Biografi - Biography

Markgreve.
Død mellom 900 og 906.

Levde mellom 850 og 893.
    Adalbert den Opplyste «der Erleuchte» var markgreve av Raetia.

    Han levde i 850 og 889.

    Ifølge «Våre forfedre» av Mogens Bugge og «Rosensverdslektens forfedre» av Bent og Vidar Billing Hansen var Adalbert gift med Judith av Friuli [Friaul], men dette støttes ikke i tysk litteratur.

    Karl Ferdinand Werner skriver i «Die Nachkommen Karls des Großen»:
  «III. 32
    Vgl. unsere Bemerkungen zu IV,30 hinsichtlich der Hypothesen über etwaige Eheverbindungen Judiths. Man hat vor allem an Adalbert II., HUNFRIDINGER und Graf im Thurgau gedacht, womit eine karolingische Abkunft Herzog Burchards von Schwaben gegeben wäre». 1

    Fra tysk Wikipedia (oversatt):
  «Adalbert II den Opplyste († 900/906) tilhørte Burchardinger-familien og var 854/85 greve av Alpgau, 855/93 greve av Thurgau, 868/89 greve av østre Bertoldsbaar, 882/88 greve av Hegau og 882 greve av pagus Untersee.
    Han skal ha vært sønn til Adalbert I av Raetia og sønnesønn til Hunfrid I, markgreve av Raetia og Istria.
    Interessen for gods i Italia kan godt ha blitt overført til barnebarnet Burchard II, som i 926 flyttet til Italia sammen med sin svigersønn kong Rudolf II av Øvre Burgund og døde der.

    Han var søskenbarn til lekabbeden Gozpert av St. Gallen og kongens utsending ved byttetransaksjoner i Eschenz i 876 og i Hagin (sannsynligvis Haagen ved Lörrach) i 878 med oppdraget å trekke tilbake kongelig eiendom.

    Han utvidet konsekvent sitt maktområde i Raetia, sto mot biskopene i Chur og Konstanz og var en viktig støtte for karolingerne mot Øvre Burgund.

    Adalbert favoriserte Rheinau-klosteret som mottok italienske besittelser av ham.

    Antagelig hadde han også formidlet transaksjonen da hans slektskapsforhold til Gozpert samtidig var et slektskap med Wolvene. Greven mottok besittelser for 100 pund fra Rheinau i distriktet Tortona, og Wolvene, som overtok denne summen, ga sine klostergods i Klettgau, i Altenburg og Lottstetten, samt Weizen-kirken i Albgau med tilbehør, og det han hadde i Mettingen og Bannholz, samt hans besittelser i Nußbaumen i Thurgau. Omtrent to år senere (873/74) byttet Adalbert Gavi-klosteret i Italia mot Gurtweil i Albgau. I nærvær av Adalbert hadde abbed Gozpert 18.06.892 gitt tilbake den nordlige delen av Mark Laufen ved Rheinau.

    Adalbert ser ut til å ha vært involvert i en juridisk transaksjon for Felix- og Regula-klosteret i Zürich (Fraumünster) i 877, uten at hans funksjon er nøyaktig klarlagt. I Cham ved Zugsjøen overrakte kongsdatteren Bertha, klosterets abbedisse, i nærvær av greve Adalbert ("ad presentiam Adalberti comitis"), besittelser i Alsace som hun hadde mottatt fra Lothar II til klostersamfunnet.
    En hagiografisk kilde (Hagiografi = "å skrive om hellige", biografier av helgener eller kirkeledere) forbinder også greve Adalbert med hendelser sør for Zürichsjøen. I følge "Vita S. Meginradi" ble Meinrads mordere forrådt av helgenens ravner og dømt til døden ved brenning av dommerne og det kristne folket under greve Adalbert ("sub comite Adalberto"). Da martyrdøden til grunnleggeren av Einsiedler-cellen er bevitnet til 861, må det være Adalbert som det referert til i "Vita S. Meginradi".
    Da kong Arnulf 06.01.893 bekreftet de rettighetene som hadde blitt gitt St. Gallen av hans forgjengere, beordret han trolig samtidig de uvennlige alemannerne å skape rettferdighet for klosteret i alle tvister, ikke ved den forbudte eden, men ved å føre motstandere for kongens domstol. Blant de kongelige vitnene ("regni istius primater") som er oppført ved navn, nevnes Adalbertus først, en stilling som trolig tilhørte Adalbert "den Opplyste", og neppe den yngre Adalbert III.

    Som nevnt om Adalberts slektskap tilhørte han kretsen til Rheinau-stifterfamilien. Men han kan også ha vært i slekt med Udalrichingerne. Grevens besittelser i Gurtweil i Alpgau-regionen, hvor Udalrich (V), grunnleggeren av Aadorf, også hadde gods. I minnebokoppføringer i "Liber Memorialis" fra Remiremont og "Liber vitae" fra San Salvatoreklosteret i Brescia, forekommer Adalbert og Udalrich (V) ("den Yngre") ved siden av hverandre i en slektsgruppe.

    Adalbert hadde en sønn som het Burchard. Forskere tilskriver det første mislykkede forsøket på å gjenopprette det schwabiske hertugdømmet til denne Burchard. Burchards bror, Adalbert III, anses å være identisk med Adalberts etterfølger i Thurgau, han er derfor også å betrakte som en annen av Adalberts sønner. Burchards sønn med samme navn lyktes faktisk i å skaffe seg hertugdømmet Alemannia (senere Schwaben) i 917, dermed kan Adalbert betraktes som stamfar til hertugfamilien Burchardinger.

    Adelberts hustru er ikke kjent. Han hadde barna:
Burchard I av Schwaben (* 855/60 - † 911), henrettet.
Adalbert III av Thurgau († 911), henrettet.
Dietbirg (Theotberga), gift med Hucbald, greve av Dillingen († 909).
Manegold.» 2