manglende koordinering mellom marinekommandøren Romanos Lekapenos, som transporterer de petsjegenske hjelpetroppene over Donau, og general Johannes Bogas, som skulle lede dem til Donau. Leon og hans bror Bardas klarte knapt å flykte til Mesembria (nå Nessebar i Bulgaria) på Svartehavskysten. Den bysantinske historikeren Leon Diakonos (* ca. 950 - † 1000) bemerket at 75 år etter denne katastrofen var åkrene ved bredden av Archeloos full av bein fra de drepte bysantinske soldatene. Tsar Simeons tropper rykket frem til nær Konstantinopel. Der ble han møtt av Leon Phokas - og sannsynligvis også hans bror Bardas - med en ny hær, men de ble igjen beseiret i Katasyrtai / Katasurtas, nær Konstantinopel, og kunne bare redde seg ved å flykte. Keiserinne Zoe ble derfor tvunget til å gjøre betydelige innrømmelser for å kunne inngå en ny fredsavtale, hvorpå tsar Simeon tok tittelen "Tsar for bulgarerne og rhomere" (= østromere / bysantiner).

    Hans bror, Leon Phokas, styrtes.
    Nederlaget mot bulgarerne svekket keiserinne Zoes regjering. Samtidig oppstod det rykter om at Leon Phokas med bulgarernes hjelp skulle kunne forsøke å tilegne seg makten og avskjedige den unge keiseren Konstantin VII. Keiserens pedagog ønsket å forhindre dette ved å knytte seg til sjefen for flåten, Romanos Lekapenos, og å overtale den unge keiseren til å erstatte sin mor ved å utnevne patriarken i Konstantinopel, Nikolaos I Mystikos (901-907 og 912-925) til regent igjen. Denne avskjediget deretter Leo Phokas som Domestikos som derved mistet sin maktbase.
    Leon forsøkte deretter å holde seg ved makten gjennom en allianse med Romanos Lekapenos, men sistnevnte hadde egne planer. 25.03.919 fikk han tilgang til det keiserlige palasset, okkuperte det, ble utnevnt til sjef for livvakten, giftet sin datter, Helena Lekapene, med den unge keiseren Konstantin VII i 919 og tok tittelen "Basileopator" (far til keiseren). Romanos var således de facto herre over det bysantinske riket og overtok i 920 tittelen medkeiser. Leon Phokas forsøkte deretter, med støtte fra sin bror Bardas, selv å komme til makten gjennom et opprør, men ble overgitt av sine tropper, måtte flykte, ble tatt til fange i Lykaonia og til slutt blindet. Da et plot noen måneder senere av hans venner ble avdekket, ble Leon dømt til skam på en eseletur gjennom gatene i Konstantinopel. Hans videre skjebne er ukjent.
    Hans eldre brors fall avsluttet også karrieren til Bardas Phokas, som forsvant fra det politiske scenen i lang tid.»

"

Theme-inndeling omkring 950 (Wikipedia):

  «Forsvar mot Kiev-flåten.
    Først mange år senere nevnes Bardas igjen i en ledende militær rolle. I 941 dukker han opp som guvernør for Theme (militærprovinsen) Armeniakon, som lå nordøst i Anatolia ved Svartehavet og som omtrent motsvarte den gamle provinsen Paphlagonia.
    På dette tidspunkt dukket Igor, sønn av Rurik, storhertug av Kiev (912-945) opp med en stor flåte utenfor Konstantinopel, men kunne ikke urette noe mot byens murer, og valgte i stedet å vandalisere området omkring.
    Flåten ble imidlertid 11.06.941 angrepet av en hastig sammensatt bysantinsk armada ved den nordlige enden av Bosporos og ble slått på flukt av bysantinerne - til tross for massiv numerisk underlegenhet - ved å bruke "gresk ild", et våpen som var helt ukjent blant russerne.»

"

Gresk ild i den eneste kjente samtidsskildringen (1100-tallet) (Wikipedia).

  «Gresk ild (bysantisk ild, løpeild eller flytende ild) var et krigsvåpen som ble benyttet av Det øst-romerske riket fra det 7. århundre. Kjennskapen til dette våpenet gikk tapt i det 14. århundre. Våpenet skal ha blitt oppfunnet omkring 673, av en syrisk flyktning ved navn Kallinikos fra Heliopolis (Syria).
    Gresk ild kunne sende ut en stråle av brennende væske, og den var effektiv både på landjorden og til sjøs, men den ble i størst grad benyttet til sjøs. Man påsto at nøkkelen til våpenets effektivitet lå i at ilden kunne brenne under alle forhold, til og med under vann ble det sagt. Bysants fiender kjente ilden som en våt, mørk og klebrig ild, fordi den hang fast ved det den rammet, og var umulig å slukke. Fiendtlige skip fryktet å komme for nær innpå den bysantiske flåten, for når skipene var på skuddhold, gav den greske ilden bysanterne en enorm fordel.
    Den stort sett uskadede resten av Kiev-flåten seilte deretter langs Svartehavskysten og vendte sitt raseri mot den lokale bysantinske befolkningen med uhørt grusomhet. Bardas Phokas skyndte seg med raskt rekrutterte lokale tropper dit og involverte plyndrerne i kamp og oppholdt Kiev-flåten til den bysantinske hovedhæren under Johannes Kurukas og den bysantinske flåten ankom. De innringet den russiske skvadronen fra havet og ødela flåten fullstendig med gresk ild.

    "Domestikos ton scholon" 944 - 953
    Grunnlaget for Phokas-familiens videre oppstigning var de strålende militære fremganger til Bardas' eldste sønn, Nikephoros Phokas. Han lyktes i å beseire den ekspansive emiren av Aleppo fra familien Hamdaniden, Ali Saif ad-Daula (945-967), og til og med i å erobre hovedstaden Aleppo etter en lang beleiring. Disse fremgangene forhindret den permanente trusselen mot imperiets østlige grense gjennom islamsk ekspansjon og skapte grunnlaget for den påfølgende utvidelsen av det bysantinske riket mot øst.
    En mulighet for maktgevinst for Phokadai-familien oppstod etter kollapsen i surpatoren, keiser Romanos I Lekapenos' styre - som i 944 ble styrtet av sine egne sønner, som fryktet at den angrende herskeren ikke kunne overføre makten til dem, men i stedet til den fordrevne legitime keiseren Konstantin VII fra det makedonske dynastiet. Dette kuppet var opprinnelig vellykket, men mislyktes på grunn av befolkningens bitre motstand, noe som til slutt hjalp den legitime keiseren, Konstantin VII Porphyrogennetus, til tronen.
    For Phokas-familien, som var blant de bitre fiendene til keiser Romanos I Lekapenos, førte denne regjeringsendringen til en avgjørende maktøking. Keiser Konstantin VII avsatte Johannes Kurukas som "Domestikos ton scholon" og overførte den øverste kommando over troppene øst i imperiet til Bardas Pokas, som dermed nådde det høyeste nivået av det militære hierarkiet. Samtidig ble sønnene Nikephoros Phokas og Leo Phokas "den Yngre" utnevnt til militære guvernører i de viktige provinsene Anatolia og Kappadokia.
    Bardas Pholas beholdt denne viktige militære funksjonen til 953, hvor hovedvekten lå på militærinnsatser øst for imperiet. I 949 fulgte en ekspedisjon mot den viktige øya Kreta, som var under Sarasener-kontroll, men den mislyktes på grunn av flåtesjefen Konstantinos Gongylas' manglende evner.
    Kampene mot sarasenerne fortsatte med varierende grad av suksess. I 949 vant Bardas flere seire mot Saif ad-Daula, erobret byen Germanikeia (nå Kahramanmara? i Tyrkia) på sørkysten av Anatolia og krysset Eufrat i 952. Kort tid senere vendte lykken, Saif ad-Daula gjenerobret Germanikeia, trengte inn i imperiets territorium, hvorved Bardas fikk et alvorlig sår i ansiktet i en strid i 953 og hans sønn Konstantin Phokas ble tatt til fange. På grunn av sin skade trakk Bardas seg som "Domestikos" og i 954 avsto han den østlige hærens øverste kommando til fordel for sin eldste sønn Nikephoros Phokas.

    Far til keiseren Nikeforus II.
    Til tross for at han overgav kommandoen, hadde Bardas Phokas fremdeles muligheten til å spille, i det minste en protokollrolle under keiser Konstantin VII's styre, for eksempel ved mottagelse av utsendinger fra til Umayyad-kalifen, Abd ar-Rahman III og den vestlige keiseren eller ved besøk fra den russiske storhertuginnen Olga - enken etter storhertug Igor som hadde blitt bekjempet av Bardas - døpt i Konstantinopel i 955 og som høsten 957 bodde lenge ved keiserhoffet.
    Keiser Konstantin VII" døde 09.11.959 i Konstantinopel. Han hadde beskyttet Phokas-familien, var også bemerkelsesverdig lærd og forfatter som bl.a. skrev en guide om utøvelse av herredømme for sin sønn: "De Administrando Imperio. Han ble fulgt av sønnen Romanus II som keiser av Bysants (959-963). Da han døde meget snart, overtok hans enke, keiserinne Theophano (* ca. 941 - † 976), styret for sine mindreårige sønner, de senere keiserne Basil II (* 958 - † 1025) og Konstantin VIII (* ca. 960 - † 1028).
    Med tanke på at hennes regjeringstid ville bli kortvarig uten støtte fra en respektert general, valgte hun blant de tre viktigste generalene i imperiet - de to sønnene til Bardas Phokas (Nicholas II og Leo Phokas) og John Kurukas - Nicholas II Phocas som støtte i hennes regjeringstid.
    Nikephoros Phokas ankom Konstantinopel i april 963, men der sto han overfor den bitre fiendtligheten til den svært intelligente og intrigante eunukken Joseph Bringas. Bringas hadde vært flåtens øverstkommando under keiser Konstantin VII, og som "Parakoimomenos" (den som sover ved siden av keiserens rom) fikk han en avgjørende innflytelse på regjeringen under keiser Romanos II. Han fryktet for sin stilling, ikke helt uten grun, og erklærte derfor at Nikephorus var en offentlig fare og derfor burde arresteres.
    Som vellykket general seiret imidlertid Nikephorus, han ble ikke arrestert, men tvert imot hedret for sine seire æret med triumftog og igjen betrodd den øverste kommandoen i øst av Senatet. Han dro for å slutte seg til sine tropper i Anatolia, men hadde avtalt med keiserinne Theophano at han skulle bli utropt til medkeiser. Bringas prøvde å forhindre dette. Han inviterte rivaliserende generaler for å motsette seg dette og tok Nikephorus 'far, Bardas Phokas, over åtti år gammel, som gissel. Dette forsøket var imidlertid forgjeves, siden troppene 03.07.963 løftet Nikeforos opp på skjoldet i Anatolia og proklamerte ham som keiser av det romerske folket med navnet Nikeforus II.
    I Konstantinopel klarte Bardas Phokas - til tross for sin høye alder - å unnslippe vaktene og å finne asyl i Hagia Sophia. Bringas sendte soldater for å igjen å fange Bardas i kirken, men disse ble presset tilbake av den indignerte mengden som satte pris på den fortjenstfulle generalen. En tale av Bringas i Hagia Sophia hjalp heller ikke. Til slutt fant Bringas en måte å lokke den gamle generalen ut av kirken på ved å møte med de to barnekeiserne i Hagia Sophia og true med at de ville betale med livet ved ytterligere motstand fra Bardas. Bardas gikk derfor ut av Hagia Sophia med ham. Da folket kom tilbake til kirken den ettermiddagen og ikke fant Bardas, svermet de ut under patriarkens ledelse for å lete etter ham. Han ble funnet velbeholden i palasset og ført tilbake til Hagia Sophia i triumf. Da Bringas dukket opp der med soldater, brøt det ut et rasende folkelig opprør. Bringas ble drevet ut av byen og hans palass brent ned, hvorpå mobben benyttet anledningen til å plyndre byen i flere uker og ødelegge halvparten av Konstantinopel.
    14.08.963 fikk Bardas Phokas tilfredsstillelsen av å være med da sønnen Nikephoros Phokas gjorde sin høytidelige innreise i Konstantinopel, da motstanden fra Bringas brøt sammen i en blodig gatekamp og da sønnen Nikephorus II 16.08.963 ble kronet til keiser av det bysantinske riket i Hagia Sophia av patriarken av Konstantinopel, Polyeuktus (956-970) i nærvær av de to barnekeiserne.

    Utnevnelse til "Caesar".
    Som takk ga keiser Nikephoros sin gamle far tittelen "Caesar", den høyeste tittelen i det bysantinske hierarkiet etter keisertittelen. Bringas ble nådig behandlet og forvist til sitt hjemland Paphlagonia. Keiseren utnevnte sin bror Leo Phokas til "Kuropalates" (leder av palasset), overlot siviladministrasjonen til evenukken Basileios Lakapenos (en uekte sønn til keiser Romanos I) og bekreftet sin nevø, Johannes Tzimiskes - den senere keiseren av Byzantium - som øverstkommanderende for landstyrkene og hæren i Anatolia.

    Ekteskapet til sønnen Nikephorus II.
    20.09.963 hadde Bardas gleden av å kunne delta ved det høytidelige ekteskapet mellom hans sønn, Nikephorus II, og keiserinne Theophano i Pfalzkapellet "Nea" (Det nye palasset), noe som legitimerte hans families makt i verdens øyne. Gleden var imidlertid ikke helt udelt, da patriarken av Konstantinopel Polyeuktus forbød keiser Nikephorus II å kysse det hellige alteret så lenge han ikke hadde angret på å inngå et andre ekteskap (noe som ikke er ønskelig i den ortodokse kirken). Samtidig fant han ut at Nikephorus var fadder til et eller flere av Theophanos barn, og derfor stod i et forbudt åndelig forhold til Theodora, Han krevde derfor at Nikephorus skulle skille seg fra henne.
    For å hjelpe sin sønn vitnet Bardas Phokas om at Nikeforos ikke hadde opptrådt som fadder for noen av Theodoras barn. Han kunne ikke vite at han derved hadde initiert drapet på sønnen, keiser Nikeforus II, som Theodora utførte sammen med sin kjæreste, den senere keiser Johannes Tzimiskes, natten til 11.12.969. Tzimiskes fulgte som Johannes I som keiser av Bysants (969-976) mens Theophanu ble forvist til et kloster.

    Møte med Liutprand fra Cremona.
    04.06.968 ankom en utsending fra keiser Otto II til Konstantinopel, under ledelse av biskop Liutprand av Cremona, for å finne en "purpurfødt" hustru (en bysantinsk prinsesse "født i lilla" henviser til "Det lilla rommet" i keiserpalasset, som var dekorert med rombeporfyr, hvor barn til herskeren vanligvis ble født). I rapporten fra hans diplomatiske oppdrag, som er verdt å lese, beskriver Liutprand også sitt møte med Bardas Phokas, den gamle far til keiseren Nikephorus II, under et måltid med keiseren:
  "Hans (keiser Nikeforus II's) far satt sammen med ham, som - det virket for meg - var hundre og femti år gammel. Grekerne sang lovsanger til ham og til hans sønn og ønsket at Gud skulle duplisere hans levetid. Fra dette kan vi se hvor dumme grekerne er, hvor fornøyde med slik berømmelse, hvor smigrende, hvor grådige de er. Da det tross alt ikke var en gammel mann, men en fullstendig avmagret gammel mann, ville de ha noe som de helt sikkert viste at naturen ikke vil gi ham. Og den avmagrede gamle mannen ble fremdeles glad for disse ønsker, selv om han vet at selv ikke Gud vil gi ham det, og at om han gjorde det, ville det ikke være til hans fordel, men til hans ulempe."
    Lite visste Liutprand på den tiden at han beskrev oldefar til den fremtidige romerske keiserinnen Theophano Skleraina, som han til slutt skulle bringe til Tyskland, i stedet for den "purpurfødte" datteren til keiser Romanos II, som bruden til sin herre, keiser Otto II.
    Bardas Phokas døde i 969 etter et langt liv, ett år etter besøket til den keiserlige utsendingen Liutprand of Cremona, i en alder av nitti år i Konstantinopel.

    Bardas Phokas var gift med en søster til Manuel Maleinos hvis navn er ukjent.» 1